Guddommelige krav som hviler på tjenerne
1. Hvordan beviser tjenerne sin kjærlighet til Hyrden, og blir salige?
ETTER SOM Herren samler flere og flere får inn i sin hjord, sørger han rikelig for alt de trenger ved å utnevne tjenere som i kjærlighet hjelper hjorden på den måten Herren bestemmer. Denne teokratiske framgangsmåten er vist i Bibelen. Vi husker at Peter fikk preget meget kraftig inn i sitt hjerte og sinn hvor nødvendig det var for ham å bevise sin kjærlighet til Kristus ved å fø og sørge for Herrens får. Peter glemte aldri denne sannheten, for tredve år senere formante han alvorlig andre Herrens tjenere til å bevise sin kjærlighet på samme måten ved å fø «fårene». Både Kristi direkte befalinger til tjenerne i alminnelighet og dette brevet fra Peter, er blitt bevart til veiledning og ledelse for dem som har spesielt ansvar i den teokratiske organisasjon i vår tid. Tjenerne gjør derfor vel i både å studere denne veiledningen og sette den ut i livet. «Vet I dette, da er I salige, så sant I gjør det,» sa Jesus. — Joh. 13: 17; Fil. 4: 9.
2. Hvem er de «eldste» som Peter sa skulle fø hjorden?
2 «Jeg henvender meg derfor til dem blant dere som er eldste; jeg er deres eldste-medbroder.» Slik begynner Peter sin veiledning. (1 Peter 5: 1, En am. overs.) De «eldste» (gresk: presbytéros, de eldre) hentyder ikke til «valgte eldste», som er valgt til det av medlemmene av en eller annen menighet etter en hissig valgkampanje. Peter henvender seg til de eldste i kristen vekst, til dem som er modne og vel hjemme i den teokratiske lov og i organisasjonens krav. Det behøver ikke nødvendigvis å være dem som er gamle i kropp og sinn eller dem som har vært svært lenge i sannheten, men det er dem som er modne i åndelig vekst og utvikling. Timoteus var en ung mann, kanskje under 20 år, men han var ikke desto mindre moden i åndelig vekst, og var derfor en eldste. Det er slike modne brødre som blir valgt til å vareta de mer ansvarsfulle plikter som tjenere blant Herrens «får». Så enten du er utnevnt til å ta vare på Rikets interesser som kretstjener i en menighet av Herrens folk, eller som en assisterende tjener som skal ha tilsyn med andre detaljer i organisasjonen, gjør du vel i å gi særlig akt på det som Peter sier, for han taler som din eldste-medbroder, en fullt moden Herrens tjener.
3. Hvordan bør slike eldste ta opp sine plikter som tjenere?
3 «De eldste blant eder formaner jeg som medeldste og vitne om Kristi lidelser, som den som og har del i den herlighet som skal åpenbares: Vokt den Guds hjord som er hos eder, og ha tilsyn med den, ikke av tvang, men frivillig, ikke for ussel vinnings skyld, men av villig hjerte, heller ikke som de som vil herske over sine menigheter, men således at I blir mønster for hjorden.» (1 Peter 5: 1—3) Dere som er tjenere, bør ikke ta imot utnevnelsen «av tvang», «som om den var tvunget på dere» (En am. overs.), «motvillig» (Weymouth), «fordi dere er nødt» til å gjøre det. (20de årh. Nye Test.) Ta heller opp deres plikter som tjenere «villig», av egen fri vilje, ivrige og årvåkne, glade og lykkelige over den forrett å få tjene i en hvilken som helst stilling der Herren kan bruke dere. Om noen trakter etter en stilling som tjener, da trakter han etter en god ting. De må også ta imot de plikter og det ansvar som følger med. — 1 Tim. 3: 1.
4. Hva bør de gjøre som mener at de er uskikket, og hvem bør de huske?
4 Men hvis nå en som er blitt utnevnt til en tjenerstilling, mener at han ikke er dyktig nok til å ta vare på disse pliktene? Hva bør han gjøre? Svaret er enkelt: Ta imot utnevnelsen som fra Herren, og be om at Guds ånd og kraft må være over deg og hjelpe deg til å utføre arbeidet trofast og dyktig. Husk at Jehovas vrede ble opptendt mot Moses da han protesterte og sa at han var uskikket til den tjenesten han var utnevnt til. Da Gud hadde utnevnt ham som sin særlige tjener og sitt vitne til å stå fram for Egypts onde Farao, svarte Moses i hovedsaken slik: ’Hvem? Meg, Herre? Jeg kan ikke snakke! Send en annen.’ (2 Mos. 4: 10—14) Husk også hvordan det var med Jeremias. Da han var utnevnt til Herrens tjener og profet, rakte han opp hendene og ropte: ’Å, Herre, jeg er bare barnet; jeg kan ikke snakke, det er best å sende en annen.’ (Jer. 1: 6, 7) Å beklage seg over at de var uskikket for det de var utnevnt til, var i begge disse tilfelle det samme som å fortelle Herren at Han hadde gjort en feil ved å velge dem.
5. Hva er det som viser at tjenere ikke behøver noen opplæring ved høyere skoler?
5 Det er få av Herrens tjenere som har gått høyere skoler og er opplært og kvalifisert til å ta på seg de pliktene som faller på tjenere i Herrens organisasjon. (1 Kor. 1: 26—29) Mange er bønder, snekkere, fiskere og fabrikkarbeidere, det er deres fag, og det er de opplært til. Men husk at Noah ble ikke valgt til det spesielle arbeidet han fikk, fordi han var skipsbygger av fag. Moses ble ikke valgt fordi han var en glimrende taler som kunne overbevise og overvelde den mektige Farao med listig uttenkte ord. Apostlene ble ikke valgt til Herrens særlige tjenere fordi de hadde gått igjennom rabbinernes høye teologiske skoler. Moses og David og Amos arbeidet som kvegoppdrettere.,(2 Mosebok 3: 1; Salme 78: 70—72; Amos 7: 14, 15) Peter og Andreas og andre av apostlene var opplært som fiskere. (Mark. 1: 16—20) Lukas var utdannet som læge. (Kol. 4: 14) Og Jesus, Herrens øverste Tjener, var bare tømmermannsmedhjelper før han ble salvet. (Matt. 13: 55) I hvert eneste av disse tilfellene var det Jehovas hellige ånd eller virksomme kraft som satte dem i stand til å ta på seg og å utføre sine nye oppdrag som Herrens spesielle tjenere. De utdannet de gavene de fikk, og Herren velsignet dem. Den samme hellige ånd fra Gud vil være over hver enkelt Herrens tjener i dag, hvis han villig tar imot sitt oppdrag og arbeider ivrig med det, og trofast prøver å utføre de pliktene som er overdratt ham.
6. Hvilket formål bør tjenerne ikke ha i sin handlemåte overfor «fårene»? Hvorfor ikke?
6 Peter formante de som er tjenere for Guds hjord til ikke å ta imot et oppdrag «for ussel vinnings skyld», «ikke av simpel kjærlighet til vinning» (1 Peter 5: 2, En am. overs.), «ikke i håp om tarvelig vinning» (Knox’ Nye overs.). Tjenere blant Guds hjord må ikke klippe hjorden eller fø seg selv i stedet for å fø hjorden. De må ikke plyndre hjorden som tyver som kommer for «å stjele og myrde og ødelegge». (Joh. 10: 10) De må ikke innta samme holdning eller følge den samme veg som kristenhetens vinningssyke presteskap, som misbruker og ødelegger «fårene», splitter hjorden, og til og med røver og oppeter enkers hus for å tilfredsstille sitt, lystne og grådige begjær. (Matt. 23: 14; Mark. 12: 40; Lukas 20: 47) La dette være helt klart: Hvis en tjener i Herrens hjord utbytter sine brødre eller på noen måte følger en slik urettferdig og syndig veg, så vil den gode Hyrdes hellige engler være så snare til å kaste den ubrukelige kjeltringen ut at tennene ville gnisse og klapre i munnen på ham. Hvis han ikke angrer, kommer hans endelige skjebne til å bli den samme som de falske hyrders, nemlig evig tilintetgjørelse! — Matt. 13: 41, 42.
7. Hvorfor bør ikke tjenerne spille herrer over hjorden?
7 Dette er grunnen til at Peter også formaner sine medtjenere til ikke å spille herrer over Herrens arv, slik som de hovmodige sekt-hyrdene gjør over sine hjorder: «Ikke som de som vil herske over sine menigheter, men således at I blir mønster for hjorden,» er apostelens gode råd. (1 Peter 5: 3) Er du som tjener oppblåst og stor i dine egne tanker? Det ansvaret du har, er sikkert ingen ting sammenlignet med det Moses hadde, som var anfører for en stor nasjon eller menighet som talte millioner. Hvorfor skulle da du ha store tanker om deg selv, når det står: «Men Moses var en meget saktmodig mann, mer enn alle mennesker på jorden»? (4 Mosebok 12: 3) Hvis en tjener tror at han er av stor betydning og burde bli stilt opp på en pidestall over sine brødre, så han kan bli sett opp til og æret, da bør han lese det som Paulus skrev: «Hvis en innbiller seg at han er noe, da bedrar han seg selv, for han er ingen ting.» (Gal. 6: 3, Moffatt) La ikke tjenerstillingen stige til hodet på deg. Vær ikke en dominerende sjef eller streng diktator over «fårene». Glem ikke at «fårene» tilhører en annen. De er ikke dine «får». De er «mine får», sier den gode Hyrde, og når han kaller hver enkelt av dem ved navn, ’kjenner de hans røst’. ’De kjenner ikke de fremmedes røst’, og derfor svarer de ikke hvis du snakker til dem i en dominerende tone, med en fremmeds stemme. (Joh. 10: 3—5) Derfor er saktmodighet og ydmykhet den lov som styrer Herrens fårehjord, og alle som er i den, tjenerne innbefattet, må lyde denne loven. Alle må etterligne det fullkomne eksempel på saktmodighet og ydmykhet som er gitt av Kristus, overhyrden. «I alle skal ikle eder ydmykhet mot hverandre; for Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde. Ydmyk eder derfor under Guds veldige hånd.» — 1 Peter 5: 5, 6.
EKSEMPLER FOR HJORDEN I OPPFØRSEL OG VIRKSOMHET
8. Hvilke krav med hensyn til tilsynsmenn skrev Paulus om til Timoteus?
8 I sine brev til Timoteus og Titus framsetter Paulus de krav som må stilles til tjenere og tilsynsmenn i den teokratiske organisasjon: «Derfor må en tilsynsmann [gresk: epískopos, en overoppsynsmann] være udadlelig [hevet over daddel], én kvinnes mann, måteholden [årvåken], sindig [stø, fornuftig, omtenksom], ordentlig [med god oppførsel], gjestfri, dyktig til å undervise; ikke stridslysten over vin [ikke en som er drikkfeldig eller en drukkenbolt], ikke stridbar, men mild, ikke trettekjær, ikke glad i penger [ikke grådig etter ussel vinning]; en som styrer sitt hus vel og har sine barn i underkastelse [under kontroll] med all verdighet.» (1 Tim. 3: 2—4, Am. stand. overs., fotnote) Paulus fortsetter videre: «For hvis en mann ikke kan styre sitt eget hus, hvordan kan han da ha tilsyn med en Guds menighet? Han må ikke være en nyomvendt [ikke en nybegynner eller nyinteressert], ellers kan han bli innbilsk og pådra seg kritikk fra baktalende mennesker. Han må også være godt ansett blant dem som er utenfor, ellers kan han komme i vanære og bli fanget av bakvaskerne.» (1 Tim. 3: 5—7, En am. overs.) Nei, en som blir utnevnt til tilsynsmann, bør ikke være en nyinteressert, det bør være en som viser vekst og modenhet, en som er helt innvigd til Gud og hans tjeneste, og derfor en som er døpt ved nedsenking i vann.
9. Hvilke krav med hensyn til assisterende tjenere skrev Paulus om til ham?
9 Etter å ha omtalt i detaljer de krav som må stilles til dem som skal være tilsynsmenn i Herrens hjord, peker Paulus overfor Timoteus på at assisterende tjenere må nå opp til den samme høye standard i åndelighet og oppførsel: «Derfor bør også assistentene [gresk: di·a’ko·nos, hjelpere, derfor tjenere i Guds hjord] være alvorlige og redelige menn, ikke tilbøyelige til å drikke meget eller til tvilsomme måter å tjene penger på, men menn som kjenner de dype troens sannheter og har en ren samvittighet. De bør først prøves, og bare bli utnevnt til sin tjenerstilling hvis det ikke er noe å si på dem. Det bør være på samme måten med kvinner. De bør være alvorlige og ikke sladderaktige, edruelige og pålitelige i alle henseender. [Føbe, som var en slik kvinne, ble utnevnt til tjener i menigheten i Cen’chre·ae. (Rom. 16: 1, også i etterskrift til Romerne i Aut. eng. overs.)] Assistentene bør være trofaste ektemenn, og menn som styrer sine barn og sine hus vel. De som har fylt denne posten med heder, vinner en ærefull stilling og stor frimodighet ved den tro de har på Kristus Jesus.» — 1 Tim. 3: 8—13, 20de årh, Nye Test., 1904 utg.
10. Hvilke krav med hensyn til tilsynsmenn skrev Paulus om til Titus?
10 I sitt brev med veiledning til Titus ga apostelen Paulus lignende råd angående dem som skulle få ansvaret for å ta seg av Guds hjord på øya Kreta: «Min grunn til å la deg være igjen på Kreta,» skriver Paulus, «var at du skulle få i orden det som ennå ikke var gjort, og utnevne tilsynsmenn i menigheten i de forskjellige byene, slik som jeg ga deg beskjed om. De skal være menn som er ulastelige, som er trofaste ektemenn, hvis barn er kristne og aldri har vært anklaget for ryggesløs atferd eller har vært uregjerlige. For en ledende tjener, som Guds husholder, bør være en mann som er ulastelig; ikke egenrådig eller hissig, heller ikke tilbøyelig til drikk eller krangel eller tvilsomme måter å tjene penger på. Han bør derimot være gjestfri, ivrig etter å gjøre det rette, taktfull, rettferdig, en mann som lever et hellig liv og er i stand til å beherske seg, som fører en lære som en kan stole på fordi den er i samsvar med den anerkjente lære, så han kan være i stand til å oppmuntre andre ved sunn lære og også gjendrive våre motstandere.» — Titus 1: 5—9, 20de årh. Nye Test.
11. I hvilke henseender bør tjenerne være eksempler for hjorden?
11 Hvis tjenerne skal være gode eksempler for sine brødre i Guds menighet, må de stadig og vedholdende frambringe «åndens frukt», som er «kjærlighet, glede, fred, langmodighet, mildhet, godhet, trofasthet. (Gal. 5: 22) «Men en Herrens tjener må ikke stride, han må være mild imot alle, dugelig til å lære andre, i stand til å tåle ondt, så han med saktmodighet viser dem til rette som sier imot, om Gud dog engang ville gi dem omvendelse, så de kunne kjenne sannheten.» (2 Tim. 2: 24, 25) «Vær et eksempel for dem som tror, i tale, oppførsel, kjærlighet, tro og renhet. Legg vinn på den offentlige opplesing av Skriften, forkynnelsen og læren inntil jeg kommer. Vanskjøtt ikke den gaven du har, .... Dyrk disse ting, hengi deg til dem, så alle kan se din framgang. Gi akt på deg selv og på din undervisning. Hold ut i ditt arbeid, for hvis du gjør det, skal du frelse både deg selv og dem som hører deg.» (1 Tim. 4: 12—16, En am. overs.) Og på grunn av at Timoteus fulgte dette rådet, og Paulus selv praktiserte det han lærte, kunne Paulus gjøre tessalonikerne oppmerksom på hvordan han og Timoteus og Silvanus hadde vært gode eksempler blant dem. «I vet jo selv hvorledes I bør etterfølge [etterligne, Diaglott] oss; for vi levde ikke utilbørlig iblant eder, .... for å gi eder et forbilde i oss, forat I skulle etterfølge oss.» — 2 Tess. 1: 1; 3: 7—9.
12. Hvilken formaning gir derfor Vakttårnet tjenerne?
12 Tjenere, følg overhyrdens eksempel i oppførsel! Etterlign apostlene! Vis deres brødre et godt eksempel både i ord og gjerning! Vær trofaste, støe, regelmessige, rolige, alvorlige, omtenksomme, ydmyke, saktmodige, fredelige, troverdige, pålitelige, oppriktige. Og framfor alt, vis kjærlighet. Let etter Herrens «andre får» som har gått seg vill, med kjærlighet og stor barmhjertighet, ømhet og langmodighet, og når dere finner dem, så fø dem. Føde er det som skal til. Som vismannen sier: «La falskhet og løgn være langt borte fra meg; gi meg hverken fattigdom eller rikdom; gi meg den føde som er nødvendig for meg.» (Ordsp. 30: 8, Am. stand. overs.) Denne nødvendige føde som blir skaffet til veie av den gode og rettferdige Hyrde, er Guds åpenbarte ord, og den som eter av det, er lovt evig liv. (Joh. 6: 68) «Den rettferdiges munn er en livsens kilde, .... Den rettferdiges lepper nærer mange.» (Ordsp. 10: 11, 21) Fø ikke bare de åndelig talt radmagre «får» dere finner på feltet, men, tjenere, fø også den hjorden dere hører til, og ta dere av den. «Pass på dere selv og hele den hjord som den hellige ånd satte dere til voktere for.» — Ap. gj. 20: 28, Moffatt.
13. Hvordan viser tjenerne at de er trofaste hyrder og ikke leiesvenner?
13 De tjenere Herren har utnevnt, er ikke leiesvenner. De er trofaste hyrder og voktere for «fårene». Leiesvenner bryr seg ikke noe om «fårene», og hvis det kommer ulver inn i hjorden for å lemleste og drepe, da løper de for å redde sitt eget skinn. (Joh. 10: 12, 13) Trofaste hyrder, derimot, kjemper for fårene, ikke imot dem, og lik den gode Hyrde er de til og med villige til å sette sitt liv til for fårene. (Joh. 10: 11) Lik overhyrden er trofaste tjenere villige til å la sine brødres velferd gå foran sin egen bekvemmelighet. Fordi de er villige til å sette livet til for sine brødre, er de mer villige til å la sine egne ting ligge, for å hjelpe de svakere med deres problemer. Hvis forkynnerne lager byrder for seg selv og for tjenerne, da tilbyr tjenerne å gi den hjelp og bistand som de mener etter omstendighetene er best, ikke motvillig, men med glede og drevet av kjærlighet til de svakere medlemmer. (Gal. 6: 1, 2, En am. overs.) I motsetning til kristenhetens leiesvenner og falske hyrder, styrker tjenerne i den teokratiske organisasjon åndelig talt de svake, helbreder de syke, forbinder de sårede, bringer tilbake de forvillede, leter etter de bortkomne lam. (Esek. 34: 4) Det er Guds vilje at ikke et eneste lam skal fortapes. — Matt. 18: 10—14.
14. Hvorfor kreves det så meget av tjenerne? Hvilken lønn får de?
14 Hvis det ser ut som om dette er meget å forlange av tjenerne, da er det fordi de har fått så meget fra Herrens hånd i retning av velsignede tjenesteprivilegier. Regelen er at den som meget er gitt, av ham skal til gjengjeld meget kreves. (Lukas 12: 48) Husk at det er overfor den store Hyrde og overhyrden at dere er ansvarlige som tjenere, og at den tjenesten dere utfører overfor deres brødre, blir regnet som om den var gjort for Herren. «Fårene» er Herrens. Vær derfor ikke late tjenere eller unyttige slaver, forat dere ikke skal bli kastet ut, ikke bare fra stillingen som tjenere, men «i mørket utenfor» uten noen mulighet mer for å finne livet. (Matt. 24: 48, 51; 25: 26) Trofasthet i utførelsen av ens plikter er det som bringer gode resultater, resultater i form av lønn, lønn nå og i de kommende tidsaldre både for tjenerne og hjorden. Så lenge både tjenerne og «fårene» fortsetter å «høre» sin Herres røst og følger ham, vil det være stor, felles fryd og glede, og da vil det gå raskt framover mot den herlige nye verden med evig fred og velstand, der det ikke finnes ville dyr, avsvidd jord eller uttørkede elver. For en velsignet lodd vi har nå! For noen herlige muligheter det er som ligger foran oss! Med stemmer og hjerter forent i takk og pris til Jehova synger vi: «Vi, ditt folk og den hjord du før, vi vil love deg evindelig; fra slekt til slekt vil vi fortelle din pris.» — Salme 79: 13.
Min sønn! Forakt ikke [Jehovas] tukt og vær ikke utålmodig når han refser deg! For den [Jehova] elsker, ham refser han, som en far refser den sønn han har kjær. — Ordsp. 3: 11, 12.