Uenighet blant forskere?

«SELV om vi ikke bør forkaste den tanke at vitenskapen er en søken etter sannheten om verden, bør vi ta i betraktning de psykologiske og sosiale faktorer som ofte virker i motsatt retning.» Det skrev Tony Morton i en avhandling som het «Motstridende skoler: Forskeres motiver og metoder». Ja, det ser ut til at berømmelse, økonomisk vinning eller til og med politiske sympatier noen ganger har øvd innflytelse på forskningsresultater.

Så langt tilbake som i 1873 gav lord Jessel uttrykk for bekymring for at slike ting hadde innflytelse på rettssaker, da han sa: «Uttalelser fra sakkyndige . . . er uttalelser fra personer som i noen tilfeller har dette som sitt levebrød, og som i alle sakene får betalt for sine uttalelser. . . . Det er jo bare naturlig at han i sitt sinn, uansett hvor ærlig han måtte være, er partisk til fordel for den personen som har gitt ham oppdraget, og følgelig forekommer da også slik partiskhet.»

Ta for eksempel rettsmedisinere. En ankedomstol pekte på at de kan bli partiske. Tidsskriftet Search skriver: «Det at politiet søker deres bistand, kan i seg selv skape et forhold mellom politiet og rettsmedisinerne. . . . Rettsmedisinere ansatt av myndighetene kan komme til å se det som sin oppgave å hjelpe politiet.» Dette tidsskriftet nevnte også de IRA-sakene i Storbritannia som gjaldt Maguire (1989) og Ward (1974), og som dreide seg om bombeeksplosjoner. Det omtalte disse sakene som et «talende vitnesbyrd om hvor beredt noen svært erfarne og ellers aktverdige vitenskapsmenn er til å forlate vitenskapelig nøytralitet og se det som sitt ansvar å hjelpe påtalemyndigheten».

Et annet eksempel som illustrerer dette godt, er Lindy Chamberlain-saken i Australia (1981/82), som filmen «Et skrik i mørket» var basert på. Rettsmedisinere la fram bevismateriale som etter alt å dømme talte imot Lindy Chamberlain, som var tiltalt for å ha myrdet sitt lille spedbarn, Azaria. Selv om hun hevdet at en dingo (villhund) hadde drept barnet, ble hun erklært skyldig og sendt i fengsel. Flere år senere, da barnets skitne, blodige jakke ble funnet, viste en nærmere granskning av det tidligere bevismaterialet at det ikke var holdbart. Som følge av det ble Lindy Chamberlain satt fri, hennes dom ble omstøtt, og hun fikk erstatning for uriktig domfellelse.

Når forsker står mot forsker, kan striden noen ganger bli bitter. For noen tiår siden ble det slått stort opp i hele verden at lege William McBride utfordret produsentene av legemidlet thalidomid, som var markedsført som et middel mot morgenkvalme under svangerskap. Da han gjorde oppmerksom på at dette legemidlet kunne forårsake alvorlige misdannelser hos ufødte barn, ble han en helt over natten. Men en del år senere, mens han arbeidet med et annet prosjekt, anklaget en lege som var blitt journalist, ham for å forandre på vitenskapelig materiale. McBride ble funnet skyldig i vitenskapelig svik og i tjenesteforseelse. De australske helsemyndigheter tok fra ham retten til å praktisere som lege.

Vitenskapelige kontroverser

En kontrovers som pågår for tiden, dreier seg om hvorvidt elektromagnetiske felt er helseskadelige for mennesker og dyr eller ikke. Det er ting som tyder på at vårt miljø i stort omfang blir forurenset av elektromagnetisk stråling, stråling fra mange kilder — alt fra høyspentledninger til PC-en og mikrobølgeovnen i folks hjem. Noen hevder til og med at mobiltelefoner etter noen års bruk kan skade hjernen. Andre igjen peker på vitenskapelige undersøkelser som tyder på at elektromagnetisk stråling kan forårsake kreft og føre til døden. Avisen The Australian nevner et eksempel på dette: «Et britisk elektrisitetsverk er saksøkt fordi en gutt som døde, angivelig hadde fått kreft som følge av at han sov i nærheten av høyspentledninger.» Dr. Bruce Hocking i Melbourne, som er rådgiver innen yrkesmedisin, oppdaget at «leukemi er mer enn dobbelt så vanlig blant barn som bor innenfor en radius av omkring fire kilometer fra Sydneys hovedfjernsynstårn, som blant barn som bor utenfor firekilometerradien».

Mens miljøforkjempere forsvarer slike argumenter, risikerer storindustrien og kommersielle interesser å tape enorme pengesummer på det de kaller «unødig skremselspropaganda». Så de går til motangrep og får støtte fra andre deler av forskermiljøet.

Så har vi kontroversen angående kjemisk forurensning. Noen har beskrevet dioksin som «det giftigste kjemiske stoffet som er skapt av mennesker». Dette stoffet, som Michael Fumento beskriver som «rett og slett et uunngåelig biprodukt i produksjonen av visse ugressmidler» (Science Under Siege), er av enkelte blitt omtalt som «det viktigste stoffet i agent orange».a Midlet var særlig i søkelyset etter Vietnamkrigen. Det ble store rettsoppgjør mellom krigsveteraner og kjemiske bedrifter, og begge gruppene hadde sine egne vitenskapelige eksperter som forfektet stikk motsatte syn.

Slike miljøspørsmål som global oppvarming, drivhuseffekten og nedbrytingen av ozonlaget får også mye offentlig oppmerksomhet. Avisen The Canberra Times sier om bekymringen for miljøet i Antarktis: «Forskning foretatt av vitenskapsfolk ved Palmer Station, en amerikansk vitenskapelig base på Anvers Island, viser at høy ultrafiolett stråling skader slike laverestående livsformer som plankton og bløtdyr og kan begynne å arbeide seg oppover i næringskjeden.» Men mange andre vitenskapelige undersøkelser ser ut til å imøtegå en slik oppfatning og å fordrive frykten for ozonnedbryting og global oppvarming.

Hvem er det så som har rett? Det virker som om alle påstander og argumenter kan bevises eller motbevises av vitenskapelige eksperter. «En vitenskapelig sannhet fastslås minst like mye på grunnlag av tidens sosiale klima som på grunnlag av fornuft og logikk alene,» sier boken Paradigms Lost. Michael Fumento oppsummerer dioksinsaken på denne måten: «Vi er alle, alt etter hvem man hører på, enten potensielle ofre for forgiftning eller potensielle ofre for grov desinformasjon.»

Men det er noen kjente vitenskapelige katastrofer som ikke kan bortforklares. Vitenskapen må stå til regnskap for disse.

«En overveldende og bitter tragedie»

I «Et budskap til åndsarbeidere», som ble offentliggjort 29. august 1948, reflekterte Albert Einstein over vitenskapens mindre glamorøse øyeblikk da han sa: «Av smertelig erfaring har vi lært at rasjonell tenkning ikke er tilstrekkelig til å løse problemene i vårt sosiale liv. Grundig forskning og energisk vitenskapelig arbeid har ofte medført tragiske virkninger for menneskeheten . . . [og] skapt midler til menneskenes egen masseutryddelse. Dette er virkelig en overveldende og bitter tragedie!» — Tanker og meninger fra mine senere år av Albert Einstein.

En Associated Press-melding sa nylig: «Storbritannia innrømmer å ha testet stråling på mennesker.» Det britiske forsvarsdepartementet bekreftet at regjeringen hadde utført strålingsforsøk på mennesker i nærmere 40 år. Et av disse forsøkene dreide seg om en atomprøvesprengning i Maralinga i Sør-Australia i midten av 1950-årene.

Maralinga er et navn som er avledet av et ord som aboriginene bruker for «torden», og dette øde området var et perfekt sted for britenes vitenskapelige forsøk. Etter den første bombesprengningen lå det gledesrus i luften. En avis i Melbourne skrev: «Da [den radioaktive] skyen ble svakere, kom kolonner av lastebiler og jeeper kjørende med de britiske, kanadiske, australske og newzealandske militære som hadde sett på eksplosjonen fra dekningsgraver bare åtte kilometer fra eksplosjonspunktet. Og alle smilte. Det var som om de kom tilbake fra en piknik.»

Chapman Pincher, som skrev om vitenskapelige emner i den britiske avisen Daily Express, komponerte til og med en sang som het «Lengsel etter soppskyen». Og et regjeringsmedlem forsikret folk om at prøvesprengningen hadde gått nøyaktig som planlagt, og at det ikke kom til å være noen strålingsfare for noen i Australia. Flere år senere forsvant imidlertid smilene fra ansiktene på dem som var i ferd med å dø som følge av at de var blitt utsatt for stråling. Det ble en mengde erstatningssøksmål. Nå var det ingen «Lengsel etter soppskyen»! Maralinga er fremdeles forbudt område som følge av strålingsfaren.

USAs erfaring med atomprøvesprengningene i Nevada ser ut til å være omtrent den samme. Noen oppfatter det hele som et politisk spørsmål og ikke som en vitenskapelig fadese. Robert Oppenheimer, som stod ansvarlig for framstillingen av den første amerikanske atombomben, i Los Alamos i New Mexico, sa: «Det er ikke vitenskapsmannens ansvar å avgjøre om en hydrogenbombe skal brukes. Det ansvaret påhviler det amerikanske folk og deres valgte representanter.»

En annen slags tragedie

Etter den annen verdenskrig ble det vanlig praksis å gjøre bruk av blod i medisinsk øyemed. Vitenskapen hyllet blod som livreddende og erklærte at det var trygt å bruke det. Men etter at AIDS kom, er legevitenskapen ristet ut av sin selvtilfredshet. Plutselig viste det seg at blodet, som etter sigende reddet liv, i noen tilfeller tok liv. En direktør for et større sykehus i Sydney i Australia sa til Våkn opp!: «I flere tiår har vi foretatt blodoverføringer uten at vi har visst noe særlig om blodet. Noen av de sykdommene blodet førte med seg, visste vi ikke om engang. Hva mer vi overfører, vet vi fortsatt ikke, for vi kan ikke teste med tanke på noe vi ikke kjenner.»

Et annet tilfelle, som var særlig tragisk, gjaldt bruken av et veksthormon i behandlingen av ufruktbare kvinner. Kvinner som følte at livet ble mer meningsfylt hvis de fikk barn, så denne behandlingen som en velsignelse. Flere år senere døde noen av dem av Creutzfeldt-Jakobs sykdom (CJS), en sykdom som ødelegger hjernen. Det begynte å skje at barn som var blitt behandlet for veksthemming med det samme hormonet, døde. Forskere oppdaget at vitenskapsmenn hadde hentet hormonet fra hypofysen til døde mennesker. Noen av likene hadde etter alt å dømme vært bærere av CJS-viruset, og partier med hormonet ble infisert. Enda mer tragisk er det at noen av de kvinnene som var blitt behandlet med hormonet, ble blodgivere før symptomene på CJS viste seg. Det hersker bekymring for at smittestoffet nå kan være i blodbankene, for det finnes ingen metode for testing med tanke på det stoffet.

All vitenskap innebærer en viss risiko. Det er ikke noe rart at boken The Unnatural Nature of Science sier om vitenskapen: «[Den] blir betraktet med en blanding av beundring og frykt, håp og fortvilelse og blir sett på både som kilden til mange av problemene i det moderne industrisamfunn og som kilden til den framtidige løsningen på disse problemene.»

Men hvordan kan vi redusere risikoen for oss personlig? Hvordan kan vi ha et likevektig syn på vitenskapen? Det kan være nyttig å lese den neste artikkelen.

[Fotnote]

[Uthevet tekst på side 6]

Et regjeringsmedlem sa at det ikke kom til å være noen strålingsfare

[Uthevet tekst på side 7]

Det er fortsatt radioaktiv stråling i Maralinga

[Bilde på side 8]

«Det er ikke vitenskapsmannens ansvar å avgjøre om en hydrogenbombe skal brukes.»

— Robert Oppenheimer, atomforsker

[Rettigheter]

Hulton-Deutsch Collection/Corbis

[Bilde på side 9]

«Av smertelig erfaring har vi lært at rasjonell tenkning ikke er tilstrekkelig til å løse problemene i vårt sosiale liv.»

— Albert Einstein, fysiker

[Rettigheter]

Foto: U.S. National Archives

[Bilderettigheter på side 5]

Richard T. Nowitz/Corbis

[Bilderettigheter på sidene 8 og 9]

USAF-foto