Skolene svikter
I USA gjør samfunnet en mindre god innsats for sine skoler. Skolene gjør en mindre god innsats for sine elever. Elevene må få karakteren «Lite godt». Og foreldrene kan ikke akkurat få beste karakter, de heller.
«JEG ble narret!» sier en ung amerikaner som ikke skjønte sammenhengen før han måtte slutte på colleget etter to års skolegang. «Hva var det som gikk galt? Hvorfor var jeg ikke forberedt?» spør han og fortsetter:
«Jeg begynte på high school i den progressive tiden, da skolefilosofene hadde det med å snakke om ’glede i klasseværelset’ og vi alle forlangte fag som var ’relevante’ (hva nå det måtte bety). Når jeg nå ser tilbake på det, var det egentlige problemet at lærerne altfor lett gav etter for oss. . . . De prøvde å gi oss den ’gleden’ og alt det ’relevante’ vi forlangte, mens det vi virkelig trengte, var setningsbygning og av og til et spark i baken.»
En spaltist refererte en annen elevs ankepunkter:
«Jeg går i tiende klasse og kan ikke stave for fem øre. Den skolen jeg går på, skal være en av de beste i denne delstaten. Jeg har ikke hatt et kurs i staving siden femte klasse. Hvert år ber klasseforstanderen vår oss om å sette opp en liste med de fagene vi helst vil ha tilbud på. Jeg har skrevet ’staving’ og ’grammatikk’ fem år på rad. Og hva er det jeg får? Noen fjollete filmer som liksom skal være ’av pedagogisk verdi’.»
USA bruker større beløp enn noen gang før på sine grunnskoler og videregående skoler — om lag 75 milliarder dollar i året — og likevel gjør skolene en miserabel innsats. Kravene for opptagelse til collegene er blitt stadig mindre i de siste 15 årene.
For gode karakterer og automatisk oppflytting
Ekspertene har foretatt sine granskninger og kan rapportere følgende: Progressive undervisningsmetoder og meningsløse valgfag har presset vekk de grunnleggende fag — lesning, skrivning og regning. Det er ikke bare det at mange unge amerikanere ikke kan lese, men de kan heller ikke skrive eller legge sammen eller trekke fra. Engelskundervisningen er blitt erstattet med «science fiction» og filmer. Å skrive stil er ikke på moten. Lærebøkene er mindre krevende enn før — med flere bilder, bredere marger, enklere ord og kortere setninger. Elevene får bare halvparten så mye lekser som før. Det ses gjennom fingrene med fravær på opptil 25 prosent. Karakterene er altfor gode. Oppflytting til neste klasse skjer automatisk, uten hensyn til prestasjonene. Vitnesbyrdene viser i realiteten bare at man har gått på skole i 12 år, ikke at man har lært noe vesentlig.
På grunn av disse meningsløse vitnesbyrdene er også domstolene ’kommet inn i bildet. The Wall Street Journal for 9. mai 1978 skrev: «Hvis en skole gir en elev et eksamensvitnesbyrd uten hensyn til hva han har lært, kan den også saksøkes. Det er blitt reist et halvt dusin søksmål som hovedsakelig dreier seg om pedagogisk forsømmelighet, mot skoler rundt om i USA.» Som følge av dette er det i mange amerikanske delstater blitt vanlig at «elevene må bevise at de har tilegnet seg de mest elementære ferdigheter, vanligvis ved å ta prøver som skal vise om de kan lese, regne og skrive. Greier de ikke prøvene, kan dette bety at de ikke får noe vitnesbyrd fra high school».
Men de ekspertene som forteller om hvordan skolene svikter, fordeler også skylden på flere. Oppløste hjem, hjem med enslige foreldre, hjem der begge foreldre jobber, hjem der foreldrene tillater alt — fra den slags hjem kommer barn som er nervøse, mangler disiplin og er vanskelige å undervise.
Fjernsynet skaper mental dovenskap, «og når barna er blitt 16 år, har de fleste av dem tilbrakt mellom 10 000 og 15 000 timer foran skjermen; det er mer tid enn de har tilbrakt på skolen». En av ekspertene sa: «Fjernsynet er blitt et surrogat for foreldrene og en erstatning for læreren.»
En annen pedagog satte saken på spissen: «Hvis du mener at barnas lese- og skrivekyndighet er et problem, og vil at de skal bli flinkere, så foreslår jeg at du skrur av fjernsynet og radioen, trekker ut kontaktene til telefoner og diktafoner og får fatt i foreldre som er ivrige lesere og flittige skribenter og relativt velstående.»
Det siste sitatet bringer en annen faktor inn i bildet — den økonomiske. «Bosted og prestasjon hører sammen,» het det i en overskrift i New York-avisen Daily News den 8. mars 1979, og under stod det:
«PS 131 [offentlig skole nr. 131] i Jamaica Estates, Queens, er omgitt av rolige gater med kostbare eneboliger av murstein og av mennesker som smiler og vinker til hverandre når de møtes på gaten. Elevene derfra fikk de beste karakterene ved de leseprøver som ble holdt for hele byen New York.
PS 75 i Faile Street i Bronx ligger midt i et slumstrøk. Både lærere og elever må passe seg for overfallsmenn og heroinvrak når de går hjem fra skolen. Elevene fra PS 75 fikk de dårligste karakterene ved leseprøvene.
’Det bør vise deg én ting,’ sa Evelyn Leakey, som har en sønn som går i femte klasse ved PS 75. ’De få’kke lært no’ på den skolen der, og jeg ha’kke råd til å sende ham til noen annen skole.’»
«Samfunnet har skylden»
En tidligere amerikansk arbeidsminister, Willard Wirtz, var med i en gruppe som studerte prøvene, og han pekte på at negrer fikk dårligere karakterer enn hvite, noe som stod i forhold til deres svakere økonomiske og sosiale situasjon. «Ansvaret,» sa han, «kan ikke legges på skolene. Hele samfunnet har skylden.»
De som kommer ut av skolen uten å ha lært seg det mest elementære, får et handikap på arbeidsmarkedet. Ved et seminar som forretningsmenn holdt for lærere, ble følgende punkter understreket:
«La det være helt klart at hvis de ikke greier jobben, kan vi ikke beholde dem.»
«Av en gruppe på 180 ansøkere som jeg snakket med, måtte om lag 20 prosent avvises fordi jeg ikke kunne lese skriften deres.»
«Omkring 80 prosent av det personale som får avskjed, mister jobben fordi de stadig er borte, eller fordi de er altfor trege av seg.»
«Vi gjør vårt beste for ikke å la oss påvirke av hvordan de som søker jobb, ser ut, men hvis dere kunne se noen av dem vi ser, ville dere nok forstå at det ikke er til å unngå å bli påvirket.»
Næringslivet bruker 40 milliarder dollar i året i et forsøk på å lære folk det skolene burde ha lært dem. En representant for et firma beklaget seg på denne måten:
«Vi gjør det lærerne burde gjøre. Folk som har eksamen fra college, kan ikke skrive rapporter; de som har gått ut fra high school, kan ikke lese, stave eller skrive; maskinskriversker kan ikke skrive mer enn 30 ord i minuttet — og de har alle et dårlig ordforråd. Tolv år er lang tid å ha gått på skolen uten å ha lært det mest elementære.»
Det er sørgelig å måtte si at et land som har spaltet atomet, sendt mennesker til månen og tilbake igjen og sendt et romskip til Jupiter som sender bilder tilbake til jorden, ennå ikke har lært alle sine voksne borgere hvordan de skal fylle ut et søknadsskjema for å få en jobb eller beregne vekslepengene ved et kassaapparat i selvbetjeningsbutikken. Det må da vel finnes et botemiddel!
Men hva er det?