Den menneskelige hjerne — et mysterium på snaut halvannet kilo
Hvem ville påstå at en bygning kunne bygge seg selv, at et fjernsynsapparat kunne produsere seg selv, eller at en datamaskin kunne framstille seg selv og programmere seg selv? Det må stå en hjerne bak den slags ting. Likevel er det noen som hevder at hjernen er blitt til ved en tilfeldighet. Er så den menneskelige hjerne enklere enn bygninger, fjernsynsapparater og datamaskiner?
DAVID vendte blikket mot den stjernestrødde himmelhvelvingen og så hva den vitnet om: «Himlene forteller Guds ære, og hvelvingen forkynner hans henders gjerning.» De veldige himlene fylte ham med ærefrykt, og han lurte på hvordan Gud kunne bry seg om et ubetydelig lite menneske: «Når jeg ser din himmel, dine fingrers gjerning, månen og stjernene, som du har gjort, hva er da et menneske; at du kommer ham i hu, og et menneskebarn, at du ser til ham!» Da David tenkte over hvordan hans egen kropp var dannet, ble han igjen fylt av forundring: «Jeg priser deg fordi jeg er virket på forferdelig underfull vis; underfulle er dine gjerninger, og min sjel kjenner det såre vel.» — Sl. 19: 2; 8: 4, 5; 139: 14.
Hvilken kontrast utgjør ikke David til menneskene i vår tid! David ble overveldet av Guds store makt når han så omkring 2000 stjerner. I dag kan menneskene skjelne omkring 100 milliarder stjerner i Melkeveien, og de gjør regning med at det finnes omkring 100 milliarder andre galakser i universet (som alle består av milliarder av stjerner), men de benekter likevel en Skapers eksistens. David var forundret over hvor fantastisk hans kropp var dannet, og priste Jehova. I dag vet menneskene langt mer om kroppens vidunderlige funksjoner, men de tilskriver det hele en utvikling eller blinde krefters spill. De lærer stadig mer, men det ser ut til at de er ute av stand til å erkjenne den sannhet deres oppdagelser vitner om, nemlig at det må stå en vis og mektig Skaper bak slike undere.
Tidsskriftet Scientific American kom inn på den hensiktsmessighet som kommer til uttrykk i naturen, og sa: «Det ser nesten ut som om universet på en måte har visst at vi skulle komme.» Tidsskriftet framholdt at denne forberedelse med tanke på oss hadde sin årsak i at «de mange fysiske og astronomiske tilfeldigheter har samvirket til vårt gagn». Det var imidlertid ikke universet, men Jehova Gud som visste at vi skulle komme, og da han traff forberedelser på jorden og i dens nærmeste «himmel» med tanke på det, skyldtes det ikke noen tilfeldigheter. Når vi betrakter den storslagne jorden og den veldige himmelhvelvingen, føler vi oss uten tvil i likhet med David små og ubetydelige. Men når Jehova forteller oss at jorden ble skapt med tanke på oss mennesker, at han venter at vi skal ta vare på den, og at han har utstyrt oss med evner som gjør det mulig for oss å påta oss dette ansvar, behøver vi ikke å føle at vår litenhet gjør oss uverdige til å bli vist oppmerksomhet av ham. — 1 Mos. 1: 14—18, 26—28; 2: 15; Es. 45: 18.
ET MYSTERIUM PÅ SNAUT HALVANNET KILO
Den største gaven Gud har gitt oss for at vi skal kunne ta vare på jorden, er en grå, grøtaktig substans som ikke er stort større enn en grapefrukt. Hvor dyrebar den er, blir understreket ved at den er godt beskyttet. Den er omsluttet av tre hinner og flyter praktisk talt i en væske som verner mot støt og rystelser, og alt dette ligger omgitt av et solid skjelett — hodeskallen. Det er vår hjerne som gjør at vi skiller oss ut fra dyrene, som ikke er fornuftutstyrt, og som gjør det mulig for oss å være skapninger i Guds bilde og likhet. Vi kan tenke, lære, føle, drømme og huske på grunn av hjernen — men vi kan ikke forstå den. Til tross for alle de omfattende vitenskapelige undersøkelser som er blitt foretatt for å bringe på det rene hvordan den virker, er og forblir den et mysterium. Den britiske fysiologen Sir Charles Sherrington skrev: «Hjernen er et mysterium; den har alltid vært det, og den vil fortsatt være det. Hvordan oppstår tanker i hjernen? Det er det sentrale spørsmål, og vi har fremdeles ikke noe svar på det.» Den kjente antropologen dr. Henry Fairfield Osborn skrev: «For meg er den menneskelige hjerne det mest forunderlige og det største mysterium i hele universet.»
Nervesystemets kompliserte oppbygning er ærefryktinngytende. Dets celler kalles nevroner og forgreiner seg til hele kroppen. Noen er bare en brøkdel av en centimeter lange, mens andre kan være mer enn en meter lange. De lengste forbinder hjernen med stortærne. De elektrokjemiske impulsene bringer meldinger til og fra hjernen i en fart av fra 3, 2 til 320 kilometer i timen. De større nervene består av tusenvis av fibrer. Synsnerven har omkring en million fibrer, som alle sender sine egne meldinger. Det autonome nervesystem regulerer uten at en person tenker over det, de forskjellige organers virksomhet, kretsløpssystemet, forskjellige hinner og mange muskler, for eksempel de musklene som har med åndedrett, svelging og fordøyelse å gjøre.
Selve hjernen består av ti milliarder nevroner og 100 milliarder gliaceller, som danner støttevev og sannsynligvis er av betydning for nervecellenes ernæring. Nevronene i hjernen er i virksomhet dag og natt, også når en person sover, og forbruker energi med stor hastighet. Hver celle får energi ved forbrenning av glukose. Hjernen er ikke bevegelig; den hverken trekker seg sammen eller vokser. Og den utgjør bare to prosent av kroppsvekten. For å kunne fortsette å virke må den imidlertid motta 20 prosent av det blodet som pumpes fra hjertet; dessuten krever den 25 prosent av det oksygen som distribueres i kroppen. Hvis blodtilførselen til hjernen stanses i 15 sekunder, blir en bevisstløs, og hvis tilførselen stanses i fire minutter, kan hjernen lide uhelbredelig skade. Dens elektriske virksomhet kan måles og registreres i kurveform på papir. Et slikt kurvediagram kalles elektroencefalogram, forkortet EEG.
Storhjernen med dens hjernelapper er sentret for de bevisste tankeprosesser; den er tydelig delt i en høyre og en venstre halvdel. Den venstre halvdelen styrer kroppens høyre side, og er vanligvis den dominerende. Den er også setet for logikk og tale og for databehandlingen av de millioner av informasjoner som hvert sekund strømmer til hjernen. Den høyre siden av hjernen styrer den venstre siden av kroppen, og det er dessuten denne delen av hjernen som er forbundet med sinnets kreative og intuitive evner. Men hvis den ene halvdelen av storhjernen tidlig i et menneskes liv blir utsatt for skade, kan den andre halvdelen overta de fleste av dens funksjoner. Det hevdes at hjernen ikke på langt nær blir fullt utnyttet; den skal ha kapasitet til å gjøre mennesker med alminnelig gjennomsittsintelligens til genier.
MELDINGER, TANKER, FØLELSER
«Øret som hører, og øyet som ser — [Jehova] har skapt dem begge to.» (Ordspr. 20: 12) Øret oppfanger lydbølgene og omdanner dem til elektrisk energi som framkaller impulser i hørselsnerven. Når impulsene når hjernens hørselssenter, fortolkes de som lyder og framkaller tanker. Lyset trenger inn i øyet, hvor tappene og stavene omdanner det til elektriske impulser som via synsnerven ledes til hjernen. Her oppfattes synsinntrykkene som bilder, som også framkaller tanker. På lignende måte har Jehova sørget for at det finnes følelegemer, reseptorer, i nesen, munnen og huden, slik at smaks-, lukte-, føle- og varmeinntrykk omdannes til elektriske impulser som sendes til hjernen. Her analyseres de meldinger som mottas, og hjernen avgjør hvilken reaksjon som vil være den riktige.
Nevronene eller nervecellene er i den ene enden tett besatt med utløpere, dendritter, som brer seg ut som greinene på et tre. I den andre enden sitter en lang nervetråd som kalles en axon eller nevritt. Dendrittene oppfanger impulsene og sender dem videre gjennom nevritten, som overfører dem til den neste nervecellens dendritter. Nevritten berører aldri disse dendrittene. Det er et lite mellomrom på størrelse med en femhundredel av tykkelsen av et menneskehår mellom dem, og dette mellomrommet må impulsene bygge bro over når de farer fra nervecelle til nervecelle på vei til hjernen. Disse mellomrommene, som kalles synapser, forbindes vanligvis ved hjelp av et kjemisk mellomledd. Meldingene beveger seg imidlertid ikke til og fra hjernen som elektrisitet i en ledning. De er elektrokjemiske impulser av varierende frekvens, avhengig av inntrykkets intensitet, og de må ikke drives fram av en kraftkilde utenfra, slik som elektrisitet i en ledning. Hver eneste nervecelle er som et lite batteri. Den er sin egen kraftkilde, og impulsens styrke eller intensitet er konstant hele veien til eller fra hjernen. Det er ikke noe tap underveis.
Hjernens evne til å behandle data overgår vår forstand. Prøv bare å forestille deg hva som må foregå inne i hjernen til en dirigent som leder et stort symfoniorkester! Det finnes dirigenter som har lært store partiturer for 50 eller 100 instrumenter utenat. Mens orkestret spiller og det hvert sekund strømmer hundrevis av toner med forskjellig frekvens inn i dirigentens øre og videre til hans hjerne, kan han sammenligne dette med den oppfatning av hvordan det skal lyde, som han har i hukommelsen. Hvis et av de mange instrumentene spiller en gal tone, merker han det straks! Eller tenk på en konsertpianist som spiller et vanskelig stykke. Det ser ut som om fingrene flyr over tangentene! Hvilken fantastisk evne til å koordinere bevegelsene må ikke hans hjerne ha! Den skal sørge for at fingrene beveger seg slik at de slår an de rette tangentene, og tonene kan svare til de notene han har i sin hukommelse.
De kombinasjonsmuligheter som de ti milliarder hjernecellenes utløpere skaper, utgjør et så astronomisk tall at vi ikke kan fatte det; det ville faktisk ikke si oss noen ting. Den nyeste forskning viser at det ikke bare dannes forbindelser mellom nevritter og dendritter, men også mellom nevritt og nevritt, og at det dannes mikrokretser som følge av forbindelser mellom dendrittene innbyrdes. Nedenstående sitater kan fortelle litt mer om dette:
«Av de mange milliarder nerveceller som finnes i hjernebarken, utnyttes de aller fleste til assosiasjonshukommelse. Disse cellene er forbundet i kjeder med milliarder av assosiasjonsfibrer. Cellene og fibrene kan brukes om og om igjen i det uendelige; hver gang de brukes, krysser impulsene deres synapser med større letthet. Erindringer som er lagret i noen celler, kan således bringes i forbindelse med erindringer som er lagret i andre celler, og nye inntrykk kan sammenlignes med erindringer av tidligere inntrykk. På den måten kan en trekke logiske slutninger, og disse slutningene kan så omsettes i kreativ tenkning.» — The Encyclopedia Americana, bind 4, side 423, 1977-utgaven.
«Hjernen veier mindre enn halvannet kilo, og likevel ville en datamaskin med en enkelt hjernes utdata dekke hele jordens overflate. Hjernen sorterer hvert eneste sekund 100 millioner datainformasjoner fra øynene, ørene, nesen og andre sanseorganer, men likevel bruker den langt mindre elektrisitet enn en vanlig lyspære. . . . Ettersom det for hver nevron finnes omkring 200 000 synapser ved dens forskjellige kontaktsteder og det finnes milliarder av nevroner, gir synapsene hjernen nesten ubegrenset fleksibilitet.» — Mainliner Magazine, mars 1978, sidene 43, 44.
MANGE MYSTERIER GJENSTÅR
En har lært mye om hjernen, men det er langt mer som fremdeles er et mysterium. Ved å gjøre bruk av elektroder har en kunnet kartlegge deler av hjernebarken og påvise hvilke funksjoner som utføres de forskjellige steder. Noen villfarelser er blitt fjernet, for eksempel teorien om frenologi — den antagelse at en kan bedømme et menneskes karakteregenskaper på grunnlag av uregelmessigheter ved hodeskallens form. Kraniets form bestemmes ikke av hjernens form, og en kan heller ikke si at visse karaktertrekk hører hjemme bestemte steder i hjernen.
En vet imidlertid ikke nøyaktig hvordan de følelegemer som mottar sanseinntrykk, omdanner disse til elektriske impulser. En vet heller ikke hvordan hukommelsen virker. Dessuten er en ikke klar over hvordan elektrokjemiske impulser kan føre til tanker, hvordan avgjørelser treffes, og hvordan svarmeldinger sendes via de motoriske nerver. En forstår ikke engang fullt ut hvordan impulsene sendes videre langs nevronene. Det overgår også vår fatteevne hvordan disse elektriske impulsene kan få oss til å drømme, skrive dikt, komponere musikk — eller, for den saks skyld, hvordan de i det hele tatt får oss til å være ved bevissthet.
Har du noen gang tenkt over hvor mye hjernearbeid som skal til for å utføre noe av det som vi tar for gitt — å gå, snakke, spise, svømme, sykle eller gripe en ball, som for eksempel i et spill som baseball? En nybegynner løper vanligvis nervøst omkring når han skal forsøke å gripe en «høy» ball, og ballen lander gjerne flere meter fra ham. En profesjonell baseballspiller begynner derimot å løpe så snart han hører balltreet slå mot ballen. Denne lyden forteller ham hvor hardt slaget er, øyet merker seg ballens retning og hastighet, og hjernen beregner omtrent hvor den vil lande. Spilleren løper i denne retningen, men samtidig med at han løper, foretar hjernen utallige beregninger for å fortelle ham nøyaktig hvor han skal befinne seg for å kunne gripe ballen. Blåser det? Hvor kraftig er vinden? Gir den ballen avdrift til høyre eller til venstre? Har ballen medvind, eller har den motvind? Skal han skifte retning? Eller skal han skifte tempo? Er bakken ujevn? Er det et hull han må hoppe over? Kommer det en annen spiller som forsøker å gripe ballen? Skal han la ham gjøre det, eller skal han vinke ham vekk?
Alt dette må han ta i betraktning, samtidig som han ikke et øyeblikk slipper ballen av syne! Hvis han gjorde det, ville han «dra ut støpselet til datamaskinen», og han ville ikke kunne gripe ballen. Det vil ikke være tid til bevisst å foreta alle disse beregningene og avgjørelsene. Spillerens hjerne og muskler arbeider automatisk på grunn av all den erfaring som finnes lagret i hukommelsen. Hjernen er ved øvelse blitt programmert til å kunne gjøre alt dette. Hvordan et menneske i det hele tatt kan gripe en ball som kommer farende i luften, er i seg selv et mysterium.
Kan den intelligens som finnes i hjernen, være et resultat av tilfeldigheter, slik så mange vitenskapsmenn i vår tid hevder? De resonnerer på en svært inkonsekvent måte når de trekker den slutningen. De snakker for eksempel om å sende ut radiosignaler til stjernene for å komme i kontakt med en eventuell sivilisasjon på en eller annen fjern planet. Hvordan ville en kunne sørge for at disse innbyggerne på en fjern planet skulle oppfatte at signalene kom fra fornuftutstyrte skapninger og ikke bare var tilfeldige bølger fra verdensrommet? Jo, de kunne bestå i enkle regneeksempler, som «to ganger tre er seks». Det ville ikke være vanskelig. Signalene kunne også gjøres langt mer komplisert, men på en slik måte at de overførte bestemte opplysninger, for eksempel tegnet et bilde av et menneske. Hvis et av våre radioteleskoper, som oppfanger bølger fra steder langt ut i verdensrommet, en dag oppfanget et slikt bilde, ville forskerne ikke et øyeblikk tvile på at det kom fra fornuftutstyrte skapninger. Og likevel er et slikt bilde uhyre enkelt sammenlignet med hjernen og langt mindre innviklet enn den ene celle i en kvinnes morsliv som ikke bare er begynnelsen til en hjerne, men til et helt menneske! Er det konsekvent å påstå at hjernen er blitt til ved en tilfeldighet, og at cellen i en kvinnes morsliv bare er et resultat av et sammentreff, samtidig som en straks vil oppfatte systematiske radiosignaler som et bevis for at de skriver seg fra fornuftutstyrte skapninger? Svaret er innlysende.
Da Albert Einstein en gang deltok i en samtale om Gud, universet og mennesket, så han plutselig opp mot himmelen og sa: «Vi vet i det hele tatt ikke noe om det. Vår kunnskap er ikke større enn et skolebarns.» Han fikk spørsmålet: «Tror De at vi noensinne vil få svar på gåten?» Han svarte: «Vi vil muligens få vite litt mer enn det vi vet nå. Men tingenes sanne natur — den vil vi aldri, aldri lære å kjenne.»
Ja, både David og Einstein falt i forundring over de mysterier som er knyttet til natthimmelen og til mennesket. Og vi som lever i dag, blir på lignende måte fylt av ærefrykt når vi studerer den menneskelige hjerne — et mysterium på snaut halvannet kilo.