Problemer i «paradiset»
DRØMMER du av og til om å flytte til en sydhavsøy for å komme bort fra livets kjas og mas? Ser du for deg at du nyter livet på sandstrendene, ved de dypblå lagunene, under de vaiende palmene og i det deilige, varme vannet? Hvis du gjør det, tenker du kanskje på et sted som ligner på Belau.
Belau (tidligere Palau), en gruppe på over 200 tropeøyer, de fleste ubebodd, ser ut til å ha mye til felles med paradiset: en temperatur som holder seg konstant rundt 27 grader, fruktbar jord, et rikelig matforråd i havet, arbeidsomme og vennlige innbyggere og en ideell beliggenhet — langt, langt unna Washington og Moskva, sentrene for den spente situasjonen i verden.
Men det 20. århundre har dessverre satt sine spor i Belau. Under Tysklands, Japans og til slutt De forente staters styre var Belau midtpunktet for store blodbad og ødeleggelser under den annen verdenskrig. Til og med i dag merker denne lille øygruppn med under 15 000 innbyggere virkningene av de problemene som store, fjerntliggende nasjoner står overfor, og lokalbefolkningen liker det ikke.
Forurensningens ødeleggende virkninger er kanskje en av grunnene til at du kunne tenke deg å flykte til en stillehavsøy, men dette problemet har også rammet Belau. I 1975 la en av verdens fremste industrimakter, Japan, fram planer om å bygge en havn for omskiping av olje og et senter for storindustri i Belau. Det skulle bli verdens største havneanlegg med oljeraffinerier, petrokjemiske anlegg og smelteverk. På øya Kayangel, kanskje den vakreste øya i hele Mikronesia, skulle det bygges et atomkraftverk. Byggingen av slike enorme anlegg ville resultere i at det strømmet til utenlandske arbeidere med sine familier i et antall som var nesten like stort som innbyggertallet.
Det er forståelig at de fleste av innbyggerne satte seg sterkt imot prosjektet. De fryktet den skaden det ville påføre luften, de vakre strendene og det rike, mangfoldige livet i havet. De er klar over at livet på øyene har kunnet opprettholdes i uminnelige tider på grunn av korallrevene og lagunene. De ønsker ikke å få dem ødelagt av forurensning og bytte dem bort mot et liv i materiell luksus. En av deres ledere sa: «De fremmede frister oss med ting som vi ikke har fordi vi ikke trenger dem. De ser på Belau og forveksler vårt enkle levesett med fattigdom.» Fordi innbyggerne gjorde så kraftig motstand mot denne planen, unngikk de at den ble satt ut i livet.
Stridsspørsmålet om atomvåpen
Men grunnen til at du kunne tenke deg å slå deg ned på en tropeøy, er kanskje den at du vil komme bort fra krigstruselen og våpenkappløpet. Hvis det er tilfellet, vil kanskje Belau bli en skuffelse. I 1983 var spørsmålet om atomvåpen gjenstand for het debatt i denne lille nasjonen.
I 1947 ble Belau forvaltningsområde under De forente stater etter at den forrige herskeren, Japan, var nedkjempet. I de senere årene har De forente stater forsøkt å endre på dette forholdet. I et dokument som ble kalt Compact of Free Association (Avtale om fritt samarbeid), fikk den lille nasjonen tilbud om selvstyre, mens De forente stater forbeholdt seg alle militære rettigheter. Dette ville gi innbyggerne i Belau mange materielle fordeler, men De forente stater skulle ha militæranlegg på øyene. Og det inngikk også i avtalen at De forente stater skulle ha rett til å føre atomvåpen gjennom landet.
Ordlyden i avtalen var riktignok: «De forente staters regjering må bare gi tillatelse til å ha atomvåpen i Belau i forbindelse med transport gjennom eller luftfart over landet hvis De forente staters president erklærer landet i alarmberedskap, eller hvis Kongressen har erklært krig for å forsvare seg mot et reelt eller forventet krigsangrep på De forente stater eller Belau.» Innbyggerne i Belau var likevel bekymret ved tanken på hva som lå i ordene «transport gjennom» og «luftfart over».
Belau er kanskje det eneste land i verden som har en forfatning som forbyr atomvåpen (og også kjemiske og biologiske våpen) innenfor sitt territorium og territorialfarvann. Øyboerne var derfor forsiktige med å inngå en avtale som tillot store militære anlegg og mye militært utstyr, noe som kunne innbefatte atomvåpen. En kvinne fra Belau sa: «Belau burde ikke bli innblandet i noen form for militær virksomhet som kunne føre til at landet ble angrepet.» En husmor sa: «Jeg er redd for at det skal skje en ulykke eller en eksplosjon i forbindelse med atomvåpen.» Mange fryktet at tilstedeværelsen av De forente staters militære styrker ville få uheldige sosiale virkninger. Andre var bekymret for at avtalen kunne gjøre landet for økonomisk avhengig av De forente stater.
Det så likevel ut til at Belaus befolkning stod splittet i dette spørsmålet. En 58 år gammel mor ønsket denne avtalen, slik at hennes barn kunne ’få anledning til å dra til De forente stater for å få videre utdannelse’. En tidligere politisjef sa: «Folk snakker så mye om øyenes skjønnhet. Men hvis du bad dem om å velge mellom penger og skjønnhet, ville de velge penger, for det trenger de. Jeg vil at Belau skal ha fremgang.»
Den 10. februar 1983 stemte flertallet for å godta en 50-års avtale med De forente stater. Men under den avstemningen som skulle avgjøre om en skulle ha atomvåpen i republikken, var det bare 52 prosent som stemte for — langt under de 75 prosent som måtte til for at forfatningen skulle kunne endres. Derfor trådte ikke avtalen i kraft på det tidspunktet. En ville først komme fram til en løsning når forhandlerne underskrev en traktat der de gav De forente stater lov til å transportere atomvåpen gjennom øynasjonen, men ikke til å lagre eller til å teste dem der.
Stridsspørsmålet om Riket
Så selv om du flykter til en tropeøy, er det dessverre ikke noen garanti for at du vil kunne flykte fra de bekymringer og det press vi opplever nå i det 20. århundre. Uansett hva den nærmeste framtid vil bringe for Belau, fortsetter Jehovas vitner på disse øyene imidlertid å være travelt opptatt med å fortelle folk om et annet stridsspørsmål i det 20. århundre, et stridsspørsmål som kan bringe dem store velsignelser.
I 1967 kom det første misjonærpar som var Jehovas vitner, til øyene. De kunne ikke lokalspråket, palau, og det var veldig få som kunne forstå engelsk. De lærte seg likevel snart å snakke språket så godt at de gebrokkent kunne fortelle folk om at Guds rike er blitt opprettet, og at det er dette riket som til slutt vil løse problemene med atomvåpenopprustningen, forurensningen og alle de andre tilsynelatende uløselige problemene som forstyrrer freden og roen i vår tid. — Åpenbaringen 11: 18.
Det finnes nå en menighet på 30 Jehovas vitner i Belau. De forteller folk dette: «Herren er konge! Jorden skal juble, kyster og øyer skal glede seg.» — Salme 97: 1.