Hvorfor storbyene bryter sammen

I 1913 lanserte den engelske sosiologen Patrick Geddes den teori at storbyene gjennomgår fem stadier, som han brukte følgende greske ord for å beskrive:

1. Polis — ung by

2. Metropolis — stor, men sunn og frisk by

3. Megalopolis — usunn, altfor stor by med store illusjoner

4. Parasitopolis — parasittisk by som tapper landet for dets ressurser

5. Pathopolis — syk, døende by

Mange mener at byer som New York har symptomer som tyder på at de befinner seg i fjerde stadium, at de allerede har begynt å tappe landet for styrke. Andre frykter for at visse trekk ved det siste stadium også er til stede. Sykdom og forfall brer seg som en kreftsvulst og suger allerede nå kraften ut av mange amerikanske byer, idet familier i middelklassen og høyere oppe på den sosiale rangstige flykter ut til forstedene.

Befolkningstallet i de skattepliktige områdene i noen av de amerikanske storbyene går stadig tilbake og nærmer seg i virkeligheten «det laveste i dette århundre», ifølge en undersøkelse som nylig ble foretatt. «Befolkningstallet i Boston, Pittsburgh og Jersey City har ikke vært så lavt siden 1900. . . . New Yorks befolkning er nesten nede på samme nivå som i 1940.» — U.S. News & World Report, 1. september 1975, s. 64.

Mange skatteytere føler en stadig større avsky for livet i storbyen og flytter sammen med en god del forretninger og industriforetagender ut fra de store sentralområdene til forsteder og andre områder hvor de ikke blir skattepliktige til storbyene. Et ømt punkt i forbindelse med politistreiken i San Francisco var for eksempel at over halvparten av dem som forlangte høyere lønn, betalte skatt til andre kommuner. Og selv om den skatteytende del av New Yorks befolkning har sunket til under åtte millioner, er det blitt anslått at så mange som ytterligere ti millioner som bor utenfor byen, på en eller annen måte høster økonomiske fordeler av den.

En ond sirkel

Utviklingen har således kommet inn i en ond sirkel — skatteytere flytter ut av byen, skattene blir høyere, flere skatteytere flytter ut, og så videre. Når de mer velstående familiene og industriene flytter ut og tar med seg skattene og arbeidsplassene, blir det de fattige, de arbeidsledige, de gamle og minoritetsgruppene som blir tilbake, og det er de som har den minste skatteevnen. Milwaukees borgermester, Maier, sa: «Vi, og andre byer, er med i en stadig mer dyptgående utvikling . . . i retning av en tiltagende konsentrasjon av fattige og relativt fattige i de sentrale byområder i USA.»

De vanlige tjenester som en by yter, foruten programmer som tar sikte på å hjelpe det stigende antall fattige og arbeidsledige, medfører stadig økende utgifter. Byen New Yorks samlede utgifter er blitt tredoblet i løpet av de siste ti årene, mens velferdsutgiftene er blitt nesten seksdoblet!

For å kompensere disse utgiftene pålegger byene de gjenværende huseiere og grunneiere, forretninger og industrier høyere skatter — noe som igjen tilskynder dem til også å forlate byene. San Francisco er blitt tvunget til å firedoble den vanlige eiendomsskatten siden 1950. Det vil si at eiendomsskatten har økt dobbelt så raskt som leveomkostningene.

Men en slik form for skattlegging gjør det til et lite lønnsomt foretagende for mange å ha hus og fast eiendom, og dette bidrar igjen til at byområdene forfaller. En regner med at eiere av leiegårder i New York kommer til å forlate 50 000 boligenheter i 1976, etter at cirka 35 000 er blitt forlatt årlig de siste årene! Dette betyr ikke bare at byen går glipp av skattene på disse eiendommene, men også at beboerne i kvartal på kvartal av kondemnerte bygninger blir borte. Dette holder den onde sirkelen i gang.

Når også firmaer og bedrifter som betaler mye skatt, forlater byen, er det ikke bare skatteinntektene som blir borte. Siden 1969 har for eksempel New York jevnt og sikkert mistet en halv million stillinger ved fabrikker — og skatteytende arbeidere — på grunn av at firmaer og bedrifter har flyttet. Men alternativet til høyere skatter er å skjære ned på offentlige tjenester. Slike nedskjæringer gjør livet i storbyene enda mindre tiltalende — med den følge at flere industriarbeidere og skatteytere i «middelklassen» flytter.

Bylivets problemer har således en tendens til å hope seg opp i storbyene og anta dimensjoner som det store befolkningstallet ikke alene kan ta skylden for. Men det er også en rekke andre faktorer som bidrar til å holde denne onde sirkelen i gang. Vi kan nevne . . .

. . . Minoritetsgruppene

I storbyene er det en tendens til å stue minoritetsgrupper og ubemidlede sammen i gamle, forfalne hus med lav leie. I noen land holder disse gruppene til i forsteder som de selv oppretter med primitive boliger, for eksempel bølgeblikkskur. Virkningene av å samle minoritetsgrupper på danne måten er velkjente. En rapport fra Sverige sier for eksempel at noen av landets drabantbyprosjekter utgjør «tradisjonelt et slumstrøk i forfall, hvor de sosialt og økonomisk handikappede og de nyankomne immigrantene blir henvist til å bo. Disse områdene blir tilholdssteder for alkoholikere og narkomane» — foruten at de tapper byen for dens ressurser.

Opphopningen av negrer og andre folkegrupper i amerikanske byer har skapt store boligproblemer. Rotfestede fordommer og frykt får de hvite til å flytte ut til forstedene og skaper et annet storbyproblem: de facto raseskille. Velmente forsøk på å gi negrene samme utdannelsesmuligheter som de’ hvite ved å frakte skolebarna med buss mellom de forskjellige kommunene har bare gitt begrensede resultater og dessuten ført til at mange hvite har flyttet enda lenger bort.

. . . Forbrytelser

Dårlige boligforhold og stor befolkningstetthet fører ofte til at det blir begått flere forbrytelser i storbyene enn i andre områder. Fra Vest-Tyskland meldes det for eksempel at det i tett befolkede områder er gjennomsnittlig dobbelt så mange som blir berørt av forbrytelser, som i landet som et hele. Likevel er det nesten tre ganger så mange politimenn som har til oppgave å beskytte befolkningen i de samme byene! Skjønner du nå hvorfor mange «flykter» fra storbyene?

Det voldsomme arbeidspresset domstolene i storbyene har, har i virkeligheten bidratt til å holde den onde sirkelen i gang. Alle forbrytelsene har gjort det til en nødvendighet i mange amerikanske byer å la forbrytere erkjenne seg skyldige i mindre forseelser enn dem de opprinnelig ble anklaget for, slik at en unngår mange langvarige rettssaker. Resultatet er at forbrytere — til og med mordere — mange ganger er tilbake på gatene etter kort tid.

. . . Krigerske ansatte

Etter hvert som forbrytelsene øker og byene forfaller, blir det behov for flere politimenn og brannmenn og flere som kan ta hånd om de stadig utvidede velferdsprogrammene. Før de siste innskrenkningene ble foretatt, hadde tallet på ansatte i det offentlige i New York økt fra 200 000 til over 300 000 på 15 år, mens byens befolkning ikke hadde økt nevneverdig!

For å kompensere for de farene de er utsatt for, og for å motvirke økende levekostnader har slike yrkesgrupper som politimenn, brannmenn og søppelmenn benyttet seg av det forhold at deres tjenester er absolutt nødvendige, og brukt det som et forhandlingsvåpen og et middel til å oppnå høyere lønn og større goder. Tanken på det kaos som vil oppstå hvis de legger ned sitt arbeid, har som oftest ført til at deres lønninger har steget mye raskere enn de fleste andre yrkesgruppers. Som et eksempel kan vi nevne at mens levekostnadene steg til to og en kvart gang det de var i 1950, i løpet av de etterfølgende 25 årene, fikk politimenn og brannmenn i San Francisco i det samme tidsrommet 17 ganger høyere lønn. Mange andre byer har vært like rause — men noen må betale regningen.

. . . Forurensningen

De som flytter ut til forstedene for å slippe bort fra forurensningen og andre av byenes problemer, har bidratt til å øke problemet. Trafikken inn til arbeidsplassene i byene blir «større og større og beveger seg langsommere og langsommere», sier en rapport fra Sverige som er typisk for mange byer. Tiltak med tanke på kollektiv transport har bidratt lite til å begrense forurensningen. «De stadige oppholdene i trafikken gjør byplanleggernes drøm — hurtig gjennomreise, som ville ’få folk ut av bilene og bort fra motorveien’ — til intet.» — New York-bladet Times Magazine, 19. oktober 1975, s. 84.

En rapport fra det amerikanske vitenskapsakademi sier at selv om de føderale normene har medført enkelte forbedringer, er luften på landet fremdeles ’langt bedre enn luften i de fleste byer’. Konsentrasjonen av industri bidrar mye til å øke forurensningen i storbyene. Men byene trenger industrien på grunn av arbeidsplassene og fortjenesten. Mange bedrifter som har problemer som følge av synkende konjukturer, venter i det lengste med å anskaffe seg påbudt utstyr som skal redusere luftforurensningen, og bidrar derved til å holde den onde sirkelen i gang.

. . . Umenneskeliggjøring

Det at store menneskemasser blir klemt sammen, ser ut til å få fram det verste i mange. En skulle kanskje tro at det ville oppstå et varmt og personlig forhold mellom mennesker som lever tett innpå hverandre, men ofte er det stikk motsatte tilfelle. En melding fra London forteller at «syke og gamle dør alene i sine leiligheter og blir ikke funnet før flere uker etterpå, fordi det aldri er noen som besøker dem». Meldingen sier videre: «Dette ville rett og slett ikke ha forekommet for 20 år siden.» De som bor i store byer, vet at dette ikke er noe som bare skjer i London.

Barna lider også under å måtte holde til i små leiligheter og leke i trange bygater. De går glipp av gledene ved å gå på oppdagelsesferd ute i naturen. Å ødelegge og knuse ting blir ofte den måten de dekker sitt behov for spenning og opplevelser på. Hærverk og tegninger på vegger og gjerder gjør byene enda mindre tiltalende, og flere forbrytere blir fostret.

Mange av verdens storbyer er således kommet inn i en ond sirkel av degenererende krefter som holder seg selv ved like og gjør situasjonen stadig verre. Men gjør ikke myndighetene sitt ytterste for å bedre situasjonen?

Myndighetene

Milton Rakove, som er professor i statsvitenskap ved Illinois universitet, sier: «Ingen amerikansk storby i vår tid blir styrt på en vellykket måte, og det er lite sannsynlig at noen storby kan bli det, i betraktning av hva slags problemer våre byer står overfor, hvilke krav som blir stilt til deres politiske og regjerende systemer, og disse systemenes manglende evne til å etterkomme kravene.» — New York Times, 23. oktober 1975, s. 39.

Mangelen på varig, stabil ledelse vanskeliggjør arbeidet for myndighetene i mange storbyer. Bladet Business Week sier om én by som har store vanskeligheter å kjempe med: «Den blir styrt av valgte embetsmenn som på grunn av politikkens natur ofte lever etter filosofien: ’Her i dag, borte i morgen.’»

Det at det stadig foregår utskiftninger i ledelsen, kan til og med ha en nedbrytende virkning på kommunearbeiderne, som har ord på seg for å være mindre produktive enn andre arbeidere. Det blir nødvendig å leie ekstra arbeidere for å få arbeidet gjort, noe som igjen tærer på byens finanser. Hvorfor? En representant for en av de største kommunearbeiderforeningene i USA uttrykte det på denne måten: «Når kommunearbeideren finner ut at byen ikke er interessert i hvordan han gjør jobben, mister han også interessen. . . . Vi liker å føle at vi er underlagt en viss disiplin. Disiplin innebærer at noen bryr seg om hva vi gjør. Det vi trenger, er lederskap.»

I stedet for virkelig å bry seg om problemene er mange politisk motiverte embetsmenn tilbøyelige til å bevilge en mengde penger i håp om at det vil løse problemene. Deres overfladiske, pengeorienterte programmer angriper ikke problemene ved roten, men har en tendens til å anta store dimensjoner og ødelegge selve livsnerven i byene. En rekke av verdens storbyer erfarer nå de katastrofale følger av en slik politikk.

Ikke desto mindre står de fleste lands regjeringer klar til å tre støttende til når byene kommer i vanskeligheter. På denne måten blir problemene overført til hele landet. Det ville derfor være en overdrivelse å si at alle storbyer står overfor et økonomisk sammenbrudd. Noen ser kanskje til og med ut til å kunne klare problemene. Men de har ikke tiden på sin side.

Forholdene i mange storbyer i vår tid kan beskrives ved hjelp av denne rapporten om store byer i Storbritannia:

«Deres struktur er fillete og istykkerrevet. De tjenester de yter, avtar som oftest i omfang og effektivitet i en tid da stadig mer blir krevd av dem. Det er lite sannsynlig at den nasjonale regjering vil nekte å ’kausjonere’ for byer som blir like bankerott som New York. Byene vil derfor trolig fortsette å kjempe og yte stadig mindre effektive tjenester til en stadig høyere pris. Levestandarden kommer til å fortsette å synke, og det samme gjelder livsverdiene i byene. Livet i byene kommer sannsynligvis i likhet med trafikken til å gå saktere og saktere.»

Betyr dette at våre dagers storbyer er vei mot Patrick Geddes’ pathopolis — den syke, døende by? Finnes det ingen utvei for storbyene?

[Bilde på side 6]

På grunn av de høye skattene er det hvert år tusener av huseiere som forlater sine eiendommer