Jeg helbredet ved bønn
Av «Våkn opp!»s korrespondent på Guadeloupe
PASIENTEN sitter foran meg. På et bord mellom oss står det en tallerken med tre brennende lys. Under tallerkenen ligger det et stort stykke hvitt papir hvor det parallelt med hvert lys står skrevet tre store bokstaver. Det første lyset representerer pasienten; det svarer til forbokstaven i navnet hennes. Det andre lyset representerer hennes hus eller familie. Det tredje lyset representerer hennes interesser utenfor hjemmet. Mens jeg lytter til hennes beretning, iakttar jeg ufravendt fargen på flammen i hvert lys, røyken, veken — om den bøyer seg mot høyre eller mot venstre — og strømmen av smeltet stearin.
Denne kvinnen har vært syk et år. Det ene beinet hennes er sterkt oppsvulmet, og til tross for at hun har fått legebehandling, har hun fortsatt smerter. Hun har derfor kommet til meg for at jeg skal helbrede henne for sykdommen.
Etter at jeg har stirret intenst på lysene, og etter at jeg har påkalt ånden, berører jeg hennes syke bein og sier: «I navnet til den hellige treenighets tre personer, bli helbredet.» Så ordinerer jeg en drikk laget av urter til pasienten og pålegger henne å be til den hellige treenighet når hun brenner lys hjemme på visse dager som jeg utpeker.
Før i tiden var slike hendelser vanlige hjemme hos meg. Folk kom til meg fra hele øya Guadeloupe, her i Det karibiske hav, med sine spesielle problemer. Noen var fysisk syke, mens andre ønsket at jeg skulle «undersøke deres anliggender nærmere». En mann søkte kanskje arbeid, eller han ønsket å gifte seg og så seg nå om etter en god hustru. Eller det kunne være en kvinne som hadde vanskeligheter i ekteskapet. Andre var overbevist om at deres fiender hadde forhekset dem, og søkte beskyttelse.
I nesten 20 år virket jeg på denne måten som en som helbredet ved bønn, og jeg var overbevist om at Gud hadde gitt meg denne evnen. Nå er det imidlertid ikke lenger noen som kommer til meg for å bli helbredet. Lurer du på hvorfor de ikke gjør det? Det skal jeg fortelle deg.
Religiøs opplæring på et tidlig tidspunkt
Jeg ble født her på Guadeloupe i en liten fiskerby på atlanterhavssiden av øya. Mine foreldre var fattige bønder av hinduisk avstamning, og selv om de var oppriktige katolikker, holdt de seg også til den religion og de religiøse ritualer som deres forfedre hadde brakt med seg fra India.
Ved siden av huset vårt sto en ti meter høy bambusstang med en rød fille i toppen til ære for guddommen «Maliemin». Tidlig om morgenen ble det i flere timer slått på tromme for å tiltrekke seg Maliemins oppmerksomhet, og for å meddele ham når det ble gjort forberedelser til å frambære offer. Min far tente lys, framsa bønner og frambar deretter offer, som besto av mat, for eksempel rispudding, kokosnøtter og bananer. Fra tid til annen ble det ofret et geitekje, og inntil jeg var 20 år gammel, var det jeg som holdt i reipet når kjeet ble slaktet. Et bål med tørre greiner sendte opp røyk til guddommen. Så ble maten delt ut til kvinner og barn, fordi de ble betraktet som hellige. Kvinnen på grunn av hennes fruktbarhet, og barna på grunn av deres uskyld.
Til tross for at hele familien tok del i denne tilbedelsen av Maliemin, var de også alle sammen til stede ved den katolske messen, for presten kritiserte aldri denne tilbedelsen av Maliemin. Hva meg angår, ble jeg døpt som katolikk da jeg ble født. Jeg fikk opplæring i katekismen, jeg tok del i nattverden, og jeg ble konfirmert og gift i samsvar med den katolske kirkes ritualer. Og hva guddommen Maliemin angår, hindret han meg aldri i å utøve min katolske religion.
Jeg har alltid likt å lese, og da jeg var 14 år gammel, ga min onkel meg en liten katolsk bønnebok. Senere oppsøkte jeg presten og ba ham om å få et eksemplar av evangeliene. En dag da jeg leste i Markus’ evangelium, fant jeg dette skriftstedet: «Og disse tegn skal følge dem som tror: I mitt navn skal de drive ut onde ånder, de skal tale med tunger, de skal ta slanger i hendene, og om de drikker noe giftig, skal det ikke skade dem; på syke skal de legge sine hender, og de skal bli helbredet.» (Mark. 16: 17, 18) På det tidspunkt visste jeg ikke at disse versene i slutten av Markus’ evangelium (versene 9 til 20) er uekte, etter som de ikke finnes i de eldste manuskripter av de kristne greske skrifter. Jeg leste også mange bøker om astrologi og horoskoper, og jeg hadde dessuten venner som var «åndemanere».
Det varte ikke lenge før jeg ble overbevist om at jeg også kunne helbrede syke og løse andre av deres problemer. Jeg begynte å lage fetisjer som skulle bringe folk hell og lykke. Når jeg påkalte de tre personene i treenigheten ved hjelp av de tre lysene, begynte jeg å riste over hele kroppen. Nå følte jeg at jeg hadde kontakt med min gud, og at jeg kunne hjelpe folk med deres problemer.
Jeg leste imidlertid i evangeliene hvordan Jesus helbredet syke, lamme og vanføre med øyeblikkelig virkning. Jeg kunne ikke helbrede på den måten. Jeg trengte flere dager, og undertiden måtte det flere seanser til. Jeg lurte derfor på om det en dag skulle lykkes meg å etterligne Jesus.
Det var omtrent på den tiden at det hendte noe forferdelig. Gutten min ble syk. Jeg gjorde alt jeg kunne, for å helbrede ham, men uten resultat. «Den hellige treenighet» gjorde ikke noe for meg. Flere leger så til ham i tre år, men til slutt døde han, bare 12 år gammel. Dette var et forferdelig sjokk. Jeg spurte meg selv: «Hvorfor er Gud så urettferdig mot meg? Kanskje jeg har gjort ham noe ondt. Hvorfor kunne jeg som kunne helbrede andre, ikke helbrede min egen sønn?»
Jeg lærer å kjenne den sannhet som frigjør
Jeg fortsatte å helbrede ved bønn, men fra da av med mindre begeistring, inntil 1969, da det inntraff en stor forandring i mitt liv. Jeg hadde kjøpt en bibel av en adventist og hadde vært til stede ved noen få møter i syvendedagsadventistenes tempel. Men jeg gjorde ikke noe mer enn dette. Jeg holdt fast ved min katolske religion og ved min evne til å helbrede ved bønn.
Så en dag ga et av Jehovas vitner meg boken «Det er umulig for Gud å lyve». Jeg begynte straks å lese den, og selv om jeg ikke forsto alt, ble jeg klar over at adventistene ikke hadde rett. Kort tid senere begynte jeg for alvor å studere Bibelen sammen med et av Jehovas vitner. Dette studium ble gjort lettere ved hjelp av boken Den sannhet som fører til evig liv. Mannen visste hvem jeg var, og hva jeg gjorde. Han var derfor taktfull og forklarte hvordan de mirakuløse gaver som de kristne hadde i det første århundre, måtte ende da den kristne menighet vokste fram til modenhet, slik det blir vist i 1 Korintierne, kapittel 13, hvor Paulus sier: «Enten det er profetiske gaver, da skal de få ende, eller det er tunger, da skal de opphøre, . . . når det fullkomne kommer, da skal det som er stykkevis, få ende.» (1 Kor. 13: 8—10) Han lærte meg også at bare det å gjøre noe som kanskje blir betraktet som mirakuløst, ikke beviser at det er noe som skjer ved den sanne Guds makt. Han ba meg om å lese Jesu uttalelse i Matteus 7: 21—23: «Ikke enhver som sier til meg: Herre! Herre! skal komme inn i himlenes rike, men den som gjør min himmelske Faders vilje; Mange skal si til meg på hin dag: Herre! Herre! har vi ikke talt profetisk ved ditt navn, og utdrevet onde ånder ved ditt navn, og gjort mange kraftige gjerninger ved ditt navn? Og da skal jeg vitne for dem: Jeg har aldri kjent eder; vik bort fra meg, I som gjorde urett!»
Etter hvert som studiet skred framover, ble jeg klar over forskjellen mellom mine helbredelsesgjerninger og de helbredelsesgjerninger som Jesus Kristus utførte. Jeg skammet meg virkelig når jeg tenkte på hvordan jeg hadde tatt imot penger under foregivende av å ha helbredet folk, mens Jesus sa til sine trofaste etterfølgere: «For intet har I fått det, for intet skal I gi det.» — Matt. 10: 8.
Du kan neppe forestille deg hvor forbauset jeg ble da jeg ble gjort oppmerksom på det som sto i 5 Mosebok 18: 10—14. Der står det: «Det skal ikke finnes hos deg noen som lar sin sønn eller datter gå gjennom ilden, eller som gir seg av med spådomskunster, eller som spår av skyene eller tyder varsler eller er en trollmann, ingen heksemester, ingen som spør en dødningemaner, ingen sannsiger, ingen som gjør spørsmål til de døde. For enhver som gjør slikt, er en vederstyggelighet for Herren, og for disse vederstyggelige tings skyld er det Herren din Gud driver dem bort for deg. Ustraffelig skal du være for Herren din Gud. For disse folk som du skal drive ut, de hører på dem som spår av skyene, og på sannsigere; men deg har Herren din Gud ikke tillatt slikt.»
Dette gjorde virkelig inntrykk på meg, og jeg bestemte meg straks for å slutte med dette. Jeg forsto nå at jeg hadde tjent Djevelen og hans demoner gjennom astrologi og ved å praktisere magi og stole på å få hjelp av en såkalt «hellig treenighet», som i virkeligheten skrev seg fra den gamle, babyloniske religion.
I flere netter deretter fikk jeg ikke sove. Jeg hadde forferdelige mareritt hvor jeg så syke mennesker som kom og bønnfalt meg om å helbrede dem. Av og til hørte jeg fryktelige lyder, som stein som falt på taket, eller jeg fikk følelsen av at noen rørte ved meg. I min redsel ba jeg til Jehova og tryglet ham om å utfri meg, for jeg var klar over at jeg ble utsatt for angrep fra demonene. En hel måned led jeg på denne måten. Det begynte i virkeligheten først å bli bedre etter at jeg hadde fulgt det råd som et av Jehovas vitner ga meg. Han oppfordret meg til å brenne alle mine gamle bøker om helbredelse ved bønn, astrologi og magi, akkurat som innbyggerne i Efesos gjorde på apostlenes tid. — Ap. gj. 19: 17—20.
To måneder etter at jeg hadde begynt å studere Bibelen sammen med Jehovas vitner, var jeg til stede ved møtene i Rikets sal. Da jeg hadde studert i ni måneder, innvigde jeg mitt liv til Jehova og ble døpt som et symbol på dette i 1970. Etter å ha vært en som angivelig helbredet andre ved bønn, var jeg nå selv blitt helbredet. Sannheten hadde frigjort meg — frigjort meg fra slaveriet under demonene og deres løgner. (Joh. 8: 32) Av egen erfaring vet jeg at demonene kan få i stand alle slags bedragerske gjerninger, tegn og undere, slik apostelen Paulus viser i 2 Korintierne 11: 14: «Satan selv skaper seg om til en lysets engel.» Jeg takker Jehova, som har kalt meg ut av mørket og av Djevelens snare til sitt underfulle lys. — 1 Pet. 2: 9.
Når mine tidligere pasienter kom til meg, pleide jeg å si til dem: «Jeg har sluttet å arbeide for Djevelen og hans demoner. Jeg har brent alle bøkene mine. Hvis du er interessert i det, kan jeg ved hjelp av Bibelen lære deg om den sanne Gud og hans vei til fullkommen helse.»
Nå vet du hvorfor folk ikke lenger kommer til meg for å bli helbredet for sine sykdommer. Nå er det jeg som går til dem. Tidligere ønsket jeg forgjeves å etterligne de øyeblikkelige, mirakuløse helbredelser som Jesus utførte. Nå er jeg blitt en etterligner av Jesus på en annen måte — jeg forkynner fra sted til sted det gode budskap om Guds rike. Fra tid til annen sier folk til meg: «Hva! Er ikke du den mannen som helbredet folk . . . ?» Så viser jeg dem hvordan det ifølge Guds løfter vil finne sted en evig utfrielse av fysiske smerter i en ny og fullkommen tingenes ordning, for Åpenbaringen 21: 4 sier: «Han skal tørke bort hver tåre av deres øyne, og døden skal ikke være mer, og ikke sorg og ikke skrik og ikke pine skal være mer; for de første ting er veket bort.»
Tidligere holdt jeg hemmelighetene i forbindelse med min utøvelse av magi for meg selv. Jeg ønsket ikke at folk skulle vite hvordan jeg var i stand til å «helbrede» dem. I dag er jeg overbevist om at jeg har funnet sannheten, og jeg ønsker at alle skal få kjennskap til kilden til denne sannhet. Jeg er takknemlig til Jehova fordi han har latt meg få kjennskap til hans dyrebare Ord og har lært meg å verdsette det og de løfter det inneholder, og jeg gleder meg over å kunne arbeide for menneskenes åndelige helbredelse, noe som er til større gagn for dem, ettersom det fører til evig liv i et jordisk paradis med fullkommen helse og lykke.