Dagens barn, morgendagens verden

Hvordan blir den?

«SKOLEBARN HAR BARE ADGANG ÉN AV GANGEN.» En plakat med denne teksten stod slått opp på døren til en sjokoladebutikk i England. Barna stjal så mye at innehaveren måtte passe på hver eneste en av dem. I en pressemelding het det:

«Fra skolene i nabolaget, som er helt typiske, strømmer det hver dag ut en flokk av de mest tølperaktige, egoistiske og simple unger som noensinne har sett dagens lys. De puffer og dytter seg fram til bussene, roper høylytt ut slibrigheter og synes nasking er helt i sin orden så lenge de ikke blir tatt.»

En lærer ved en av de moderne engelske skolene med «åpne klasseværelser» fordømte skolestyreren med følgende ord:

«De har skapt en atmosfære hvor absolutt alt skal få være tillatt, og hvor enhver skal få gjøre det som passer ham best. Kaos og anarki hersker. Disiplin betraktes som noe gammeldags. Barna forføres til å oppføre seg på måter som bryter dem ned, både når det gjelder det å lære noe, og ved at de får en asosial holdning. De vokser opp som uvitende, egoistiske, uhøflige . . . dovne slappfisker.»

Disse meldingene går tre — fire år tilbake i tiden. En melding fra siste år viser ingen forandring. Under overskriften «Storbritannias medtatte skoler» heter det at det er skremmende hvor små fremskritt barna gjør på skolen. Elevene «har ikke nådd opp til minstemålet for det som må kreves i grunnleggende ferdigheter som lesning, skrivning, regning og taleferdighet». Den betegner den progressive metode med dens virvar av motepregede fag som en «pedagogisk søppeldynge».

I Canada kan skolesituasjonen leses ut av avisoverskriftene: «Elevenes leseferdighet er redusert.» «Ingen stryker nå; vitnesbyrdene fra videregående skoler uten mening.» «Flytt dem opp hvis du vil de skal like deg.» «Lærere forteller om lav moral; elevene mangler verdier.» «Vandalisme og vold på skolen forskrekker skolestyret.»

Meldinger fra Australia: Disiplin er et problem. Det fører til at lærere forlater sitt yrke. De nye lærerne er ikke så flinke. Det som kommer på førsteplass, er krav om individuelle rettigheter og at man må få lov til nesten alt, uansett samfunnets behov. Press fra omgivelsene, av og til ledsaget av vold, fører til at hundrevis av elever begynner å bruke brennevin og narkotika.

Ved skolene i Sovjetunionen praktiseres partiskhet. Det er stor variasjon i undervisningens kvalitet — den er dårlig i landdistriktene, god i byene. Men overalt frembringer systemet kyniske mennesker: «En typisk elev i den videregående skole tror ikke på noe som helst.» Ved hjelp av bestikkelser kommer elevene inn på de mest ettertraktede skolene, og det finnes en blomstrende svartebørs for salg av skolebøker.

Kina skiller seg ut. De som kommer dit, blir imponert over hvor høflige og veloppdragne barna er. Elever ønsker besøkende velkommen i klassen med en sang og en dans. En får høre fremragende deklamasjoner. Det er øyensynlig ikke noe narkotikaproblem der. Omvisningene er imidlertid godt planlagt og blir omhyggelig ledet. En reporter kom seg vekk fra den planlagte omvisningsruten og traff en gruppe barn på toalettet. En gutt stilte seg opp rett foran ham og gav seg til å late vannet. Alle de andre snudde seg også mot ham og gjorde det samme. Av dette trakk han den konklusjon at det «er visse ting som spesielt blir valgt ut for omvisningene».

I Japan klager lærerne over at prestasjonene i skolen ligger på et lavt nivå. Det er mye vold og hærverk. Ett eksempel: Tretti elever i begynnelsen av tenårene, fem av dem jenter, banket opp seks lærere med planker og bambusstokker og knuste vinduer og glassdører på skolen. Men det helt spesielle ved de japanske skolene er eksamen. I de offentlige skolene må elevene igjennom en meget streng eksamen for å komme inn på videregående skoler og universiteter — og hvor god den skolen er som de kommer inn på, avhenger av den karakteren de får. For dem som tar sikte på å komme inn på førsteklasses privatskoler, begynner eksamensprøvene alt i barnehagen. Opptagelsesprøven til universitetet varer i flere dager. Den kalles «eksamenshelvetet» og fører hver vår til en rekke selvmord.

De mest forbløffende universitetseksamener er vel dem man finner i India. Indiske studenter betrakter det som en menneskerett å få skrive av og fuske. I juli i fjor kom det til opptøyer under eksamen ved universitetet i Meerut. I en pressemelding het det:

«I går ble to studenter drept og 40 — deriblant 30 politimenn — såret da studenter og politifolk støtte sammen i gatene i Meerut og i tilstøtende skolebyer i forbindelse med at væpnede politifolk var blitt plassert i eksamenslokalene for å hjelpe eksamensvaktene med å forhindre fusk. Studentene ble rasende over å bli berøvet en slik ’menneskerett’ og satte i gang opptøyer.

Eksamensproblemene denne gang er av samme art som dem man hadde i februar, da resultatene ble erklært ugyldige fordi det var blitt skrevet av og fusket i gigantisk målestokk. Den gang ble eksamensvaktene truet med kniver og dolker mens studentene skrev av fra bøker og notater. Andre tok spørsmåls- og svararkene med seg til hus i nærheten, der hjelpsomme venner stod klar med svarene. Utenfor eksamenslokalet ble svarene på spørsmålene lest opp over høyttaleranlegget i diktattempo.»

Som følge av dette er karakterene fra de fleste universiteter verdiløse, og de blir ignorert av arbeidsgivere og høyere læreanstalter. Mange studenter som er ferdige med eksamen, er i realiteten analfabeter og øker gruppen av arbeidsløse.

En oversikt fra om lag 20 land som omfattet 9700 skoler og 250 000 elever, viste at det er en enorm forskjell på prestasjonene til elever i industrilandene og i de mindre utviklede landene. Selv om det står dårlig til med lese-, skrive- og regneferdighetene i industrilandene, er det enda verre i utviklingslandene. Der er det et høyt prosenttall analfabeter, og halvparten av de barna som begynner på skolen, slutter før de har gått tre år.

Når så mange av dagens barn er som de er, hvordan kommer de da til å bli som voksne? Og når morgendagens verden skal styres av den slags voksne, hvordan kommer da den til å se ut?

Tenk på det mens du leser neste artikkel, som er en rapport over forholdene i skolene i en av verdens ledende nasjoner.