Hva skjer med byene?
«STREIK! Streik! Streik!» De maskuline «stemmene som taktfast ga gjenklang i rettslokalene i San Francisco, tilhørte byens politimenn, som aldri før i byens historie hadde gått til en slik aksjon.
Før denne overskyede mandagen i 1975 var over, var to politibetjenter blitt påkjørt av en rasende bilist og en annen politibetjent slått med et balltre. Andre ble offer for snikskyttere, noe som førte til at politibetjenter skjøt ut gatelysene for ikke å være opplyste skyteskiver. Og folk benyttet seg av politiets fravær ved å begå alle slags lovovertredelser, fra feilparkeringer til mord.
Bakgrunnen for disse urolighetene, som ble forsterket ved at byens brannmenn truet med å gå til streik, var en uoverensstemmelse på topplan, mellom borgermesteren og de kommunale myndigheter og politiet og brannvesenet, og stridsspørsmålet var: Hvor stor del av den generelle lønnsøkning ville politibetjentene og brannmennene få nyte godt av, og burde de ha rett til å streike hvis de ikke fikk den lønnsøkning de ønsket?
«En hel by ble kidnappet og holdt som gissel,» kommenterte spaltisten William Safire i New York Times. «Løsesummen ble betalt, og nå patruljerer utpresserne i gatene og forvisser seg om at ingen andre bryter loven.»
På den annen side hevder de stats- og kommuneansattes fagforeninger i stadig flere byer at det beklageligvis ikke finnes noen annen måte for dem å få gjennomført sine krav på. Omfattende streiker, som riktignok er ulovlige mange steder, lammer derfor virksomheten i den ene byen etter den andre.
Pengemangel
Problemene stikker imidlertid mye dypere enn så. Mange av de store byene i USA og i andre land sitter i det som er blitt betegnet som en «økonomisk skrustikke». På den ene side forlanger de velorganiserte ansatte i det offentlige stadig høyere lønninger, samtidig med at prisene på alle varer og tjenester stadig stiger, og på den annen side forlanger et økende antall fattige og underbetalte flere og flere tjenester, til tross for at byens inntekter hele tiden minker.
Denne «økonomiske skrustikke» holdt i begynnelsen av fjoråret «verdens finanshovedstad», New York, fast i et grep som gjorde at byens framtid fortonte seg svært dyster. I løpet av ti år var byens utgifter blitt mer enn tredoblet. Selv etter at antall stillinger i byen var blitt skåret drastisk ned og det var blitt satt i gang en hektisk kampanje for å reise midler til å redde byen, hang truselen om økonomisk sammenbrudd over byen fra uke til uke. Og da staten New York trådte til for å yte hjelp, kom dens egen økonomiske integritet straks i fare.
Økonomiske sjokkbølger forplanter seg raskt. Det økonomiske tidsskriftet Business Week skrev:
«Allerede nå har stater og byer — selv de som ikke er i økonomiske vanskeligheter — problemer med å få lån, og når de får det, må de betale høyere priser. . . . mange stater og byer oppdager at de ubønnhørlig er i ferd med å komme i byen New Yorks dilemma — enten må de skjære ned på forbruket og tjenestene eller så må de risikere at deres stadig mer vaklende økonomiske stillas faller sammen omkring dem.»
Gjentatte rop om hjelp fra de føderale myndigheter fikk et annet økonomisk tidsskrift til å stille dette spørsmålet: «Onkel Sam kan kausjonere for New York, men hvem vil kausjonere for onkel Sam?» (Bladet Forbes, 1. juli 1975, s. 42) Den føderale regjering skylder allerede sine kreditorer nesten det dobbelte av det den får inn i skatter og avgifter i løpet av et år, mens byen New York skylder litt mer enn et års inntekt!
En stor del av verdens økonomiske system er dessuten bygd opp på samme måte — på kreditt og atter kreditt. Og mange analytikere mener at New York gjenspeiler verdens kredittsituasjon i miniatyr. «Kreditt er tro,» sa en embetsmann i New York. «Troen er basert på låntagerens evne til å betale tilbake. Hvis en stor låntager som New York ikke betaler sin gjeld, berører det kreditt-transaksjoner overalt.»
Dette vidtrekkende økonomiske dilemma skyldes en rekke dyptgående byproblemer som det ikke vil la seg gjøre å løse. «Ghettoer» og slumstrøk utvider hele tiden sine grenser og får «middelklassen» til å flytte ut til forstedene, de ansatte i det offentlige blir mer krigerske i sin opptreden, flere og flere lever på trygder, hus og boliger forfaller, forurensningen tiltar, og forbrytelser og vold blomstrer. Slike problemer har en tendens til å hope seg opp og bli verre og verre i de store byene, og det skyldes ikke bare det at befolkningstallet der er større.
En verdensomfattende sykdom
«Det er bare det at New York ble rammet først,» sa borgermester Henry W. Maier i Milwaukee. «Utviklingen går i den samme retning som i New York i alle storbyer. Det er et spørsmål om tid.» Og dette gjelder ikke bare de amerikanske byene. Den japanske avisen Daily Yomiuri forteller for eksempel at hundrevis av byer i Japan står «på fallittens rand med utgifter som bare øker og øker». — 5. oktober 1975, s.2.
Hvor omfattende verdens storbyproblemer er, framgår av at siden 1950 har 116 byer verden over sluttet seg til millionklubben, mens det i løpet av alle århundrene fram til da bare var 75 byer som kom opp i et så høyt innbyggertall. Disse metropolene dukker opp raskest i den «tredje verden», i de land som har minst råd til å ha slike storbyer. Mange av disse byene gjenspeiler ikke bare de problemer som byene i den vestlige verden står overfor, men også andre problemer, problemer som er særegne for deres egen kultur.
«Opptil en tredjedel av dem som bor i Manila, Caracas, Kinshasa og Kairo, er ikke borgere av disse byene, men har kommet dit ulovlig og bor i telt, blikkskur eller falleferdige rønner uten vann og kloakk,» skriver Milwaukee-avisen Journal. «Ekspertene har ikke noe alternativ til slumstrøkene og fattigkvarterene, som kommer til å bli den fremtredende form for byliv i mange land før 1980.»
Når vi tar et tilbakeblikk, ser vi at bylivet i mange tilfelle var annerledes før i tiden. Kunle Akinsemoyin skriver i avisen Sunday Times, som kommer ut i Lagos i Nigeria: «Jeg husker godt da Lagos-øya var Nigerias stolthet. Det var i mine guttedager, for cirka 40 år siden. . . . folk var vennlige, hjelpsomme, veloppdragne og gjestfrie.» Nå sier han bedrøvet at hans hjemby «raskt er i ferd med å få ry på seg for å være en av de skitneste hovedsteder i verden».
Mange eldre byboere må si seg enige med Akinsemoyin. Hva er grunnen til at mange sivilisasjonssentrer hvor det før var en pulserende effektivitet og framgang, nå står overfor en alvorlig tilbakegang? Er det noe fundamentalt galt med de store byene?
[Bilde på side 4]
EN «ØKONOMISK SKRUSTIKKE»
RÅDHUS
LØNNINGER
UTGIFTER TIL SOSIAL VELFERD