Du kan få overleve det forestående sammenstøt
VERDEN er på rask vei mot et sammenstøt — et sammenstøt som om kort tid vil ødelegge den nåværende verdensordning fullstendig. Men noen kommer til å overleve dette sammenstøtet, og de vil få leve i en ny verdensordning.
Vil ødeleggelsen komme som følge av en altomfattende atomkrig? eller av en verdensomfattende økologisk katastrofe? eller av et internasjonalt økonomisk sammenbrudd? Nei, årsaken til sammenstøtet kommer ikke til å ligge i noen av disse nåværende farer. Dette framgår klart av den eneste kilde som nøyaktig har forutsagt verdensbegivenhetenes nåværende utvikling, nemlig Bibelen, Guds inspirerte Ord.
Vi er nå vitne til de forhold den har forutsagt. De berører oss, de utgjør en trusel for oss, og de blir vanskeligere og mer innviklet for hver dag som går. Det er innlysende at vi da ikke bør lukke våre øyne for hva vi kan vente oss av den nærmeste framtid ifølge dette profetiske Ord.
Bibelen viser at det forestående sammenstøt blir en konfrontasjon mellom forskjellige makter — men ikke bare en ny krig mellom nasjonene. Sammenstøtet gjelder stridsspørsmålet om verdensherredømmet. De stridende parter er alle menneskelige regjeringer over hele jorden på den ene siden, og Guds egen regjering, hans lovte rike ved hans Sønn, Kristus Jesus, på den andre siden. En profet skrev for lenge siden om denne regjering og om vår tid:
«I disse kongers dager vil himmelens Gud opprette et rike, som i all evighet ikke skal ødelegges, og dette rike skal ikke overlates til noe annet folk; det skal knuse og gjøre ende på alle hine riker, men selv skal det stå fast evinnelig.» — Dan. 2: 44.
Men hvorfor kommer det til et slikt sammenstøt? Hvorfor må det føre til en fullstendig ødeleggelse av hele den nåværende verdensordning? Hva kommer etterpå?
Hvorfor sammenstøtet er uunngåelig
For å belyse situasjonen kan vi tenke på en mann som eier et vakkert landområde. Han lar andre få bo gratis på denne eiendommen og dekker til og med mange av deres grunnleggende behov ved at han lar dem forsyne seg av alt som vokser der. Han venter imidlertid med rette av dem at de skal bruke området på en sømmelig måte og ikke i forbrytersk eller umoralsk øyemed. Han venter at de skal holde det rent og arbeide for å forbedre det. Ja, i og med at de har benyttet seg av hans gavmildhet, venter han med rette at de viser sin takknemlighet ved helhjertet å fremme hans interesser.
Hva så hvis disse menneskene sakte, men sikkert forvandlet landområdet til en veritabel søppelplass og holdt på med bitre stridigheter, voldshandlinger og blodsutgytelser og hadde en umoralsk oppførsel? Og hva hvis eieren sendte sine representanter til dem for å oppfordre dem til å rette på sin handlemåte, men de mishandlet slike talsmenn og til og med drepte noen av dem? Skulle eieren la dem fortsette å bruke hans område? Eller burde han fjerne dem, om nødvendig med makt? Hvis han lot dem fortsette, ville han ikke da bli medskyldig i deres råtne oppførsel? Kunne han bevare sitt gode navn og rykte og fortjene andres respekt hvis han ikke grep inn?
Slik er situasjonen nå. Astronautene har beskrevet jorden som en vakker «juvél i verdensrommet» når de har betraktet den fra månens golde områder. Alt menneskene har kunnet finne ut om universet, vitner om at jorden er enestående — de forunderlige livsformer og livsvilkår på den blir av mange vitenskapsmenn betegnet som «mirakuløse». Det er innlysende at jorden har en Skaper og Eier, og Bibelen viser at dette er Jehova Gud, «som gjorde himmel og jord, havet og alt hva i dem er, som er trofast til evig tid». — Sl. 146: 5, 6.
Gud har nå tolerert at ufullkomne mennesker har hersket over jorden etter eget forgodtbefinnende i nesten 6000 år. Han har latt dem gjøre sitt ytterste for å fullføre sine planer og tilfredsstille sin ærgjerrighet. Hva har de så drevet det til?
Menneskene har misbrukt jorden, og de har ignorert eller med overlegg forkastet Guds vilje med den. Det er nok så at mange av dem har bedt: «Skje din vilje, som i himmelen, så og på jorden», men kjensgjerningene viser at menneskene i sin alminnelighet ikke bare har ønsket å handle uavhengig av Gud, men at de også har trosset ham og hans kunngjorte hensikter med jorden. Hvordan kan så dette være tilfelle, når millioner av mennesker rundt omkring på hele jorden hevder at de tilber Gud?
’Deres gjerninger kommer over deres eget hode’
Følgende ord av apostelen Paulus er treffende for situasjonen: «De sier at de kjenner Gud; men de fornekter ham med sine gjerninger.» — Tit. 1: 16.
Ja, kjensgjerningene viser at det har vært mye hykleri forbundet med verdens religion. Enorme mengder menneskeblod er blitt utgytt på jorden, en stor del av det i religionens navn. Historien beretter om vold og grusomhet i forbindelse med de forskjellige korstogene, trettiårskrigen og den spanske inkvisisjon. Det er også en historisk kjensgjerning at de krigførende nasjoner i første og annen verdenskrig fikk religiøs støtte — prester på begge sider oppmuntret sine nasjoners hærer til gjensidig nedslaktning og forsikret dem om at Gud ville være med dem. Som det sto i en artikkel i det katolske bladet St. Anthony Messenger for mai 1973:
«De kristne kirker etterlater ofte det inntrykk at de vil velsigne en hvilken som helst krig eller ethvert eventyr som statens ledere beslutter seg til å sette i gang.»
Tanken på det 20. århundres myrderier og de mange millioner døde fikk redaktørene av et britisk blad til å si at denne nedslaktningen utgjør ’en anklage som trekker i tvil at vår egen art har noen rett til å besitte denne delen av universet’. Ja, de brutale ødeleggelser menneskene har forvoldt i sin kamp for politisk og kommersiell makt, har vært en alvorlig forhånelse mot jordens himmelske Eier. Dette er tilstrekkelig grunn for ham til å feie dem vekk.
Likevel fortsetter verden et rustningskappløp som aldri før og finner opp våpen som i enda høyere grad kan volde massedrap og materielle ødeleggelser. Det som profeten Esaias skrev om det frafalne Israels folk, gjelder like fullt menneskeheten i sin alminnelighet i vår tid:
«Deres tanker er ondskaps tanker; det er ødeleggelse og undergang på deres veier. Fredens vei kjenner de ikke, og det er ingen rett i deres spor; sine stier gjør de krokete; hver den som trår på dem, vet ikke av fred.» — Es. 59: 7, 8.
Sakte, men sikkert er denne verden i ferd med å gjøre jordkloden til en veldig avfallsplass. Mens U Thant var De forente nasjoners generalsekretær, sa han at forurensningen verden over hadde nådd det punkt at med mindre det ble truffet øyeblikkelige tiltak for å rette på situasjonen, «er det tvilsomt om planeten vil klare å opprettholde menneskenes liv». Men på grunn av sin griskhet fortsetter mennesker og nasjoner å forurense sjøer, elver og hav, forgifte jorden og forpeste luften — omtrent som en tjener som er helt likeglad med sin herres eiendom. Jehova Gud har derfor gjort kjent at han skal «ødelegge dem som ødelegger jorden». — Åpb. 11: 18.
Til tross for at det er blitt kunngjort hvilken regjering Gud har valgt til å ivareta jordens anliggender, har menneskene stivnakket holdt ved med sine anstrengelser for å styre jorden uavhengig av Gud. De har forsøkt alle tenkelige styreformer. Herskere er stadig blitt byttet ut. Det har gang på gang forekommet at et lands borgere har avsatt én gruppe makthavere og innsatt en annen. De fleste er imidlertid klar over at deres problemer ikke er blitt løst, men heller er blitt større. Og folk er stort sett klar over at de politiske regjeringer ofte har vært korrupte, uærlige og undertrykkende. Ja, en tidligere president i USA, Harry Truman, har faktisk skrevet at hvis en mann ønsker å bli en god statsleder, «kan han ikke leve etter Bergprekenen», men «må være en Machiavelli, en Ludvig XI av Frankrike, en Cæsar, en Borgia . . . en løgner, en bedrager, en helt og en hel del andre ting for å lykkes».
Men størstedelen av jordens befolkning vender i dag likevel det døve øre til dem som forkynner det gode budskap om Guds lovte rike, eller verre enda, de mishandler og forfølger slike Rikets forkynnere. Samtidig kan vi se at verdens ledere, både de religiøse, de politiske og andre, står fram og kommer med gylne profetier om framtiden. Og til tross for at alle kjensgjerninger viser at disse forutsigelsene er den rene løgn, vil folk «gjerne ha det således». (Jer. 5: 31; også Es. 30: 9—11) Ettersom de har valgt denne handlemåte og i gjenstridighet holder fast ved den, har ikke Gud noe annet valg enn å «la deres gjerninger komme over deres eget hode». — Esek. 9: 9, 10.
Ja, et menneskelig styre over jorden uavhengig av Gud har vist seg å være en stor fiasko. Jesu ord om de religiøse ledere på hans tid passer godt på alle verdens ledere i vår tid: «La dem fare! de er blinde veiledere for blinde; men når en blind leder en blind, faller de begge i grøften.» (Matt. 15: 14) Deres misbruk av jorden vil føre til et kraftig sammenstøt mellom dem og den eneste regjering som kan gjennomføre Guds vilje med hensyn til jorden, nemlig hans rike under ledelse av hans Sønn.
Sammenstøtet er uunngåelig, for Gud vil aldri fire på sine rettferdige prinsipper for å slippe denne voldsomme konfrontasjon. Dette sammenstøtet vil knuse hele den nåværende verdensordning fullstendig, slik det for lenge siden er blitt forutsagt i profetien i Daniel 2: 34, 35, 44, 45. Deretter vil Guds eget herredømme overta ledelsen av alle jordens anliggender, til varig gagn for alle som da lever.
Hvordan kan du få overleve dette forestående sammenstøtet? Det er bare mulig ved at du nå tar et lojalt og fast standpunkt for dette rettferdige styre. Derved vil du vise at du virkelig mener det du sier i din bønn til Gud: «Komme ditt rike; skje din vilje, som i himmelen, så og på jorden.» — Matt. 6: 10.
Da vil følgende ord av salmisten få sin anvendelse på deg: «Faller tusen ved din side og ti tusen ved din høyre hånd, til deg skal det ikke nå. Du skal bare skue det med dine øyne, og se hvorledes de ugudelige får sin lønn. For du, Herre [Jehova, NW], er min tilflukt. Den Høyeste har du gjort til din bolig; intet ondt skal vederfares deg.» — Sl. 91: 7—10.
Sett deg nå inn i hvilke storslagne muligheter som vil åpne seg for alle lydige mennesker i den kommende, nye ordning.