Messias — hva skulle han utrette, og når skulle han gjøre det?

HVA betyr uttrykket «Messias» for deg? Tenker du på Messias som en politisk skikkelse som skulle bekjempe Israels fiender, føre jødene tilbake til det lovte land og gjenoppbygge Guds tempel for tilbedelse i Jerusalem?

En slik Messias har aldri framstått. I enkelte deler av verden er jødene fremdeles undertrykt. Men de hebraiske skrifter nevner klart og tydelig en «ætt» som hele menneskeheten en dag skulle bli velsignet gjennom. Denne ætt eller Messias (som betyr «den salvede») skulle nedstamme fra patriarkene Abraham, Isak og Jakob, gjennom Juda stamme og kong Davids familie. — 1 Mos. 3: 15; 12: 1—3; 22: 18; 26: 3, 4; 28: 13, 14; 49: 10; 2 Sam. 7: 12—16.

Messias er et emne som virker svært forvirrende på mange. Oppslagsverket A Dictionary of Judaism sier: «Det fantes mange forskjellige oppfatninger angående Messias . . . Det finnes imidlertid ingen autoritativ mening hva alle disse oppfatningene angår, og jødedommen har ikke noe bestemt å si i disse spørsmålene.» Men hvordan forholder det seg med de hebraiske skrifter? Har du selv undersøkt hva de har å si om den lovte Messias? Hva skulle han utrette? Og når skulle han gjøre det?

Det første han skulle utrette

Det hebraiske ordet Mashiʹahh eller Messias står bare alene som et substantiv (det vil si uten bestemmelse, slik som i uttrykkene «Guds salvede» og «min salvede») ett sted i Bibelen. Det er i Daniel 9: 24—27, som peker på noe uvanlig Messias skulle gjøre lenge før hans styres velsignelser skulle bli utøst over hele jorden. Vi leser:

«Sytti uker er tilmålt ditt folk og din hellige stad til å innelukke frafallet og til å forsegle synder og til å dekke over misgjerning og til å føre fram en evig rettferdighet og til å besegle syn og profet og til å salve et Allerhelligste. Og du skal vite og forstå: Fra den tid ordet utgår om å gjenreise og ombygge Jerusalem, inntil en salvet [eller Messias, som det sies i fotnoten], en fyrste, står fram, skal det gå sju uker og sekstito uker; det skal igjen settes i stand og oppbygges med gater og vollgraver, men under tidenes trengsel. Og etter de sekstito uker skal den salvede utryddes og intet ha, og staden og helligdommen skal en kommende fyrstes folk ødelegge, og enden på det er oversvømmelse, og inntil enden er det krig; ødeleggelse er fast besluttet. Og én uke skal gjøre pakten fast for de mange; og i midten av uken skal slaktoffer og matoffer opphøre.»

Legger du merke til at det at Messias eller ’den salvede, fyrsten’ (hebraisk: Mashiʹahh Nagidʹ) skulle stå fram, her blir forbundet med en forsegling eller fjernelse av synden? Hvilken rolle spiller Messias hva dette angår? La oss se på noen trekk ved en profeti som vi finner i Esaias 52: 13—53: 12, og som den gamle jødisk-arameiske omskrivning som blir kalt Targum, anvender på «min tjener, den salvede [eller Messias]».

«Men han er såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger; straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom. Men det behaget Herren å knuse ham, han slo ham med sykdom; når hans sjel bar fram skyldofferet, skulle han se avkom og leve lenge, og Herrens vilje skulle ha fremgang ved hans hånd. Derfor vil jeg gi ham de mange til del, og sterke skal han få til bytte, fordi han uttømte sin sjel til døden og ble regnet blant overtredere, han som dog bar manges synd, og han ba for overtrederne.» — Es. 53: 5, 10, 12.

Det sies at Messias «ba for overtrederne», og det er et skritt han skulle ta som skulle legge grunnlaget for at mennesker i framtiden kunne få del i de velsignelser han ville utøse. Hvordan det? Vel, ville noen virkelig kunne glede seg over de velsignelser Messias’ styre skulle bringe, så lenge de ble gamle og døde? Og hva er det som er årsak til dødsprosessen?

Første gang døden er nevnt i Bibelen, er i 1 Mosebok 2: 16, 17, hvor det fortelles hva Gud sa til den første mannen, Adam: «Du må fritt ete av alle trær i hagen; men treet til kunnskap om godt og ondt, det må du ikke ete av; for på den dag du eter av det, skal du visselig dø.» Hvis Adam ikke fulgte denne befalingen, ville dødsprosessen straks begynne å virke i ham, og til slutt ville han dø.

Bibelen viser at Adam og hans hustru, Eva, overtrådte Guds bud. (1 Mos. 3: 6) Dette berørte ikke bare dem, men også alle deres etterkommere, oss som lever nå, innbefattet. Patriarken Job utbrøt: «Kunne det bare komme en ren av en uren! Ikke én!» (Job 14: 4) Salmisten David skrev: «Se, jeg er født i misgjerning, og min mor har unnfanget meg i synd.» (Sl. 51: 7) Ifølge Bibelen arver mennesket synden og det den til slutt vil føre til, nemlig døden, helt fra unnfangelsen.

Noen vil riktignok komme med innvendinger mot at synden går i arv. De hevder at selv om alle mennesker har en «tilbøyelighet» til å gjøre det som er ondt, er de fullt ut i stand til å overvinne den. Jødisk rabbinsk litteratur omtaler for eksempel visse «fullkomment rettferdige» personer. Men har du noen gang møtt en slik person? Har alle de anstrengelser de mest hengivne og best utdannede mennesker har gjort seg, klart å demme opp mot den stadig kraftigere flodbølgen av hat, kriminalitet, voldshandlinger, kjønnslig umoral og alt det andre som menneskene er hjemsøkt av? Det er tydelig at menneskene trenger Guds hjelp hvis de skal kunne bli kvitt sine syndige tilbøyeligheter.

Hvor høy pris?

Men hvorfor ble ikke synden fjernet ved de dyreoffer og andre offer som ble frambåret under Moseloven, dem som ble frambåret på soningsdagen, innbefattet? Bibelen viser at for at det skulle kunne gjøres soning for den nedarvede synd, måtte det noe langt mer verdifullt til enn disse dyreofferne. I Salme 49: 8—10 leser vi:

«En mann kan ikke utløse en bror, han kan ikke gi Gud løsepenger for ham — for deres livs utløsning er for dyr, og han må avstå derfra til evig tid — så han skulle bli ved å leve evinnelig og ikke se graven.»

Hvor høy var den pris som måtte betales for at menneskeheten skulle bli utfridd av synd og død? Guds fullkomne rettferdighet krevde «liv for liv». (5 Mos. 19: 21) Ettersom Adam fra begynnelsen av var fullkommen, syndfri, kunne bare et annet fullkomment menneske gjenvinne det Adams etterkommere hadde mistet på grunn av Adams synd. Som vi har sett, viser Daniels bok at det var «en salvet, en fyrste» eller Messias som skulle gjøre det.

Når kunne menneskene begynne å se etter det første skritt Messias ifølge profetien skulle ta? Hvordan kunne denne ’salvede’ være et menneske og likevel være uten synd?

Beregningen av «ukene» til Messias skulle komme

Profetien om de «sytti uker» viser at «en salvet, en fyrste» skulle stå fram etter 69 uker (7 + 62) «fra den tid ordet utgår om å gjenreise og ombygge Jerusalem». (Dan. 9: 25) Når utgikk dette «ordet»?

I de hebraiske skrifter, i Nehemias 2: 1—6, blir det fortalt at perserkongen Artaxerxes Longimanus lot et slikt ’ord’ eller dekret om at Jerusalem skulle gjenreises og ombygges, utgå i sitt 20. år, i år 455 f. Kr. Mange jødiske lærde og andre autoriteter er enige om at de «uker» som er nevnt her, er «årsuker», det vil si, hver uke er sju år lang. Hvis vi regner 69 årsuker eller 483 år fra år 455 f. Kr., kommer vi fram til år 29 e. Kr. Framsto det noen som hevdet at han var Messias, i det året? a

Hva med Jesus fra Nasaret?

Det er naturlig å tenke på Jesus fra Nasaret, som levde på den tiden. Oppfylte Jesus de krav som den lovte Messias skulle oppfylle? Lukas’ evangelieberetning, som har vunnet anerkjennelse på grunn av sin historiske nøyaktighet, sier at døperen Johannes, Jesu forløper, begynte sin offentlige forkynnelse om våren i «det femtende år av keiser Tiberius’ regjering», som strakte seg inn i år 29 e. Kr. (Luk. 3: 1, 2) Jesus ble døpt og begynte sin offentlige forkynnelses- og undervisningsvirksomhet som Guds ’salvede’ omkring seks måneder senere, om høsten i år 29 e. Kr. — Luk. 3: 21—23; 4: 16—21.

Som det ble vist i den foregående artikkelen i dette bladet, fikk den måten Jesus lærte på, og innholdet av hans forkynnelse, og også hans enestående mirakler, mange til å trekke den slutning at han var den lovte Messias. Selv forskjellige omstendigheter i forbindelse med Jesu fødsel og død stemte med det de hebraiske skrifter hadde forutsagt angående den lovte Messias. Hvordan det?

For det første ble Jesus født i Betlehem, og om dette leser vi i Mika 5: 1: «Men du Betlehem, Efrata, som er liten til å være med blant Judas tusener! Av deg skal det utgå for meg en som skal være hersker over Israel, og hans utgang er fra fordum, fra evighets dager.» Den jødiske arameiske omskrivning som blir kalt Targum, sier her: «Av deg skal Messias utgå for meg.» — Se Matteus 2: 1.

Den måten Jesus ble født på, fortjener også å bli vigd oppmerksomhet. Evangelieberetningen forteller:

«Engelen Gabriel [ble] sendt fra Gud til en by i Galilea som heter Nasaret, til en jomfru som var trolovet med en mann ved navn Josef, av Davids hus, . . . Og engelen sa til henne: . . . se, du skal bli fruktsommelig og føde en sønn, . . . og du skal kalle ham Jesus. Han skal være stor og kalles den Høyestes Sønn, . . . Men Maria sa til engelen: Hvorledes skal dette gå til, da jeg ikke vet av mann? Og engelen svarte henne: Den Hellige Ånd skal komme over deg, og den Høyestes kraft skal overskygge deg; derfor skal også det hellige som fødes, kalles Guds Sønn.» — Luk. 1: 26, 27, 30—32, 34, 35.

Det at Jesus ble unnfanget på mirakuløs måte, og det at Gud ’overskygget’ hans vekst i Marias morsliv, ville utgjøre en garanti for at han var fri for synd, den adamittiske synd, og gjøre ham til et fullkomment menneske. Han ville på den måten være i stand til å betale den dyrebare gjenløsningspris som måtte betales for at menneskeheten skulle bli utfridd av synd og død. — Sl. 49: 8; Matt. 20: 28.

Ifølge Daniel 9: 25—27 skulle ’den salvede, fyrsten’ «utryddes» «i midten av [den 70.] uken». Fullt ut i samsvar med profetien døde Jesus på påskedagen om våren i år 33 e. Kr., nøyaktig en halv ’årsuke’ eller tre og et halvt år etter sin dåp. — Matt. 26: 2; Joh. 13: 1, 2.

Var Jesus den lovte Messias? De kjensgjerninger som er blitt trukket fram her, peker tydelig i retning av en slik konklusjon. Men mange vil kanskje ikke bli overbevist på grunn av slike kjensgjerninger. De vil kanskje kreve noen flere beviser. Og det er mulig å få det. Hvordan?

En ’ånd som skriver seg fra et geni’

Det er viktig å huske at Jesu liv var noe langt mer enn samstemmighet med forskjellige årstall og med forskjellige steder som er nevnt i de bibelske profetier. Det Jesus lærte, og det han gjorde, er ikke bare ord på et stykke papir. Jesus var en person. For å kunne avgjøre hvorvidt han var Messias, må en ta i betraktning den «ånd» eller den drivkraft, den hjertetilstand, som gjorde Jesus til den han var, og som sto bak det han sa og gjorde. Angående dette sier den lærde jøden Claude Montefiore i The Synoptic Gospels:

«Det er en spesiell ånd og glød i Jesu lære som en enten vil sette pris på eller unnlate å sette pris på. . . . Jesu lære, som har hatt slike enorme virkninger på verden, er noe mer og noe annet enn en rekke løsrevne påbud. Den er ikke bare summen av dens deler; den er et hele, en ånd. Denne ånd har geniets karakteristiske egenskaper. Den er stor, stimulerende, heroisk. . . .

Selv om du kunne finne atskilte, nærliggende paralleller til 970 av la oss si de 1000 vers i evangeliene hvor det er Jesus som taler, og selv om du samlet dem og laget en pen liten bok av dem, ville du ikke ha laget en erstatning av tilsvarende religiøs verdi. Enheten, atmosfæren, ånden og geniet ville alt sammen være borte. Du ville med andre ord ikke kunne bringe alt det inn i din elegante samling av fragmenter og godbiter.»

Har du selv gjort et forsøk på å få tak i ’ånden’ i Jesu lære ved nøye å studere de fire evangelieberetningene, Matteus’, Markus’, Lukas’ og Johannes’ beretninger, i lys av de hebraiske skrifter? Hvis du gjør det, vil det hjelpe deg til å forstå den rolle Messias først skulle spille, og hvorfor Jesus fra Nasaret ikke på sin tid innfridde mange av de populære forhåpninger som var knyttet til Guds ’salvede’. Det han utrettet, gjorde det imidlertid mulig for alle mennesker å oppnå enestående velsignelser i den nærmeste framtid. Hva slags velsignelser vil det være? Vil du få oppleve dem?

De siste skritt blir påbegynt i vår tid

De hebraiske skrifter inneholder også profetier som framstiller ’Menneskesønnen’ eller Messias som en herlig, himmelsk konge som Gud skulle gi «herredømme og ære og rike», og som «alle folk, ætter og tungemål skulle tjene». (Dan. 7: 13, 14) Under dette himmelske rikes styre vil menneskeheten oppnå evig liv og fullkommen helse i et gjenopprettet paradis som omfatter hele jorden. (Sl. 133: 3; jevnfør Esaias 33: 24; 35: 5, 6.) Selv de døde vil få liv ved at de får en oppstandelse. (Job 14: 13—15; Dan. 12: 13; Joh. 5: 28, 29) Det er det at Jesus frivillig ofret sitt fullkomne menneskeliv, som gjør alt dette mulig. Men når vil slike velsignelser bli menneskene til del?

I strid med de populære jødiske forhåpninger på hans tid sa Jesus: «Guds rike kommer ikke på den måte at en kan se det med sine øyne.» (Luk. 17: 20) Hvordan skulle en så kunne vite at Riket var nær?

Som «tegnet . . . på avslutningen på tingenes ordning» forutsa Jesus blant annet verdensomfattende kriger, stor matmangel, jordskjelv, tiltagende lovløshet og andre ’nøds-veer’. (Matt. 24: 3, 6—8, 12, NW; jevnfør Åpenbaringen 6: 1—8.) Har ikke menneskeheten vært hjemsøkt av slike ting i en målestokk som savner sidestykke, siden det bemerkelsesverdige året 1914? Ifølge Jesu profeti skulle den generasjon som så dette, også få se at de velsignelser som Messias’ styre ville bringe, skulle begynne å bli utøst over hele jorden. (Matt. 24: 34, NW; Sak. 9: 10) Er ikke det det beste budskap mennesker som lever nå, kan få høre?

De hebraiske skrifter viser at ’den salvede, fyrsten’ først skulle spille rollen som den som skulle gjøre soning for synder, og at han skulle framstå i år 29 e. Kr. (Dan. 9: 25) Han skulle dø en offerdød midt i ’årsuken’ eller tre og et halvt år senere. (Dan. 9: 26, 27; Es. 52: 13—53: 12) Disse profetiene og alle andre profetier om det Messias først skulle utrette, fikk en nøyaktig oppfyllelse på Jesus fra Nasaret. Vil det i betraktning av dette ikke være forstandig å undersøke evangelieberetningene nøye og på en systematisk måte? Er du villig til å gjøre det? Hvis du ønsker å få del i de verdensomfattende velsignelser som Messias’ styre vil bringe, burde du virkelig være det.

[Fotnote]

Angående den måten jøder i begynnelsen av vår tidsregning så på denne profetien på, skrev en rabbiner i det sjuende århundre, Menasseh ben Israel, i sitt verk De Termino Vitae [«Angående livets ende»]: «Noen mente at etter disse 70 uker skulle den Messias som skulle gjøre dem til herskere over hele verden, komme. Alle som grep til våpen mot romerne på den tiden, var i virkeligheten av den oppfatning.»