Hva sier forkjemperne for kvinnens frigjøring?

«DET som i første rekke preger den amerikanske kvinnes sinnsstemning i dag, er konflikter, skuffelse, stor splittelse og forandringer.»

Denne konklusjonen har en kommet til etter en markedsundersøkelse blant både menn og kvinner. Den gjenspeiler en sinnsstemning som er blitt utbredt blant mange kvinner i forskjellige deler av verden, spesielt i De forente stater.

Betyr det at alle kvinner før i tiden var tilfreds med sin lodd i livet? Nei, for det har i århundrer vært mange kvinner som har beklaget seg. Hva er det så som gjør at situasjonen er annerledes i vår tid?

Det som er relativt nytt, er at klagene omfatter et så stort område, og at protestene er så vedvarende. Fra og med den siste halvdel av 1960-årene begynte dessuten kvinnene å organisere seg og gå til handling i langt større utstrekning enn tidligere. De krever nå forandringer som skal rette på de forhold som de mener representerer en utbredt diskriminering av deres kjønn. De sier at den tid er forbi da de har inntatt en passiv holdning og funnet seg i disse forhold.

Denne bevegelsen går inn for det som er blitt omtalt som «kvinnens frigjøring». En ordbok definerer frigjøring som det å bli utfridd av trelldom, som det å være i en fri tilstand og nyte de juridiske og politiske rettigheter som tilkommer en samfunnsborger. De som arbeider for kvinnens frigjøring, blir undertiden omtalt som «kvinnesakskvinner» eller «feminister».

Hvilken frihet er det kvinnene i denne bevegelsen ønsker? Selv om de krav som blir stilt, kan variere fra én gruppe av kvinner til en annen når det gjelder detaljer, er det flere hovedtrekk som går igjen blant de fleste av dem som støtter denne bevegelsen. En av de ting de ikke ønsker å finne seg i, er å bli behandlet som kjønnsobjekter av mennene i stedet for som personer. Disse kvinnene protesterer også mot den overdrevne eller blinde troen på mannens overlegenhet.

Et annet forhold som det blir protestert kraftig mot, er det at kvinner vanligvis ikke får den samme betaling som menn når de utfører det samme arbeid. En synes også at det er urettferdig at kvinner blir utelukket fra mange yrker og stillinger.

Enkelte av kvinnene forlanger like rettigheter i hjemmet. De ønsker at mannen skal gjøre sin del av husarbeidet, slik at hustruen kan ha et arbeid. De betrakter husarbeid som «mindreverdig» og vil heller arbeide utenfor hjemmet i et yrke som de anser for å være mer interessant eller spennende, eller som de mener stiller større krav til dem.

Mange kvinner forlanger rett til å avbryte et svangerskap. De føler at dette vil spare dem for å bli bundet til en annen person, nemlig det uønskede barnet.

Et annet krav som stilles, er at myndighetene skal opprette flere barnehager og daghjem. Mødre som er alene om å forsørge en familie, ønsker noen som kan passe barna deres. De vil heller arbeide og ha en noenlunde god inntekt enn å få støtte fra samfunnet og bare så vidt eksistere. Men de ønsker en eller annen ordning som gjør at det kan bli tatt hånd om deres små barn.

Titusenvis av kvinner i USA har allerede gått i demonstrasjonstog i gatene for å gjøre kjent sine krav. I New York «inntok» omkring 60 kvinner Frihetsstatuen og utstyrte den med et banner hvor det sto: «Kvinner over hele verden, foren dere!» Ifølge en av kvinnene ble Frihetsstatuen valgt ettersom «det er ironisk at en kvinne symboliserer det abstrakte begrepet frihet, når vi i virkeligheten ikke er frie».

I Nederland brente en gruppe kvinner et korsett foran en statue av en kjent nederlandsk suffragette eller stemmerettskvinne. Deretter invaderte de noen offentlige toaletter for menn for å dramatisere sin klage over at det ikke fantes slike toaletter for kvinner. De stilte seg opp på gatehjørnene og plystret etter mennene og diskuterte høylytt deres pluss- og minussider. De nederlandske kvinner forlangte lik lønn for kvinner, en likelig fordeling av pliktene i hjemmet mellom mann og hustru, legale aborter, seksualundervisning i skolene og P-piller for tenåringer.

I fjor sjokkerte kvinnene her i landet mennene ved å møte opp i stort antall for å stemme på sine egne kvinnelige kandidater under kommunevalgene. En rekke bystyrer hvor deres kandidater fikk flertall, kom under deres kontroll. Dette innbefattet bystyret i Oslo og Trondheim.

Forskjellige meninger

Vi bør imidlertid ikke betrakte kvinnenes frigjøringsbevegelse som en forent, internasjonal bevegelse under en sentral ledelse. Det er mange grupper og mange enkeltpersoner som er opptatt av denne bevegelsen, og det finnes mange vidt forskjellige meninger blant dem. Det er uenighet mellom kvinner fra forskjellige land og med ulik rasemessig bakgrunn. Selv innen én og samme nasjon eller én og samme rasegruppe er det områder hvor uenigheten er stor.

Enkelte ønsker for eksempel å skaffe kvinnene en maktposisjon i dagens samfunn ved å samarbeide med det bestående samfunn. Andre vil fjerne det bestående samfunn helt og holdent og erstatte det med en helt annen ordning. Mens enkelte ønsker større likhet i ekteskapet, er det andre som ønsker at hele den ekteskapelige ordning skal oppheves. Enkelte ønsker full seksuell frihet, innbefattet en godkjennelse av homoseksualitet både mellom kvinner og mellom menn. Andre er imot en slik seksuell frihet.

Kvinnesakskvinnene er ikke sikre på i hvilken politisk retning de skal gå. The National Observer sa angående noen møter som var blitt holdt av slike som arbeider for kvinnens frigjøring: «Møtene var preget av livlige diskusjoner. På ett møte kom en gruppe yngre kvinner . . . i diskusjon med eldre delegerte og kranglet høylytt med dem om politiske framgangsmåter og politisk praksis.» En kvinne protesterte: ’Hør nå her, jeg har ikke reist 100 mil for å krangle!’

Selv om uoverensstemmelser er vanlige, advarer kvinnene om at deres dyptgående følelser ikke bør undervurderes. Andre er enige i dette. The National Observer sa: «Det er nå på tide at de som ikke allerede har gjort det, tar kvinnens frigjøring alvorlig.»

Grunnen til det er at selv om uoverensstemmelsene blant dem som arbeider for kvinnens frigjøring, er mange, er de områder hvor de er enige, mer utslagsgivende. I Europa og i De forente stater er således klagemålene de samme — kvinnene er annenklasses samfunnsborgere og blir diskriminert i ekteskapet, hva utdannelse og yrkesopplæring angår, og i arbeidslivet. De krever også lik lønn for likt arbeid, en reformering av abortlovgivningen og flere barnehager og andre daginstitusjoner.

Hva kan så sies om de påstander forkjemperne for kvinnens frigjøring kommer med? Har de noe å fare med? Er det noe i det de sier?