Er det å si nei til en bestemt legebehandling å si nei til livet?

SPØR deg selv: «Har jeg rett til å avgjøre om jeg skal ta imot legebehandling, og i såfall hvilken?» Dette er et viktig spørsmål som du bør tenke over, for noen hevder at en person viser ringeakt for livet hvis han sier nei til en behandlingsmåte som legene anbefaler. En kan dessuten spørre hvorvidt det er ukjærlig av foreldre som har vurdert den risikoen som er inne i bildet, å avslå en anbefalt behandling av et sykt barn.

Noen uttaler seg dogmatisk i denne saken og reduserer det hele til påstanden: «Å si nei til behandlingen betyr å si nei til et barns liv.» Men det er lett å se at dette er en overforenkling, et overfladisk syn. Det spiller på følelsene, samtidig som det ser bort ifra 1) samvittigheten og grunnleggende etikk, 2) dine personlige rettigheter og familierettigheter og 3) medisinske og juridiske aspekter ved en sak som nå har vakt oppsikt over hele verden.

Samvittigheten er en indre, ukrenkelig del av deg og av alle normale, moralske mennesker. Den katolske kardinalen John Henry Newman mente at ’veien til lyset kan finnes gjennom lydighet mot samvittigheten’. Da nazistiske krigsforbrytere sa at de bare hadde adlydt ordre, svarte derfor moralske mennesker over hele verden at disse menneskene skulle ha fulgt sin samvittighet på tross av de ordrene de fikk. I januar 1982 bad pave Johannes Paul II til Gud ’om at folks samvittighet ikke måtte bli kvalt’. Han sa at å tvinge noen til å krenke sin samvittighet «er det mest smertefulle slag en kan rette mot menneskeverdet. I en viss forstand er det verre enn å volde fysisk død, å drepe».

Hans ord harmonerer kanskje med din egen oppfatning hvis du mener at samvittigheten bør spille en avgjørende rolle når en skal treffe avgjørelser i medisinske spørsmål.

Samvittigheten og medisinske spørsmål

Her er et eksempel: Uansett hvilken tro du har, er du antagelig klar over at den katolske lære fordømmer abort, selv om morens eller barnets liv kan være i fare. Tenk på hvilket problem dette utgjør for en romersk-katolsk lege i et land hvor abort er tillatt, slik det har vært i Italia siden lov av 22. mai 1978 nr. 194 ble vedtatt. Denne loven gir sykehuspersonale anledning til å nekte å utføre abort av samvittighetsgrunner. Men artikkel 9 presiserer at legen «ikke gis adgang til å nekte av samvittighetsgrunner» når en kvinnes liv kan være i fare. Hva skal så en oppriktig, katolsk praktiserende lege gjøre?

Hvis det ikke var mulig å få tak i en annen lege og han gjorde alt han kunne, bortsett fra å krenke sin samvittighet, ville vi da beskylde ham for å være en morder? Nei, det ville tvert imot ’være verre enn å drepe’ å tvinge legen til å krenke sin samvittighet, selv om en kvinne eller myndighetene insisterte. Dette illustrerer hvordan samvittighetens krav kan berøre avgjørelser i medisinske spørsmål som har med liv og helse å gjøre.

Foreldre, barn og liv

Dette fremgår også klart av det de første kristne gjorde. Du kjenner kanskje til at de nektet å brenne røkelse foran keiserens statue, ettersom de mente at det ville være avgudsdyrkelse. Men deres religiøse overbevisning og samvittighet kunne ha avgjørende betydning for deres liv og helse, og også for deres barns liv og helse. Hvordan det? Når de kristne ble tvunget til å velge — ’enten så ofrer du røkelse, eller så vil familien din dø på en romersk arena!’ — ville de ikke gå på akkord med sin overbevisning. De var lojale mot sin tro selv om det utgjorde en risiko eller medførte døden for dem og deres barn.

De kristne ble også prøvd i forbindelse med blod, ettersom Bibelen påbød dem å ’holde seg borte fra blod’. (Apostlenes gjerninger 15: 20) Tertullianus, en latinsk teolog fra det tredje århundre, forteller at epileptikere drakk blodet av gladiatorer som nettopp var blitt drept. Dette trodde man skulle helbrede dem. Ville de kristne føre blod inn i kroppen av slike «medisinske» grunner? Nei, aldri. Tertullianus tilføyde at ’de kristne ikke engang ville spise dyreblod’. Ja, når de romerske myndighetene ville prøve om en person virkelig var kristen, la de press på ham for å få ham til å spise blodpølser. De visste at en sann kristen ikke ville spise blod, selv om han var under trusel om dødsstraff. Dette er verdt å merke seg, ettersom kristne vitner for Jehova idag også nekter å føre blod inn i kroppen.

Vi kan nå spørre: Hadde disse første kristne ikke respekt for livet, eller hadde de et ønske om å bli martyrer? Nei, det var de romerske myndighetene som førte død over dem og deres barn. Og er det ikke med respekt vi tenker på disse innviede kristne, som visste, akkurat som paven nylig sa, at å krenke sin samvittighet ville ha vært verre enn døden?

Hvis noen mener at dette ikke kan overføres på avgjørelser i medisinske spørsmål, bør de legge merke til hva dr. D. N. Goldstein skrev:

«Leger som har inntatt en slik holdning [ved å tvinge en behandling på mennesker som ikke vil ha den], har forkastet de offer som alle martyrene har brakt, mennesker som har kastet glans over historien ved sin store prinsippfasthet, noe som til og med har kostet dem livet. De pasienter som velger den visse død istedenfor å krenke sin religiøse samvittighet, er nemlig av det samme slag som de som måtte bøte med livet . . . framfor å underkaste seg [tvungen] dåp. . . . Ingen lege burde søke rettslig hjelp for å bevare et legeme ved å ødelegge en sjel. Pasientens liv tilhører ham selv.» — The Wisconsin Medical Journal.

Å velge det virkelige liv

De fleste av oss vil være enig i at «livet» betyr mer enn bare å eksistere rent biologisk. Livet er en tilværelse som er bygd omkring idealer eller verdier (politiske, religiøse, vitenskapelige, kunstneriske og så videre). Uten slike idealer kan tilværelsen være verdiløs. I løpet av den annen verdenskrig risikerte patriotiske menn og kvinner livet for å forsvare politiske idealer, slike verdier som demokrati og ytringsfrihet, religionsfrihet og samvittighetsfrihet. Det var mange barn som døde på grunn av dette forsvaret av idealer. Utallige andre mistet foreldrene sine.

Det som skjedde med den italienske statsmannen Aldo Moro, er betegnende. Han ble brutalt myrdet av en gruppe terrorister i 1978 da myndighetene nektet å gi etter for terroristenes krav. Det er tydelig at liv av og til blir ofret for høyere interessers skyld.

Det er derfor forståelig at en person med høy moral kan bestemme seg for å sette sitt biologiske liv på spill istedenfor å gå på akkord med sine idealer. Ved å gjøre det velger han det virkelige liv, liv i sin fulle betydning. Det får i høy grad sin anvendelse på kristne idealer.

De kristne betrakter menneskelivet som hellig, som en verdifull gave fra Gud. Tenk på apostelen Paulus, som var en intelligent, opplyst person. Mange ganger ble han slått, og hans liv var ofte i fare. Likevel sa han: «Jeg [har] tapt alt, og jeg ser det som skrap for at jeg kan vinne Kristus . . . måtte jeg bare nå fram til oppstandelsen fra de døde!» — Filipperne 3: 8—11.

Vi kan være forvisset om at Paulus aldri ville ha deltatt i noe som han visste Gud fordømte. Paulus ville uten tvil ikke ha risikert å miste «det virkelige liv», som for ham ville være liv i himmelen, bare for å få bedre helse eller forlenge sitt menneskeliv noen få år. (1. Timoteus 6: 19) Men tenk over følgende:

Det er i dag millioner av kirkegjengere som ser fram til liv i himmelen. Kanskje du er en av dem. Så hvis en som er alvorlig syk, og som har håp om evig liv i framtiden, sa nei til en behandling som han mente Gud forbyr, vil det virkelig være urettferdig å beskylde ham for å si nei til livet. Han har jo levd i årevis på jorden, og han kan bli frisk igjen og fortsette å leve. Men uansett, og selv om legene hans ikke er troende, vil det være fornuftig av ham å ta sitt framtidige, evige liv i betraktning når han skal treffe avgjørelser med hensyn til legebehandling.

Legene drøfter sjelden den siden av saken når de anbefaler en bestemt behandling for deg eller en av dine kjære. Men det er ett svært viktig aspekt som de bør gi deg opplysninger om. Det gjelder forholdet mellom risikoen ved behandlingen og fordelene ved den. Du skylder både deg selv og din familie å tenke over dette spørsmålet, for det kan hjelpe deg til å treffe en fornuftig avgjørelse og til å forstå at det har vært forstandig av andre å handle som de har gjort.

[Ramme på side 13]

En jesuitts syn på omsorgen for barns helse

John J. Paris, som er jesuitt og dosent ved College of the Holy Cross i USA, talte ved en konferanse som behandlet juridiske og etiske aspekter ved omsorgen for barns helse. (1. april 1982) Han fortalte om en jødisk dommer som hadde bestemt at en blodoverføring skulle bli gitt til et av Jehovas vitner. Paris sa: «Dommeren fulgte sin religion og gjorde det han mente var riktig, men ved å gjøre det krenket han pasientens religion.»

Han tilføyde: «Den kristne teologi støtter ikke den tanke at bare det å puste er liv. . . . [På sykehuset] er livet ikke noe hellig; der er det ikke noe mer enn dette liv, og døden er et nederlag. Men i den jødisk-kristne tradisjon er døden en del av den menneskelige tilstand, en del av livets reise. En kan ikke se bort ifra den kjensgjerning at dette er avgjørelser som har med livskvalitet å gjøre. Noen ganger er ingen behandling den beste behandlingen.»

[Ramme på side 14]

Evigheten forandrer analysen

Dr. Ruth Macklin underviser i filosofi ved Albert Einstein College of Medicine i New York. I en time diskuterte klassen etikk, og en medisinstudent fortalte om et av Jehovas vitner som «led av sigdcelleanemi, [og] som risikerte å blø i hjel hvis han ikke fikk blodoverføring». Studenten sa: «Han resonnerte logisk. Tankeprosessene var i orden. Hva skal man gjøre når religiøse overbevisninger strider mot den eneste mulige behandlingen?»

Som svar sa dr. Macklin: «Vi er kanskje selv sterkt overbevist om at denne mannen gjør en feil. Men Jehovas vitner tror at det å få blodoverføring er å ’spise blod’, og at det å spise blod [kan] føre til evig fordømmelse. I medisinen lærer vi å analysere risiko og fordeler, men hvis du veier evig fordømmelse mot fortsatt liv på jorden, får analysen et annet perspektiv.» — The New York Times for 23. januar 1984.