Jeg lærte av egen smertelig erfaring

Dette er opplevelsen til en mor i Australia som ville prøve noe annet etter et mislykket ekteskap

I TRE år bodde jeg sammen med en mann uten å være gift med ham. Hvordan gikk det? Jeg kan med hånden på hjertet si at de tre årene var de verste i mitt liv, både følelsesmessig og psykisk.

Vi innledet vårt forhold med den innstilling som ser ut til å være så vanlig i dag, nemlig at «brent barn skyr ilden», og: «En kjenner ikke et menneske ordentlig før en har bodd sammen med det.» Jeg tenkte at hvis dette ikke gikk, ville det være lettere bare å bryte forholdet enn å gå igjennom en skilsmissesak.

Usikkerhet skaper problemer

Men det er disse tankene som skaper problemer. Helt fra begynnelsen av føler en seg usikker. Hvordan kan en føle seg sikker når en aldri vet om den annen part kommer til å være hos en på samme tid neste år eller neste måned, for den saks skyld?

Uttrykket samvittighetsekteskap virker så midlertidig. En lever alltid i frykt for at den en bor sammen med, skal treffe en annen, slik at det blir et brudd. Sjalusien, som er en forferdelig og nedbrytende følelse, ligger alltid på lur.

Andre problemer

Ja, forholdet blir alltid litt spent. Du kan aldri slappe ordentlig av, for du er alltid på vakt mot å si eller gjøre noe som kan drive den andre bort. Og frykten er ikke grunnløs, for en trette ender nesten alltid med at en av partene benytter seg av følelsesmessig utpressing og sier: «Jeg flytter.»

Uttrykket samvittighetsekteskap var mitt største problem. Det fikk meg til å føle meg så billig. Hver gang jeg i en eller annen offisiell sammenheng måtte forklare at vi ikke var gift — og det var ikke så rent sjelden — følte jeg at det gikk hardt ut over selvrespekten. Jeg hadde et desperat ønske om å forklare at jeg egentlig ikke var noe umoralsk menneske, at jeg ikke var den typen som flagret fra mann til mann. Men saken var jo den at jeg levde et umoralsk liv, selv om jeg holdt meg til én mann og ikke var sammen med flere, og jeg kjempet en hard kamp med samvittigheten.

Psykiske problemer begynte også å gjøre seg gjeldende. Jeg ble deprimert og følte at jeg var uverdig og ødela meg selv. Selv nå, fem år etter at dette forholdet tok slutt, føler jeg meg så skamfull og uren at jeg skulle ønske at jeg kunne viske ut minnene fra den tiden av mitt sinn. Men jeg kan ikke det, for ’vi høster det vi sår’, som Skaperen sier. Jeg har en daglig påminnelse i form av den lille gutten min som ble resultatet av forholdet.

Jeg har dessuten ikke bare denne fysiske påminnelsen. Da gutten ble født, tok jeg farens navn for barnets skyld. Jeg følte at jeg på den måten bedre kunne beskytte både ham og de to barna fra mitt ekteskap mot fordommer. Utad virker det som om jeg har vært gift to ganger. Men det får meg bare til å føle meg uærlig hver gang jeg blir tiltalt ved det navnet.

Et tilbakeblikk

Når jeg nå ser tilbake, innser jeg at jeg gjorde mye mer enn å skade mitt eget rykte. Det gikk også ut over de tre barna mine. De ble plaget på skolen på grunn av min moral. De kunne jo ikke benekte at jeg levde på den måten. Det må ha fått dem til å skamme seg også.