Hva med menneskerettighetene i dag?

«Menneskerettighetene blir krenket i stadig større utstrekning verden over, og de internasjonale normer blir overtrådt i en slik grad at vi står overfor en krise når det gjelder menneskerettighetene.»

Dette sa Donald M. Frazer, som er medlem av Representantenes hus i De forente stater.

Noen blir kanskje overrasket når de leser dette. De synes kanskje at det har vært gjort mye for å bekjentgjøre og oppfylle menneskerettighetene i vår moderne verden. Hvilken oppfatning er korrekt?

Fremskritt i vår tid

I vår generasjon har vi vært vitne til stor internasjonal aktivitet når det gjelder forskjellige gruppers rettigheter — ja, større aktivitet enn i tidligere generasjoner. De forente nasjoner har forsøkt å fastsette en internasjonal norm ved å få i stand Den internasjonale erklæring om menneskerettighetene, som ble til i 1948. Den ble etterfulgt av to pakter eller konvensjoner: Den internasjonale konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter og Den internasjonale konvensjon om borgerlige og politiske rettigheter.

Menneskerettighetserklæringen var bare en utredning av de mål en satte seg, og ble derfor undertegnet av de fleste av de land som på det tidspunkt var medlemmer av De forente nasjoner. Hensikten med de to konvensjonene var imidlertid å gjøre disse målene til en internasjonal lov som var bindende for dem som undertegnet. Nasjonene var langt mer uvillige til å undertegne disse.

I tillegg til dette har De forente nasjoner drøftet slike spørsmål som folkemord, flyktninger, kvinnenes politiske rettigheter, barns rettigheter og helsetilstanden i verden.

Foruten De forente nasjoner finnes det andre internasjonale organisasjoner — for eksempel Amnesty International — som arbeider for at menneskerettighetene skal bli respektert over hele verden. Den européiske menneskerettighetskommisjon er blitt opprettet for å behandle klager over brudd på konvensjonen. Den internasjonale arbeidsorganisasjon (ILO) har arbeidet for å fjerne slike ting som tvangsarbeid og arbeidsløshet.

Mange lands regjeringer har vedtatt lover som skal beskytte arbeidernes rettigheter og levestandard. Til og med kristenhetens ledere uttaler seg til fordel for menneskerettighetene. Og i den senere tid har De forente stater gjort menneskerettighetene til en viktig del av sin utenrikspolitikk i håp om å kunne bruke sin økonomiske og politiske styrke til å oppmuntre andre land til å ivareta borgernes rettigheter.

Fortsatt store problemer

Betyr all denne aktiviteten at menneskerettighetene vil bli garantert i vår tid eller i den nåværende tingenes ordning? Vi hører dessverre fortsatt om hvordan menneskerettighetene blir krenket i mange land, slik som Donald M. Frazer antydet. I 1976 sa den daværende amerikanske utenriksministeren: «Intet land, intet folk og ikke noe politisk system for den saks skyld kan hevde at det har et fullstendig rent rulleblad når det gjelder menneskerettighetene.»

På 30-årsdagen for vedtagelsen av Den internasjonale erklæring om menneskerettighetene sa pave Johannes Paul II: «I den verden vi lever i i dag, finnes det altfor mange eksempler på urettferdighet og undertrykkelse.» Canberra-avisen Times inneholdt følgende kommentar fra Amnesty International: «Menneskerettighetene blir krenket i de fleste land under alle slags politiske styreformer og ideologier.» Hvorfor er det slik?

Ett av problemene er at myndighetene i de enkelte land har mistet kontrollen med en del av overtredelsene. Ingen myndighet ønsker at borgernes rettigheter skal bli krenket av forbrytere, men i de fleste land i dag er det slik at den ’personlige sikkerhet’ ofte blir krenket som følge av den økende kriminaliteten.

Et annet problem som er svært vanskelig å løse, er matmangelen i verden. Millioner av mennesker lever på sultegrensen og nyter derfor godt av svært få rettigheter. Som én uttrykte det: «Hvordan kan folk nyte godt av sin rett til å leve et fullverdig og godt liv når det eksisterer fattigdom og sult?»

De såkalte båtflyktningene fra Vietnam var sterkt framme i pressen for en tid siden. De fleste vil være enige i at ifølge Artikkel 14 i Menneskerettighetserklæringen har disse rett til å «søke og ta imot asyl i andre land fra forfølgelse». Men når de har forsøkt å komme seg i land, har det noen steder vakt stor bestyrtelse. De har tilsynelatende vært en trusel mot disse landenes økonomi, og det finnes meldinger om at de er blitt jaget bort og ut på havet igjen, noe som undertiden har fått tragiske følger.

Et annet problem er motstridende interesser eller rettigheter. Den filippinske pedagogen Ruben Santos Cuyugen forklarer det slik: «Hvis en skal beskytte en minoritets kulturelle rettigheter, kan det komme til å stride mot samfunnets eller distriktets behov for utvikling. Det forholder seg på samme måte hvis en skal beskytte en begunstiget gruppes eiendomsrettigheter. Det kan resultere i en undertrykkelse av mindre begunstigede eller fattige gruppers rettigheter.»

Hva er det han mener? Jo, vi kan tenke oss et land hvor noen få privilegerte er svært rike, mens det store flertall lever i fattigdom. I et forsøk på å heve de fattiges levestandard og derved beskytte deres rettigheter bestemmer myndighetene seg kanskje for å fordele landets rikdommer på nytt. Men ved å gjøre det kan de komme i den stilling at de krenker den rike minoritets rettmessige rettigheter.

Endelig er det spørsmålet om fortolkning. Visse vestlige land peker ofte på de rettigheter som deres borgere nyter godt av, men likevel har noen østlige land anklaget dem for å krenke menneskerettighetene. Ifølge New York Times sa Fidel Castro for en tid siden at den såkalte frihet i Vesten ikke var noe annet enn det velstående borgerskaps rett til å utnytte andre mennesker og til å bevare klasseskillet.

På den annen side har noen ikke-kommunistiske land rettet oppmerksomheten mot mange påståtte krenkelser av rettighetene i kommunistiske land, for eksempel rapportene om tvangsarbeidsleirer og den alminnelig omtalte tilstand som de som har avvikende meninger, befinner seg i. Ifølge den franske avisen La Croix valgte Sovjetunionen ikke desto mindre «å gjøre 30-årsdagen (for vedtagelsen av Den internasjonale erklæring om menneskerettighetene) til en stor begivenhet ved å lovprise . . . de enestående rettigheter landets borgere nøt godt av».

Det kan se ut til at de snakker om forskjellige ting, og kanskje gjør de det. Som dr. Edward Norman, som er dekanus på Peterhouse college ved Cambridge universitet, sa for en tid siden: «Vestlige demokratier framholder sterkt den slags moralske innvendinger (angående menneskerettighetene) i sin kritikk av autoritære regimer. Sosialistiske stater reagerer med nøyaktig den samme retorikk angående menneskerettighetene i sin forkastelse av vestlig liberalisme. Det eksisterer et felles ordforråd når det gjelder menneskerettighetene, men innholdet varierer i samsvar med ideologi eller klasse.»

Tortur og folkemord

Noe som kanskje er enda verre enn de ovenfor nevnte sosiale problemer og ideologiske ulikheter, er alle de tilfelle da myndighetene undertrykker sine egne borgere. For to år siden siterte bladet Time en uttalelse fra Amnesty International som viste at i det foregående tiår hadde 60 land offisielt praktisert tortur. Bare i 1975 ble 40 land anklaget for å torturere sine egne borgere. I tillegg til dette blir flere land anklaget for å ha politiske fanger sittende i fengsel.

Etter den siste verdenskrig var verden sjokkert over å få høre om utryddelsen av seks millioner jøder så vel som av millioner av andre mennesker. Mange sa: «Det må aldri skje igjen.» Men til og med nå kan vi lese meldinger om omfattende massakrer i forskjellige deler av verden. Myndighetene i et lite land i Afrika er anklaget for å ha tatt livet av en sjettedel av landets befolkning. Det hevdes også at 100 000 døde under en invasjon på en øy i tropene for en tid siden. Noen meldinger forteller at i et land i Asia er over én million blitt myrdet av politiske grunner.

Når du har lest slike meldinger, har du kanskje spurt: ’Hvorfor er det ikke noen som gjør noe? Hvorfor kan ikke noen dra inn og undersøke om det som sies, er sant, og så sette en stopper for det?’ Svaret ligger i det som den britiske juristen Lord Wilberforce kalte det «uløselige dilemma i saker angående menneskerettighetene, nemlig at ett prinsipp er at menneskerettighetene siden Den internasjonale erklæring om menneskerettighetene ble vedtatt, er et internasjonalt anliggende, og det andre er at hvordan en stat behandler sine egne undersåtter, utelukkende er et indre anliggende».

Professor W. J. Stankiewics, som er knyttet til University of British Columbia, forklarte det mer inngående: «Det ser ut til at selv om et land mener at menneskerettighetene blir krenket i en annen stat, gir internasjonal lov ikke dette landet adgang til å gripe inn overfor overtrederen, verken alene eller sammen med andre stater. Ja, en handling som er tiltenkt å skulle sette en stopper for en krenkelse av menneskerettighetene, vil ifølge internasjonal lov bli en aggressiv handling. Menneskerettighetene eksisterer og blir anerkjent, men det er neppe mulig å forsvare dem.»

Hva er det som er nødvendig for å garantere menneskerettighetene?

I betraktning av dette er det vanskelig å forstå hvordan menneskerettighetene noen gang skal kunne bli fullt ut garantert i den nåværende tingenes ordning. Finnes det da noen måte disse rettighetene kan bli sikret på? Når en undersøker beretningen om menneskenes tidligere og nåværende kamp for sine rettigheter, ser det ut til at det er minst to ting som er nødvendig.

For det første må det eksistere et virkelig moralsk samfunn, et samfunn hvor hver enkelt ikke bare nyter godt av sine egne rettigheter, men også uselvisk respekterer andres rettigheter. For det annet må det være en myndighet med tilstrekkelig visdom til å kunne bedømme hvordan det på en rettferdig måte kan bringes likevekt i de forskjellige gruppers rettigheter, og til å kunne hamle opp med de motstridende ideologier som ligger til grunn for menneskerettighetene. Denne myndighet må også ha tilstrekkelig makt til å kunne løse slike sosiale problemer som kriminalitet og fattigdom, som fører til at folk blir berøvet sine rettigheter. Den må også være overnasjonal, det vil si, ha myndighet over nasjonene, slik at ingen jordisk makt vil kunne massakrere, torturere, urettferdig fengsle eller på andre måter undertrykke sine borgere.

Det er unødvendig å si at et slikt samfunn og en slik myndighet ikke finnes i den nåværende, verdslige tingenes ordning. Betyr det at det å håpe på at menneskerettighetene skal bli garantert, bare er ugjennomførlig idealisme? Nei. Det finnes et sikkert håp om at menneskerettighetene vil bli gjennomført verden over og det i den nærmeste framtid. Se nærmere på de kjensgjerninger som blir presentert i den neste artikkelen.

[Uthevet tekst på side 9]

«Intet land, intet folk og ikke noe politisk system for den saks skyld kan hevde at det har et fullstendig rent rulleblad når det gjelder menneskerettighetene.»

[Uthevet tekst på side 10]

«Hvordan kan folk nyte godt av sin rett til å leve et fullverdig og godt liv når det eksisterer fattigdom og sult?»

[Uthevet tekst på side 11]

For det første må det eksistere et virkelig moralsk samfunn, . . .

[Uthevet tekst på side 11]

For det annet må det være en myndighet med tilstrekkelig visdom til å kunne bedømme hvordan det på en rettferdig måte kan bringes likevekt i de forskjellige gruppers rettigheter.