Er det noe i det de sier?

DET ville være lett å avfeie kvinnenes frigjøringsbevegelse ved simpelthen å omtale den som et produkt av kvinner som bare ønsker å klage. Mange menn ser det slik.

En vis person i fortiden sa imidlertid: «Når en svarer før han hører, da blir det til dårskap og skam for ham.» — Ordspr. 18: 13.

Hvis du hadde smerter i kroppen, ville du da sette pris på at en lege avfeide deg med at du var en som bare klaget? Eller ville du ønske at han skulle analysere problemet og fortelle hva som var årsaken til det, og om det var noe å gjøre ved det?

Et annet bibelsk prinsipp sier: «Den som lukker sitt øre for den fattiges skrik, han skal selv rope, men ikke få svar.» — Ordspr. 21: 13.

Den som er vis, lytter derfor. Han vurderer kjensgjerningene for å finne ut hvorvidt det er noe grunnlag for en klage som blir framsatt. Deretter handler han i samsvar med det han kommer fram til.

Har de noen grunn til å klage?

Hvis du betrakter historien på en fordomsfri måte, vil du måtte innrømme at kvinnene har hatt mange grunner til å klage.

Gjennom hele historien har den politiske, økonomiske og religiøse makt hovedsakelig ligget i hendene på menn. Resultatet har imidlertid vært en tragisk gjentagelse av brutale handlinger. World Book Encyclopedia sier om den annen verdenskrig alene: «Det er blitt anslått at i alt 55 millioner sivile og soldater mistet livet. . . . De største tapene led sivilbefolkningen. . . . på grunn av bombing, massakrer, tvangsflytninger, epidemier og sult.»

Nå kan en naturligvis ikke si at forholdene ville ha vært bedre om kvinnene hadde truffet alle beslutninger. Enkelte nasjoner har vært styrt av kvinner, og forholdene har i virkeligheten ikke vært annerledes da. Les den historiske beretningen om Kleopatra av Egypt, Zenobia av Palmyra, Maria 1 (den blodige) av England eller om skottenes Maria Stuart. Du vil finne at det ikke var noe bedre da de regjerte.

Det er ikke desto mindre en kjensgjerning at de fleste kriger er blitt satt i gang av menn. Våpnene er også stort sett oppfinnelser som menn står bak. Kvinner har sett sine hjem bli ødelagt og sine kjære drept eller lemlestet. Og når krigshærer har dratt fram over store områder, har millioner av kvinner fått en brutal behandling. Utallige kvinner er blitt voldtatt.

På den annen side kan en spørre: I hvor stor utstrekning protesterer kvinnene på begge sider under en krig? Var for eksempel ikke de tyske kvinnene under begge verdenskrigene like ivrige etter å støtte opp om sitt lands krigstiltak som de engelske eller de amerikanske kvinnene var etter å støtte opp om krigstiltakene i sine respektive land? Når hørte du sist at flertallet av kvinnene nektet å støtte opp om en nasjons kriger? Noen av de ivrigste forkjemperne for enkelte krigstiltak har vært kvinner.

Det er imidlertid sant at kvinnene i mange land opp gjennom historien ikke er blitt stort bedre behandlet enn dyr eller slaver. De er blitt opplært til å begå selvmord når deres mann døde. Deres føtter er blitt bundet og deformert, de har ikke hatt lov til å spise ved samme bord som mennene, eller de er blitt solgt til høystbydende uten at det er blitt tatt hensyn til deres følelser. Og selv i fredstid blir tusenvis av kvinner voldtatt hvert år. Listen over undertrykkende handlinger overfor kvinner er lang; det kan ikke benektes.

Selv i mange samfunn hvor utviklingen er langt fremskreden, blir kvinnene i vår tid diskriminert på forskjellige måter. New York Times sa: «Amerikansk lov, med sine røtter i et middelaldersk samfunn som betraktet kvinnene som slaver, og med forandringer som er blitt foretatt av generasjoner av mannlige lovgivere og dommere, har mange trekk som kan sies å nekte kvinnene lik beskyttelse av lovene.»

I staten New York kan piker som en mener «trenger tilsyn», bli fengslet inntil de er 18 år. Aldersgrensen for gutter er her 16 år. Sally Gold, en advokat som er knyttet til departementet for forbrukersaker, sa at «en 16 år gammel pike kan . . . bli anbrakt på en forbedringsanstalt i opptil fire år på grunn av løsaktig oppførsel». «Det finnes ikke noen slik bestemmelse for gutter,» sier hun. En 16 år gammel gutt kan være like løsaktig uten å bli straffet.

Hva med familielivet?

Mange kvinner klager over sin rolle i familien. Er det noe i deres klager? Psykologen Urie Bronfenbrenner ved Cornell universitet sier:

«Jeg har en god del sympati for den harme og skuffelse som kommer til uttrykk i kvinnenes frigjøringsbevegelse. Kvinnene blir ikke bare diskriminert i det såkalte mannssamfunnet, men de er nå blitt berøvet prestisjen i sin rolle som kvinner.

«Før ble en mor anerkjent i nabolaget for at hun hadde oppdratt sine barn på en god måte. Nå har en mor det samme ansvar for barna, men hun får ikke tilstrekkelig støtte eller den anerkjennelse hun har krav på. Mannen er borte det meste av tiden, og naboene er ofte ikke hennes virkelige venner.

«Vi skaper en situasjon hvor kvinnene er skuffet både i mannssamfunnet og i sin egen verden.»

Mange fedre overlater ansvaret for oppdragelsen av barna til moren. Følgen blir at moren må treffe avgjørelser og ta seg av ting som mannen skulle ta seg av. Bladet Look sa angående dette:

«Den amerikanske kvinne blir anklaget for å ha fratatt sin mann stillingen som hode i familien. I sitt sinn imøtegår hun denne vanlige beskyldningen med den motbeskyldning at hun nesten ikke vet om et eneste hjem hvor ikke moren strever — forgjeves — for å få faren til å treffe de viktige avgjørelser i barnas liv, gi veiledning og være et eksempel for sine sønner hva mandighet angår. . . .

«Han velger selv, og det til tross for hustruens protester, å overlate de betydningsfulle avgjørelsene i barnas liv — deres skolegang, deres seksualundervisning og deres religiøse og moralske opplæring — til moren. Han sier at hun ’har bedre greie på disse tingene’ enn han har, men selv når han sier dette, er han absolutt av den oppfatning at hans hustru fratar ham myndigheten i hjemmet.»

Ettersom altfor mange menn nekter å påta seg sine forpliktelser i familien, sier enkelte forkjempere for kvinnens frigjøring at familieordningen er avlegs og bør avskaffes. Men ville det gjøre situasjonen bedre? Dr. Paul Popenoe ved det amerikanske institutt for familieanliggender sier: «Det finnes ikke noe samfunn som har overlevd etter at dets familieliv har gått i oppløsning.» Tidligere professor ved Harvard universitet Carle Zimmerman sa angående oppløsningen av familielivet i det gamle Hellas og Roma: «I begge tilfelle var det endrede syn på familieordningen . . . forbundet med store kriser nettopp innen disse sivilisasjoner.»

Å forlate familieordningen er som å kaste barnet ut med vaskevannet. Den kjensgjerning at mange familier er lykkelige og klarer å løse sine problemer, viser at feilen ikke ligger i familieordningen. Den ligger hos de mennesker som er altfor selviske til å gjøre sin del, eller som er uvillige til å påta seg sine forpliktelser.

Hva med «likestilling»?

Innenfor nesten ethvert område får en kvinne som har et arbeid, mindre lønn enn en mann som utfører det samme arbeidet. Dette gjør situasjonen spesielt vanskelig for mødre som må arbeide fordi de er alene om å forsørge familien.

På grunn av slike ulikheter krever enkelte kvinner nå fullstendig likhet med mennene innen ethvert virkeområde. Men hvilke konsekvenser ville det få hvis det ble innført fullstendig likestilling?

Hvis kvinnene oppnådde fullstendig likestilling, ville staten i krigstid utskrive kvinner til militærtjeneste på slagmarken, i junglene og i skyttergravene. En gang da New York Times-korrespondenten Gloria Emerson var i Khesanh i Sør-Vietnam, ble området utsatt for bombardement av de nordvietnamesiske troppene. Hun flyktet til en bunker som var full av amerikanske soldater. Senere sa hun: «I det øyeblikket ble jeg mer lik mennene enn jeg noen gang har brydd meg om å være. Jeg ville med glede ha delt den redselsfulle opplevelsen med de voldsomt fine forkjemperne for kvinnens frigjøring.»

Likhet i enhver henseende ville avskaffe de fornuftige lover som avgjør hva slags arbeid kvinner kan bli bedt om å utføre. Kunne du, hvis du er kvinne, for eksempel virkelig tenke deg å bryte kull i en gruve mange hundre meter under jorden hvis mennene gjorde sin del av husarbeidet? Kunne du, hvis du er gift med en gårdbruker, virkelig tenke deg å bruke like mye tid som din mann til å pløye og spre møkk hvis han var villig til å hjelpe deg med å lage mat og gjøre rent i huset? Ville du foretrekke å ha det på den måten?

Enkelte kvinner hevder at det er urettferdig at det «kjedelige» husarbeidet skal være overlatt til dem. Andre kvinner derimot synes at det er interessant å ta seg av de forskjellige oppgaver i hjemmet, å sette opp en meny, møblere og pynte opp på forskjellige måter i huset og være med på å forme barnas sinn. Mange menn kunne sikkert tenke seg å spørre de kvinner som synes at dette er kjedelig: Hvor mye av det arbeid som mennene driver med, enten det nå er åndsarbeid eller kroppsarbeid, er så «spennende»? De fleste av de jobbene mennene har, innebærer ensformig, lite tilfredsstillende arbeid og byr på mange skuffelser. Mennene er vanligvis bundet til en streng timeplan, og hvis de avviker fra den, kan de miste jobben sin. Mange av dem misunner hustruen der hjemme, som har en mer elastisk timeplan.

Hvor mange av de hustruer og mødre med arbeid utenfor hjemmet som du kjenner, ville beholde jobben sin hvis det ikke var fordi de trengte pengene? Svært få kvinner foretrekker å være bundet til en streng timeplan på en arbeidsplass framfor å være hjemme og stelle huset. Spør de kvinner, de hustruer og mødre, som er nødt til å arbeide, så får du se om det ikke er slik.

En rekke kvinner fikk dette spørsmålet i forbindelse med en markedsundersøkelse som nylig ble foretatt. Undersøkelsen viste at 71 prosent av kvinnene mente at «det å ta seg av hjem og barn er mer givende enn å ha et arbeid», mens bare 16 prosent mente det motsatte.

Kjønnsobjekter

Behandler mennene kvinnene ene og alene som kjønnsobjekter? Uheldigvis er det svært mange menn som gjør nettopp det. Deres eneste interesse for kvinnen henger sammen med den kjønnslige tilfredsstillelse hun kan gi dem.

For å stimulere denne interessen figurerer kvinner i forskjellige seksuelt opphissende stillinger i filmer, blad og annonser. Hvem har skylden for dette? I de fleste tilfelle er det menn som står bak produksjonen av disse ting.

Men hvem er det som får kvinnene til å posere på den måten? Du vil finne at i praktisk talt alle tilfelle gjør de det av egen fri vilje.

For ikke lenge siden kom det fram at de kvinnelige studentene ved Wayne universitet i De forente stater poserte nakne for mannlige fotografer. Betalingen var 15 dollar for 30 minutter, og pikene omtalte det som ’et arbeid de tok for å kunne klare seg i universitetstiden’. Men mange andre piker har klart seg i studietiden uten å selge sin kropp.

Mange kvinner går således selv med på å bli brukt på den måten. De begynner med prostitusjon av egen fri vilje. De poserer villig for å tilfredsstille umoralske lyster. Mange kvinner bruker dessuten klær som virker seksuelt opphissende, deriblant svært korte kjoler og skjørt. En god del av kvinnene har derfor selv skylden for at mennene betrakter dem som kjønnsobjekter.

Nær knyttet til dette er den kjensgjerning at kvinnene på grunn av at det mange steder fortsatt ikke er tillatt med abort, er blitt skadd og drept av kvaksalvere som har foretatt abort. Det er en av grunnene til at mange kvinner nå krever legal abort for dem som ønsker det. Men hvor ligger feilen? Er det virkelig galt at loven forsøker å gi det ufødte barnet en sjanse til å leve? Husk at du selv en gang har vært i din mors liv. Burde din mor ha hatt juridisk rett til å fjerne deg ved abort?

Science News for 18. desember 1971: «Det er nå mulig å vite nøyaktig hvem som får abort, . . . den vanligste pasienten er en ung, enslig, hvit kvinne som er gravid for første gang.» Disse kvinnene har ignorert Guds lover angående utukt og er blitt gravide. Hvem har skylden for det — det ufødte barn? Hvorfor straffe den uskyldige, gjøre seg skyldig i mord for å gjøre det og så forlange at mordet blir legalisert?

Innvendinger mot at Gud blir omtalt som «han»

Noen har til og med hevdet at likestillingen burde få innvirkning på omtalen av Gud. Mary Daly, som er professor i teologi ved Boston universitet, sa: «Gud er død for oss kvinner så lenge Gud blir framstilt utelukkende som en mann.»

Dr. Margaret Mead, en kjent amerikansk antropolog, er imidlertid uenig i dette. New York Times sa:

«Dr. Margaret Mead sa i går at hun har arbeidet for kvinnens likestilling i hele sitt liv, men at hun ’som akademiker ikke hadde noe som helst til overs for det rene sprøyt’ som enkelte medlemmer av kvinnenes frigjøringsbevegelse hadde kommet med. . . .

«’Hva pokker vinner en på å forandre «Gud er han» til «Gud er hun», bortsett fra å irritere folk?’ spurte hun. ’Vi kommer ingen vei på den måten. Alt en oppnår ved å forandre på det, er den motsatte reaksjon.’»

Å forlange noe som er absurd, resulterer bare i hånlige bemerkninger og trekker oppmerksomheten bort fra de virkelige urettferdigheter. Når noe som er absurd, blir forlangt, har dessuten utenforstående en tendens til også å betrakte andre krav som absurde. Legg merke til følgende, som en kvinne skrev til redaktøren av Miami-avisen Herald:

«Inntil nylig var jeg stolt av å være kvinne, stolt av det kvinnen står for, stolt av hennes rolle i samfunnet. Nå blir jeg oppbrakt og skamfull når jeg ser mange av mine voksne medsøstre hoppe opp og ned som et barn som vil ha en tocents kjærlighet på pinne, og skrike og forlange visse rettigheter — som de mange ganger ikke har fortjent, og som de ofte ikke ville bruke på en effektiv måte.

«Det ser ut til at ’damene’ bak kvinnenes frigjøringsbevegelse ved hjelp av teatralske virkemidler forsøker å snakke på vegne av kvinnene som gruppe betraktet uten å ta noen som helst hensyn til dem av oss som er tilfreds. . . .

«Jeg, og mange kvinner med meg, protesterer mot å bli degradert av overfølsomme, misfornøyde kvinner som ønsker å identifisere seg med mennene fordi de er ute av stand til å realisere seg selv som kvinner. Å bytte ut bysteholderen med et gevær og forlange rettigheter og forpliktelser som ligger utenfor kvinnens fysiske og følelsesmessige kapasitet, vil ikke resultere i det vakre bilde som mange danner seg.»

Dette forandrer imidlertid ikke den kjensgjerning at kvinnene er blitt og fortsatt blir urettferdig behandlet. Det vi virkelig trenger å vite, er derfor hvordan mannen bør behandle kvinnen. Hva kan resultatet bli når mannen behandler kvinnen på rette måte?

For å få svar på disse spørsmålene kan det være godt først å se litt nærmere på hvordan mannen og kvinnen er bygd. Hvilken rolle er mest naturlig for hver enkelt av dem?