Er dette kjærlige eller hjerteløse foreldre?

SPØRSMÅLET om foreldrenes rettigheter når det gjelder legebehandling av deres barn, er blitt reist i forskjellige land, men én bestemt sak fortjener din oppmerksomhet. Saken gjelder Giuseppe og Consiglia, et ektepar fra den lille byen Sarroch i nærheten av Cagliari, som er den største og viktigste byen på den italienske øya Sardinia.

Du kjenner kanskje litt til det de har gjennomgått, for deres opplevelse er blitt omtalt over hele verden. Dette bladeta og massemedia i mange land har gitt saken bred dekning.

En dødelig sykdom

Onedas lille datter Isabella led av den fryktede sykdommen thalassæmia major, en arvelig blodsykdom som en foreløpig ikke kan helbrede. Det er en dødelig sykdom. I noen tilfelle kan døden utsettes noen år ved hjelp av blodoverføringer, men medisinske autoriteter innrømmer at blodoverføring ikke kan helbrede sykdommen. I Harrisons Principles of Internal Medicine (1980-utgaven) sies det: «Pasienter med [Beta] thalassæmia major har en kort forventet levealder. Det er uvanlig at en pasient med den mest alvorlige formen for sykdommen lever til han blir voksen.» I alvorlige tilfelle, slik som i Isabellas tilfelle, inntreffer døden ofte i løpet av de første to eller tre leveårene. Hva ville du ha gjort hvis ditt barn var rammet slik Isabella var?

Selv om Giuseppe og Consiglia visste at Isabellas død var uunngåelig, brakte de henne regelmessig til en klinikk i Cagliari. Med jevne mellomrom fikk hun der blodoverføringer, som kunne være til midlertidig hjelp for henne, men som også skapte problemer. Hvordan det? Fordi blodoverføringene fører til opphoping av jern i kroppen. Wintrobes Clinical Hematology (1981) sier at ’de fleste pasienter med thalassæmia major’ som får jevnlige blodoverføringer, ’dør av komplikasjoner som skyldes opphoping av jern’. Denne læreboken innrømmer at «mange av de terapeutiske fremgangsmåtene som beskrives, er det vanskelig å anvende i større utstrekning. I dag koster [den mest effektive behandlingen] omkring 5000 dollar [over 40 000 kroner] i året for én pasient».

Noen leger rosemaler bildet når det gjelder de muligheter barn med thalassæmia har til å leve et lengre, normalt liv. Dette er ikke overraskende, for ingen liker vel å innrømme at en situasjon er håpløs, og spesielt ikke en lege som de syke vender seg til for å få hjelp. Likevel vet vi at noen sykdommer er uhelbredelige. Thalassæmia major, en form for anemi som er nokså utbredt i middelhavslandene, må regnes blant dem. Det er nok forskjellige motstridende meninger om hva som er den beste terapi, og også om resultatene av forskjellige behandlingsmåter, men foreløpig er det ingen som har greid å helbrede sykdommen.

Legevitenskapen kan heller ikke garantere at et barn som er så alvorlig rammet som lille Isabella var, vil leve i mange år selv om det får blodoverføringer. Statistikken over tilfelle av thalassæmia major viser hvordan det virkelig forholder seg, og denne statistikken kan ikke bestrides. Minerva Medica (72, 1981, sidene 662—670) la fram tall som var samlet inn av ISTAT (det statistiske sentralbyrå i Italia), og som’ viste at av 147 barn som døde av denne sykdommen i 1976, døde 23, 8 prosent i løpet av sine første fire leveår.

Hvorfor ble kjærlige foreldre kalt «mordere»?

I den foregående artikkelen så vi at et ektepar i Italia fikk et lykkeligere familieliv fordi de studerte Bibelen sammen med Jehovas vitner. Giuseppe og Consiglia Oneda opplevde det samme, og deres liv ble mer meningsfylt da de lærte at Jesus forsikret at en person som har Guds godkjennelse, «skal bli levende selv om han dør». (Johannes 11: 25, NW) Ja, legene kunne ikke love Isabella god helse og liv, men Guds Sønn kunne det.

Sommeren 1979 bestemte ekteparet Oneda seg for å bli Jehovas vitner. De gav da beskjed til legene ved den pediatriske klinikken i Cagliari om at de ikke lenger ville tillate at Isabella fikk blodoverføringer. Ut ifra Bibelen hadde de lært at Gud påbød apostlene og alle lojale kristne å ’holde seg borte fra blod’. (Apostlenes gjerninger 15: 28, 29; jevnfør 1. Mosebok 9: 3, 4.) Legene bad da barnedomstolen om å gripe inn. Domstolen bestemte at foreldrene skulle la datteren få blodoverføringer, og den gav de legene som behandlet henne, ansvaret for å sørge for at hun regelmessig fikk blodoverføringer.

I denne perioden, mens ekteparet Oneda oppsøkte andre leger for å finne fram til alternative behandlingsmåter, ble datteren tatt med makt og gitt blod. Likevel fortsatte sykdommen å bryte henne ned; tilstanden i Isabellas vitale organer ble stadig dårligere. I mars 1980 sluttet legene å gi henne blod som en del av behandlingen; i noen måneder sørget de ikke for at Isabella ble brakt inn for å få blodoverføringer. Hvorfor unnlot de å ta seg av den forpliktelsen de var blitt pålagt av domstolen? Det er et mysterium som myndighetene helt fram til i dag ikke har gjort noe forsøk på å løse.

De følgende måneder gjorde ekteparet Oneda alt de kunne for sin lille datter. De fikk tak i medisiner som de kunne gi henne hjemme, og trass i at de hadde begrensede midler, gav de henne den beste maten de kunne skaffe henne. De gav ikke opp håpet og skrev til og med til spesialister i Tyskland, Frankrike og Sveits.

I slutten av juni forverret Isabellas tilstand seg plutselig, muligens på grunn av en infeksjon i bronkiene, noe som kan være svært alvorlig for barn som lider av thalassæmia major. På dette fremskredne stadium kom politiet igjen og brakte Isabella til klinikken, hvor hun døde mens hun ble påtvunget en blodoverføring.

Kan du forestille deg den dype sorg som ekteparet Oneda følte den 2. juli over tapet av sin lille datter, selv om de hadde visst at barnet, som bare ble to og et halvt år, led av en dødelig sykdom? Men det skulle bli lagt sten til byrden. Ved femtiden den 5. juli 1980, da de var hjemme hos en venn, ble de arrestert av to karabinierer. De fikk bare så vidt tid til å plassere det andre barnet sitt, tre måneder gamle Ester, hos noen venner.

De ble ført til fengslet i Cagliari, som går under navnet Den rette sti (hvilken ironi!), et av de verste fengslene i Italia. Der ble de sperret inne i celler som lå i forskjellige deler av fengslet.

Hvordan kunne de bli dømt for overlagt drap?

Dette beskjedne ekteparet ble holdt innesperret i 20 måneder. Til slutt kom saken opp for retten, og den 10. mars 1982 kunngjorde assiseretten i Cagliari sin sjokkerende kjennelse: Den erklærte at Giuseppe og Consiglia Oneda var skyldige i overlagt drap. Og straffen? Fjorten års fengsel, en lengre straff enn den mange terrorister får!

Som rimelig kan være, vakte denne kjennelsen stor oppsikt i hele Italia og ble kritisert av mange jurister. Saken ble anket, men den 13. desember 1982 ble kjennelsen stadfestet ved appelldomstolen i Cagliari. Det eneste den gjorde, var å redusere straffen til ni år, idet den sa at det forelå formildende omstendigheter ettersom ekteparet Oneda ’hadde handlet ut fra motiver som var bygd på spesielle moralnormer’.

Den eneste sjansen de hadde igjen overfor menneskelige domstoler, var å appellere til høyesterett. Den 8. juli 1983 ble Giuseppe Oneda løslatt på prøve fordi de tre årene med lidelser i fengslet hadde svekket helsen hans alvorlig. Men Consiglia ble fortsatt holdt fengslet.

Høyesterett

Denne domstolen i Roma er det høyeste organ i italiensk rettsvesen. Det er en kassasjonsdomstol, en domstol som vurderer om loven er korrekt anvendt og tolket og prøver underordnede domstolers avgjørelser når disse blir appellert. Hvis den kommer til at loven ikke er blitt fulgt eller er blitt galt anvendt, kan denne domstolen oppheve den tidligere kjennelsen og få en annen domstol til å undersøke saken på nytt. Oneda-saken ble behandlet den 13. desember 1983.

Det er sjelden at denne domstolen opphever en kjennelse som blir tatt opp til behandling, og det ville veie tungt at ekteparet var blitt kjent skyldig to ganger før. Var det noe håp om at de i rettferdighetens navn ville bli ansett som de kjærlige, omsorgsfulle foreldre de er?

Saken tar en ny vending!

La oss fortelle hva som skjedde i retten:

Først holdt en av de fem dommerne, som virket som referent, en tale hvor han la fram hovedpunktene i saken. Deretter var det aktoratets tur.

Den dommeren som opptrer som aktor, blir spesielt fryktet av forsvareren, for det er svært vanskelig å få omstøtt det han nedlegger påstand om. Og i dette tilfellet var dommeren en dyktig jurist som hadde hatt denne oppgaven i mange kjente saker. Hva ville han komme til å si?

De fleste ble overrasket da han spurte: «Viste moren eller faren noen gang at de ønsket sitt barns død, ifølge de kjensgjerninger som er brakt fram i lyset i løpet av denne saken? Har domstolen i Cagliari gitt et fyllestgjørende svar på dette spørsmålet?» Han tilføyde: «Barnedomstolen lot barnet bli hos sin far og mor fordi den anså dem for å være kjærlige foreldre, og fordi den mente at miljøet i hjemmet var det beste for henne.» Så bemerket han at ’dommerne, ekspertene og sosiologene som hadde med saken å gjøre, var de som best kunne avgjøre at foreldrene fortjente å beholde foreldremyndigheten’.

Hva med påstanden om at ekteparet Oneda med overlegg voldte sitt barns død? Dommeren fortsatte: «Det er ingen vitnesbyrd om oppførsel eller andre tilstrekkelig sterke beviser som gjør det berettiget å snakke om overlagt drap. . . . Av denne grunn mener vi at dommerne [i Cagliari] ikke har gitt et tilfredsstillende svar på disse spørsmålene.»

Aktor nedla så denne overraskende påstand: «Jeg ber derfor retten om å omstøte kjennelsen når det gjelder spørsmålet om overlagt drap.»

Ingenting som beviste overlagt drap! Det innebar at ekteparet Oneda ikke var mordere! Dessuten nedla aktor påstand om at kjennelsen i den forrige rettssaken skulle omstøtes!

Deretter hørte retten innleggene til forsvarerne, advokater som var kjent over hele landet. De påpekte inkonsekvenser ved de tidligere saksbehandlingene og urimeligheten i de dommene som var blitt avsagt.

Så trakk dommerne seg tilbake for en stund. Til slutt kom rettens formann og leste opp rettens kjennelse: Den tidligere kjennelsen ble omstøtt, og saken ble sendt videre til en appellrett i Roma til ny behandling.

I sin begrunnelse for denne avgjørelsen trakk høyesterett blant annet fram de alvorlige feil som ble begått av den pediatriske klinikken og de andre offentlige institusjonene. ’Det er ingen tvil om . . . at det er mye å kritisere de offentlige institusjonene for. Etter at de hadde grepet inn til å begynne med . . . viste de en fullstendig mangel på interesse, trass i den uttrykkelige anmodning om at det måtte bli truffet tiltak for å få en endelig og permanent løsning på det problem som bestod i de tiltaltes ideologiske oppfatninger.’ Dette er hentet fra side 30 i høyesteretts kjennelse.

Endelig gjenforent!

Consiglia Oneda er nå blitt løslatt fordi sikringstiden er utløpt. Etter tre og et halvt år med motgang og vanskeligheter er familien Oneda endelig gjenforent. Giuseppe og Consiglia har gleden av å være sammen og vise kjærlig omsorg for lille Ester. La oss høre hva de selv forteller om sin opplevelse:

Giuseppe: «Vi giftet oss i 1976, og et år senere ble Isabella født. Vi hadde sett fram til at hun skulle bli født, men vi oppdaget snart at noe var galt. Hun var svært blek og sykelig. Da hun var seks måneder gammel, fastslo legene at hun hadde den fryktelige sykdommen som skulle føre til døden for henne. Tenk deg hvor nedslått vi ble, da vi hørte denne diagnosen.»

Consiglia: «Vi ble naturligvis enda sterkere knyttet til barnet vårt. Jeg tror alle foreldre ville reagere slik overfor et lidende, hjelpeløst barn, som hadde en dødelig sykdom. Øyeblikkelig lot vi Isabella få behandling ved den pediatriske klinikken, hvor hun fikk blodoverføringer. Likevel fortsatte tilstanden å forverre seg. Jeg husker at magen hennes hadde svulmet sterkt opp etter at hun hadde fått blodoverføringer i ett år. Leveren og milten var blitt forstørret. Hun hadde det så vondt når de gav henne blodoverføringer. En gang tok det legene en time å finne en vene, og hele tiden skrek hun av smerte.»

Giuseppe: «I denne triste tiden fant vi virkelig trøst i vårt bibelstudium. Noe som gjorde spesielt inntrykk på oss, var løftet i Åpenbaringen 21: 4 om at Gud snart vil tørke smertens tårer fra øynene til alle dem som lider, og at døden ikke skal være mer.»

Consiglia: «For oss betydde dette at oppstandelsen ville gjøre det mulig for oss å få se Isabella sunn og frisk, selv om hun skulle dø, noe som dessverre så ut til å være uunngåelig. Da vi lærte ut fra Bibelen om Guds påbud om å ’holde seg borte fra blod’ [Apostlenes gjerninger 15: 20; 21: 25], bestemte vi oss . . .»

Giuseppe: «. . . for å følge Bibelens prinsipper. For oss var dette det eneste vi kunne gjøre hvis vi skulle håpe å få Isabella sunn og frisk tilbake den dagen da Gud vil oppreise henne fra de døde. Vi så at blodoverføringene ikke stoppet sykdommen, og vi visste at mange barn på Sardinia dør av sykdommen mens de er små, selv om de får blodoverføringer. Vi hadde også hørt at mange foreldre etter at barna hadde fått blodoverføringer i mange måneder uten at de ble bedre, hadde valgt å pleie dem hjemme, der de kunne bruke mindre smertefulle og skremmende midler.»

Consiglia: «Hvordan kunne vi forkaste den eneste muligheten for at Isabella kunne bli sunn og frisk igjen, den muligheten som er basert på Guds løfte? På grunn av det vi hadde lest om følgene av denne behandlingen, innså vi at blodoverføringer ikke var av det gode. Vi fikk vite at det ofte fører til alvorlige skader på vitale organer.»

Giuseppe: «Vi fortalte legene om den avgjørelsen vi hadde truffet, og det var begynnelsen til hele denne historien.»

Consiglia: «Isabella var veldig følsom, kjærlig og intelligent.»

Giuseppe: «Hun var litt over to år gammel, men kunne allerede mye ut fra Min bok med fortellinger fra Bibelen. Hun kjente Guds navn, Jehova. Hun kjente igjen og kunne fortelle oss om bildene i fortellingene om bibelske personer.»

Consiglia: «Det er forferdelig for en mor å vite at hun ikke kunne gi sitt barn en kropp som var sterk nok til å fortsette å leve. Min datter Ester minner meg mye om Isabella. Nå vil jeg vise henne, som er sunn og frisk, den kjærlighet jeg så gjerne skulle ha fortsatt å vise Isabella. Jeg er lykkelig over å være tilbake hos familien og våre kristne brødre, som er så glad i oss. Men jeg kommer aldri til å glemme de tre og et halvt årene jeg satt i fengsel. En dag prøvde hun som jeg delte celle med, å begå selvmord i ren desperasjon. Selv om jeg greide å redde henne, var det en fryktelig opplevelse. Likevel hjalp det meg til å stole mer på Jehova Gud.»

Giuseppe: «Mine cellekamerater gjorde alt de kunne for at jeg skulle bryte min kristne ulastelighet — voldsbruk, homoseksuelle handlinger og annet moralsk forderv. Det jeg var mest redd for, var å bryte min ulastelighet og gå glipp av muligheten til å leve i Guds gledebringende, nye ordning. Noen ganger var jeg helt fortvilt, som da appellretten stadfestet dommen; av og til ønsket jeg at jeg aldri var blitt født. Men Jehova trøstet meg når jeg bad inderlig til ham. Jeg er også svært takknemlig for at han lot Jobs bok bli en del av Bibelen, for jeg ser visse likhetstrekk mellom det Job erfarte, og det jeg har erfart. Gud svarte Job og gav ham styrke til å utholde prøven og finne ’utgangen på den’.» — 1. Korinter 10: 13.

«Selv i de tyngste øyeblikkene under marerittet i fengslet, var Jehova alltid mitt faste holdepunkt. [1. Johannes 1: 5] Jeg ble også veldig oppmuntret av mine medkristne, som sendte meg utallige brev fra forskjellige land. Deres kjærlige interesse bekreftet at Gud ikke later oss i stikken. Slike skriftsteder som Romerne 1: 12 og Markus 13: 13 hjalp meg til å holde ut. Da jeg kom ut av fengslet, var jeg ’slått ned’, som apostelen Paulus sier, ’men ikke slått ut’.» — 2. Korinter 4: 9.

Consiglia: «Jeg vet ikke om Giuseppe og jeg kommer til å bli helt frikjent når rettssaken omsider blir avsluttet. Men vi er takknemlige mot dem som har hjulpet oss, og som fortsatt arbeider for at den falske anklagen om at vi drepte vår datter, blir tilbakekalt. Dette er det mest forferdelige noen foreldre kan bli beskyldt for.»

Giuseppe: «Vi er glad for at vi har kommet gjennom dette uten å hate noen for det som har skjedd. Kjærlighet til Gud og vår neste vil virkelig hjelpe oss til å ha alt de vi er velsignet med, i tankene. Vi har vår familie, våre åndelige brødre, vår tro og vårt håp.»

Du er sannsynligvis enig i at disse beskjedne foreldrene fra Sarroch ble utsatt for en urettferdig anklage, og du føler sannsynligvis med dem når du tenker på de lidelsene de har gått igjennom. Men du sitter kanskje med spørsmål som vedrører foreldrenes rolle når det gjelder omsorgen for barnas helse. Ja, dette er et spørsmål som direkte kan berøre enhver av oss eller våre slektninger og venner.

[Fotnote]

[Ramme på side 10]

Baby Jane Doe — hva skal foreldrene gjøre?

Kjærlige foreldre må av og til treffe smertefulle avgjørelser. Hva ville du ha gjort hvis du var foreldrene til Baby Jane Doe? The New York Times (for 1. november 1983) skrev:

«Et ektepar på Long Island fikk en datter for tre uker siden, og hun var ikke frisk. Baby Jane Doe hadde spina bifida, abnormt liten hodeskalle, hydrocefalus, eller unormal væskeopphoping i hjernens hulrom, og andre deformiteter. Selv om hun ble operert, ville hun være sterkt tilbakestående og lenket til sengen hele sitt liv — i hennes tilfelle omkring 20 år. Etter samtaler med legene, sosialarbeidere og prester, traff Baby Janes foreldre et smertefullt valg: Å la være å operere og la naturen gå sin gang.»

Noen utenforstående var uenige og brakte saken inn for retten. Men da den nådde USAs høyesterett, nektet retten å behandle saken. Baby Jane Does tilfelle illustrerer de smertefulle problemer som selv kjærlige foreldre kan møte.

[Bilde på side 9]

Consiglia Oneda forlater fengslet og gjenforenes med sin datter Ester