Konstruert med tanke på å vare evig

HVIS mennesket virkelig ble skapt med tanke på at det skulle leve evig, burde vi kunne vente å finne beviser for det i menneskets kropp og hjerne. Er det slik utrustet, mentalt og fysisk, at det med Guds hjelp ville kunne leve ikke bare i hundrevis og tusenvis av år, men i all evighet?

For at evig liv virkelig skal være noe ønskverdig, noe å trakte etter, vil menneskene trenge en hjerne som kan tjene dem i all evighet. Det må være en hjerne som kan ta til seg ubegrensede mengder opplysninger. Det må være en hjerne som gjør menneskene i stand til stadig å bygge videre på det de vet, slik at de hele tiden kan gjøre framskritt.

Har menneskene en slik hjerne? Ja, og mennesket er den eneste skapning på jorden som har det. Menneskets hjerne er helt enestående. The World Book Encyclopedia for 1970 (bind 2, side 459) sier om den: «Menneskehjernen er høyere utviklet enn hjernen hos noe dyr.»

Ja, det er et enormt sprang mellom menneskehjernen og samtlige dyrehjerner, noe som viser at de ble skapt for forskjellige formål. Ingen dyr er i stand til å bygge videre på tidligere ervervede kunnskaper. Selv om dyr kan gis en viss opplæring, er de ikke i stand til å overbringe det de har lært, til sine unger. Hver generasjon av jakthunder og førerhunder må læres opp av mennesker. Dyrene lar seg hovedsakelig lede av instinkter, som Skaperen har nedlagt i dem. Det er grunnen til at fuglene fortsetter å bygge reir, beverne fortsetter å bygge demninger og vepsene fortsetter å bygge bol, århundre etter århundre. De kommer aldri lenger.

Det er bare mennesket som har en hjerne som gjør det i stand til å bygge videre på kunnskaper det allerede har tilegnet seg. Det er grunnen til at bare mennesket kan utnytte ild, elektrisitet og atomenergi. Det er grunnen til at bare mennesket kan konstruere og bruke maskiner og elektronhjerner og til og med raketter som det kan reise med til månen. Mennesket handler ikke etter instinkt. Det resonnerer.

Ja, bare mennesket har en hjerne som gjør det i stand til å fortsette å lære og gjøre framskritt i all evighet. Grunnen er at Guds hensikt var at mennesket skulle leve evig. Det skulle ikke dyrene. Skaperen utstyrte hver av disse gruppene med den slags hjerne de trengte — mennesket med en hjerne som skulle vare evig; dyrene med en hjerne som bare skulle vare en kort tid.

En forbløffende kapasitet

Menneskehjernens kapasitet er simpelthen forbløffende. Den førnevnte artikkelen i The World Book Encyclopedia sier at hvis vitenskapsmenn skulle konstruere en elektronisk datamaskin som kunne måle seg med menneskehjernen, måtte datamaskinen være like stor som Empire State Building i New York!

De viktigste hjernecellene er nevronene. Det er anslått at mennesket har cirka ti milliarder nevroner i hjernen. Om disse sa bladet Life (28. juni 1963):

«Nevroner i hjernen danner tusenvis av kontakter med hverandre. Men de utallige ekstra kontakter som menneskets store hjernebark sørger for, gjør hjernens evne til å motta og analysere data praktisk talt ubegrenset. Og det er denne fantastiske evne til å behandle data som stiller mennesket i en klasse for seg, høyt hevet over enhver annen levende skapning.»

Hver enkelt av disse nevronene har en utrolig kapasitet. Biokjemikeren Isaac Asimov sa:

«Et sunt, modent menneske med normal intelligens kan ha over 20 millioner RNA-molekyler [som en tenker seg tjener som et slags kartotek for hukommelsen] i hver nevron. . . . Et RNA-molekyl, som består av bare 25 ledd, kan ha en av 1000 billioner forskjellige kombinasjoner, . . . Hvert RNA-molekyl har i virkeligheten mange hundre enheter, ikke bare 25.» — New York-bladet Times Magazine for 9. oktober 1966.

Hvilke muligheter har hjernen som følge av at nevronene er oppbygd på denne måten? Asimov sier:

«Det er derfor ikke tvil om at RNA utgjør et kartotek som kan romme en hvilken som helst mengde opplysninger som det er sannsynlig at et menneske vil kunne tilegne seg og huske — og dessuten en milliard ganger den mengde.»

Tenk på det! Hjernen er ikke bare i stand til å ta seg av alt det et menneske kan tilføre den i løpet av 70—80 år, men en milliard ganger mer! Ja, med Guds hjelp vil den kunne virke i all evighet.

Er det fornuftig å tro at Gud skulle utstyre mennesket med en så fantastisk hjerne, hvis den ikke skulle utnyttes fullt ut? Hvorfor skulle han skape en hjerne som mennesket bare kunne bruke en brøkdel av i 70—80 år? Det er langt mer fornuftig å tro det Bibelen sier, nemlig at Jehova Gud skapte mennesket for at det skulle leve evig på jorden, og ga det en hjerne som på en vidunderlig måte ville kunne tjene det hele den tiden.

En hjerne som ble konstruert med tanke på at den skulle virke i all evighet, trenger imidlertid en kropp som også kan virke i all evighet. Har menneskekroppen muligheter for å leve evig?

Cellene skiftes ut

Menneskekroppen gjennomgår stadige forandringer. Som vi tidligere har vært inne på, dør gamle celler og blir fjernet. Det blir dannet nye celler, som erstatter disse. Dette fører til at kroppen blir opprettholdt slik som den er.

Du kan se denne prosessen ved å studere håret ditt eller neglene dine. Du kan klippe håret eller neglene i dag, men det varer ikke lenge før du må fram med saksen igjen. Håret og neglene vokser hele tiden. Det er omtrent det samme som skjer med andre av kroppens celler. Walter Sullivan, som redigerer det vitenskapelige stoffet i New York Times, sa:

«Cellene i kroppen vår (med noen få unntagelser, for eksempel hjerneceller) fornyer hele tiden seg selv. Dette skulle de, såfremt vi ikke kommer ut for ulykker eller rammes av sykdom, tilsynelatende kunne fortsette å gjøre i all evighet, men av en eller annen grunn er fornyelsesprosessen ufullkommen.» — We Are Not Alone, 1964, side 282.

De forskjellige celler har forskjellig levetid. De hvite blodlegemene lever for eksempel i cirka 13 dager, mens de røde blodlegemene lever i cirka 120 dager.

I boken The Human Brain (1955, side 3) sier John Pfeiffer: «Stadige forandringer finner til og med sted i bein, som ser ut til å være det mest uvirksomme vev av alt. Det er blitt anslått at kroppen omtrent hvert sjuende år får i stand en fullstendig utskiftning av alle de stoffer den består av. Kroppen din inneholder med andre ord ikke et eneste av de molekyler som var ’deg’ for sju år siden.»

Den prosess som må til for at kroppen skal kunne leve evig, er følgelig i virksomhet — cellene skiftes ut. T. M. Sonneborn ved Indiana universitets zoologiske fakultet sa om denne prosessen: «Det er tydelig at celler som normalt vokser og blir mangedoblet i kroppen, har kapasitet nok til en tilsynelatende ubegrenset vekst og reproduksjon. . . . Potensiell udødelighet er således til stede i cellene.» Prosessen er der, men det er mer som må til. Ufullkommenheten, som skyldes synden, må fjernes, slik at utskiftningen av menneskenes celler ikke stanser etter et visst antall år. Gud kan fjerne syndens og dødens forbannelse, som vi nå er underlagt, og han har allerede truffet tiltak for å gjøre det, noe vi skal komme nærmere inn på senere.

Hjernen fornyes

De fleste vitenskapsmenn har vært av den oppfatning at nevronene, de viktigste hjernecellene, ikke gjennomgår noen utskiftning. De trodde at nevronene måtte vare hele livet ut, og at ingen av dem noen gang ble erstattet av nye, selv om de ble skadd. I boken Your Brain — Master Computer (1962, side 52) leser vi imidlertid:

«I mange år trodde en at nervecellene i motsetning til andre slags celler i kroppen ikke kunne dele seg. En trodde at en ødelagt nervecelle var tapt for bestandig, og at skade på hjernen aldri kunne bli gjenopprettet. I forbindelse med senere tids forskning av hjernen hos rotter har en funnet noen nye nerveceller i skadde deler. . . .

«Dette antyder at det kan være en sjanse for at menneskets hjerne selv er i stand til å gjenopprette skader som er gjort på den.»

Og hvem kan si at hjernen ikke vil kunne erstatte gamle celler med nye eller utbedre skader i stor målestokk når Guds tid er inne til det, selv om den ikke kan det nå, når menneskene er ufullkomne?

Selv om vi skulle godta påstanden om at hjernecellene ikke gjennomgår den samme prosess med hensyn til deling og utskiftning som andre celler, ville så det bety at gamle hjerneceller overhodet ikke blir fornyet? Ikke ifølge American Scientist for høsten 1969 (side 288), hvor nervespesialisten Paul A. Weiss sa:

«Ved en tilfeldighet gjorde jeg en oppdagelse som vendte opp ned på det [tidligere] uforstyrrede bildet av våre nerver. Det som var blitt betraktet som noe uforanderlig, viste seg plutselig å være en struktur som gjennomgikk stadige forandringer, en uopphørlig vekst hele livet igjennom, og som i sannhet vokste i en hastighet som kan måle seg med hastigheten til de cellene som deler seg hurtigst i en voksens legeme.»

Han forklarte at hjernecellene blir fornyet, men ikke ved deling og mangedobling, slik tilfelle er med andre kroppsceller. Nei, de produserer kontinuerlig nye stoffer som erstatter de stoffer hjernecellene avgir når de leder arbeidet for de andre kroppsdelene. Det blir omtrent det samme som om en skulle ha alle de deler som trengs til å lage en fullstendig, ny maskin, men i stedet bruker dem som reservedeler i en maskin av samme slag som en allerede har.

Weiss sier videre om denne uvanlige prosessen som han mener foregår i hjernen: «Våre hjerneceller vil ikke være de samme neste uke som det de er i dag.» Hjernecellene kunne således stadig komplettere den substans de består av, og samtidig bevare de «kanaler» som eieren har dannet som følge av sin utdannelse og sine omgivelser, intakt.

Uansett hvordan det forholder seg med hjernecellene, kan vi være sikre på at Skaperen kan skaffe til veie det de trenger for å holdes ved like i all evighet.

Gjenopprettet til den opprinnelige tilstand

Da Gud skapte mannen og kvinnen, ga han dem muligheter og utsikter til å leve evig. De hadde et fullkomment sinn og en fullkommen kropp som ville kunne virke i all evighet. De skulle utøve et kjærlig herredømme over jorden og livet på den. Dette var den tilstand menneskene opprinnelig befant seg i. Men da de gjorde opprør mot Gud, begynte en degenerasjonsprosess.

Like etter at menneskenes historie begynte, levde folk ikke desto mindre mye lenger enn de gjør i dag. Grunnen til det er at de var mye nærmere fullkommenhet enn vi er. Legg merke til hvilken alder noen av dem som levde før vannflommen på Noahs tid, oppnådde:

Navn Alder

Adam 930

Set 912

Enos 905

Kenan 910

Mahalalel 895

Jared 962

Metusalah 969

Etter hvert som århundrene gikk, ble menneskenes levetid kortere, særlig etter vannflommen. Sem levde i 600 år. Abraham levde i 175 år. På Moses’ tid var den gjennomsnittlige levealder blitt redusert til 70—80 år. — Sl. 90: 10; 1 Mos. 5: 3—27; 11: 10, 11; 25: 7.

Vi ser her at enkelte menn i gammel tid levde over ti ganger så lenge som folk vanligvis lever nå. Ettersom menneskets kropp og sinn kunne virke i nesten 1000 år etter at ufullkommenheten hadde gjort seg gjeldende, er det innlysende at kropp og sinn vil kunne virke i all evighet når menneskene er blitt befridd for synden og får nyte godt av Guds velsignelse og herredømme.

Salmisten sa til Gud: «Jeg priser deg fordi jeg er virket på forferdelig underfull vis.» (Sl. 139: 14) Ja, Gud har utstyrt mennesket med en vidunderlig og enestående hjerne og kropp. Han skapte menneskene med tanke på at de skulle leve evig her på jorden.

Noen mener imidlertid at det må være kjedelig og ensformig å leve evig under fullkomne forhold. Har de rett?

[Bilde på side 9]

Menneskets hjerne ble dannet med tanke på et liv i milliarder av år — evig liv