Inflasjonen strammer sitt grep

«VI MÅ bare erkjenne at vi er i krig . . . med inflasjonen,» stod det å lese i bladet Business Week. Det tilføyde: «Dessuten er vi i ferd med å tape denne krigen.»

«Krigen» mot inflasjonen er tapt i den forstand at uansett hvilke tiltak som hittil er blitt truffet, har inflasjonen strammet sitt grep på verdensøkonomien.

En følge av dette er at folk mister tilliten til penger — det vil si papirpenger. Dette fremgår tydelig av prisen på gull. Historisk sett har gull vært penger som en har tydd til i siste instans. Det har hatt størst verdi i vanskelige tider. Derfor er det et slags barometer for den økonomiske situasjonen. For omkring ti år siden var prisen på gull 35 amerikanske dollar pr. unse. Men i slutten av desember 1979 hadde prisen på gull steget til cirka 530 dollar pr. unse! Og i januar i år steg prisen til mye over 600 dollar. Dette vitner om manglende tillit til papirpenger, og det indikerer hvor voldsom inflasjonen har vært.

På hele 1800-tallet var prisene relativt stabile. Men etter den første verdenskrig ble de mer uregelmessige. Og så, etter den annen verdenskrig, ble inflasjonen en del av det daglige liv. I de senere år er den blitt enda mer markant enn noen gang, slik at inflasjonen til og med holder seg i nedgangstider.

I en måned i 1979 registrerte De forente stater en prisøkning som var 12 prosent høyere enn året før. I Japan var tallet 15 prosent, i Storbritannia var det 18 prosent og i Frankrike var det over ti prosent. Forbundsrepublikken Tyskland, som har en mer stabil økonomi, registrerte en prisøkning på ti prosent den måneden.

En rapport fra Filippinene viser at siden 1966 er prisene på mat, klær og brensel blitt mer enn firedoblet. Prisen på den viktigste av Japans matvarer, ris, økte over 500 prosent på to tiår. Brasil uttalte at prisøkningen i 1979 ville bli omkring 40 prosent, slik som den var i 1978. I en kommentar til forholdene sa bladet Administracão e Servicos at «68 millioner brasilere ikke engang kan tenke på å kjøpe et enkelt elektrisk strykejern», ettersom de må bruke pengene sine til de mest nødvendige ting.

Enkelte afrikanske land har en årlig prisøkning på over 100 prosent. Israel hadde en prisøkning som var nesten like høy i fjor, og siden staten Israel ble grunnlagt for over 30 år siden, har konsumprisindeksen steget med over 5000 prosent!

Situasjonen i De forente stater viser hva inflasjonen kan føre til i årenes løp. En dollar som i 1898 var verd 100 cent, var i fjor verd bare 12 cent.

Når arbeiderens lønninger akkurat holder tritt med inflasjonen, blir arbeiderne skadelidende på to måter

Men har ikke lønningene også økt? Jo, de har det. Og økningen i mange arbeideres lønn har vært større enn prisøkningen, slik at deres levestandard er blitt høyere.

Men for mange andre arbeidere er dette ikke tilfelle. I De forente stater oppdager for eksempel omtrent halvparten av alle arbeidere at prisene øker mer enn deres inntekter, og dette betyr en lavere levestandard for dem.

Dessuten er mange fattige og personer med fast inntekt blitt liggende langt etter. Legg bare merke til ett eksempel på dette, en pensjonert lærer i byen New York. Han sa:

«Min nåværende årlige pensjon er 4439 dollar [cirka 22 000 kroner; under eksistensminimum i De forente stater]. Vi er sikre på at dere ikke er overrasket over at vi synes det er vanskelig å få endene til å møtes, trass i at vi gjør oss kraftige anstrengelser for å klare oss økonomisk.

Vi har ingen bil. Vi har ikke eget hus. Vi leier den samme lille leiligheten som vi har bodd i i mer enn 35 år. Vi drar ikke på ferie. Vi reiser ikke. Vi spiser ikke ute. Vi kjøper konsekvent bare tilbudsvarer og bare det som er aller mest nødvendig.

Vi bruker ikke tobakk. Vi flotter oss aldri med alkoholholdige drikkevarer — ikke engang med en flaske øl en sjelden gang. Vi har ikke vært i teatret eller på kino siden jeg ble pensjonert for mer enn 21 år siden.

Vi trakterer ikke våre gjester. Vi bruker ingen penger på gaver til venner eller slektninger. Vi nøyer oss med å sende kort til kjente ved viktige anledninger. Vi kjøper ikke noen dagsaviser regelmessig mer.

Min kone og jeg er begge omkring 75. Ingen av oss er friske nok eller i stand til å kunne arbeide.»

Når arbeidernes lønninger akkurat holder tritt med inflasjonen, blir disse arbeiderne også skadelidende. Hvorfor? Fordi inflasjonen får skadelige virkninger på to forskjellige måter. Ikke bare reduserer økende priser verdien av hardt opptjente penger, men tilsvarende lønnsøkninger plasserer arbeiderne på et høyere progresjonstrinn, noe som innebærer at de må betale mer skatt. Følgen av dette blir et nettotap i kjøpekraften.

Ofte er det også slik at inflasjonen straffer dem som setter penger i banken. I ett land var bankrenten bare omtrent halvparten av prisøkningen. Ved årets utløp var derfor verdien av det som stod i banken, renter innbefattet, lavere enn verdien av det som stod i banken ved begynnelsen av året. Noe som gjorde dette verre, var at renten var skattepliktig.

Folk setter seg i større og større gjeld

Det har i den senere tid vært en kolossal økning i privat gjeld av ethvert slag. En av grunnene til dette er at folk ikke ønsker å spare penger før de kjøper noe de ønsker seg. Derfor setter de seg i gjeld for å skaffe seg tingene.

Men en annen årsak til at så mange setter seg i gjeld, er at de nå låner penger bare for å opprettholde sin nåværende standard. Og The Encyclopedia Americana Annual for 1979 sa også: «De som en gang sjelden gikk til det skritt å låne, og da bare for å betale store utgiftsposter, har nå oppdaget at de bruker lånte penger til å betale nødvendighetsartikler med i stedet.»

Og så har vi dem som ikke har noe håp for framtiden, og som har antatt filosofien ’spis, drikk og vær glad’. De forsøker å få med seg mest mulig før det er for sent. Som én av dem sa: «Jeg har en slags dommedagsholdning.» Enkelte låner til og med store beløp uten at de har til hensikt å betale noe tilbake. Dette er ensbetydende med tyveri.

Tidsskriftet U.S. News & World Report kalte tendensen til å sette seg i gjeld «en tidevannsbølge» som «gir økonomer en ny støkk». Det sa også: «Aldri før har folk i så stor utstrekning satt sin lit til lånte penger.» Eventuelle alvorlige økonomiske tilbakeslag ville få millioner av dem til å gå fallitt.

Hvorfor er inflasjonen så sterk i dag?

Hva er det som forårsaker den form for inflasjon som er så utbredt over hele verden i dag? Autoritetene er ikke enige når det gjelder den hele og fulle forklaring på problemet. Men de fleste av dem er enige om at en av hovedårsakene til problemet er det at en bruker flere penger enn en tjener, og det at en setter seg i gjeld for å finansiere dette forbruket. London-avisen The Times skriver: «Hva er egentlig inflasjon? . . . Det er en økonoms ord for høyt forbruk, for det å leve over evne, for det å ta mer ut av sparebøssen enn det du legger på den.»

Når staten bruker flere penger enn den får inn i form av skatter, må den «lage» penger for at den skal kunne klare å betale underskuddet. Bladet Harper’s uttrykte det på denne måten: «Når staten ikke klarer å betale sitt forbruk ved skatteinntekter, betaler den sin gjeld ved å lage penger.» The Wall Street Journal sa dessuten:

«Den aller viktigste årsaken til at prisene presses oppover, . . . har vært inflasjonen i bokstavelig forstand. Det vil si en kolossal økning i pengemengden som kommer av at statens store underskudd gjennom flere år er blitt dekket ved at det er blitt laget penger og gitt kreditt, våre dagers motstykke til . . . å la seddelpressene trykke pengesedler.»

Et eksempel på noe av dette som skaper inflasjon, er De forente staters gjeld. Staten har i løpet av de siste 18 årene hatt 17 år med underskudd. Det tok 167 år før gjelden kom opp i 100 milliarder dollar, men nå øker gjelden med dette beløpet hvert eneste år! En regner med at gjelden snart vil komme opp i en billion dollar. Og rentene av denne gjelden er nå omkring 60 milliarder dollar pr. år, statens tredje største utgiftspost. Alt dette betyr at stadig flere penger er på jakt etter varer og tjenester. Dette presser prisene oppover som på en auksjon.

Noe som gjør situasjonen enda verre, er problemene som er knyttet til oljen. Det er bare en håndfull land som produserer mer olje enn de bruker. Disse landene har gått sammen i organisasjonen OPEC, Organisasjonen av oljeeksporterende land. De har satt opp oljeprisen til ti ganger så mye som den var for ti år siden. Ettersom så mange produkter fremstilles av råolje — bensin, fyringsolje, plastprodukter, kjemikalier og annet — stiger prisene på disse produktene i takt med oljeprisen.

På grunn av disse faktorene har enkelte land nå så stor gjeld at de bare blir holdt i live økonomisk sett ved at de blir ytet nye store kreditter. Noen av disse landene kan ikke engang betale renten av gjelden sin selv, langt mindre selve gjelden.

Noen økonomer spør seg selv om ikke utviklingen har gått for langt til at det kan gjøres noe med inflasjonen

Hva kan bli gjort for å råde bot på inflasjonen? En hel del økonomer spør seg selv om ikke utviklingen har gått for langt til at det kan gjøres noe med situasjonen. De sammenligner det med en heroinmisbruker som har gått for langt. Han krever mer og mer heroin, ettersom virkningen blir stadig svakere. Hvis han fortsetter å bruke heroin, vil stoffet ta livet av ham. Hvis han slutter, kan konsekvensene av at han har tatt narkotika, likevel bli at livet forkortes.

Hvis inflasjonen skulle kunne stoppes, måtte statens, næringslivets og privatpersoners forbruk bli skåret drastisk ned. Men dette ville føre til at folk ville kjøpe mindre, og så ville næringslivet produsere mindre. Dette ville føre til at mange mistet sitt arbeid, noe som ville innebære et alvorlig tilbakeslag eller en depresjon. Verdens økonomiske system er nå basert på et så høyt forbruk at noen sier at det allerede er for sent å skjære drastisk ned på forbruket uten å forårsake like mye skade som inflasjonen selv forårsaker.

[Bilde på side 7]

(Se den trykte publikasjonen)

1898 1979

$1 $.12

Dollaren blir mindre verd