Kampen for en mer nøyaktig bibeltekst

KAN du være sikker på at de ordene du leser i en bibel i dag, er de samme som dem som ble nedskrevet for nesten 2000 år siden av apostlene Matteus, Johannes, Paulus og de andre bibelskribentene?

Dr. F. J. A. Hort, en fremtredende bibelforsker i det 19. århundre, var av den oppfatning. Han skrev følgende om de kristne greske skrifter: «Det som på en eller annen måte kan kalles virkelige varianter, er bare en liten brøkdel . . . og kan neppe utgjøre mer enn en tusendel av hele teksten.» Håndskrifter som er blitt funnet siden da, og den videre forskning har bekreftet at vi i det store og hele har en nøyaktig bibeltekst.

Men vet du at det måtte utkjempes en langvarig kamp før man kom fram til denne nøyaktige bibelteksten? En av dem som tok del i denne kampen, var Johann Jakob Wettstein (1693—1754). La oss kaste et lite blikk på hans rolle i kampen for en mer nøyaktig bibeltekst. Det vil sikkert bidra til å øke vår verdsettelse av den nøyaktighet som preger Bibelen i dag.

Wettstein ble født i Basel i Sveits. Han begynte på universitetet der og bestemte seg for å studere teologi. Han var fascinert av de bibelhåndskriftene de hadde i universitetets bibliotek, og satt der i timevis. Men Wettstein la merke til at det var forskjellig ordlyd enkelte steder i håndskriftene, så han bestemte seg for å behandle dette emnet i den avhandlingen han måtte skrive for å bli utnevnt som prest.

I sin avhandling angrep han dem som hevdet at enhver endring av den eksisterende tekst til de kristne greske skrifter, den såkalte aksepterte tekst, var en forfalskning av Guds Ord. Wettstein hevdet at man ut fra de forskjellige eksisterende håndskriftene kunne finne fram til den tekst som lå nærmest den opprinnelige, og at dette ville øke, ikke svekke, Guds Ords autoritet.

Wettstein bad om å få reise en viss tid før han ble ansatt som prest. Han håpet nemlig å kunne undersøke så mange bibelhåndskrifter som mulig. I 1714 la han så i vei og besøkte Zürich, Genève, Paris, London, Oxford, Cambridge, Leiden og Heidelberg. Han foretok en fullstendig kollasjon (det vil si, en kritisk sammenligning med anmerkninger av eventuelle forskjeller) av de viktigste greske og latinske bibelhåndskriftene — noe som i mange tilfelle ikke var blitt gjort tidligere.

Forskningen skaper problemer

Da Wettstein undersøkte Codex Alexandrinus i London (et gresk håndskrift fra det femte århundre etter Kristus, som inneholder mesteparten av Bibelen), gjorde han en forbløffende oppdagelse. Til da var 1. Timoteus 3: 16 i de fleste oversettelser blitt gjengitt som i King James Version (1611): «Gud ble åpenbart i kjødet.»

Wettstein la imidlertid merke til at det greske ordet som ble oversatt med «Gud», som ble forkortet til OC, opprinnelig hadde sett ut som det greske ordet OC, som betyr «som». Men en vannrett strek på den andre siden av pergamentsiden som syntes svakt gjennom, og en vannrett strek over ordet som en senere hånd hadde tilføyd, hadde forvandlet ordet OC («som») til forkortelsen OC («Gud»).

Nå som mange andre håndskrifter har bekreftet Wettsteins ordlyd, lyder nøyaktige moderne oversettelser slik: «Han ble åpenbart i menneskers skikkelse» eller «Han som . . .» (EN), og det siktes da til Jesus Kristus. Men Wettstein ble beskyldt for å forfalske teksten og argumentere mot treenighetslæren, og dette ble betraktet som kjettersk.

Det var også noe annet som bidrog til at Wettstein ble mistenkt for kjetteri. I 1. Johannes 5: 7, 8 har fortsatt noen oversettelser denne ordlyden: «For det er tre som vidner i himmelen: Faderen, Ordet og den Hellige Ånd, og disse tre er ett. Og det er tre som vidner på jorden: Ånden og vannet og blodet, og disse tre er ett.» (Norsk katolsk oversettelse av 1938) Men Wettstein oppdaget at de ordene vi her har kursivert, som ser ut til å støtte treenighetslæren, var blitt tilføyd i senere håndskrifter. Ingen av de tidlige greske håndskriftene han hadde undersøkt, inneholdt disse ordene.

Venner av Wettstein som var misunnelige på hans voksende berømmelse, fyrte opp under mistankene om at han drev med kjettersk virksomhet, og ble snart hans fiender. Wettstein gjorde ikke saken bedre ved sin likeframme kritikk av dem som hadde gjort feil i sitt arbeid, og ved sitt ofte forhastede og heftige forsvar for sin egen forskning.

Utgivelsen av en ny tekst hindres

Ikke desto mindre hadde Wettstein planer om å utgi en ny utgave av de kristne greske skrifter med alternative gjengivelser basert på sin forskning. Da man fikk nyss om dette, ble det stor røre. I 1729 ble det ført klagemål mot ham for den sveitsiske reformerte kirkes råd på grunn av hans planer om å utgi en gresk tekst med «farlige endringer».

Som følge av dette suspenderte byrådet i Basel Wettstein fra hans stilling som diakon i St. Leonard og påla et kirkelig råd å forhøre ham. Rådets medlemmer var ubøyelige og trangsynte og hadde forutfattede meninger, og taktløshet og et oppfarende temperament på begge sider gjorde det hele verre. Wettstein hevdet at de ikke kunne fordømme hans nye bok før de hadde sett den. Likevel avslo han blankt å legge fram korrekturarkene fordi han mente at de ikke ville bli rettferdig bedømt.

De sveitsiske myndighetene stilte også Wettstein spørsmål om hans forkynnelse og lære. Hvorfor? Jo, hans stadige undersøkelser av bibelhåndskrifter hadde fått ham til å trekke slutninger som avvek betydelig fra de alminnelig godtatte trossetninger.

Han hevdet for eksempel at sjelen etter døden er uten bevissthet og sover helt til oppstandelsen. Når det gjaldt den alminnelig godtatte læren om en treenighet, fortalte et vitne myndighetene at hans nevø hadde fått opplæring av Wettstein som var i strid med treenighetslæren. Wettstein hadde brukt en «lignelse». I den hadde han sammenlignet forholdet mellom Gud, Kristus og den hellige ånd med «forholdet mellom en herre, en sønn og en tjener i en husholdning». På grunnlag av blant annet overfladiske og ofte tvetydige notater noen av hans elever hadde gjort, ble Wettstein dømt av de sveitsiske myndighetene og avskjediget fra sin stilling som diakon.

Wettstein forlot Basel og flyttet til Amsterdam, hvor en slektning av ham eide et trykkeri. I 1730 utgav Wettstein anonymt sitt verk Prolegomena, som han hadde tenkt å utgi sammen med sin nye utgave av de kristne greske skrifter. Men de fleste teologer og tekstgranskere forstod at det bare var han som kunne ha vært ansvarlig for et så dyptgående vitenskapelig verk.

I Prolegomena la Wettstein fram materiale til støtte for følgende konklusjoner: Den aksepterte tekst var mangelfull, og Codex Alexandrinus burde danne grunnlaget for en ny tekst. De første kristne bibelskribenter brukte et språk som alminnelige mennesker forstod, og alle tilgjengelige midler burde bli benyttet for å klargjøre deres ord. Større lys over teksten ville bidra til å fremme den sanne religion, ikke til å hindre den.

Wettstein søkte så på en stilling som lærer ved Den remonstrantiske kirkes seminar i Amsterdam. Han skulle få stillingen på betingelse av at han renvasket sitt navn for kjetteribeskyldningen. Han reiste tilbake til Basel i 1731, og etter 18 måneder fikk han omstøtt kjennelsen. Da han drog tilbake til Amsterdam, vakte det litt av en strid at han skulle få stillingen. Med forsiktighet og takt klarte imidlertid byrådet å ordne opp i saken, men Wettstein måtte gå med på flere betingelser; blant annet måtte han avstå fra å utgi sin greske bibeltekst.

Likevel fortsatte Wettstein i 18 år å samle materiale til utgivelsen av de greske skrifter — hans viktigste mål i livet. Til slutt trosset han forbudet og utgav sin greske tekst med noter i to store bind i 1751/1752. To år senere døde han.

Wettsteins arbeid som tekstkritikera er for lengst blitt overtatt av andre og ført stadig videre, så den nøyaktige teksten han drømte om, er nå en realitet. Den er ikke preget av forutfattede meninger og bestemte læresetninger, men er konstruert på grunnlag av sunne tekstkritiske prinsipper. Når du i dag leser i en bibel som gjør bruk av denne greske teksten, kan du derfor være sikker på at den er basert på en tekst som virkelig holder fram den kristne lære. Men du må studere den grundig hvis du skal få den samme respekten for den som Wettstein hadde, og bli overbevist om at den er vår største autoritet, at den er inspirert av Jehova Gud.

[Fotnote]