Barn som elsker Gud

Et barns tro

KAN små barn forstå og verdsette Guds kjærlige løfte om å oppreise de døde? Kan de vise tro på dette løftet? Et rørende brev fra en mor viser at de kan gjøre dette i langt høyere grad enn voksne kanskje tenker seg muligheten av. Hun skriver:

«Jeg skriver til dere fordi jeg tror at mitt brev kan være til oppmuntring for andre som har små barn, og som bruker tid til å undervise dem i Jehovas Ord. Noen ganger er vi ikke sikre på hvor mye de kan oppfatte, men det viser seg at de har en sterk tro.

«Jeg snakker ut fra våre egne erfaringer i forbindelse med vår fem år gamle datter. Hun døde nylig av levkemi. Hun levde bare tre måneder etter at de første tegn på sykdommen hadde vist seg. Vi forsøkte å unngå å fortelle henne hvor alvorlig sykdommen var, men hun var altfor våken. Hun forsto alt sammen. Gang på gang forsikret hun oss om at hun ikke var redd for å dø, for hun visste at hun bare kom til å sove, og at Jehova ville bringe henne tilbake til livet med en gang, som hun uttrykte det. Hun sa: ’Jeg vet at den tiden jeg skal ligge i graven, ikke kommer til å virke lang. Det vil være akkurat som om jeg går og legger meg om kvelden, og når jeg så våkner, er Jehovas nye ordning her, og da kan jeg leke med forskjellige dyr, og da vil alle onde mennesker være borte.’

«Dere kan ikke forestille dere hvor trøstet vi ble av at hun hadde en slik sterk tro. Om morgenen den dagen hun døde, sa hun: ’Ikke gråt, mamma. Jeg skal se etter deg i den nye ordning.’

«Noen ganger lurer vi foreldre på hvor mye våre barn lærer, men når de blir stilt på prøve, også mer alvorlige prøver, viser de at de virkelig er ’hellige’. (1 Kor. 7: 14) Hvor verdifullt er ikke livet, og hvor vidunderlig er det ikke at vår store Gud har gitt oss det enestående håp om en oppstandelse!»

En samvittighetsfull liten forkynner

Kristne foreldre er meget interessert i sine barns åndelige velferd. I kjærlighet lærer de dem opp i den rene tilbedelse av Gud helt fra deres tidligste barndom. Hvor stort utbytte barn kan ha av denne kristne opplæringen, framgår av denne oplevelsen, som foreldrene til en liten pike har hatt:

«En morgen, etter frokost, kom min yngste datter inn i kjøkkenet med en bladveske og to av barnas egne bibler og sa: ’Mamma, jeg skal ut og forkynne fra hus til hus.’ Mine barn leker ofte at de leder bibelstudier, overværer møter i Rikets sal eller deltar i forkynnelsesarbeidet fra hus til hus og tilbyr blad. Min hustru sa at det var fint, og at hun ikke måtte forlate gårdsplassen.

«En liten stund senere oppdaget min hustru at den minste av pikene ikke var på gårdsplassen sammen med de andre barna. Hun tenkte at hun kanskje var foran huset, og ropte derfor på henne. Fruen i nabohuset åpnet da døren og sa: ’Den minste datteren din var her for ti minutter siden og sa at hun var misjonær. Hun spurte om jeg ville ha en bibel.’ Ettersom hun ikke kunne få tak i blad, hadde hun tydeligvis bestemt seg for å tilby barnas personlige bibler.

«Min hustru forsto nå at vår datter ikke lekte, men at hun virkelig hadde gått ut for å forkynne. Da min hustru gikk oppover gaten, så hun en dame som arbeidet i hagen, og damen kunne fortelle at vår datter hadde vært på besøk hos henne. Hun sa: ’Ja, datteren Deres kom forbi og spurte meg om jeg visste hvem Jehova Gud var. Da jeg svarte at jeg visste det, tilbød hun meg en bibel.’ Litt lenger oppe i gaten kunne en annen beboer bekrefte at min hustru var på rett vei, for hun fortalte at vår datter hadde vært innom og sagt at hun var ute i Herrens gjerning.

«Vår aktive lille datter hadde tydeligvis tenkt over det vi hadde sagt til henne om at vi først og fremst må adlyde Jehova i alle ting. Vi innprenter våre barn dette ved ofte å spørre dem: ’Hvis Jehova sier at dere skal gjøre en ting og pappa sier at dere skal gjøre noen annet, hvem skal dere da høre på?’ De svarer da: ’Vi skal høre på Jehova.’ Dette gir dem et ønske om å tjene Jehova og gjøre hans vilje. Vår lille datter hadde merket seg Jehovas ord om at vi skal gå ut og forkynne, mens mamma og pappa sa at hun skulle holde seg på gårdsplassen. Ettersom hun ikke kunne få snakket med mange mennesker på en gårdsplass, gjorde hun det som hun trodde Jehova hadde behag i, og gikk av sted med de beste hensikter. På dette tidspunkt begynte min hustru å bli virkelig engstelig, for vi bor i en gate med stor trafikk, og hun oppsøkte min tante og onkel for å få hjelp til letingen. De fant henne imidlertid ikke og vendte derfor hjem for å ringe til politiet.

«Da de kjørte opp innkjørselen til huset, hvem andre sto da og ventet enn vår lille datter? Hun hadde gjort det hun trodde at Jehova ønsket at hun skulle gjøre, og hadde så gått hjem igjen. Da jeg kom hjem, irettesatte jeg henne, men oppmuntret henne også for ikke å legge en demper på hennes iver. Jeg resonnerte med henne og forklarte henne at hun aldri måtte gå ut alene, ettersom dette kunne være farlig i betraktning av at hun var så liten. ’Men, pappa, jeg var ikke alene,’ svarte hun alvorlig.

«’Var du ikke?’ spurte jeg.

«’Nei, for Johnnie var sammen med meg, og jeg viste ham hvordan han også kunne gå fra hus til hus,’ svarte hun lykkelig. Dette må ha vært en ny opplevelse for Johnnie, for han kommer fra et katolsk hjem. Trass i sin unge alder ønsket vår lille datter å tjene Jehova, og hun lærte til og med opp en annen til å gjøre det. Nå forstår hun nødvendigheten av at noen går sammen med henne, ettersom hun bare er fem år.»