Den kharismatiske bevegelse slår feil

I DEN senere tid har en god del kirkegjengere følt seg tiltrukket av den «kharismatiske» bevegelse, som av noen blir omtalt som «ny-pinse-bevegelse». Bevegelsen har særlig gjort seg gjeldende innen den katolske kirke, hvor den ifølge enkelte meldinger skal ha mellom 50 000 og 400 000 tilhengere. Den har også forårsaket uro innen baptistkirken.

Kharismatikerne (det greske ordet «kharisma» betyr «nådegave») legger stor vekt på «åndens gave», deriblant den gave å kunne helbrede syke, å tale i tunger (som tilhøreren ikke forstår), å forstå åndene og å profetere. Det som øyensynlig har foruroliget den katolske kirke, er den praksis som enkelte kharismatikere har kalt «å gjøre disipler», og som går ut på at de troende blir inndelt i grupper på ti under ledelse av en «hyrde», som underviser og veileder dem. Disiplene er forpliktet til å adlyde sin hyrde. Det kirken særlig har innvendinger mot, er at denne hyrden i noen tilfelle er en annen enn disiplenes egen prest. Prester, også prester i andre religionssamfunn, frykter for at dette kan føre til splittelse i kirken. Enkelte kharismatiske ledere tar imidlertid avstand fra den praksis å gjøre disipler. De sier at de stort sett har lært tilhengerne å holde seg til sine trossamfunn.

Noe annet som har gjort mange bekymret er at når kharismatiske «helbredere» ikke lykkes i sine bestrebelser for å helbrede noen, sier de at dette skyldes «mangel på tro» hos den syke. Dette skaper et skyldkompleks hos den syke og vanskeliggjør arbeidet for den legen han eventuelt går til behandling hos.

Når Jesus og apostlene helbredet syke, var ikke de avhengige av hvor stor tro de syke hadde. Vi leser om Jesus: «Alle som hadde syke som led av forskjellige sykdommer, [kom] og førte dem til ham; og han la sine hender på hver især av dem og helbredet dem.» — Luk. 4: 40; jevnfør Lukas 6: 19; 9: 6, 11.

Den kharismatiske bevegelse har uten tvil oppstått som følge av at kirkesamfunnene har kommet til kort når det gjelder å dekke sine tilhengeres behov for åndelig føde. Men selv om mange, særlig blant de unge, har følt seg tiltrukket av denne bevegelsen, har den ikke nådd opp til Bibelens norm for sann kristendom. Bibelen legger stor vekt på at de kristne skal følge Kristus, ikke menneskelige ledere, noe som fører til splittelse. Den kommer derfor også med denne befalingen: «Gå ut fra henne [Babylon den store, den falske religions verdensrike med dens utall av sekter] mitt folk, for at I ikke skal ha del i hennes synder, og for at I ikke skal få noe av hennes plager!» — Åpb. 18: 4.