Hvorfor lyttet de til Jesus?
TRASS i de vitenskapelige og tekniske framskritt som er blitt gjort i vår tid, har menneskene aldri hatt større behov for praktisk veiledning hva forholdet dem imellom angår. Det er ikke bare det at menneskene er splittet i rasemessig, nasjonal og religiøs henseende, men mange føler også at de ikke blir godtatt av andre som tilhører deres egen rase, nasjon eller religiøse organisasjon.
Tendensen til klasseskille er en del av den menneskelige natur og har gjort seg gjeldende gjennom hele menneskenes flere tusen år gamle historie. Det er imidlertid ting som kan forsterke den. Har du lagt merke til at enkelte som har en god utdannelse, har en tendens til å se ned på dem som ikke har en slik god utdannelse? Dette problemet eksisterte også på Jesu tid. Professor George Foot Moore skriver i boken Judaism in the First Centuries of the Christian Era: «De som hadde utdannelse, var i besittelse av den alminnelige stolthet som fulgte med lærdom, i dobbelt mål ettersom det dreide seg om religiøs opplæring. . . . Hilliel [som levde i begynnelsen av vår tidsregning] uttrykte det slik: ’Ingen uvitende mann [hebraisk: ’am ha-arez, «folk av landet»] er religiøs.’» — Jevnfør Johannes 7: 49.
I hvor høy grad enkelte inntok en slik holdning, framgår av følgende uttalelser av rabbinere som levde i de første århundrer av vår tidsregning:
«Våre rabbinere lærte: La ikke en mann . . . gifte seg med datteren av en ’am ha-arez, for de er avskyelige, og deres hustruer er skadedyr, og om deres døtre sies det [i 5 Mosebok 27: 21]: Forbannet være den som har omgang med noe dyr! . . . R[abbineren] Eleazar sa: Det er tillatt å stikke ned en ’am ha-arez [til og med] på soningsdagen, som faller på sabbaten. . . . En må ikke slå følge med en ’am ha-arez på veien . . . R[abbineren] Samuel [sønn av] Nahmani sa i R[abbineren] Johanans navn: En kan flenge opp en ’am ha-arez som en fisk! R[abbineren] Samuel [sønn av] Isaac sa: Og [dette betyr] langs ryggen hans.» — Den babyloniske Talmud, traktaten Pesachim («Påskefesten»), folioside 49b.
Jesus gikk imidlertid ut blant det alminnelige folk. Da noen ’skriftlærde og fariseere’ kom med innvendinger mot at han spiste sammen med foraktede tollere og «syndere», sa han: «De friske trenger ikke til lege, men de som har ondt; jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men for å kalle syndere.» (Mark. 2: 16, 17). Angående denne holdning sier E. R. Trattner i boken As a Jew Sees Jesus:
«Ingen jødisk profet før Jesus oppsøkte noen gang de elendige, de syke, de svake og de undertrykte for å vise kjærlighet og medfølelse. Han gjorde alt han kunne for å gjenløse de ringe, og det med et anstrøk av menneskelig medfølelse som er helt og holdent enestående i jødenes historie.».
Den medfølelse Jesus på den måten viste det alminnelige folk, fikk mange til å lytte oppmerksomt til det han hadde å si. Men det var ikke alt. Det han lærte, var også enestående.
Ydmykhet og tilgivelse
I stedet for å oppfordre sine tilhørere til å strebe etter å bli betraktet som store på grunn av sin lærdom eller av andre grunner sa Jesus: «Den største blant eder skal være eders tjener. Den seg selv opphøyer, skal fornedres, og den seg selv fornedrer, skal opphøyes.» (Matt. 23: 11, 12) Claude Montefiore, en lærd jøde som skrev flere verk om Jesus fra Nasaret, sier i Rabbinic Literature and Gospel Teachings:
«Læren om det å tjene og å vise ydmykhet var et fremtredende trekk ved Jesu forkynnelse. Det var også et forholdsvis nytt trekk. Det finnes ingen fullstendige paralleller til læren i den rabbinske litteratur, så vidt jeg vet, og så langt jeg har kunnet undersøke saken. For Jesus . . . sikter til noe mer enn en slik liten ting som det å skjenke vin i et selskap, selv om en slik handling kan være et uttrykk for eller illustrere det han lærte. Han siktet til det å tjene — hele livet — en ringe, hengiven tjeneste for andre. Han siktet til det å gi av seg selv til gagn for de ringe . . . En slik tanke var noe nytt, en ny lære. Og det er ikke her nødvendig å komme inn på dens store betydning og dens historiske virkning.»
Hvordan skulle en som ønsket å tjene sin neste, reagere når han ble fornærmet? Har du noen gang hørt noen si: «Jeg er ferdig med ham; han skal ikke få prøve seg på det én gang til»? Selv om det er populært å uttale seg i høye toner om fordelene ved å tilgi, er det mange som setter en grense for hvor mange ganger de vil overse en fornærmelse. Jesu disippel Simon Peter mente muligens at han tok hardt i da han spurte: «Herre! hvor ofte skal min bror synde mot meg og jeg tilgi ham det? Så meget som sju ganger?» Men Jesus svarte: «Jeg sier deg: Ikke sju ganger, men sytti ganger sju ganger.» (Matt. 18: 21, 22) Det var med andre ord ingen grense for hvor mange ganger en skulle tilgi en som fornærmet en eller krenket en. Disse prinsippene om det å vise ydmykhet og tilgi var en annen grunn til at folk likte å lytte til Jesus.
Gode gjerninger og «frelse»
Hvilken oppfatning har du av svært religiøse mennesker? Har du lagt merke til at enkelte har en tendens til å legge altfor stor vekt på det å følge religiøse forskrifter eller på veldedighet? Ser det ikke ut til at enkelte mener at det at de gir store bidrag til veldedige formål eller på annen måte støtter filantropisk eller religiøs virksomhet, kan oppveie en urett holdning eller endog en umoralsk levemåte? Under en ferniss av fromhet kan slike mennesker være ytterst selviske og gjøre andre svært ulykkelige.
I likhet med nesten alle andre mennesker hadde mange jøder på Jesu tid en tendens til å mene at det at de fulgte visse religiøse forskrifter eller gjorde visse gode gjerninger i Guds øyne, ville oppveie det at de overtrådte hans lov. Fariseerne («de avsondrede») var spesielt tilbøyelige til å innta en slik holdning. Blant de «sju typer av fariseere» som den palestinske Talmud nevner, nevner den den «som utligner», og sier: «[Han] sier til seg selv: Jeg vil følge én religiøs forskrift og overtre en annen, slik at den ene utligner den andre.» En annen type fariseere, «som er seg sine plikter bevisst, bestreber seg på å utslette sine synder ved en god oppførsel». (Traktaten Berakhoth [«Velsignelser»], kapittel 9) Følgende uttalelse viser hvor langt enkelte gikk hva det å utligne onde gjerninger med gode angår:
«Våre rabbinere lærte: En mann bør alltid betrakte seg som om han var halvveis skyldig og halvveis fortjenstfull: hvis han følger en forskrift, er han lykkelig, ettersom det får ham til å veie tungt på fortjenstfullhetens vektskål; ve ham hvis han begår en overtredelse, for da vil han komme til å veie tungt på skyldens vektskål.» — Den babyloniske Talmud, traktaten Kiddushin («Trolovinger»), foliosidene 40a, 40b.
Angående denne holdning sier Montefiore: «Det ser ut til at rabbinerne legger altfor stor vekt på gjerninger. . . . Og dette resulterer i en eiendommelig filosofi. Hvis en manns gode gjerninger i et bestemt øyeblikk overskrider hans onde gjerninger med én, kan han bli klassifisert blant de rettferdige; hvis hans onde gjerninger overskrider hans gode gjerninger med én, kan han bli klassifisert blant synderne. Hans ’frelse’ kan således avhenge av hvorvidt hans gode gjerninger i dødsøyeblikket overskrider hans onde gjerninger med én.»
Talmud inneholder naturligvis mange uttalelser om nødvendigheten av å ha et rett motiv når en følger forskjellige forskrifter og gjør veldedige gjerninger. Det blir lagt vekt på å ’holde budene for budenes skyld’ i stedet for å gjøre det med tanke på belønningen. Slike uttalelser kan imidlertid ikke oppveie alle de uttalelser som framholder det å skaffe seg et rulleblad av gode gjerninger som en sikker vei til «frelse». Som Montefiore uttrykker det: «Det er (som vanlig) mye som kan siteres til fordel for den andre siden, men det var en tendens til å se på hele livet som om det kunne sammenlignes med det å få karakterer på skolen.»
Selv om Jesus ikke undervurderte betydningen av å ha en rett oppførsel, understreket han at mennesker kunne bli fordømt av Gud til tross for at de nøye fulgte religiøse forskrifter og gjorde gode gjerninger. Fariseerne avla for eksempel et spesielt løfte om å følge visse lover for religiøs renhet, som innbefattet seremoniell håndvask ved måltidene. Da de spurte Jesus hvorfor hans disipler ikke vasket sine hender på den måten ved måltidene, svarte imidlertid Jesus: «Hør dette og forstå det: Ikke det som kommer inn i munnen, gjør mennesket urent; men det som går ut av munnen, det gjør mennesket urent. . . . det som går ut av munnen, det kommer fra hjertet.» — Matt. 15: 10, 11, 18.
Et annet løfte som fariseerne avla, hadde med tiende å gjøre, det å gi tiendeparten av det landet produserte, av dets frukt og av buskapen, for på den måten å støtte det levittiske presteskap og andre nødvendige ting i forbindelse med tilbedelsen av Gud. Selv om det ikke i seg selv var noe galt i å gi tiende, irettesatte Jesus kraftig fariseerne, som mente at det at de fulgte slike religiøse forskrifter, gjorde at de ikke behøvde å vise sin gudfryktighet på annen måte. Jesus sa:
«Ve eder, I skriftlærde og fariseere, I hyklere, I som gir tiende av mynte og anis og karve, og ikke enser det som veier tyngre i loven: rett og barmhjertighet og trofasthet! Dette burde gjøres, og det andre ikke lates ugjort. I blinde veiledere, som avsiler myggen, men sluker kamelen!» — Matt. 23: 23, 24.
Jesus understreket gang på gang at det en person er i sitt hjerte, som innbefatter hans tenkemåte, hans følelser, hans ønsker og motiver, er av større betydning i Guds øyne enn det at han følger spesielle religiøse forskrifter og gjør gode gjerninger. (Jevnfør Matteus 5: 27, 28.) Det var mange oppriktige jøder på Jesu tid som likte å lytte til hans frimodige framstilling av slike grunnleggende sannheter.
Avstamning eller oppriktige bestrebelser?
Du vet sannsynligvis om enkelte som er svært stolte over at de tilhører en bestemt familie, rase, nasjon eller religiøs organisasjon. På Jesu tid var det en tendens til å gå for langt hva dette angår, akkurat som i vår tid. Har du noen gang hørt om den læren som er kjent som «fedrenes fortjeneste» (hebraisk: zekhuthʹ abhothʹ)? Ifølge det jødiske oppslagsverket Encyclopædia Judaica «inneholder rabbinsk litteratur mange uttalelser som går ut på at forfedrenes fortjenstfullhet berører etterkommernes velferd».
Det ble betraktet som spesielt gagnlig å være en etterkommer av Abraham. «Abrahams fortjenstfullhet er så stor,» sier en jødisk autoritet i boken A Rabbinic Anthology, «at han kan gjøre soning for alle de gale ting og alle de løgner Israel har gjort seg skyldig i i denne verden.» I en rabbinsk kommentar til 1 Mosebok sies det at Abraham sitter ved Gehennas port for å utfri enhver israelitt som måtte havne der. Da Jesu forløper, døperen Johannes, oppfordret sine tilhørere til å angre og bringe sitt liv i harmoni med Guds lov, uansett hvilken avstamning de hadde, fant han det av den grunn nødvendig å si: «Bær derfor frukter som er omvendelsen verdige, og gi eder ikke til å si ved eder selv: Vi har Abraham til far!» (Luk. 3: 8) Jesus tok også avstand fra den tanke at jødene kunne innlegge seg fortjeneste hos Gud på grunn av at de stammet fra Abraham, da han sa til sine landsmenn:
«Strid for å komme inn igjennom den trange dør! for mange, sier jeg eder, skal søke å komme inn, og ikke være i stand til det . . . Der skal være gråt og tenners gnissel når I får se Abraham og Isak og Jakob og alle profetene i Guds rike, men eder selv kastet utenfor. Og det skal komme folk fra øst og vest og fra nord og sør, og de skal sitte til bords i Guds rike. Og se, der er de som er mellom de siste og skal bli de første, og der er de som er mellom de første og skal bli de siste.» — Luk. 13: 24—30.
Da jødene den gangen tenkte på velsignelsene i «den kommende verden», så de for seg et stort gjestebud med patriarkene og profetene blant deltagerne. Men de kjødelige jøder, som var de «første» til å få del i slike velsignelser, ville ikke få del i dem bare på grunn av at de var kjødelige etterkommere av Abraham. Hvis de som enkeltpersoner nektet å gjøre seg oppriktige anstrengelser for å oppfylle Guds krav, ville deres plasser bli opptatt av dem som var villige til å ’stride’ for å oppnå det som var lovt, selv om de tilhørte hedningene, som var de «siste» til å få del i velsignelsene, for å si det slik.
Rettferdselskende mennesker som ikke kunne forsone seg med den tanke at Gud så gjennom fingrene med det som var galt, på grunn av en persons avstamning, må med glede ha lyttet til det Jesus lærte hva dette angår.
Jesu kraftige gjerninger
En viktig grunn til at mange lyttet til Jesus, var den mirakuløse makt han la for dagen. Til sine tider viste han at han hadde en overmenneskelig kjennskap til personer og begivenheter. (Joh. 1: 48—50; 4: 16—19) Ved en bryllupsfest forvandlet han vann til vin, og ved andre anledninger skaffet han på mirakuløs måte til veie mat til store menneskemengder. (Joh. 2: 1—11; Mark. 6: 32—44; 8: 1—9) Han gikk dessuten omkring og «helbredet all sykdom og all skrøpelighet blant folket». (Matt. 4: 23; 9: 35; 10: 1) Ved flere anledninger oppreiste han til og med døde. — Mark. 5: 35, 38—42; Luk. 7: 11—17; Joh. 11: 1—44.
De kraftige gjerninger Jesus på den måten gjorde, fikk mange til å ta ham alvorlig. Store skarer av forbausede tilskuere kom for eksempel med slike utrop som: «En stor profet er oppreist blant oss.» «Dette er i sannhet profeten som skal komme til verden.» — Luk. 7: 16; Joh. 6: 14; jevnfør 5 Mosebok 18: 15—19.
Selv om rabbinsk litteratur betrakter kristendommen som et frafall fra den sanne tro, benekter den ikke at Jesus og hans disipler utførte mirakler. Den lærde jøden Joseph Klausner sier i sin bok Jesus of Nazareth (oversatt fra hebraisk av Herbert Danby):
«Evangeliene sier at [Jesus] utførte tegn og undere ved den hellige ånd og ved Guds makt; Talmud innrømmer at han utførte tegn og undere, men sier at han gjorde det ved hjelp av magiske kunster. . . . Beretningene i de første tre evangeliene må derfor være skrevet på et forholdsvis tidlig tidspunkt, og det er ikke fornuftig å dra i tvil hverken Jesu eksistens . . . eller hans generelle personlighet, slik den blir framstilt i disse evangeliene.»
Den enestående måten Jesus underviste på, og den kjærlige holdning han inntok til alle slags mennesker, fikk dem som var oppriktige, til å lytte til det han hadde å si, og legge seg det på hjerte. Hans mirakler, som savnet sidestykke, fikk mange til å si: «Når Messias kommer, mon han da vil gjøre flere tegn enn denne har gjort?» (Joh. 7: 31) Ja, ved slutten av det første århundre ble flere tusen jøder fullstendig overbevist om at Jesus fra Nasaret var den lovte Messias.