Menneskerettigheter — hva er det?

«OVER hele verden i dag er både frie land og totalitære land svært opptatt av menneskets frihet, av menneskerettighetene.» Det var Patricia Dering, som er ansatt på kontoret for menneskerettigheter og humanitære anliggender i De forente staters regjering, som kom med denne uttalelsen.

Ja, menneskerettighetene er gjenstand for stor publisitet i dag. På en konferanse hvor det var forsamlet advokater fra 140 land, ble det sagt: «Respekt for menneskerettighetene er en viktig sikkerhet og står sentralt i virkeliggjøringen av det som i siste instans er menneskets oppgave: å skape en fredelig verden med rettferdighet og likestilling for alle.» Disse advokatene oppfordret derfor verdens ledere til å «respektere menneskets verdighet . . . og gjøre slutt på enhver berøvelse og overtredelse av de grunnleggende menneskerettigheter i det land som de var blitt betrodd å føre tilsyn med».

Samtidig som menneskerettighetene blir drøftet på et slikt høyt internasjonalt plan, kjemper også enkeltpersoner og grupper i de forskjellige land for det de mener er deres rettigheter. Vi kan derfor lese om eldre mennesker som påberoper seg sin «rett til arbeid», mens andre kjemper for «kvinnens likestilling» og de som er imot abort, kjemper for det ufødte barns «rett til liv». Vi hører også om uhelbredelig syke mennesker som gjør krav på «retten til å dø», og om homoseksuelle som hevder sine «rettigheter som homoseksuelle».

I forbindelse med all denne offentlige omtale av disse såkalte rettigheter har du kanskje spurt: «Hva er egentlig disse ’menneskerettigheter’? Hvorfor blir de kalt ’menneskerettigheter’? Hvem er det som avgjør hva som er en ’menneskerettighet’, og hva som ikke er det? Vil menneskerettighetene noen gang virkelig bli garantert?»

Hva er menneskerettigheter?

I The Encyclopædia Britannica blir menneskerettigheter definert som «rettigheter som tilkommer det enkelte menneske under naturretten som følge av at det er et menneske». Vi har med andre ord alle rett til å vente at visse normer og friheter blir beskyttet ene og alene fordi vi ble født som mennesker.

Det er ofte blitt diskutert hvorfor folk bør ha disse rettighetene. Noen mener at det er rett på grunn av tradisjon. Andre hevder at det er en del av «naturen», en del av det «menneskelige» ved mennesket. Minst én filosof har hevdet at menneskerettighetene er en følge av Guds bud. Gud har for eksempel påbudt at et menneske ikke må myrde et annet menneske. Alle mennesker har derfor en naturlig rett til å vente ikke å bli myrdet.

En av de mest omfattende beskrivelser av hva som blir betraktet som menneskerettigheter, finner vi i Den internasjonale erklæring om menneskerettighetene, som ble vedtatt av De forente nasjoner i 1948. I denne erklæringen blir det sagt at alle mennesker har rett til liv, frihet og personlig sikkerhet. Den kommer nærmere inn på slike ting som frihet fra slaveri, tortur og nedverdigende straff. Det sies videre at alle er like for loven, at ingen skal utsettes for vilkårlig innblanding når det gjelder hans person og private anliggender, at enhver har rett til tankefrihet, samvittighetsfrihet og religionsfrihet, og at enhver har rett til en levestandard som er tilstrekkelig for hans og hans families helse og velvære. Dette er bare noen av de rettigheter som blir nevnt i denne erklæringen.

Menneskerettighetene og en høyere myndighet

Når en leser igjennom hele denne erklæringen, dukker det opp visse problemer i sinnet som viser at dette med menneskerettigheter ikke er noen enkel sak. De fleste mennesker vil for eksempel ikke være i stand til å nyte godt av disse rettighetene med mindre de blir garantert av en høyere myndighet, en sentral regjering med tilstrekkelig makt.

Historien viser at når det har manglet en sterk, velvillig innstilt regjering, er de svake vanligvis blitt undertrykt av de sterke, og situasjonen har vært slik som den nederlandske filosofen Spinoza en gang sa: «Enhver har så mye rett som han har makt.» En sterk, velvillig innstilt regjering kan frembringe fredelige forhold hvor det ikke hersker lovløse tilstander, og hvor alle kan ha en rimelig anledning til å nyte godt av noen av de rettigheter som er beskrevet i Den internasjonale erklæring om menneskerettighetene.

Det sies at over 70 land i dag har dokumenter som redegjør for borgernes menneskerettigheter. Men betyr det at vi finner den slags regjering de fleste steder i dag? En talsmann for én regjering sa for en tid siden: «Grunnlovsmessige bestemmelser, menneskerettighetserklæringer, forfatninger og vedtekter er som oftest mer forhåpningsfulle ytringer enn beskrivelser av den virkelighet som kan iakttas.» Disse dokumentene gir med andre ord svært ofte uttrykk for det ideal politikerne har, mens det som virkelig skjer i deres land, er noe helt annet.

Menneskerettighetene og samfunnet

Et annet punkt en bør huske på, er at ingen kan være så interessert i sine egne rettigheter at han overser andres rettigheter. Ifølge Den internasjonale menneskerettighetserklæring har for eksempel enhver rett til menings- og ytringsfrihet. Men hva skjer når en mann benytter denne rettigheten til å baktale en annen mann? Da krenker han sin nestes rettigheter.

I India ble det tidligere praktisert enkebrenning, en religiøs skikk som gikk ut på at enken ble brent levende på likbålet sammen med sin avdøde ektefelle. På grunn av landets skikker når det gjaldt ekteskap, kunne enken av og til være en ti år gammel pike! Det å forby denne skikken var egentlig ensbetydende med å gripe inn i religionsfriheten, men framtidige enker er uten tvil lykkelige over at enkebrenning ikke lenger er tillatt. Dette viser hvilken likevekt som må opprettholdes når en skal ivareta forskjellige gruppers rettigheter. Igjen er det nødvendig å ha en myndighet eller en regjering som kan fastsette hvor grensen skal gå.

Menneskerettighetene kan også bli berørt av de sosiale forhold. Den filippinske politikeren Jose Leviste har kommet med denne uttalelsen: «Den internasjonale menneskerettighetserklæring legger nesten like stor vekt på [retten til å ha tilstrekkelig med mat som på] den retten som går ut på at ingen har lov til å klusse med posten din. Faktum er at de fleste av de mennesker som har problemer med posten sin, har ingen problemer når det gjelder mat, mens de millioner . . . som går sultne til sengs hver kveld, sannsynligvis ikke utsettes for at noen klusser med posten deres, hvis de da i det hele tatt får noen. Dette tjener bare til å understreke at ikke alle menneskerettigheter er umiddelbart aktuelle for alle mennesker til enhver tid.»

Spørsmålet om menneskerettighetene er derfor et komplisert spørsmål. Folk føler imidlertid at de har visse rettigheter, og etter hvert som levestandarden øker, krever de flere og flere rettigheter. Mange mener det samme som dr. Keith D. Suter, som er formann for De forente nasjoners menneskerettighetskomité i Australia. Han sa: «Tiden er nå inne til å tenke over behovet for å beskytte menneskerettighetene. Det er et behov som ikke vil forsvinne.»

Er dette tilfelle? Vil menneskerettighetene noen gang virkelig bli garantert under denne tingenes ordning? Det vil være opplysende å kaste et lite tilbakeblikk på historien og undersøke hvordan det har vært med menneskerettighetene i århundrenes løp.