Den karismatiske bevegelse — hva går den ut på?

MENIGHETEN er samlet. Alle sitter med hodet bøyd i bønn. Alt er rolig. Og så høres svakt lyden av stemmer — menigheten mumler i bønn. Plutselig er luften fylt av høye røster. Folk rekker hendene i været og vender ansiktet oppover. Atmosfæren er ladet med spenning!

Nå begynner folk å komme med religiøse utrop, for eksempel: «Pris Herren!» og «halleluja!» Og så begynner noen å tale på et «språk» som ingen forstår. Tårene renner. De tilstedeværende synes å være i ekstase.

Var dette et møte hos pinsevennene? Inntil for noen år siden ville vi ha trodd det. Men det som er beskrevet ovenfor, kunne like gjerne ha funnet sted på et møte i en episkopal kirke i USA, på et romersk-katolsk universitetsstadion eller et møte der både katolikker og protestanter var til stede.

At noen hevder at de har mottatt ’guddommelige nådegaver’ (gresk: kjarísmata), er ikke noe nytt. Den eldre pinsebevegelsen har sine «nådegaver», for eksempel «tungetale» og «helbredelse ved bønn». Den kan derfor omtales som en karismatisk bevegelse. En mener at disse gavene skriver seg fra Guds hellige ånd.

De nye karismatikerne

I 1960-årene så det ut til at kirkesamfunnene i sin alminnelighet var i en åndelig sett lammet tilstand. Antall medlemmer gikk tilbake. Seminarene opplevde en foruroligende mangel på studenter. Men plutselig kom de nye karismatikerne. Hvordan oppstod denne nye bevegelsen?

I 1959 begynte flere medlemmer av en episkopal kirke i California å tale i tunger. Senere gjorde en episkopal prest i en annen kirke det samme. Da denne presten ble flyttet til staten Washington, fant det sted tungetale der. Dette spredte seg til protestantiske presteskoler, universiteter og kirker overalt i De forente stater. Senere, i siste halvdel av 1960-årene, begynte en gruppe katolikker ved Duquesne-universitetet i Pittsburgh å tale i tunger. Nyheten om dette spredte seg, og det samme fant sted ved andre romersk-katolske universiteter og i andre kirkesogn. Snart begynte noen av disse gruppene fra forskjellige religionssamfunn å komme sammen på møter og tale i tunger og helbrede.

Bevegelsen spredte seg til andre land. Aviser og blad skrev om at titusener kom sammen på stevner for karismatikere i verdens storbyer. En undersøkelse i USA i 1980 viste at omkring 29 millioner voksne amerikanere anså seg for å være karismatiske kristne.

Hva betyr det?

Mange oppriktige mennesker tar disse hendingene som bevis for at Guds hellige ånd er i virksomhet i den karismatiske bevegelse. De mener at den hjelper religionen til å få ny oppsving. Det kan ikke benektes at noe har skjedd med disse menneskene, som har ulik religiøs bakgrunn. Og de ønsker åpenbart å behage Gud.

Derfor bør vi være villige til å foreta en grundig undersøkelse av denne bevegelsen for å se hva den egentlig har oppnådd. Frembringer den noe som vitner om at den har Guds godkjennelse? Er dette Guds måte å arbeide på i vår tid?