Min kamp for å bli den beste — var den anstrengelsene verd?

En olympisk mesters refleksjoner

I MANGE år hadde jeg drømt om dette — at jeg skulle få delta i de olympiske leker. Det var lørdag den 17. oktober 1964, den åttende dagen under de olympiske leker i Tokyo i Japan.

Hver eneste én av de 75 000 plassene på Nasjonalstadion var besatt. Gatene i Tokyo lå øde — nesten alle mennesker satt foran et fjernsynsapparat. Tiden var inne til finalen i 200 meter sprint.

Jeg gjorde meg klar ved startblokkene sammen med sju andre sprintere. Vi hadde alle kommet oss gjennom en rekke kvalifiseringsløp i dagene før. Vi var de hurtigste løperne i verden på denne distansen.

Nervepresset var nesten uutholdelig, og det skyldtes ikke bare de millioner som så på. Det skyldtes også nasjonalismen. Lekene viste seg å bli en eneste stor konkurranse mellom sovjetrusserne og amerikanerne. Hver dag ble det sendt ut meldinger til hele verden om det antall medaljer hvert land hadde vunnet. Våre skoler, borgermestere, guvernører og til og med presidenten hadde sendt telegrammer og minnet oss om at vi konkurrerte for vårt land, og at vårt land er best.

Avisene la også press på oss og regnet opp det antall medaljer vi burde vinne. De fikk det til å høres ut som om det gjaldt livet å vinne, som om det ville bli til vanære for landet hvis vi tapte. Den japanske maratonløperen Kokichi Tsuburaya begikk faktisk selvmord etter at han hadde tapt. Han etterlot seg et brev hvor han unnskyldte at han hadde ’sviktet’ sitt land.

Jeg begynte derfor å tenke: ’Jeg kan ikke svikte mitt land. Jeg kan ikke se dem i øynene igjen der hjemme hvis jeg taper.’ Jeg hadde verdensrekorden i 200 meter sprint; de ventet derfor at jeg skulle vinne.

De fargede, som søkte en identitet, øvde også press på oss. Jeg fikk ofte høre hvordan andre fargede hadde tapt og skuffet vårt folk. Jeg måtte derfor vinne for de fargede i Amerika. Det var imidlertid andre fargede som øvde press på oss for å få oss til å boikotte lekene, for å vise USA at landet ikke kunne vinne uten de fargede.

Men mest tenkte jeg på min familie og mine venner. Jeg ønsket ikke å skuffe dem. Jeg var deres helt. De støttet meg; de oppmuntret meg. Når jeg vant, vant de. Når jeg tapte, tapte de. Kanskje du vil forstå alt dette bedre hvis jeg forteller litt om min bakgrunn.

Jeg kommer meg fram

Jeg vokste opp i Detroit i Michigan i USA og var det niende av 11 barn. Så lenge jeg kan huske, var mor og far separert. Mor utførte mange timers husarbeid hver dag for å underholde oss.

Jeg har alltid vært rask og smidig. Ettersom jeg ikke var særlig flink til å lese og skrive, betydde det å være den raskeste gutten i nabolaget eller den beste spilleren på laget virkelig noe; det hjalp meg framover.

Da jeg gikk på high school, ble jeg nesten med en gang svært flink i idrett. I tre år — 1959, 1960 og 1961 — var jeg den beste av alle dem som var med på de amerikanske high schools’ friidrettslag. To hundre meter sprint var min spesialitet. Jeg ble også valgt inn på fotball-landslaget og basketball-landslaget for to år.

For mitt vedkommende ville det under vanlige omstendigheter ha vært utelukket å begynne på universitetet. Men nå begynte universitetene å komme med tilbud til meg. Jeg reiste derfor rundt til flere universiteter i De forente stater, og disse forsøkte å lokke meg til seg med gaver. Som følge av dette hadde jeg til tross for at min familie var fattig, alltid penger på lommen og kjørte til og med rundt i en Cadillac. Jeg fikk mitt førerkort i spisesalen på en restaurant uten å avlegge prøve. Det var et av de universitetene som forsøkte å rekruttere meg, som hadde ordnet med dette.

Jeg valgte imidlertid til slutt å begynne på statsuniversitetet i Arizona og oppnådde snart en fremtredende plass i friidrettsverdenen. I mitt annet år på universitetet satte jeg ny verdensrekord i 200 meter sprint. Verdens ledere ønsket å treffe meg og hilse på meg. I Moskva traff jeg Nikita Krusjtsjov. Men all berømmelsen og det å reise verden rundt for å konkurrere i sprinterløp virket uvirkelig på meg.

Da jeg kom tilbake til Arizona, ble jeg favorisert rett og slett fordi jeg løp hurtig. Folk overøste meg med gaver. Jeg hadde derfor alltid penger, nye klær og en bil. Jeg sendte ofte penger hjem for å hjelpe andre i familien. Jeg likte den gunst og oppmerksomhet jeg ble vist. Men jeg visste at det ikke var riktig; vi skulle være ubetalte amatører. Men det var slik det var.

En urettferdig virkelighet

Til tross for at jeg ble lovprist for mine evner, opplevde jeg bare en måned før jeg kom til Tokyo, å bli kastet ut av et motell i sørstatene fordi jeg var farget. Vertinnen ropte til meg: «Vi betjener ikke slike som deg her.» Det var sent, og alt jeg ønsket, var et sted å sove.

På omkring det samme tidspunkt drepte noen hvite tre borgerrettsforkjempere i Mississippi. De fargede i sørstatene ble jagd med hunder, bare fordi de forsøkte å få en bedre utdannelse. Men under mine reiser verden over ble jeg overbevist om at urettferdighet er noe som eksisterer overalt. Personlige friheter som jeg tok som en selvfølge i De forente stater, var ofte svært begrenset i andre land.

Jeg følte med dem som led. Men hva kunne jeg gjøre? Jeg var klar over at problemet i De forente stater ikke bare var av rasemessig karakter. Når de fargede fikk kontrollen, behandlet de ofte andre fargede likså dårlig som de hvite hadde gjort. Sunn fornuft sa meg at det i virkeligheten ikke var noe jeg kunne gjøre, og jeg bestemte meg derfor for at jeg ikke ville ødelegge de muligheter jeg hadde, ved å bli innblandet i noe.

På det tidspunkt gikk alt bra for meg. Da jeg var barn, var vi så fattige at jeg ofte gikk sulten i seng om kvelden, og det ønsket jeg ikke å gjøre igjen. Jeg lærte derfor å bli den høflige og omgjengelige personen som systemet liker. Folk sa ofte til meg: ’Hvis du bare vinner en gullmedalje i de olympiske leker, har du ikke noe mer å bekymre deg for. Et eller annet stort firma vil ansette deg fordi du er en olympisk helt.’ Jeg ønsket derfor bare å unngå vanskeligheter og vinne i Tokyo.

Noen sier at jeg var den ’fødte’ løper, ’den mest lettløpende sprinter siden Jesse Owens var på sitt beste’. Men jeg kan fortelle at jeg arbeidet hardt for å utvikle mine evner. Det var en kamp å bli den beste. Men hvis det å vinne i de olympiske leker kunne komme til å bety det for meg som folk sa, mente jeg at det var anstrengelsene verd.

Jeg har derfor aldri følt meg under et så stort press i mitt liv som da jeg stilte meg opp ved startblokkene under finalen i de olympiske leker.

Resultatet

Jeg bøyde meg ned ved startblokkene i bane nr. sju. Mitt opplegg gikk ut på å komme foran de andre før vi nådde den første kurven, og få de andre til å kjempe for å innhente meg og på den måten få dem til å anstrenge seg litt hardere, for hvis en sprinter ikke løper avslappet, kan han ikke yte sitt beste.

Starteren ropte: «Innta plassene! Klar!» Og så kom skuddet: «PANG!» Jeg fikk en god start. Da jeg kom inn i kurven, tenkte jeg: ’Det lyktes! Jeg er foran! Jeg kommer til å vinne.’ Alt jeg kunne se, var mållinjen. Jeg kastet meg forover, og der var den. Jeg hadde vunnet!

Jeg følte meg som i en annen verden. Alt syntes å stå stille; jeg var svært oppstemt. Jeg hadde satt ny olympisk rekord, og det ble sagt at jeg antagelig ville ha slått min egen verdensrekord hvis jeg ikke hadde hatt motvind.

Da jeg sto på toppen av seierspallen og den amerikanske nasjonalsangen ble spilt, ønsket jeg å være stolt av det jeg hadde gjort for mitt land. Og jeg likte også å høre de tusener som jublet. Men samtidig var jeg klar over at det var noe uekte ved det hele. For de samme urettferdigheter som hadde eksistert før jeg sto på seierspallen, eksisterte fortsatt.

Jeg tenkte: ’Hvordan kommer det til å gå med meg nå da alt er over? Hva vil de som har støttet meg, gjøre? Vil de nå svikte meg? Hva slags arbeid vil jeg få?’ Jeg var lykkelig, redd og sint på samme tid.

Da jeg kjørte tilbake til olympialandsbyen, så jeg for første gang nærmere på gullmedaljen. Den var ikke det jeg hadde ventet; den var bare en forstørret utgave av en sølvdollar. Jeg sa til meg selv: ’Hva i all verden! I alle disse årene har jeg arbeidet hardt bare for å få denne.’ Jeg var sint, nå da jeg skulle ha vært glad. Det var virkelig en skuffelse.

Noen få dager senere løp jeg den siste etappen i 4 × 400 meter stafett. Vi satte ny olympisk rekord og ny verdensrekord, og jeg fikk enda en gullmedalje. Etter å ha vært en tur i Australia for å delta i noen idrettsstevner der, vendte jeg hjem.

Slått av virkeligheten — konsekvensene

På veien hjem tenkte jeg på det nye avsnittet i mitt liv som nå begynte — å få et arbeid og en familie. Men først skulle jeg sammen med de andre deltagerne i de olympiske leker avlegge et besøk i Det hvite hus og ta imot president Johnsons lykkønskninger.

Jeg ventet at jeg nå ville bli tilbudt forskjellig slags arbeid, og at jeg kunne velge den jobben jeg selv ønsket. I årevis hadde folk fortalt meg at det var slik det ville bli hvis jeg vant i de olympiske leker. Men det var ikke sant. Alle de steder jeg henvendte meg, syntes ikke folk å bry seg om at jeg hadde vunnet i de olympiske leker. Det var nok så at de likte å snakke om det, men når det ble spørsmål om å ansette meg, så de bare på meg som på en annen farget, som en som ikke passet hos dem. Jeg begynte naturlig nok å bli nokså bitter.

Etter noen måneder ble jeg ringt opp og spurt om jeg var interessert i å bli profesjonell fotballspiller. Det var to år siden jeg hadde spilt fotball, ettersom jeg hadde konsentrert meg om løp. Men jeg trengte desperat til arbeid og svarte ja. New York Giants skrev kontrakt med meg, idet de regnet med at min hurtighet ville komme til nytte.

Desperat som jeg var, arbeidet jeg virkelig hardt og ble en av de beste. I tre år gjorde jeg det meget bra og var en tid leder for forsvarsspillerne. En sportsjournalist sa: «Carr sluttet seg til New York Giants og ble en av de beste forsvarsspillerne.»

I min tredje sesong, da vi bare hadde tre kamper igjen å spille, skadde jeg kneet, og treneren sa til meg at jeg var ferdig for resten av sesongen. Men senere kom legen og sa at ledelsen ønsket at jeg skulle spille. Det oppsto da en uoverensstemmelse med hensyn til hvor alvorlig skaden var, for tidligere samme år hadde jeg vært innblandet i en rasemessig konflikt på laget.

Da sesongen var slutt, ble jeg derfor byttet ut. Det ble sagt at jeg var en bråkmaker og ikke kunne spille når jeg var skadd. Jeg ble behandlet på samme måte på det laget jeg deretter kom på. Jeg bestemte meg derfor for å slutte, til tross for at jeg året før hadde tjent 27 000 dollar.

En taper

Jeg forsøkte å finne et passende arbeid, men det lyktes ikke. Til slutt investerte jeg penger i et foretagende som produserte hamburgere, men tapte på det. Jeg ble sint og bitter. Jeg følte at folk begynte å se på meg som en fyr som hadde sjansen til å kunne klare seg, men ikke gjorde det.

Dette påvirket meg mentalt. Jeg holdt på å miste taket på livet. Jeg begynte å røyke marihuana daglig og drømte om hvordan jeg skulle komme på toppen igjen. Min hustru ønsket å hjelpe meg, men kunne ikke. Jeg følte at min familie (vi hadde to barn nå) ville klare seg bedre uten meg; jeg reiste derfor hjemmefra.

Med tiden nådde jeg bunnen i moralsk henseende og kom sammen med narkotikaselgere og prostituerte. Jeg begynte å spille om penger og sniffe kokain. Ettersom jeg hadde vokst opp i en ghetto i Detroit, kjente jeg mange av dem som jeg nå var sammen med, fra før. De betraktet meg snart som en av ’gutta’ og ordnet med at jeg kom i gang som narkotikaselger.

Da det hadde gått noen måneder, stoppet jeg opp og begynte å granske meg selv. Jeg var blitt innblandet i nettopp det som jeg alltid hadde hatet. Alt var negativt; det kunne ikke sies noe positivt om meg. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre, eller hvem jeg skulle vende meg til. Jeg hadde en bibel og begynte å lese i den, men jeg fikk ikke noe fornuftig ut av det. Jeg bestemte meg da for å reise hjem.

Et liv som er verdt å leve

Min hustru var forståelsesfull. Og at barna virkelig hadde savnet meg, kunne jeg tydelig se på dem. Jeg fikk en jobb hos de lokale myndigheter og arbeidet med ungdomsforbrytere. Men det ble snart gitt melding om nedskjæringer i budsjettet, noe som betydde at jeg mistet jobben. På grunn av stolthet følte jeg meg igjen fortvilt.

Med min hustrus samtykke solgte jeg nå en del av en eiendom som vi eide, og brukte pengene til å opprette et reklamebyrå. Min partner var en meget dyktig reklametegner, og jeg tok meg av kontakten med kundene. Folk kjente og gjenkjente meg, og snart reiste jeg fram og tilbake til New York for å oppsøke kunder. Forretningen blomstret.

Da jeg en dag kom hjem fra arbeid, spurte min hustru meg om det var i orden at hun begynte å studere Bibelen sammen med Jehovas vitner. Jeg spurte: «Hvorfor?» Hun sa at foreldrene til en av hennes elever (hun underviste i grunnskolen) hadde gitt henne en bok, Den sannhet som fører til evig liv. En annen lærer hadde sagt til henne at hvis hun ønsket å vite noe om Bibelen, burde hun snakke med Jehovas vitner.

Vi hadde nylig snakket om forskjellige religioner, for gutten vår skulle snart begynne på skolen, og vi mente det var viktig at han fikk en religiøs opplæring. Men vi hadde ikke snakket om Jehovas vitner. Det eneste jeg visste om dem, var at de ble betraktet som noen religiøse originaler. Men hvis hun ønsket å studere sammen med dem, var det i orden fra min side.

Jeg arbeidet døgnet rundt, men fra tid til annen snakket min hustru om noe av det hun lærte. Et par uker senere kom mannen til den kvinnen som studerte med henne, for å besøke meg.

Noe å tenke på

Han snakket om hvor vakker jorden ville være hvis bare menneskene kunne leve sammen i fred. Jeg var enig i det. Så sa han: «Er det ikke tydelig at den allmektige Gud ikke kan være ansvarlig for forholdene i verden i dag?»

Dette overrasket meg. «Hvis ikke Gud er ansvarlig, hvem er det da?» ønsket jeg å vite.

«Satan Djevelen,» sa han. Og det som forbauset meg, var at han slo opp i Bibelen og viste meg det. Annen Korintierne 4: 4 sier: «Denne verdens gud har forblindet de vantros sinn, for at lyset fra evangeliet om Kristi herlighet, han som er Guds bilde, ikke skal skinne for dem.»

Vitnet forklarte at Satan er «denne verdens gud». Og i betraktning av den forferdelige urettferdighet som blir begått verden over, hørtes dette virkelig fornuftig ut. Dette er Satans verden, og han påvirker menneskene, forklarte vitnet. Dette hjalp meg til å forstå enda et skriftsted som han viste meg. Jesus Kristus sa: «Denne verdens fyrste [skal] kastes ut.» — Joh. 12: 31.

Det er tydelig at menneskene ikke kan fjerne denne mektige åndeperson, Satan Djevelen. Men det kan Gud, sa vitnet videre. Og det vil han også gjøre, slik at hans hensikt, som går ut på å skape en fredelig jord under hans rikes styre, kan bli gjennomført. Dette hørtes fornuftig ut; det var virkelig noe å tenke på.

Hjulpet til å treffe en rett avgjørelse

Dette vitnet besøkte meg flere ganger, og når han traff meg hjemme, snakket vi om Bibelen. Jeg begynte virkelig å tro på det jeg lærte, ettersom det ble hentet direkte fra Guds Ord. Jeg visste for eksempel ikke at Gud hadde et navn. Men i Bibelen, i Salme 83: 18 (NW), sies det at hans navn er JEHOVA. Jeg likte å lære alt dette.

Men det begynte å plage meg at Bibelen sier at Satan er denne verdens gud, og særlig det at den sier at Kristi etterfølgere ikke er av denne verden. (Joh. 17: 14—16) En av grunnene til dette var at jeg var innblandet i politikk. En av våre største kunder var den fremste fargede kandidaten til borgermesterstillingen i Detroit.

En dag sa jeg til vitnet: «Jeg vet at du mener det alvorlig, at du forsøker å hjelpe meg. Men jeg er simpelthen altfor opptatt av min nye reklamevirksomhet, og jeg ønsker ikke å være til bryderi for deg ved at du kommer hit og kanskje ikke treffer meg hjemme.»

Kort tid etter dette skadde jeg ryggen og var nokså dårlig da jeg til slutt ble innlagt på sykehus. Mens jeg lå der, kom vitnene og besøkte meg, og de viste virkelig omsorg. Jeg tenkte: ’Disse menneskene vet ikke noe om meg. De vet bare at jeg er Glendas mann, og de behandler meg som det.’ Men jeg likte det.

I mellomtiden så jeg hvordan min hustru forandret seg. Jeg kan nevne et eksempel: En liten pike til et av vitnene døde, og min hustru var virkelig bekymret for moren. Jeg så på henne og tenkte: ’Hun har aldri vært slik før. Hvorfor er hun så interessert i å lage mat til denne kvinnen og gå bort til henne og hjelpe henne?’ Alt dette lå jeg og tenkte på mens jeg var på sykehuset.

Mens jeg oppholdt meg på sykehuset, gikk det dårlig med vårt reklamebyrå. Virksomheten hadde vokst, og vi var nå fire mann som arbeidet der. De trengte meg for å holde det gående. Da jeg kom ut av sykehuset, hadde det gått nedover med firmaet i en slik grad at alle hadde gitt opp. Jeg var igjen en taper i økonomisk henseende.

Jeg visste hva slags menneske jeg ønsket å være, nemlig et menneske som elsket andre, og som selv ble elsket og var lykkelig. Jeg så de forandringer som hadde skjedd med min hustru, og kom til at det var dette jeg også ønsket. Noe som virkelig hadde festet seg i sinnet mitt, var at Satan er denne verdens gud, og at jeg trengte hjelp for å kjempe mot hans innflytelse. Da jeg ble utskrevet fra sykehuset, ringte jeg til det vitnet som tidligere hadde besøkt meg, og sa til ham at jeg ønsket å ha et bibelstudium.

Hvordan jeg gjorde forandringer

Etter at jeg hadde hatt mitt første studium i desember 1972, var jeg med i Rikets sal. Alle viste meg interesse og var glad for å se meg. Og jeg kunne se at min hustru lyste opp og var glad for at jeg var der. Jeg husker at en av talerne nevnte at mannen er familiens overhode og bør ta ledelsen. Og jeg tenkte: ’Min hustru har gjort dette; hun har studert med barna, tatt dem med på møtene og bedt sammen med dem, og jeg har ikke gjort noen ting.’

Neste uke var barna syke, og min hustru sa: «Du kan bli hjemme hos barna, så går jeg på møtet.» Hun trodde at jeg ikke hadde lyst til å gå. Men jeg så på henne og sa: «Det er jeg som skal ta ledelsen. Du blir derfor hjemme hos barna, og jeg går på møtet.»

Hun bare så på meg, overrasket — men jeg tror hun ble glad. Det ga også meg en god følelse. Jeg var på en måte stolt over at jeg begynte å ta ledelsen. Jeg kan telle de gangene jeg siden da har unnlatt å være på møtene. De har virkelig hjulpet meg til å gjøre forandringer som har vært til stor glede for min familie.

I mellomtiden fant jeg også den slags arbeid som jeg alltid har ønsket å utføre, nemlig som reklamesjef i en avis. Jeg var travelt opptatt — det gikk framover — folk kjente meg, og jeg kjente folk, og jeg begynte å se hvordan jeg kunne komme meg fram. Jeg fikk faktisk flere tilbud om arbeid. Men jeg fortsatte å gå på møtene, og det var godt for meg, for det jeg lærte der, fikk virkelig betydning for mitt liv.

Jeg kjente for eksempel til hvor skadelig hard narkotika er. Og jeg hadde sluttet å bruke slike stoffer. Men jeg røykte fortsatt marihuana. Det falt meg ikke inn at det var noe galt i det, ettersom det var så vanlig. Men på et møte lærte jeg at det er i strid med Bibelen å røyke. Bibelen sier at vi bør «rense oss fra all urenhet på kjød og ånd». Jeg forsto tydelig at dette betydde at jeg måtte slutte å røyke marihuana hvis jeg ønsket å behage Jehova Gud. — 2 Kor. 7: 1.

På et annet møte ble det understreket at det er galt å begå ekteskapsbrudd. Bibelen sier: «Ekteskapet være i akt og ære hos alle, og ektesengen usmittet! for horkarler og ekteskapsbrytere skal Gud dømme.» (Heb. 13: 4) Jeg forsto derfor at jeg måtte foreta visse større forandringer.

Jeg ønsket å behage Gud, og jeg vendte meg derfor i bønn til ham angående dette. Men så leste jeg noe i Vakttårnet om nødvendigheten av alltid å være sannferdig overfor Jehova. Jeg sa derfor til ham helt oppriktig at jeg likte disse dårlige tingene, og til og med hadde sett fram til dem — men at jeg nå framfor alt virkelig ønsket å behage ham. Ved på den måten å være sannferdig overfor Gud og stole på at han ville hjelpe meg, lyktes det meg å avlegge disse dårlige vanene. Det å slutte å røyke marihuana var ikke så vanskelig som jeg hadde trodd det ville bli.

Det var forbausende hvor mye lykkeligere jeg følte meg. Jeg begynte å få en bestemt hensikt i livet. Barna begynte å se hen til meg for å få veiledning. Vi verdsatte alle Jehova og de møtene vi sammen deltok i. Det var simpelthen vidunderlig. Jeg gledet meg over det som skjedde med meg og min familie, mer enn noe annet i verden.

Jeg var overbevist om at vi hadde funnet sannheten. Og jeg tenkte at alle mine venner, som jeg visste følte seg skuffet, hadde alle slags problemer og levde et umoralsk liv, ville like å høre om den. Men det var det ingen av dem som gjorde — ikke en eneste én. De begynte tvert imot å gjøre narr av meg og kalte meg «predikanten».

Jeg forsto derfor at disse verdslige menneskene ikke virkelig var mine venner. Som mine venner ønsket jeg mennesker som elsket Gud. For å symbolisere at min hustru og jeg hadde innvigd oss til Jehova, ble vi døpt den 20. mai 1973.

Framfor alt annet kom jeg til å verdsette alt det gode som skjedde med meg — det gode forhold jeg hadde til Gud, til min familie og mine kristne brødre. Selv om jeg hadde et interessant og godt betalt arbeid, la det for stort beslag på min oppmerksomhet, og det var også forbundet med dårlig omgang og fristelser. Jeg tenkte stadig på skriftstedet: «Dårlig omgang forderver gode seder.» (1 Kor. 15: 33) Jeg sluttet derfor i min stilling som reklamesjef, til tross for at den ga meg anledning til å arbeide med noe som jeg alltid hadde ønsket å arbeide med.

Fattigere materielt sett, men rike i åndelig henseende

Et vitne i menigheten ansatte meg som malerassistent. Jeg tjente ikke så mange penger, men jeg var lykkelig. Jeg var ikke opptatt av å opprettholde en bestemt status. Det jeg ønsket, var å tjene Jehova. Jeg visste at han er en virkelig person, den eneste Person som kan rette på all urettferdighet. Bibelens vitnesbyrd — oppfyllelsen av dens profetier og dens evne til å hjelpe menneskene til å ordne opp i sitt liv — overbeviste meg om dette.

Etter at vi hadde kommet hjem fra et stort stevne som Jehovas vitner holdt i 1973, sa jeg til min hustru: «Jeg burde være pioner (utføre heltidsforkynnelse).» Ettersom vi hadde mer eiendom vi kunne selge, var det ikke noe som kunne stanse meg. Jeg begynte derfor som pioner.

Da det hadde gått en tid, tenkte jeg: ’Vi kunne gjøre større nytte for oss der hvor det er større behov for forkynnere av Guds rike.’ Fred Cooper, som jeg hadde gått på gymnaset med, ringte tilfeldigvis fra Georgia. Han er en eldste i en av menighetene der, og han hadde hørt at jeg var blitt et Jehovas vitne. Jeg fortalte ham at jeg tenkte på å dra til et sted hvor behovet var større. Det endte derfor med at vi solgte huset vårt og flyttet til Georgia.

Pionertjenesten var til stor glede for meg, men på grunn av mine problemer med ryggen og nødvendigheten av å ha et arbeid for å underholde familien måtte jeg slutte som pioner i mai 1975. I september ble jeg imidlertid utnevnt til eldste i den lokale menighet. Siden da har både min hustru og jeg undervist en del i grunnskolen for å dekke våre utgifter. Vi har ikke mye materielt sett, men vi er rike når det gjelder de ting som er mer betydningsfulle.

Min sønn er for eksempel interessert i åndelige ting — han leser i Bibelen og i våre bibelske publikasjoner. For omkring halvannet år siden, da han var sju år gammel, spurte han meg om han kunne få delta i menighetens teokratiske skole. Det gjorde meg jublende glad. Alt jeg tenkte på i hans alder, var sport, på å bli en stor sportsstjerne.

Var det anstrengelsene verd?

Jeg mener at idrett har en viss verdi — når den blir holdt på sin rette plass. Men helt fra begynnelsen av innebærer den et bedrag. Idrettsfolk blir forgudet som spesielle mennesker — enda de i virkeligheten bare er kjøtt og blod som alle andre. Og når barn blir presset til å yte fremragende prestasjoner i idrett, er det i virkeligheten forretning, og ikke idrett. Og se på den skaden som blir påført unge mennesker som blir presset til å bli best, enda de ikke kan bli det.

Til og med når en blir den beste, er det et bedrag. Hvorfor? Fordi det ikke er noe varig, og det er heller ikke virkelig tilfredsstillende. Stjerner blir snart erstattet og vanligvis glemt. Skuffelse, depresjon og fysiske problemer blir deretter ofte følgen. Var det da anstrengelsene verd?

Det som bringer virkelig tilfredshet, er ikke å konkurrere med andre om å bli den beste, men å hjelpe og tjene andre. Det var det Kristus gjorde. Han kom ’for å tjene, ikke for å la seg tjene’. (Matt. 20: 28) Ja, det er den enhet som denne uselviske og kjærlige ånd bidrar til å skape i en familie og i en menighet, som gjør livet virkelig verdt å leve, og ikke det å kjempe for å bli den beste. — Innsendt.

[Bilde på side 547]

«Jeg fikk enda en gullmedalje»

[Bilde på side 548]

«New York Giants skrev kontrakt med meg»

[Bilde på side 549]

’Jeg begynte å studere Bibelen sammen med min familie’