En tragisk «stille uke» i Popayán

Av «Våkn opp!»s korrespondent i Colombia

DEN århundregamle feiringen tok til på kristenhetens såkalte palmesøndag. Tusener av turister — til og med fra andre land — hadde strømmet til for å overvære den årlige feiringen av den «stille uke» i Popayán i Colombia. Det første av en rekke fakkeltog bestod av prester etterfulgt av framstående folk fra byen og av skolebarn. Denne kvelden skildret de Jesu inntog i Jerusalem som konge. De etterfølgende kveldene skulle de skildre andre begivenheter i de siste dager av Kristi liv, foruten hans død og oppstandelse.

Store statuer av Jesus, Maria og andre personer fra Bibelen ble høytidelig båret gjennom gatene mens folk stod i dyp stillhet langs hele ruten, som gikk forbi de kvartalene hvor alle byens flotte kirker lå. Av og til stoppet bærerne opp og senket de tunge eikeplattformene som statuene var anbrakt på, for et øyeblikk å lindre smertene i de hovne skuldrene og de verkende armene og ryggene.

Det var ingen som drømte om at kuppelen i den mange hundre år gamle katedralen i midten av den «stille uke» skulle styrte sammen og drepe 50 kirkegjengere som overvar morgenandakten. Det var heller ingen som drømte om at mange hundre skulle bli drept da 60 prosent av den gamle bydelen i den 446 år gamle byen raste sammen og ble til ruinhauger.

Opprinnelsen til feiringen

Popayán ble grunnlagt i 1537. Byen ligger i en fruktbar dal høyt oppe i Andesfjellene i den sørvestlige delen av Colombia. I samsvar med katolsk skikk viet grunnleggeren, Sebastian de Belalcazar, byen til Nuestra Señora del Reposo (Hvilens Mor), som ble dens skytshelgen. Helt fra begynnelsen av laget en overdådig utsmykte bilder og statuer av religiøse helter og anbrakte dem i helligdommene og kirkene. Ved spesielle anledninger, særlig ved påsketider, ble de ført ut og båret gjennom gatene i høytidelige prosesjoner med prestene i spissen og folk fra byen i en lang hale etter. Allerede i 1558 etterlignet Popayán Europas seremonier fra middelalderen og laget sine egne fakkeltog og høytideligheter i den «stille uke».

Etter hvert som byen økte i størrelse og velstand, ble det flere kirker og kapeller, og de ble mer kunstferdig utsmykt. Det ble føyd flere bilder og statuer til samlingen — noen ble laget i byen, mens andre kom fra Spania, Italia og Peru. Popayán, som var en viktig by i den spanske stormakt i kolonitiden, ble kjent for sin feiring og sine prosesjoner i den «stille uke». Kirkene, helligdommene og museene ble skattkamre for kostbare kunstverk. Hvis en kom som turist til den sørvestlige delen av Colombia, måtte en ganske enkelt avlegge den pittoreske byen Popayán et besøk.

«Verdens ende!»

Prosesjonene tirsdag og onsdag kveld i den «stille uke» i 1983 gikk som de skulle. «Skjærtorsdag» er offisiell religiøs helligdag i Colombia. Denne morgenen var det noen som hadde stått tidlig opp for å overvære messen i katedralen. Det var omkring kl. 8.10.

Da hørte en en dempet rumling, og jorden begynte å riste. Folk styrtet skrekkslagne ut på gaten. Noen hadde fortsatt på seg nattøyet. Rumlingen gikk over i et brøl, nesten som lyden av et jetfly, og jorden ristet og svaiet stadig mer og mer. Folk gråt. Mange lå på knærne og ropte navnene på sine «helgener».

Plutselig kom det en rekke harde støt. Så fulgte en voldsom risting. «Vi trodde det var verdens ende!» sa noen senere. To store statuer av Peter og Paulus høyt oppe på katedralens fasade svaiet, for så å styrte nedover — og bli knust mot brosteinen på parkeringsplassen under. De høyt hvelvede kuplene i katedralen raste sammen. Tilbake stod kun et tomt skall av en av Amerikas eldste katedraler.

Det ble rapportert at halvparten av de 35 religiøse helligdommene i Popayán ble ødelagt eller så kraftig skadet at de måtte rives. På en av kirkegårdene falt murene i gravkamrene sammen, og kister ble kastet ut og slått i stykker, slik at folk kunne se det uhyggelige innholdet. Bibelen forteller om en lignende hendelse, i Matteus 27: 51, 52 (NW). Det så ut til at 446 års historie skulle få en ende i løpet av 18 sekunder.

Popayán ødelagt

I byen Cali, som ligger 137 kilometer lenger nord, merket en bare lette rystelser denne torsdag morgen. Men snart fikk en høre de skremmende nyhetene om at en stor del av Popayán var blitt ødelagt. Våre tanker gikk straks til menigheten på omkring 100 Jehovas vitner i denne byen. Hovedveien var stengt for all ferdsel, unntatt tjenestetrafikk. Likevel fikk to bilgrupper av Jehovas vitner slippe igjennom veisperringene og kontrollpostene, slik at de nådde fram til Popayán. De hadde med seg to leger og en bygningsingeniør og førstehjelpsutstyr og vanndunker.

Ruinene lignet en by under den annen verdenskrig som var blitt ødelagt ved vedvarende bombing. Bygninger helte så mye at det så ut som om de ble støttet av en usynlig hånd. Noen av husene så ut som kjempemessige dukkehus, for fasadene hadde løsnet og falt ned, og dermed var møblene og interiøret blitt stilt offentlig til skue. Folk gravde i ruinene og i murbrokkene som lå strødd rundt i gatene, i håp om å finne mulige overlevende eller eiendeler. Hundrevis satt som lamslått midt iblant det innboet de hadde klart å redde.

Det var et hjerteskjærende syn som møtte en på kirkegården. En liten pjokk på åtte år hadde på en eller annen måte fått fraktet hit likkister med moren, faren og to brødre for å få dem begravd. Hundrevis arbeidet febrilsk for å få de døde som var kommet fram under jordskjelvet, begravd igjen, og for å hjelpe dem som kom for å få begravd dem som nettopp var blitt drept. Noen av de døde ble til og med fraktet hit i plastsekker. Stanken av død var ulidelig!

Jehovas vitner i sikkerhet

En liten gruppe av Jehovas vitner hadde samlet seg i Rikets sal. Mindre enn to timer etter jordskjelvet hadde de kontaktet alle medlemmene av menigheten og de interesserte. Alle var i sikkerhet, og de fleste var uskadet. En liten pike satt ved frokostbordet da jordskjelvet kom. Hun falt framover og under bordet, som om noen hadde dyttet henne. I samme øyeblikk begynte murveggen bak henne å velte ned på bordet og på gulvet rundt. En murvegg fra nabohuset hadde falt ned på taket av Rikets sal og gått gjennom taksteinene og ned på gulvet innvendig. Noen av husene til Jehovas vitner fikk store skader, og noen få ble ødelagt.

Fra hele landet og også fra utlandet strømmet det inn med gaver. Det ble kjøpt opp mat og byggematerialer som ble kjørt til Popayán. Jehovas vitner fra Cali kom hver eneste helg i over to måneder og arbeidet lange dager for å hjelpe sine brødre med opprydnings- og gjenoppbygningsarbeidet.

En uke etter jordskjelvet overvar Jehovas vitner et kretsstevne i Cali. Det brøt ut spontan applaus da det ble opplyst at hele menigheten av de over 100 kristne brødrene og søstrene fra Popayán nettopp var ankommet for å overvære stevnet. De som var til stede, gav med glede bidrag, slik at en kunne leie busser for å frakte medlemmene av menigheten tilbake søndag ettermiddag etter den siste programposten.

En annerledes beretning

Avisene pleide alltid å understreke det høytidelige ved den årlige feiringen av den «stille uke» i Popayán og den fromheten som kommer til uttrykk da. Men denne gangen hadde folk noe helt annet å berette. Da en journalist intervjuet 30 mennesker etter jordskjelvet, sa 25 av dem rett ut at katastrofen var en straff fra Gud. Nitten av 20 eldre mennesker sa uten å nøle at ødeleggelsen av byen var Guds straff på grunn av de utskeielsene som hadde funnet sted i løpet av den «stille uke». «Det var velfortjent,» sa de. «Det er et eneste stort karneval, med prosesjonene som hovedattraksjon. Og etterpå drikker mange av bærerne seg fulle.»

Som Bogotá-avisen El Tiempo holdt fram, hadde det vært mange utskeielser. Over 100 prostituerte hadde reist til Popayán i anledning av feiringen. Årsaken var at det vanligvis kommer 10 000 turister til byen for å se på de berømte prosesjonene. Nattklubbene og barene holdt åpent hele natten i den «stille uke».

Det ble forutsagt at det skulle forekomme jordskjelv i denne tiden av menneskenes historie, men ikke som en straff fra Gud. De er derimot et av de beviser vi har for at vi har kommet fram til avslutningen på den nåværende verdensomfattende tingenes ordning, og at Gud snart vil fjerne all ondskap og sorg og innføre en ny ordning over hele jorden. Jehovas vitner i Popayán har fram til nå vært travelt opptatt med å hjelpe andre til å bli kjent med dette håpet. — Matteus 24: 3, 7, 14, vers 3 fra NW; Åpenbaringen 21: 1—5.

[Bilde på side 20]

De høyt hvelvede kuplene i katedralen raste sammen. Bare et tomt skall stod igjen