Min skilsmisse — en ny sjanse i livet?
DA JEG satt ved siden av min advokat på dommerkontoret, fløy tankene om min nær forestående frihet gjennom hodet mitt. Om noen få timer ville jeg være fri! Jeg kunne treffe mine egne avgjørelser, ha stevnemøter med hvem jeg ville, gå hvor jeg ønsket å gå — gjøre hva jeg ønsket å gjøre!
På det tidspunktet, i desember 1974, ønsket jeg meg ikke stort mer i livet enn min frihet. Jeg var 29 år gammel og mor til to gutter. Jeg hadde et pent hjem i en stille forstad i den nordlige delen av Ohio og et sikkert arbeid i et forsikringsselskap, hvor jeg hadde vært siden jeg gikk ut av skolen. Jeg mente at jeg hadde det meste av det enhver kvinne ønsker — barn, et hjem og et godt arbeid. Med et strøk av dommerens penn ville den største feiltagelsen jeg hadde begått i mitt liv — å gifte meg — snart være utslettet.
Det promiskuøse samfunn vi lever i, hadde økt mitt ønske om å bli fri. Moralnormene hadde forandret seg radikalt siden jeg giftet meg i 1966. Nå kunne jeg prøve alt det de unge pikene på kontoret snakket om — jeg kunne gjøre som jeg ville, og behøvde ikke å stå til regnskap for noen. Jeg skulle virkelig få noe ut av den nye sjansen jeg hadde fått! Det var så mange steder jeg hadde lyst til å besøke, og så mange ting jeg ønsket å gjøre.
Jeg var sikker på at jeg kunne greie hva som måtte komme. Jeg hadde lest mange bøker om skilsmisse. Med de opplysninger jeg hadde samlet fra disse bøkene, og den omfattende «kunnskap» jeg hadde tilegnet meg gjennom stykker i fjernsynet og kontorsladder, var jeg parat til å gå ut og virkelig nyte livet.
Hvorfor jeg bestemte meg for skilsmisse
Jeg hadde bare ulykkelige minner fra de åtte årene jeg hadde vært gift. Hjemmet vårt var blitt som et hotell, et sted hvor vi bare spiste og sov. Både min mann og jeg arbeidet ute — for at sønnene våre skulle ha det bra, mente vi. Når vi ikke arbeidet, brukte vi den tiden vi var sammen, til å kjekle. Det var svært sjelden vi var sammen med guttene. Vi hadde det så travelt — mannen min forsøkte å tjene ’store penger’.
Likevel var det ikke lett å treffe en beslutning om å søke skilsmisse. I løpet av fem generasjoner hadde det aldri forekommet en skilsmisse i vår familie. Men etter enda en voldsom krangel besluttet jeg endelig at jeg ikke ville fortsette å leve under slike forhold.
Da jeg til slutt bestemte meg for å søke skilsmisse, fortalte jeg det ikke til andre enn til en nær venn og til mine foreldre. Jeg mente at jeg selv hadde rotet meg opp i dette, og at jeg også selv måtte finne ut av det. Det tok imidlertid ikke lang tid før nyheten spredte seg. Mange av våre nærmeste venner støttet meg. Det manglet heller ikke på gratis råd og veiledning. Senere ble jeg imidlertid klar over at det meste av det de sa, var ukorrekt. Men det virket som om de mente det oppriktig, og jeg trengte noen å snakke med når jeg fra tid til annen følte meg nedtrykt.
Foreldrene mine tok nyheten om min skilsmisse mye bedre enn jeg hadde ventet. Jeg hadde alltid stått dem nær, men ikke slik at vi hadde hatt noen fortrolige samtaler angående mitt ekteskap. De blandet seg aldri opp i det, selv om de mange ganger hadde vært klar over at jeg ble slått og mishandlet.
Jeg giftet meg først da jeg var 21 år gammel, og det meste av barndommen hadde jeg tilbrakt på en farm i Ohio. Selv om foreldrene mine aldri direkte sa til min yngre bror og meg hvor glad de var i oss, viste de sin kjærlighet ved sine handlinger; vi følte at ord ikke var nødvendig. Etter at jeg hadde søkt skilsmisse, fikk jeg vite at foreldrene mine hadde vært klar over at min mann var utro, men de hadde aldri sagt noe til meg. De ønsket ikke å såre meg.
Jeg begynner å tilpasse meg
Ettersom det tok nesten et år før skilsmissen var et faktum, var jeg i stand til gradvis å foreta mange justeringer. En av dem var i forbindelse med arbeidet mitt. På grunn av forandringen i min ekteskapelige status var det nødvendig å tjene flere penger. Jeg drøftet dette med sjefen min etter tilskyndelse fra noen av mine venner som var med i kvinnenes frigjøringsbevegelse.
Jeg sa til sjefen min at jeg mente at jeg var i stand til å gjøre samme jobb som en mann, og at jeg derfor var berettiget til høyere lønn. Han bestemte seg for å gi meg anledning til å bevise det og satte meg til å føre tilsyn med tre kvinner som jeg tidligere hadde arbeidet på like fot med.
Men med høyere lønn fulgte større ansvar, og dette medførte forandringer som ikke alltid var like behagelige. Jeg kunne ikke lenger sitte sammen med de tre andre og ha lange samtaler med dem om deres spennende privatliv. Nå var det min jobb å sørge for at de fikk gjort arbeidet sitt. Det nære forholdet vi hadde hatt til hverandre tidligere, forsvant. De betraktet ikke meg lenger som sin fortrolige.
Hjemme forandret forholdene seg ikke så mye. Jeg fortsatte å følge den samme rutinen og gikk på arbeid hver dag, brakte barna til den unge piken som skulle passe dem, og tok meg av økonomien. Den eneste større forandringen var at jeg kunne gå ut om kvelden for å dyrke noen av mine egne interesser. Fra tid til annen tok jeg barna med meg, særlig hvis jeg gikk for å spille tennis eller deltok i et hobbykurs. Nesten hver eneste kveld i uken var planlagt.
Vennene mine hjalp meg med å planlegge week-endene. De sørget for at jeg traff andre menn, og presenterte meg for forskjellige av sine venner som også var skilt. Jeg lærte snart et meget viktig faktum — jeg skilte meg ikke særlig ut fra de fleste andre fraskilte kvinner. En kveld jeg var på diskotek, satt jeg ved et bord sammen med 16 fraskilte. I fem timer satt jeg og hørte dem fortelle om hvor tarvelig deres tidligere ektefelle hadde vært, og om hvordan de var blitt ribbet for alt. En skulle tro at noen hadde satt i gang en båndopptager og spilte av det samme båndet om og om igjen og bare byttet ut navnene. Disse menneskene var så fulle av selvmedlidenhet og/eller alkohol at de ikke brydde seg det minste om hvordan det gikk med dem.
Én ting som alle fraskilte kvinner ser ut til å ha felles, er ensomhet. Men var det å sitte i en bar og drikke seg mer eller mindre full løsningen? Mange avsluttet besøket med å gå hjem sammen med en av det motsatte kjønn for å tilbringe en «meningsfull» kveld . . . i sengen. Etter at jeg hadde holdt på slik i omkring seks måneder, gjorde min mor meg på en pen måte oppmerksom på at det liv jeg levde, ikke skilte seg ut fra det min tidligere mann levde.
Jeg ble etter hvert klar over at det måtte være noe mer ved livet enn det jeg fikk ut av det. Jeg så på guttene mine og spurte meg selv: «Hvis jeg var dem, ville jeg da være stolt av min mor? Er det et slikt liv jeg ønsker at de skal leve?» Hvis de ikke var sammen med barnepiken, var de borte hos noen venner, mens jeg gikk ut.
Interessert i mine sønners ve og vel
Jeg bestemte meg for å ta meg mer av guttene mine. Selv om de bare var sju og fem år gamle, hadde de mye større forståelse av forskjellige ting enn jeg hadde tenkt meg. En søndag sa jeg til dem at vi skulle gå i kirken; ingen av dem hadde tidligere vært der. Ettersom min mann og jeg hadde tilhørt to forskjellige religionssamfunn, kunne vi aldri bli enige om hvilken kirke vi skulle gå i. Det ble derfor til at vi aldri gikk.
Det kom som et sjokk for meg da den yngste gutten en dag spurte: ’Har Gud en sønn?’ Jeg ble rystet ved tanken på at guttene mine ikke visste noe om Gud, men da jeg tenkte tilbake på de åtte årene jeg hadde vært gift, forsto jeg hvorfor det var slik. Min mann og jeg hadde vært så travelt opptatt med å arbeide for at guttene skulle ’ha det bra’, at vi aldri tenkte på religion. De eneste gangene de hadde hørt om Gud eller Kristus, var når min mann og jeg kjeklet, og da var navnene blitt brukt på en blasfemisk måte.
En kveld da jeg var til stede ved et møte på skolen, traff jeg en nabo som jeg ikke hadde sett på en tid. Omkring fem år tidligere hadde vi begge studert Bibelen sammen med et av Jehovas vitner, men jeg hadde sluttet etter bare to studier fordi min mann hadde truet med å slå meg hvis jeg fortsatte. Jeg spurte henne om hvordan det gikk med dette vitnet, og fortalte at jeg hadde to gutter å oppdra, men var bekymret fordi de ikke visste noe om Gud eller Bibelen. Hun lovte at hun straks skulle sørge for at jeg fikk besøk av dette vitnet. To dager senere kom hun.
Den hjelpen jeg fikk
Én gang i uken satt vi en times tid og drøftet mine problemer. Vitnet viste meg hvordan jeg kunne anvende Bibelens fine prinsipper. Jeg var for eksempel nokså slapp når det gjaldt å tukte guttene. Når alt kom til alt, hadde jeg berøvet dem deres far, og ettersom jeg var alene med dem, ønsket jeg ikke å bruke all min tid til å skjenne på dem. Og viste jeg dem kanskje ikke kjærlighet ved å unnlate å tukte dem?
Ikke ifølge Bibelen, fikk jeg vite. Jeg fikk se det som står i Ordspråkene 13: 24: «Den som sparer sitt ris, hater sin sønn; men den som elsker ham, tukter ham tidlig.»
Jeg frydet meg over den kunnskapen jeg tilegnet meg. Jeg hadde aldri tidligere vært klar over at Bibelen har et sentralt tema — Guds rike — det rike vi ber om i Fadervår. (Matt. 6: 9, 10; Luk. 4: 43) Dette rike skal herske over hele jorden, og dets undersåtter behøver ikke å dø og forlate sine kjære. Det ga meg stor glede å lære disse tingene, en glede som jeg kunne dele med sønnene mine.
Jeg begynte snart å gå på møtene i Jehovas vitners Rikets sal, og det var virkelig en opplevelse. Jeg la merke til at ingen barn løp omkring, ingen dyttet eller skubbet til hverandre, ingen brukte et slibrig språk, og kvinnene satt ikke og sladret om andre. Ingen andre steder hadde jeg opplevd å bli mottatt på en slik vennlig og kjærlig måte. Her traff jeg mennesker som jeg aldri hadde sett før, og som viste oppriktig interesse for både meg og guttene mine. Seks måneder senere ble jeg døpt som et symbol på at jeg hadde innvigd meg til den sanne Gud, Jehova, for å tjene ham.
’Hadde jeg bare visst det jeg vet nå’
Jeg tenker ofte på om jeg kanskje kunne ha reddet mitt ekteskap hvis jeg den gangen hadde visst det jeg vet nå. Jeg har lært at det er tre ting som er nødvendig for å skape et godt ekteskap — hensyn, samarbeid og kommunikasjon.
Min mann og jeg kom til kort når det gjaldt dette. Vi var så opptatt hver på vår kant med våre personlige gjøremål at vi ikke virkelig tok hensyn til hverandre, slik vi burde. Vi var travelt opptatt med å sørge for at guttene våre ’hadde det bra’, mente vi, men vi forsto ikke hva familien virkelig hadde behov for. Vi begynte å trekke til hver vår kant i stedet for å samarbeide. Og dette hadde innvirkning på kommunikasjonen.
Uansett hva noen mener, kan et ektepar ikke løse alle sine problemer i soveværelset. De har det kanskje bra sammen på det seksuelle område, men hvilken varig verdi har det hvis de ikke kan sette seg ned og snakke sammen om sine problemer? Det er mange som tror at bare fordi de har vært gift en tid, vet de nøyaktig hva den andre tenker. Men dette er ikke alltid tilfelle, slik jeg lærte av bitter erfaring. En kan ikke hjelpe noen hvis en ikke vet hva problemet er. Å gjette seg til det eller søke skilsmisse er vanligvis heller ikke løsningen.
Likevel er det millioner i dag som mener at skilsmisse er løsningen. De er tilbøyelige til å betrakte sitt ekteskap som en annen gjenstand — hvis det ikke svarer til deres forventninger, «kvitter» de seg med det og forsøker å finne noe bedre. De retter bare sin oppmerksomhet innover — mot det som behager og tilfredsstiller dem selv. Det å realisere sine muligheter blir understreket som noe av største betydning. ’Du har rett til lykke,’ sier propagandaen. ’Du lever bare én gang, og du fortjener det beste.’
Jeg var blitt påvirket av denne selviske innstillingen. Det jeg var mest opptatt av, var min egen lykke — frihet til å gjøre det jeg ønsket. Jeg har mange ganger tenkt tilbake i tiden og spurt meg selv: ’Hva var det egentlig jeg søkte?’ Var det bare å ha det morsomt? Men jeg ble snart klar over at livet ikke bare består i å danse og more seg hele kvelden på et diskotek. Håpet jeg å møte en som jeg kunne dele livet med? Hvis det var tilfelle, trodde jeg da virkelig at jeg ville finne ham i en bar?
Så var det det vanskelige spørsmålet: Var jeg bare interessert i kjærlighet uten forpliktelser? En kan like godt innrømme at dette ikke er virkelig kjærlighet; det er bare tilfredsstillelse. Det bringer ikke virkelig lykke. Jeg er glad for at jeg fikk øynene opp og begynte å tenke på andre enn meg selv, nemlig på barna mine. Og hvor takknemlig er jeg ikke for at jeg ble ledet dit hvor jeg kunne få den rette slags hjelp!
Et liv med en mening
Jeg begynte å forstå hva virkelig kjærlighet er. I 1 Korintierne 13: 4, 5 (NW) viser Bibelen hvordan den kommer til uttrykk: «Kjærligheten er langmodig og vennlig. Kjærligheten er ikke misunnelig, den skryter ikke, blir ikke oppblåst, oppfører seg ikke usømmelig, søker ikke sine egne interesser, blir ikke opphisset. Den holder ikke regnskap med krenkelser.»
Ja, kjærlighet kommer til uttrykk i oppriktig interesse for andre. Den er aktiv; den gjør noe. Og jeg har oppdaget at det å gi uttrykk for en slik kjærlighet er nøkkelen til virkelig lykke, slik Jesus Kristus sa: «Det er en større lykke å gi enn å få.» — Ap. gj. 20: 35, NTN.
Jeg ser hver dag at de kristne som jeg nå regelmessig kommer sammen med, legger en slik kjærlighet for dagen. De fører ikke et slibrig språk, misbruker ikke alkohol, nedvurderer ikke andre mennesker og forteller ikke grove vitser for å holde liv i et selskap. Det hersker i stedet en vennlig og kjærlig atmosfære blant dem, og familien er midtpunktet.
Det er ikke lett å oppdra to gutter alene, men med mine kristne brødres og søstres hjelp og med den inspirerte veiledning i Guds Ord har jeg oppnådd glederike resultater. Guttene har begynt å utvikle en god samvittighet overfor Gud og å tenke på andre før de tenker på seg selv. Selv om de ikke har en far, har de lært at det finnes en Gud som bryr seg om dem, nemlig Jehova. Min største glede er å se hvordan de vokser i kunnskap og i verdsettelse av Ham, som aldri vil svikte sine tjenere, men velsigne dem med evig liv. (Sl. 133: 3) — Innsendt.