Nestekjærlighet i praksis

I BEGYNNELSEN av september i fjor tørnet to uværssystemer sammen over Korea. Det førte til et regnskyll som på noen timer gav 500 millimeter nedbør i enkelte områder. Resultatet var den verste flommen i landet på 40 år. Over 200 000 mistet sitt hjem, og 181 ble meldt døde eller savnet. Millionverdier gikk tapt, og skaden på avlingene var så stor at den er umulig å beregne.

Høljregnet startet fredag kveld og fortsatte hele lørdagen. Seks demninger i den øvre delen av Han-elven flommet over, og vannstanden i elven steg til mer enn en halv meter over det sikre nivået. Tidlig søndag morgen var det en dreneringssluse som plutselig gav etter, og den svulmende elven fløt utover landskapet omkring. Da vannet begynte å synke den kvelden, var omkring 60 000 blitt hjemløse i dette området.

Alle deler av Sør-Korea ble rammet av flom. Men hovedstaden Seoul, hvor det er 174 menigheter av Jehovas vitner, ble hardest rammet, særlig de to områdene som dekkes av menighetene Mangwondong og Sungnaedong. I disse to menighetene var det til sammen 130 familier som mistet sitt hjem. Jehovas vitner i Sør-Korea gikk øyeblikkelig og spontant til handling for å dekke sine medkristnes behov.

Selv om telefonlinjene var brutt i mange områder, begynte rapportene å komme inn til Selskapet Vakttårnets avdelingskontor. Det ble straks nedsatt to komiteer, som skulle organisere hjelpen til vitnene i de to områdene hvor flommen hadde herjet verst. Kretstilsynsmennene i Seoul fikk i oppdrag å kontakte brødrene for å se hvilke behov som hadde oppstått, og hva som kunne gjøres for å hjelpe dem som bodde i de to områdene som var hardest rammet.

Vitner i andre områder fikk høre hvor store ødeleggelsene hadde vært, gjennom nyhetssendingene i TV. De begynte å ringe til avdelingskontoret og spørre hvor de skulle sende hjelp til sine trengende brødre. (Vakttårnets avdelingskontor i Japan ringte også og tilbød hjelp.) Pengegaver begynte å strømme inn fra hele landet. Det ble også skaffet ris, makaroni og andre matvarer foruten klær og ulltepper. Disse ble raskt fordelt av komiteene på stedet. Brødrene gav så rikelig med bidrag at kontoret i Seoul snart måtte gi beskjed om at det ikke var behov for flere pengegaver.

Så måtte det ryddes opp og gjøres rent, noe som var et enormt arbeid. Tre hundre vitner meldte seg frivillig. De ble sendt ut to og to til hvert hjem for å hjelpe til med arbeidet for at alt skulle komme i normal gjenge igjen så fort som mulig. En av de frivillige sa: «På grunn av den erfaringen vi har fra stevneorganisasjonene, vet vi hvordan vi skal samarbeide og få tingene gjort.» Mange av dem som bodde i området, var opprørt over å se at noen utnyttet situasjonen på bekostning av katastrofeofrene. På den annen side var de overrasket over å se den rolige, glade, gavmilde og hjelpsomme holdningen blant vitnene, selv i en slik vanskelig situasjon.

Et vitne som opplevde det hele, sa: «Nok en gang er det blitt vist at en katastrofe raskt kan frata oss våre materielle goder, men den kan ikke frata oss vår tro.» Et annet vitne, en kvinne, sa med gledestårer i øynene: «Selv om vi mistet alt, er vi ikke hjelpeløse. Den inderlige kjærlighet våre brødre har vist oss, har styrket oss.»

Det var virkelig enestående å se nestekjærlighet i virksomhet. Det initiativ vitnene på stedet tok, og den øyeblikkelige responsen blant deres «søsken i troen» var enestående. (Galaterne 6: 10) Brødrene i Korea ble svært oppmuntret av denne hendelsen. Det velorganiserte hjelpearbeidet var virkelig nestekjærlighet i praksis.