Kampen for menneskerettighetene

I ÅR 73 f. Kr. rømte en trakisk slave som het Spartacus, fra en gladiatorskole. Han holdt seg skjult i traktene rundt Vesuv, og andre bortrømte slaver sluttet seg til ham inntil han til slutt hadde en hel hær. Etter at han hadde slått to romerske hærer etter hverandre, oversvømte han det meste av Sør-Italia og kjempet seg fram helt opp til Alpene. På det tidspunkt talte hæren hans omkring 90 000. Da de andre slavene nektet å forlate Italia, måtte han igjen dra sørover og hadde planer om å komme tilbake til Sicilia. Til slutt ble han drept i et slag med en ny romersk hærfører, M. Licinius Crassus.

Dette er i all korthet historien om én manns kamp for noe som i dag ville ha blitt kalt en menneskerett, retten til frihet fra slaveri. Lignende scener har utspilt seg mange ganger i løpet av menneskenes historie.

Menneskerettighetene er ikke blitt garantert

Uttrykket «menneskerettigheter» er tilsynelatende nokså moderne. Tidligere ble uttrykket «naturlige rettigheter» brukt. Men uansett hva de er blitt kalt, ser det ut til at menneskene alltid har hatt behov for å beskytte visse rettigheter og friheter. Hensikten med Hammurabis lovbok, Solons juridiske reformer i Hellas og medernes og persernes «uforanderlige lover» var å beskytte borgernes rettigheter og gi dem et visst mål av sikkerhet.

Lovene utrettet imidlertid ikke alltid det som var hensikten med dem. Fra tid til annen framstod det tyranner i likhet med Nero, som tilsidesatte lovene. På Mordekais tid forsøkte den onde Haman å gjøre bruk av selve lovene i et forsøk på å utrydde den jødiske minoritet i Perserriket. Noen svært rike og mektige mennesker følte seg dessuten hevet over loven, og den ble derfor ikke anvendt på dem.

I tillegg til dette er historien full av eksempler på grupper av mennesker som i virkeligheten ikke ble beskyttet av byene. Spartacus’ opprør rettet oppmerksomheten mot hvordan slavene hadde det i Romerriket. Mange av dem ble tvunget til å kjempe på arenaene til de døde. Andre arbeidet seg bokstavelig talt i hjel i gruvene og på galeiene. Kvinnenes stilling i det gamle Athen var lite misunnelsesverdig. De ble vanligvis ikke betraktet som annet enn slaver som var til for å føde barn, og det ble sagt om dem at de levde «isolert i sitt hjem, de hadde ingen utdannelse og få rettigheter, og deres ektemenn betraktet dem ikke som annet enn kveg».

Assyrernes grusomhet og babyloniernes massedeportasjoner minner oss om en annen klasse mennesker hvis rettigheter aldri ble vigd særlig oppmerksomhet, nemlig dem som stod på den tapende siden i de utallige kriger som er blitt utkjempet i historien. De fattige har også alltid måttet lide, og i mer moderne tid er kulturelle og språklige og i særdeleshet rasemessige og religiøse minoriteter i utstrakt grad blitt berøvet sine rettigheter.

Selviskhet og menneskerettighetene

Gjennom hele historien har menneskelige lovsystemer kommet til kort med hensyn til å garantere like rettigheter for alle mennesker. Dette har ført til stridigheter, revolusjoner og opprør fordi folk har kjempet for å oppnå større frihet.

Gjennom alle disse stridighetene har det vært ett menneskelig karaktertrekk som har vært fremtredende, nemlig selviskhet eller selvopptatthet. Dette har i høy grad hindret at alle mennesker har kunnet nyte godt av menneskerettighetene, og det understreker noe som den tyske filosofen Hegel en gang hevdet, nemlig at frihet bare er mulig i et samfunn hvor folk har visse moralnormer.

Et eksempel på hva som kan skje når selviskheten er fremherskende, var en vitne til under det såkalte «bondeopprøret» i England. I 1381 marsjerte en stor skare bønder under ledelse av Wat Tyler til London og forlangte å få treffe kongen. De hadde gjennomlevd den forferdelige svartedauen og gjorde nå innsigelser mot den tunge skatten og det tvangsarbeid som baronene — datidens godseiere — påla dem. Det var kanskje i alt 100 000 bønder som var med i dette opprøret. Kongen var villig til å treffe dem og imøtekomme deres krav, men godseierne var uvillige til å gi avkall på noen av sine rettigheter. Wat Tyler ble drept, og ikke ett av bøndenes krav ble oppfylt.

Denne selviskheten kom også til uttrykk på andre måter. Det skjedde ofte at når en bestemt gruppe kjempet for visse rettigheter og til slutt oppnådde disse, hadde de etterpå liten respekt for andres rettigheter.

I 1789 gjorde for eksempel innbyggerne i Frankrike opprør mot aristokratenes undertrykkende herredømme og fikk i stand den berømte Menneskerettighetserklæringen. Der ble det nevnt hvilke rettigheter franskmennene skulle ha, og det ble lagt vekt på «frihet, eiendomsrett, sikkerhet og motstand mot undertrykkelse». Men det gikk ikke mange år før Frankrike under ledelse av Napoleon var opptatt med erobringskriger som i høy grad berørte ’friheten, eiendomsretten og sikkerheten’ til de fleste land i Europa.

Det hevdes at den første større formulering av visse rettigheter i form av et statsrettslig dokument er den engelske Bill of Rights fra 1689. Men senere, da det britiske imperium var under utvikling forskjellige steder i verden, ble det tatt lite hensyn til de rettigheter som tilhørte mange av de folk som ble beseiret, for eksempel de innfødte i Australia og på Tasmania.

Den amerikanske uavhengighetserklæringen i 1776 understreket på lignende måte amerikanernes rett til «liv og frihet og til å oppnå lykke». Men hvor mye tenkte en på dette når det gjaldt de millioner av negrer som ble bortført fra Afrika og solgt som slaver på de amerikanske plantasjene? Og hvis rettigheter var det som ofte ble tilsidesatt etter hvert som befolkningen i USA økte og krevde mer plass og dette kolliderte med forskjellige indianerstammers rettigheter?

Kristenheten og menneskerettighetene

Kristenhetens kirkesamfunn har også et svært dårlig rulleblad når det gjelder menneskerettighetene i århundrenes løp. To interessante historiske hendelser viser hvilken innstilling kristenheten hadde til utbredelsen av menneskerettighetene.

I 1215 tvang gjenstridige engelske baroner kong Johan uten land til å underskrive Magna Carta. Dette dokumentet er blitt kalt forløperen for moderne menneskerettighetsdokumenter. Selv om de friheter det garanterte, var nokså begrenset, blir det betraktet som en milepel i og med at kongen ble underlagt loven.

Pave Innocent III’s reaksjon på dette dokumentet, er blitt skrevet ned. Han sa: «Vi forkaster og fordømmer fullstendig denne avtalen, og med trusel om ekskommunikasjon gir vi kongen påbud om ikke å våge å holde den og baronene påbud om ikke å kreve at den blir holdt. Vi erklærer herved dette dokumentet fullstendig ugyldig for tid og evighet.»

Magna Carta gikk naturligvis ikke bare i glemmeboken. Dokumentet ble revidert flere ganger. Den katolske kirke gjorde til og med bruk av det når dens rettigheter ble truet, og det kom til å utgjøre en betydningsfull faktor i Storbritannias og De forente staters politiske vekst.

I Tyskland inntraff det i 1524 en oppstand som ble kalt «Bondekrigen». I likhet med det som skjedde under bondeopprøret i England, protesterte de fattige bøndene mot de stadig større skatter og tjenester som de tyske landsfyrstene forlangte. Martin Luther rådet bøndene til å legge ned våpnene. Da de nektet dette, fortelles det at han oppfordret fyrstene til å slå dem ned «som gale hunder». Fyrstene fulgte hans oppfordring.

Det standpunkt kristenhetens kirkesamfunn inntok til det som i dag blir kalt «menneskerettigheter», førte gang på gang til voldshandlinger. Cromwells massakre på de katolske irene og katolikkenes nedslakting av de protestantiske hugenottene i Frankrike er bare to eksempler på den forferdelige intoleranse når det gjelder andres rettigheter, som er blitt vist i land i kristenheten. Som andre eksempler kan nevnes kristenhetens blodige korstog og inkvisisjoner, de spanske conquistadorene, som med sine åndelige veilederes velsignelse slo i hjel og plyndret i mange deler av verden, og ikke å forglemme alle de kvinner, anslagsvis 100 000, som i middelalderen ble brent på bålet som hekser.

Ja, gjennom hele historien har det stått svært dårlig til med menneskerettighetene. De krefter som skulle ha bidratt til å forbedre menneskenes stilling, for eksempel landets lover eller til og med kristenhetens lover, har enten vært utilstrekkelige eller direkte skadelige for menneskene. Det har vært mange klasser av mennesker som er blitt berøvet sine rettigheter, og menneskenes selviske tilbøyeligheter har hindret disse klassene i å bli utfridd av undertrykkelse. Det har altfor ofte vært slik som det sies i den bibelske boken Forkynneren: «Det ene menneske hersket over det andre og voldte ham ulykke.» — Fork. 8: 9, EN.

Hva betyr dette for oss i dag? Har forholdene endret seg? Er det mer håp om at menneskerettighetene vil bli garantert nå? Hva viser kjensgjerningene?

[Uthevet tekst på side 7]

Det skjedde ofte at når en bestemt gruppe oppnådde visse rettigheter, hadde de etterpå liten respekt for andres rettigheter.