Utforskningen av universet

Av «Våkn opp!»s korrespondent i Australia

HVOR lenge er det siden du betraktet stjernehimmelen mer inngående en mørk kveld? Hvis du har gjort det av og til, vet du at en ikke trenger kikkert eller teleskop for å bli overveldet av dens storhet, mangfoldighet og prakt. For nesten 3000 år siden uttrykte kong David i Israel det som mange av oss av og til føler. Han skrev: «Når jeg ser din himmel, et verk av dine fingrer, månen og stjernene som du har satt der, hva er da et menneske siden du kommer det i hu?» — Salme 8: 4, 5.

David snakket om de stjernene han kunne se med det blotte øye. Men siden Galileos tid er menneskenes synsfelt blitt utvidet av teleskopet, og vi har lært at universet er mye større enn vi hadde trodd. Vi har lært at mange av de funklende stjernene vi kan se, i virkeligheten er kjempemessige soler, og at noen av dem er mye større enn vår egen sol. Det er bare avstanden som gjør at de ser så små ut. Vi har også lært at verdensrommet inneholder milliarder av store, roterende stjernetåker, som kalles galakser.

Den galaksen vår sol tilhører, består av milliarder av andre soler. Noen galakser er så kjempestore at lyset, som beveger seg med en hastighet på nesten 300 000 kilometer i sekundet, bruker 500 000 år på å bevege seg fra den ene enden av galaksen til den andre. Selv om galaksene inneholder utallige stjerner som skinner like sterkt som eller sterkere enn vår sol, befinner de fleste seg så langt borte at vi ikke kan se dem med det blotte øye.

Det var ikke en stjerne!

I de seneste tiår er det optiske teleskopet blitt supplert med et annet instrument, nemlig radioteleskopet, som oppfanger radiobølger som kommer til jorden fra det ytre rom. Med dette utstyret har astronomene i enda større grad utvidet vår forståelse av «månen og stjernene». Fra tid til annen har de oppdaget himmellegemer som de aldri før har visst eksisterte. I 1963 var det for eksempel noen astronomer som brukte det optiske teleskopet på Mount Palomar i California i USA, og ved hjelp av dette radioteleskopet fant de plutselig et nytt, helt uventet og fullstendig utrolig objekt i verdensrommet.

På den tiden, i begynnelsen av 1960-årene, var radioastronomien i sin barndom. Selv om det kom radiobølger fra kilder i himmelrommet, hadde vitenskapsmennene vanskeligheter med å fastslå den nøyaktige kilden til signalene. I 1963 forandret situasjonen seg dramatisk da det ble sagt på forhånd at en bestemt kilde til radiostråling fra det ytre rom kunne bli midlertidig blokkert mens månen passerte foran den. Ettersom månens posisjon er godt kjent, burde det være mulig å bruke dette sammentreffet til å bestemme nøyaktig hvor disse signalene kom fra. Det ble gjort vellykkede observasjoner ved hjelp av radioteleskopet i Parkes i Australia, og en fant ut at kilden til radiobølgene var en uklar, blåaktig stjerne.

Denne stjernen ble deretter undersøkt grundigere ved hjelp av det kjempemessige 200-tommers speilteleskopet på Mount Palomar. Alle ble overrasket da man oppdaget at objektet ikke var en stjerne i det hele tatt! Derfor kom den til å bli kalt en kvasar, en forkortelse for «kvasistellar radiokilde». Beregninger gikk ut på at den var så langt borte at lyset fra den bruker to milliarder år på å nå oss. Mye tyder på at den er forholdsvis liten, men likevel utstråler den en ufattelig mengde lys.

I dag er mange flere kvasarer kjent. En anslår at minst ti millioner er synlige med et stort teleskop. Nesten alle astronomene mener at de befinner seg i enorme avstander fra jorden, fra to til 15 milliarder lysår borte.a Dr. Edward R. Harrison, som er astronom og fysiker, beskriver kvasarene slik: «Forestill deg at et stort rom representerer størrelsen på Melkeveien. I denne målestokken er den lyssterke kvasaren ikke mer enn et støvfnugg som svever i luften.» Likevel pumper hvert av disse ’støvfnuggene’ ut gjennomsnittlig 100 ganger så mye energi som alle de milliarder av stjerner som finnes i vår galakse, til sammen!

Hva er disse kvasarene? Det er det ingen som vet, men det er flere teorier. Her følger en spennende sådan. Lyset fra de fjerneste kvasarene bruker 15 milliarder år på å nå oss. Det betyr at vi ser dem slik de var for 15 milliarder år siden. Ingen kjent kvasar ligger lenger borte enn 15 milliarder lysår; derfor representerer de noe som begynte å skje for 15 milliarder år siden.

Ifølge den teorien som er mest populær i dag, ble universet til ved et «big bang», et stort smell, for omkring 18 til 20 milliarder år siden. Kvasarene ble altså til da universet var «bare» tre til fem milliarder år gammelt. Ifølge denne teorien ville galaksene ha begynt å ta form omtrent på denne tiden. Kvasarene kan derfor være galakser som er i ferd med å bli dannet.

Og så oppdaget en pulsarene

I 1967 ble astronomene forbløffet igjen da de oppdaget et objekt som var så underlig at de trodde at det var et utenomjordisk intelligent vesen som prøvde å kontakte jorden.

Medlemmene av Mullard Radio Astronomy Observatory i Cambridge i England holdt på med rutineundersøkelser da de la merke til en ny type signaler. Det var et radiosignal som blinket av og på; det pulserte i en regelmessig rytme. Som du sikkert forstår, er radioastronomien plaget av forstyrrelser fra lokale kilder, for eksempel biler som kjører forbi. Derfor ble disse merkelige signalene først ignorert. Men en mer systematisk undersøkelse viste at de ikke kom fra trafikkstøy, men fra det ytre rom!

Hvorfra i det ytre rom? Denne gangen så det ut til at kildene var stjerner som befinner seg innen vår galakse. De ble kalt pulsarer på grunn av sitt underlige, pulserende lys og den merkelige, pulserende radiostrålingen. Pulsarene er imidlertid ikke som vanlige stjerner. For å sende ut sine karakteristiske signaler må de rotere, slik at signalene virker som blink fra et fyrtårn. Og ettersom de pulserer omtrent hvert sekund — det finnes en som pulserer 30 ganger i sekundet — må de være svært små og spinne som en snurrebass. Astronomer tror nå at pulsarene kan ha en diameter på bare 24 kilometer, men at tettheten er så stor at en kubikktomme ville veie millioner av tonn. De tror også at pulsarene må være svært varme, og at de må ha et enormt gravitasjonsfelt. Ja, det er virkelig merkelige objekter!

Våre nære naboer

I de seneste tiår har det også skjedd en forbløffende forandring i vår forståelse av noen av våre nærmeste naboer. Jorden er som kjent bare en av minst ni planeter som kretser om solen. Robotstyrte romskip har beveget seg gjennom det tomme rom, passert de andre planetene og sendt hjem bilder. Våre naboer viste seg å være ærefryktinngytende, men ikke innbydende.

Venus er en glohet verden som konstant er omgitt av skyer av svovelsyre. Overflatetemperaturen er høyere enn smeltet bly. Mars er en kald, livløs verden, uten spor av de oppdiktede marsboerne. Jupiter ser ut til å være en kule som hovedsakelig består av gass. Den utstråler energi (men ikke nok til å bli betegnet som en sol) og er omgitt av et minisolsystem som består av 16 måner. Saturn, den neste planeten i rekken, mistet sin karakteristikk som den eneste planeten som er omgitt av et ringsystem, da man oppdaget ringer også rundt Jupiter og Uranus. Men Saturns ringer er fortsatt uten tvil de vakreste.

I 1979 oppdaget romskipet Voyager I at det ikke bare er jorden som har aktive vulkaner. Da det lille romskipet passerte Io, en av Jupiters store måner, fotograferte den en vulkan under utbrudd. Dessuten ble det konstatert at jordens høyeste fjell, Mount Everest, ikke stiller i første divisjon når det gjelder høye fjell. Olympus Mons, en vulkansk kjegle på Mars, hever seg for eksempel 24 000 meter over det gjennomsnittlige overflatenivå på planeten.

Ufattelige tall

Det er umulig å snakke om universet uten å bruke noen svært store tall. Vår egen jord er for eksempel 12 900 kilometer i diameter. Sammenlign dette med solen, som er 1 392 000 kilometer i diameter, og som ville kunne romme mer enn en million planeter av jordens størrelse. Overflatetemperaturen på solen er nesten 6000 grader celsius, og man tror at temperaturen i kjernen stiger til over 15 millioner grader celsius.

Vår sol er imidlertid ganske liten sammenlignet med en stjerne som ble utforsket i 1981 av satellitten Explorer. Denne varme, blå stjernen, som er kjent som R136a, er ti ganger varmere enn vår sol, 2500 ganger mer massiv og en million ganger større, og den stråler 100 millioner ganger sterkere! Kan du fatte alt dette?

Mange av de teorier som er blitt framholdt for å forklare disse merkverdige himmellegemene, vil uten tvil bli revidert fra tid til annen. Men én ting er sikkert: Vi lever i et fantastisk univers, og etter hvert som vi trenger lenger og lenger ut i verdensrommet, blir vi mer og mer enig med kong David. «Et menneske» er virkelig ubetydelig sammenlignet med «månen og stjernene»!

Vår voksende forståelse av universet har understreket vår egen ubetydelighet, men den har også bidratt til å øke vår verdsettelse av Jehova Gud og vår forundring over ham, den dynamiske kilde til alle disse undere. Bibelen kommer med denne oppfordringen: «Løft øynene mot det høye og se: Hvem var det som skapte disse? Han som mønstrer deres hær og fører dem ut og nevner alle ved navn. Hans kraft er så stor og hans styrke så veldig at ikke en av dem savnes.» — Jesaja 40: 26.

[Fotnote]

[Bilde på side 17]

Saturn har fortsatt de vakreste ringene i solsystemet