Ikke lenger en forbudt bok
DEN katolske kirkes holdning til Bibelen er i enkelte katolske land blitt drastisk forandret de siste tiårene. Eldre katolikker kan huske den gangen det å lese Bibelen ikke ble sett på med blide øyne, om ikke direkte fordømt. I mange overveiende katolske land betraktet det alminnelige folk Bibelen som en protestantisk bok som de ikke burde lese.
Angående situasjonen i Frankrike i det 18. og 19. århundre skrev Georges Auzou, professor i Den hellige skrift ved det katolske seminar i Rouen i Frankrike, følgende i sin bok La Parole de Dieu, som er godkjent av kirken: «Man ble ikke oppmuntret til å lese Bibelen. . . . Den hellige bok ble i virkeligheten ikke lest av katolikker lenger, bortsett fra av presteskapet og av folk i enkelte intellektuelle kretser. Den hadde forsvunnet fra [katolske] bokhandler. Det ble stadig gitt næring til den oppfatning at Bibelen var en farlig og usunn bok . . . Den var bannlyst i nonneklostre og i kristne [katolske] læreanstalter.»
Så begynte det å skje forandringer. Mignot, katolsk biskop av Fréjus og Toulon i Frankrike, skrev i sitt forord til Vigouroux’ Dictionnaire de la Bible (1891—1912): «Vi er virkelig vitne til en oppvåkning når det gjelder studium av Bibelen i Frankrike. For 20 år siden . . . var bare en svært begrenset krets av innviede interessert [i bibelske spørsmål]. . . . Det ble lagt mindre og mindre vekt på å lese og studere Bibelen. Slike ting ble aldri drøftet, og hvis en gudfryktig lekmann kom til å sitere Jesaja eller Ordspråkene, så folk på ham med forbauselse og mistenkte ham for i det skjulte å helle til protestantismen!»
Mens protestantiske bibelselskaper økte sin virksomhet, ble det sendt ut pavelige rundskriv av pave Leo XIII i 1893, pave Benedikt XV i 1920 og pave Pius XII i 1943. Men disse encyklikaene hadde større virkning på teologer og presteskapet enn på alminnelige katolikker.
Den virkelige forandringen kom i og med det annet Vatikankonsil (1962—1965). Der ble det sagt: «Den hellige synode oppfordrer dessuten oppriktig og i særlig grad alle de trofaste kristne, dem som er særlig religiøse, til å tilegne seg den ’enestående kunnskap om Jesus Kristus’ ved å lese de guddommelige skrifter ofte (Fil. 3, 8). ’For uvitenhet om skriftene er uvitenhet om Kristus’ [sa Hieronymus].»
I 1966 kunne derfor forfatterne av boken A Guide to Catholic Reading skrive: «I flere hundre år har nå den alminnelige katolikk trodd at Bibelen er en bok som er inspirert av Gud, og at den sammen med tradisjonen er kilden til hele den katolske lære. Men han er også blitt formant til å utvise den ytterste forsiktighet med hensyn til måten å lese Bibelen på og er blitt oppfordret til helst å lese den under nøye geistlig eller religiøst tilsyn. . . . Heldigvis er situasjonen blitt radikalt forandret, og i dag blir katolikker fra alle hold oppmuntret, formant og inntrengende oppfordret til å lese bøkenes bok.» — Uthevet av oss.
Disse sitatene, som alle er hentet fra verk som er godkjent av den katolske kirke, viser at Bibelen ikke lenger er en forbudt bok for katolikker. Men som det fremgår av det siste sitatet, må katolikker også ta kirkens tradisjon i betraktning. Dette har skapt et nytt problem for mange oppriktige katolikker, ja, til og med for kirken. Det skal vi se på i den neste artikkelen.