Hvordan kvinner kan bli virkelig frigjort

«KVINNER, FOREN DERE! SØSTERSOLIDARITET HAR MAKT!» Dette var det slagord som ble brukt av de demonstrantene som protesterte mot skjønnhetskonkurransen Miss America i Atlanta i USA i 1969. Jeg var der som reporter for å dekke demonstrasjonen for Columbia kringkastningsselskap, CBS. Dette oppdraget, som jeg fikk rent tilfeldig, skulle vise seg å bety et vendepunkt i mitt liv.

Jeg var ikke en vanlig reporter. Jeg var den gang informasjonsmedarbeider i CBS. Demonstrantene nektet imidlertid å snakke med mannlige reportere, og jeg ble derfor bedt om å dekke demonstrasjonen, ettersom CBS ikke hadde noen kvinnelige reportere i New York på den tiden.

Jeg visste svært lite om kvinnenes frigjøringsbevegelse den gang, og mye av det jeg visste, virket temmelig ytterliggående. Men da jeg undersøkte den nærmere, ble jeg overrasket over å oppdage at jeg hadde samme syn på saken som dens forkjempere hadde.

Det er sikkert nok at de var sinte. De kom med anklager. Men jeg tror at alle med et åpent sinn ville være enig i at de hadde et rett syn på en del problemer og ønsket å bidra til å bedre forholdene.

Før jeg gikk til Miss America-konkurransen, intervjuet jeg over CBS Radio Robin Morgan, en av dem som hadde organisert bevegelsen. Hun forklarte:

«Det bilde av kvinner som blir holdt fram ved skjønnhetskonkurransen, er et slags tanketomt sex-symbol. Deltageren er der for å smile på et eller annet vis og holde munn og vise seg i en badedrakt. . . . Vi mener at hele idéen med å paradere fram og tilbake, omtrent som på et dyrskue, foran dommere som bedømmer kjøttet, er forkastelig og et barbarisk ritual.»

Jo mer jeg lyttet, desto mer identifiserte jeg meg med disse kvinnene og det de kjempet for. Det lot til at de var virkelig oppriktige, og at de ikke bare tenkte på seg selv, men ønsket å få i stand et bedre, mer likevektig forhold til mennene.

Som Robin forklarte, var mennene også undertrykt på grunn av de kulturelle definisjoner av «mandighet» og «kvinnelighet»: «Menn blir undertrykt av det vi kaller Hemingway-myten — at hvis du slår kvinner, skyter umælende dyr og drikker en hel del — da er du et virkelig mannfolk.»

Hatet hun menn? Det ville jeg gjerne vite.

«Jeg hater den stereotype John Wayne-figuren,» svarte hun, «så i den forstand er jeg en mannfolkhater. Men generelt sett hater vi ikke menn. Jeg mener at vi ønsker å elske oss selv og lære å elske mennesker.»

Dette var noe annet enn det jeg hadde hørt at kvinnenes frigjøringsbevegelse gikk ut på. Det var dette jeg også ønsket. Det varte derfor ikke lenge før jeg gikk helt inn for bevegelsen, og etter hvert tok jeg for alvor opp kampen for kvinnenes frigjøring.

Jeg mener fremdeles at både kvinner og menn trenger frigjøring, og jeg kan sannelig si at jeg nå arbeider hardere enn noensinne for å vise andre løsningen på problemet med undertrykkelsen av menneskene.

Det er ikke alle kvinner som sympatiserer med alle de mål kvinnenes frigjøringsbevegelse har satt seg. En kan derfor spørre: Hva slags kvinner er det som er med i bevegelsen? Min egen historie vil belyse dette spørsmålet.

Suksess i verden

Jeg vokste opp i Connecticut, i en velstandsforstad til New York, og gikk på en privat pikeskole. Jeg kommer fra en intellektuell familie med litterære tradisjoner og kulturelle interesser.

Jeg giftet meg da jeg var 18 år, og fikk en sønn. Ekteskapet endte med skilsmisse da jeg var 23, og med en sønn å forsørge måtte jeg se meg om etter arbeid.

Jeg ble tilbudt stillinger som sekretær, men jeg avslo, for jeg mente at hvis jeg først begynte som sekretær, ville jeg aldri komme lenger. Jeg måtte starte høyere oppe hvis jeg skulle nå lenger, fordi diskrimineringen av kvinner når det gjelder stillinger, er som den er. Jeg visste at jeg var dyktig på visse områder, men jeg kom ikke i betraktning slik jeg ville ha gjort om jeg hadde vært mann. Denne erfaringen gikk meget hardt inn på meg, og den åpnet mine øyne for de problemer kvinnene møter på arbeidsmarkedet.

Til slutt kom jeg nesten ved et tilfelle i forbindelse med en som var villig til å gi meg en sjanse som skribent i informasjonstjenesten i bladet The Reporter, et politisk tidsskrift. Dette førte til at jeg fikk stillingen som informasjonsmedarbeider i CBS. Til slutt ble jeg avdelingssjef for hele den nasjonale informasjonstjeneste i CBS og var den første kvinne som hadde denne stillingen.

I egenskap av sjef hadde jeg en sekretær og en stab av skribenter under meg, og jeg kjente alle i CBS, fra direktøren og nedover. Jeg traff fjernsynsreporteren Walter Cronkite nesten hver dag, for jeg skulle skrive artikler om ham som om han hadde skrevet dem selv. Han så igjennom en artikkel og godkjente den. Så sendte han den til redaktører i forskjellige byer rundt om i landet, og de lot den så trykke som om de personlig hadde hatt et intervju med Cronkite, eller som om han hadde skrevet artikkelen spesielt for dem.

Dette var en stilling som ga meg sosial status. Jeg hadde penger. Jeg var ung og tiltrekkende. Jeg hadde alt som vår kultur lærer oss å trakte etter. Hvorfor ble jeg så, kan en spørre, en forkjemper for kvinnenes frigjøring?

Hvorfor kvinnenes frigjøring?

Selv om jeg hadde klart å få en god stilling, visste jeg at forholdsvis få kvinner kunne gjøre det så godt som menn på grunn av kvinnediskrimineringen. Jeg ble en forkjemper for kvinnenes frigjøring fordi et av bevegelsens hovedformål var å rette på dette forholdet.

En annen grunn til at kvinnenes frigjøringsbevegelse oppsto, og til at den appellerte til meg, hadde å gjøre med de stigende leveomkostninger og den moderne levemåte. Dette betydde at hustruer måtte ta seg arbeid for å hjelpe til med å underholde familien, og når de så kom hjem, måtte de ta fatt på matlaging og rengjøring og annet husarbeid. Ektemennene ville vanligvis ikke oppgi sin såkalt «maskuline» rolle og hjelpe til, ettersom de betraktet slike gjøremål som «kvinnfolkarbeid». Vi syntes det var urettferdig at denne tunge fysiske byrden skulle legges på kvinnene, og frigjøringsbevegelsen ønsket å få forandret på dette.

Innen selve familieordningen har kvinnenes rolle også forandret seg. Vi har ikke, som noen av våre bestemødre, 15 barn å fostre opp, og vi syr ikke vårt eget tøy, baker vårt eget brød, melker kuer, og så videre. Gjennomsnittsfamilien i dag har kanskje to eller tre barn, og det betyr at når en kvinne kommer opp i 40-årene, trenger ikke barna henne så mye som før. Akkurat i den alderen da hennes mann har nådd toppen av sin karriere, blir hun så gående hjemme og vet ikke hva hun skal ta seg til.

Selv under slike forhold kunne kvinnenes lodd ha vært tålelig, hvis det ikke var for den forandringen i synet på kjønnslivet som kom til uttrykk i 1960-årene. Vi visste som kvinner at en stor del av mennene var utro mot sin hustru, men nå gjorde mennene åpenlyst og uten unnskyldning det som de før hadde gjort i det skjulte, og de presset kvinnene til å godta en lignende «frigjort» holdning til sex. Men kvinner har vanligvis sterk motvilje mot utroskap som en levemåte. Det strider mot deres natur. Mennenes åpenlyse umoral var derfor en direkte årsak til at mange kvinner ble opptatt av kvinnenes frigjøringsbevegelse.

Vi var også lei av å bli betraktet som sex-symboler. Kvinner blir forarget når sjefer som har makt til å ansette og oppsi dem, prøver å tvinge dem inn i et seksuelt forhold til seg. Dette er et utbredt problem for kvinner i arbeidslivet.

Jeg ble oppsagt i 1971, og jeg skjønte at det var fordi jeg nektet å ha stevnemøter med min sjef i CBS. Da jeg la saken fram for en av underdirektørene, ble han ikke opprørt, slik jeg var, men sa: «Dette er en dagligdags affære.»

Han hadde rett. Et slikt forslag som jeg hadde fått, var vanlig. Min reaksjon var det ikke. Jeg anla sak med krav om erstatning på to millioner dollar på grunn av diskriminering.

Alt dette, og mer til, er virkelige problemer som kvinner kan bli stilt overfor. Det er innlysende at de trenger å bli løst. Men hvordan? Kvinner begynte å prøve å finne en løsning.

Bevegelsen blir dannet

Det var Betty Friedans bok The Feminine Mystique (Myten om kvinnen), utgitt i 1963, som klart ga uttrykk for den misnøye kvinnene i stadig større utstrekning følte på grunn av den ugunstige virkning forandringene i den moderne verden hadde hatt på deres liv. Virkningene av denne boken kunne sammenlignes med virkningene av en skogbrann. Kvinner over hele landet begynte å forstå at de ikke var alene om å være utilfreds.

I 1966 dannet Betty Friedan den nasjonale kvinneorganisasjon, som hadde til formål å arbeide planmessig for å få slutt på kvinnediskrimineringen. Snart ble lignende organisasjoner dannet. Grunnlaget for denne stadig voksende kvinnebevegelsen var grupper på åtte-ti kvinner som kom sammen hver uke for å drøfte kvinnenes problemer. Disse gruppene skjøt opp som paddehatter rundt omkring i landet.

Dette var en oppmuntrende tid for meg og for mange kvinner som nettopp hadde fått kjennskap til kvinnenes frigjøringsbevegelse. Vi brukte mange timer på å drøfte hvordan det føltes å være kvinne, utvekslet erfaringer og utformet teorier. Vi oppdaget at en god del bitterhet som vi hadde undertrykt, begynte å trenge opp til overflaten, og etter hvert som vi snakket med hverandre om de dårlige erfaringer vi hadde hatt med hensyn til menns behandling av oss, ble vi sintere og sintere. Men samtidig ble vi knyttet nærmere og nærmere sammen som kvinner.

Denne følelsen av solidaritet, tillit og kjærlighet, som vi kalte «søstersolidaritet», var ny for oss alle, og den var velgjørende. Vi hadde alle sammen vært vant til å betrakte andre kvinner som mulige rivaler når det gjaldt menns oppmerksomhet. Nå begynte vi å prøve å betrakte hverandre som venner og lidelsesfeller som måtte holde sammen.

Disse små gruppene utviklet seg ofte til større organisasjoner. Min gruppe, som hovedsakelig besto av kvinner innen journalistikken, dannet for eksempel kjernen New York Media Women, en organisasjon som laget store avisoverskrifter da den gikk til angrep på Ladies’ Home Journal og forlangte forandringer i innholdet av bladets artikler og fortellinger for å forbedre det inntrykk av kvinnen som bladet formidlet.

Kvinnenes frigjøringsbevegelse hadde en revolusjonerende virkning på holdningen til kvinner. Når det gjelder stillinger, utdannelse og sport, er diskrimineringen av kvinner blitt betraktelig mindre.

Rettssaker har også hatt veldig innflytelse på muligheten for kvinner til å få stillinger. Da jeg arbeidet i CBS, var det bare én kvinnelig reporter på hele den verdensomfattende informasjonsavdelingen. Bare noen måneder etter at jeg anla sak, var det fem kvinnelige reportere der.

Selv om det nå var oppnådd meget gode resultater, oppdaget jeg snart alvorlige problemer innen selve bevegelsen, og dette gjorde meg etter hvert bekymret.

Hva var det som gikk galt?

De idealene frigjøringsbevegelsen gikk inn for, kunne nok være fine teoretisk sett, men de virket ikke i praksis. Søstersolidariteten — et av våre kjæreste begreper mistet for eksempel ganske snart sin betydning da kvinnene begynte å få makt. Teorien hadde ikke gjort regning med menneskenes selviskhet.

Jeg var vitne til mange bitre maktkamper i gruppene, da kvinner falt hverandre i ryggen minst like blodtørstige som noen mann jeg noen gang hadde truffet. I New York Media Women og i bevegelsen for øvrig la mange kvinner for dagen en umiskjennelig trang til å «albue» seg fram — de ønsket å oppnå berømmelse og suksess, og de brukte bevegelsen som sitt personlige springbrett.

Ettersom de idealistiske teorier viste seg å være urealistiske, begynte radikale elementer å lede bevegelsen i nye og for meg meget skremmende retninger.

Vi la for eksempel stor vekt på å gjøre spørsmålet om voldtekt til en viktig sak. Hvordan skal kvinner kunne beskytte seg? Den løsningen bevegelsen kom med, var karate og judo. Jeg gikk i gang med dette og trente i karate, for jeg var fast bestemt på at jeg aldri ville risikere å bli antastet av en mann.

Jeg husket at en gruppe av oss holdt et planleggingsmøte for å drøfte et forslag om å dra ut og lemleste eller til og med drepe menn som vi visste hadde voldtatt eller mishandlet kvinner. Vi mente det alvorlig, men ville det ha vært moralsk riktig? For meg var det ikke riktig — det var en krenkelse av alt det jeg ønsket å være som menneske. Det så ut til at bevegelsen holdt på å miste sin moralske kraft. Den var villig til å tvinge fram en forandring uten hensyn til midlene. Et annet framherskende trekk ved bevegelsen virket enda mer frastøtende på meg enn vold — det var homoseksuelle forhold mellom kvinner. Jeg oppdaget etter hvert at mange av de kvinnene som jeg hadde beundret, og som holdt på å overta ledelsen av bevegelsen, var lesbiske. Ja, selve bevegelsen tjente til å oppmuntre kvinner til å bli lesbiske. Dette var naturligvis ikke bevegelsens opprinnelige formål, men det var det som ble resultatet.

Målet for kvinnenes frigjøring hadde opprinnelig vært å skape bedre forhold mellom menn og kvinner, bygd på gjensidig respekt. Vi hadde virkelig trodd at så snart mennene ble gjort oppmerksom på våre klagemål, ville de innse at de var berettiget, og forandre seg. I stedet reagerte mennene på kvinnefrigjøringen med fiendtlighet og hån og ved å forskanse seg i sine gamle oppfatninger.

Mange kvinner fant derfor ut at frigjøring betydde at de kom til å miste sin mann. Mange menn gikk simpelthen sin vei og fant seg mer «feminine» kvinner. De kvinner som ble forlatt, ga ofte opp å ha noe forhold til en mann. Så når deres mann gikk sin vei, gikk de også sin vei — til en annen kvinne.

For meg var imidlertid homoseksualitet en pervers og avskyelig praksis. Jeg hadde ikke til hensikt å kjempe for kvinnens rett til å bli lesbisk.

Virkningen på familien

Fordi jeg er mor, ble jeg bekymret over en annen side ved bevegelsen som begynte å vise seg, nemlig synet på barn og familie. Det ble oppmuntret til skilsmisse. Kvinner som giftet seg og ble gravide, ble sett ned på som gammeldagse og spissborgerlige. Frivillig sterilisering ble betraktet som en «frigjort» handling, kollektiver med bare kvinner ble foreslått som levemåte, og prøverørsbarn var den store framtidsdrøm.

Ansporet av slike idéer begynte mange kvinner å forlate sin familie. Jeg leste en statistikk fra Tracers Company, en institusjon som spesialiserer seg på å ettersøke savnede personer. I de første årene etter 1960 var forholdet mellom menn og kvinner som forlater sine familier, 300 til én. I slutten av 60-årene var forholdet blitt 100 til én. I dag er det én til én! Nå gjør kvinnene akkurat det som de har hatet mennene for.

Men jeg var svært glad i min sønn og hadde stor glede av ham. Det var en stadig kilde til sorg for meg at jeg på grunn av mitt arbeid måtte være så mye borte fra ham. Jeg var bekymret for hvordan han ville komme til å arte seg hvis en hel rekke med «dagmammaer» skulle oppdra ham, og jeg ønsket at jeg hadde en annen mulighet. Kvinnenes frigjøringsbevegelse ga simpelthen ikke noe svar på disse viktige spørsmålene: Hvordan går det med barna når begge foreldrene arbeider? Og, noe som er enda mer betenkelig: Hvordan går det med dem hvis ingen av foreldrene vil være far eller mor fordi det griper forstyrrende inn i deres personlige jakt etter lykke?

Jeg var forvirret og skuffet. Kvinnenes frigjøringsbevegelse hadde ikke noen løsning. Men det som særlig bedrøvet meg, var at jeg hadde arbeidet så hardt for å få andre kvinner med i en bevegelse som hadde så dårlig virkning både på deres forhold til deres mann og på deres forhold til familien.

Men tross alt var det klart at det var nødvendig med frigjøring. Vi kvinner hadde med rette pekt på virkelige problemer som bidrar til å gjøre livet elendig for millioner. Hva var så løsningen? Jeg ga ikke opp å lete.

En uventet kilde

En venn av meg antydet at Bibelen hadde svaret. Jeg var ytterst skeptisk. For en som var medlem av frigjøringsbevegelsen, var Bibelen bare en bok som var skrevet av en rekke menn — og som gjenspeiler menns negative holdning til kvinnene. Men jeg bestemte meg iallfall for å undersøke den. Jeg visste at svært mange hadde gitt en feilaktig framstilling av hva frigjøringsbevegelsen gikk ut på, og jeg mente derfor at det ville være urettferdig å felle en dom over Bibelen uten først å ha studert den.

Jeg hadde aldri tidligere lest i Bibelen. Så en dag tok jeg en bibel og slo tilfeldigvis opp på kapittel 54 hos Esaias, hvor jeg begynte å lese: «For din skaper er din ektemann, [Jehova], hærskarenes Gud, er hans navn, . . . For som en forlatt kvinne med sorg i hjertet kaller [Jehova] deg, og en ungdomshustru — skulle hun forskytes? sier din Gud.» Hvordan kunne denne Gud, Jehova, kjenne til slike kvinnelige følelser? Jeg var forundret. Denne fine, billedlige framstilling fikk meg til å ønske å finne ut mer om hva slags Gud dette er.

Den som fikk meg til å begynne å undersøke Bibelen, var ikke et av Jehovas vitner, men han sa at de var de eneste som hadde en rett forståelse av Bibelen. I mai 1971 oppsøkte jeg derfor en Rikets sal for Jehovas vitner på stedet og traff en avtale med et vitne om å studere med meg. De svarene jeg fikk på mine spørsmål, hjalp meg til å få en stadig bedre forståelse.

Det at Bibelen legger så stor vekt på kjærlighet og på det å sette pris på andre mennesker, appellerte til meg. Disse skriftstedene er bare noen få av de mange som gjorde inntrykk på meg:

«Vær gode mot hverandre, barmhjertige, så I tilgir hverandre, liksom Gud har tilgitt eder i Kristus!» «[Gjør ikke] noe av trettesyke eller lyst til tom ære, men [akt] i ydmykhet . . . hverandre høyere enn eder selv.» «Kappes om å hedre hverandre!» — Ef. 4: 32; Fil. 2: 3; Rom. 12: 10.

Det blir ikke sagt noe om at disse rådene gjelder bare for kvinner, nei, det er slik mennesker, menn og kvinner, skal betrakte og behandle hverandre. Dette var jeg helt enig i!

Jeg hadde fått avsky for den oppfatning som er vanlig i verden, nemlig at menn «må» fly fra blomst til blomst som bier — fordi umoral forutsettes å være naturlig for dem. Nå oppdaget jeg at Bibelen sier: ’Nei! Ikke gjør det! Ekteskapet skal holdes i akt og ære!’ Romerbrevet, kapittel 1, fordømmer også homoseksuelle handlinger og kaller dem «skjenselsverk». For en befrielse!

Ektemenn og hustruer

«Men vil sikkert mange kvinner spørre, «hva med det skriftstedet som sier: ’I hustruer! underordne eder under eders egne menn som under Herren! for mannen er hustruens hode’?» (Ef. 5: 22, 23) Da jeg leste det første gang, reagerte jeg kraftig. «Hvordan kan det å ha en ektemann som sitt hode være noe annet enn trellbindende for hustruen?» spurte jeg. Den som studerte med meg, oppfordret meg imidlertid innstendig til å ta hele spørsmålet i betraktning og ikke bedømme det prinsippet som blir holdt fram i dette skriftstedet, etter hva jeg hadde sett blant menn i verden.

Jeg ble gjort oppmerksom på at kristne ektemenn også har et hode som de må underordne seg under, og at de formanes til å behandle sin hustru slik som Jesus behandlet sine første etterfølgere. (1 Kor. 11: 3) I Efeserne, kapittel 5, sies det om dette: «I menn! elsk eders hustruer, liksom Kristus elsket menigheten og ga seg selv for den.» Jeg tenkte ved meg selv: Hvis ektemenn virkelig gjorde det, hvis de elsket sin hustru så høyt at de var villige til å dø for henne, ville det aldri ha vært noen kvinnenes frigjøringsbevegelse!

Jeg fikk også se hvor i Bibelen det står at ektemenn skal vise sin hustru ære. (1 Pet. 3: 7) Nå ble denne tanken om mannen som hode litt mer akseptabel for meg.

Men, tenkte jeg, hvis det var slik Gud, ekteskapets innstifter, ville at ektemenn skulle være, hvordan er da allting blitt så problematisk? Jeg lærte i mitt studium at da menneskene syndet i Edens hage, førte de over seg selv en mengde problemer, deriblant sykdom og død. Men da jeg leste Bibelens beretning, ble jeg rystet over den straffen Eva fikk: «Til din mann skal din attrå stå, og han skal råde over deg.» — 1 Mos. 3: 16.

For en frastøtende tanke! Betydde dette at for å godta Bibelen måtte jeg godta at det er kvinnens lodd at mannen skal råde over henne? Nei, etter hvert som jeg studerte videre, lærte jeg at det er Guds hensikt ganske snart å føre menn og kvinner tilbake til deres opprinnelige, fullkomne tilstand. Synd, sykdom og død vil bli fjernet for alltid. (Åpb. 21: 3, 4) Betydde så dette at det også skulle bli slutt på at syndige menn rådet over kvinnen?

Ja. Jeg lærte til min glede at selv om prinsippet om kjærlig lederskap vil bestå, vil selviske menn ikke lenger råde over kvinnen. Når en ser det i denne sammenheng, vil det ikke da være tiltalende å ha en mann som er like kjærlig som Kristus, som sitt hode?

Og ikke bare det — jeg lærte at jeg ikke behøvde å vente til Jehova Gud forvandler jorden til et paradis. Det ventes at kristne menn, sanne kristne, bestreber seg på å leve opp til Guds rettferdige normer allerede nå. Gjør de det?

Bare teori?

Jeg ble oppfordret til å komme regelmessig på Jehovas vitners møter og til å være sammen med dem og deres familier og se selv. Jeg ble forbauset. De praktiserer virkelig det som Bibelen lærer. Så begynte jeg å forstå hvorfor.

Hver enkelt av dem tror at Bibelen er sann — at universets Skaper virkelig inspirerte mennesker til å skrive den. Derfor prøver vitnene oppriktig og etter beste evne å leve i samsvar med Guds Ord. De gjør det virkelig — de behandler andre vennlig og med medfølelse, og ektemenn bestreber seg på å elske sin hustru og vise henne ære.

Jeg forsto også at når de ber til Gud ’Fader vår, du som er i himmelen, komme ditt rike’, så tror de virkelig at Guds rike skal styre over jorden. De tror virkelig det som Bibelen sier: «Himmelens Gud [vil] opprette et rike, som i all evighet ikke skal ødelegges, . . . det skal knuse og gjøre ende på alle hine riker, men selv skal det stå fast evinnelig.» — Dan. 2: 44.

Frigjøring som det er verdt å kjempe for

Jeg forsto at Jehovas vitner tror at det at Gud skal knuse dette systemet, er nær forestående, og at mennesker som gjør seg fortjent til det, vil bli bevart og ført inn i en ny, rettferdig ordning. Når jeg tenkte nærmere over dette, syntes jeg det var rimelig, for Skaperen må sikkert se med avsky på all den selviskhet og ’umoral som gjennomsyrer alle deler av denne verden! Og jeg var overbevist om at menneskene ikke selv kan rette på denne situasjonen.

Etter hvert som jeg fortsatte å studere Bibelen, ble jeg mer og mer overbevist om at det Gud vil gjøre, langt vil overgå det som vi i kvinnenes frigjøringsbevegelse noen gang kunne ha håpet å oppnå. For under Guds rike vil ikke bare kvinnenes problemer bli løst, men Skaperen vil også sørge for at hele menneskeheten blir frigjort fra alle former for undertrykkelse, sykdom og død. Det er dette han har lovt i sitt Ord, og det er all grunn til å tro at han vil holde sitt løfte.

Jeg er altså fremdeles en forkjemper for frigjøring av både menn og kvinner, men på en annen måte. I stedet for å bruke mange timer hver uke på gruppemøter eller på å kjempe på lovlig måte for kvinnenes rettigheter bruker jeg nå tiden til å vise andre mennesker at de bare kan ha et virkelig håp om å oppnå et lykkelig liv, ved å anvende Guds Ords høye prinsipper i sitt liv. Dette er den eneste vei som vil føre til sann frigjøring på den paradisiske «nye jord» under Guds rikes rettferdige styre (2 Pet. 3: 13) — Innsendt.

[Uthevet tekst på side 532]

’En grunn til at kvinnenes frigjøringsbevegelse oppsto, var de stigende leveomkostninger og den moderne levemåte.’

[Uthevet tekst på side 533]

«Mennenes åpenlyse umoral var . . . en direkte årsak til at mange kvinner ble opptatt av kvinnenes frigjøringsbevegelse.»

[Uthevet tekst på side 534]

«Søstersolidariteten — et av våre kjæreste begreper — mistet for eksempel ganske snart sin betydning da kvinnene begynte å få makt.»

[Uthevet tekst på side 535]

«Jeg hadde ikke til hensikt å kjempe for kvinnens rett til å bli lesbisk.»

[Uthevet tekst på side 536]

«Det at Bibelen legger så stor vekt på kjærlighet og på det å sette pris på andre mennesker, appellerte til meg.»

[Uthevet tekst på side 537]

«Jeg fikk også se hvor i Bibelen det står at ektemenn skal vise sin hustru ære.»

[Ramme på side 531]

● I mange hundre år er kvinner blitt undertrykt og dårlig behandlet av menn av mange folkeslag. Nå krever flere og flere kvinner frihet og likhet.

● Godkjenner Bibelen disse kvinnenes frigjøringsbevegelse?

● Les om hvordan en forkjemper for kvinnenes rettigheter oppdaget den eneste virkelig vellykte måten å oppnå den nødvendige frigjøring av kvinnen på.