Gud — vår Far og Mor?
«ELSK DERES FIENDER og be for dem som forfølger dere, så dere kan være barn av [Gud], deres [Mor og] Far, som er i himmelen.» Er du forbauset over denne gjengivelsen av Jesu ord? Den er hentet fra The Inclusive Language Lectionary, en ny oversettelse av bibelske tekster som for ikke så lenge siden ble utgitt av Kirkenes nasjonalråd i De forente stater. — Matteus 5: 44, 45.
Dette er en annerledes oversettelse. Ifølge The New York Times er hensikten med den å «fjerne det mannsdominerende språket og billedspråket som er så alminnelig i tidligere bibeloversettelser». Hvorfor det? «Når det bare er hankjønn det er tale om i Skriften, føler kvinnene seg utenfor,» sa dr. theol. Susan B. Thistlethwaite ifølge The New York Times.
Guds ’enbårne Sønn’ blir derfor i denne oversettelsen kalt «Guds eneste Barn». Ordet «Gud» gjentas istedenfor at pronomenet «han» blir brukt. «Menneskesønnen» kalles «Mennesket». (Johannes 3: 13, 16) Og Jesus helbredet ikke en «mann», men «en person som var født blind». — Johannes 9: 1.
Men den mest forbløffende forandringen er vel at Gud blir omtalt som «Mor og Far», slik det blir gjort i det verset som ble sitert innledningsvis. Hvorfor blir Gud omtalt på den måten? Ifølge The New York Times er grunnen denne: «Når en bruker ’Far’ som en metafor for Gud, tillegger en Gud en kjønnsbestemt identitet som et grundig studium av Skriften ikke gir støtte for. De sier også at det fremmer en mannspreget teologi.» Høres det fornuftig ut?
Det må riktignok sies at Gud ikke er en mann i menneskelig forstand. Men når en begynner å kalle ham «Mor og Far», tenker en på ham som en med dobbelt kjønn. Når det gjelder Jesus, er det ikke tvil om at han var en mann da han var på jorden. Det faktum kan ikke forandres ved å la være å omtale ham som «han». Men da han vendte tilbake til himmelen, var han ikke en mann i menneskelig forstand lenger. — 1. Korinter 15: 50; 1. Peter 3: 18, EN.
Bibelskribentene brukte alltid ordet «han» om Gud. Han blir også nesten alltid omtalt som hankjønn, for eksempel som «vår Far» (NTM) eller «Fader vår». (Matteus 6: 9) Jesus blir også omtalt som «han», både i sin jordiske og i sin himmelske tilstand, og han fremtrer ofte i en mannsrolle, for eksempel som menighetens ektemann, og som «Fredsfyrste» [ikke «Fredsfyrstinne»]. — Jesaja 9: 6; 2. Korinter 11: 2.
Apostelen Paulus sa: «Hele Skriften er inspirert av Gud.» (2. Timoteus 3: 16, NTM) Gud inspirerte derfor Bibelen til å bli skrevet på denne måten. Han ville omtales som «vår Far», ikke «vår Mor og Far». Ingen oversetter har noen som helst rett til å legge skjul på dette på grunn av fordommer som har oppstått i vårt århundre.
Inneholder Bibelen en «mannspreget teologi»? Egentlig ikke. Et grundig studium av Bibelen viser tvert imot at det er en upartisk frelsesordning som på ingen måte setter kvinnene «utenfor». Paulus sa for eksempel om Kristi legeme: «Her er det ikke jøde eller greker, slave eller fri, mann og kvinne. — Galaterne 3: 28.
Bibelen sier riktignok at mannen er kvinnens hode, og det er særlig tilfellet i menigheten og i familien. (1. Korinter 11: 3) Noen modernister misliker kanskje denne læren, men den er en del av Guds inspirerte Ord. Burde oppriktige kristne menn og kvinner forsøke å fjerne den ved å forandre Bibelen? Burde de ikke isteden studere prinsippet om lederskap nøye for å lære hvordan de kan følge det, slik at både menn og kvinner drar fordel av det, og på den måten følge Jesu fullkomne eksempel? Da vil de unngå den alvorlige forbrytelse å forandre Guds Ord. (Åpenbaringen 22: 18, 19) Og de vil la seg lede av Guds visdom, ikke av menneskers visdom. — 1. Korinter 2: 6; 3: 19.