Costa Rica
FOR nesten 500 år siden stod en høy, grovbygd mann med krum nese på skipsdekket og gransket kysten av Mellom-Amerika på leting etter en passasje til Indiahavet. Han lette forgjeves. Men det han oppdaget i 1502, var det landet som ble kalt Costa Rica, som betyr «den rike kyst».
Denne mannen var Christofer Columbus, en italiener som under spansk flagg seilte sin fjerde og siste tur til Den nye verden. Han og andre oppdagelsesreisende håpet også å finne gull i Costa Rica, men det fantes lite av edle metaller i området. Noe Columbus imidlertid ikke visste, var at de største rikdommene i landet skulle vise seg å bli dets innbyggere, spesielt dem som har egenskaper som gjør dem verdifulle for Jehova.
Landet som Columbus oppdaget, var allerede bebodd av indianere. Senest i år 1000 hadde de slått seg ned i dette landet, som binder sammen Nord- og Sør-Amerika. Men hvordan er landet i dag?
Costa Rica ligger mellom Atlanterhavet (Det karibiske havet) i øst og Stillehavet i vest. En sammenhengende kjede av høye, taggete fjell strekker seg gjennom landet, fra grensen mot Nicaragua i nord og til grensen mot Panama i sørøst. Noen av de høyeste fjelltoppene er aktive vulkaner. I lavlandet langs kysten er klimaet varmt, og her trives de tropiske regnskogene. Flertallet av innbyggerne i landet holder til på det kjølige sentrale høylandet omkring landets hovedstad og største by, San José, som er omkranset av fjellskråninger kledd med kaffebusker.
I dag er innbyggertallet anslått til 2,6 millioner. Nittisju prosent er mestiser og hvite, hovedsakelig av spansk herkomst, mens indianerne teller omkring 5000. Det offisielle språket er spansk, og landets statsreligion er romersk-katolsk, men det finnes også ikke-katolske trossamfunn.
Mot slutten av 1800-tallet utvandret mange til Costa Rica fra Jamaica, Trinidad og Barbados. Disse hardføre menneskene kom for å arbeide på United Fruit Companys produktive bananplantasjer langs atlanterhavskysten. De tok selvfølgelig med seg sin protestantiske og katolske tro og tradisjon. De aller fleste av disse viljesterke og hardt arbeidende innvandrerne hadde kjærlighet til Bibelen.
BIBELENS SANNHET BLIR FUNNET
Før det 19. århundre var omme, ble det gjort en mer betydningsfull oppdagelse i Costa Rica enn den Columbus gjorde. Bibelens sannhet ble funnet! På hvilken måte Rikets budskap først kom til Costa Rica er ikke kjent. Men Jehovas vitner i Jamaica kan fortelle at to jamaicanere som hadde utvandret til Costa Rica, H. P. Clarke og Louis Facey, fant sannheten der, og de tok det gode budskap med seg tilbake til sitt hjemland.
Anna Reynolds, en ivrig bibelstudent fra Jamaica, kom til Costa Rica i 1904. Kort tid etter sendte Selskapet Vakttårnet en pilegrim, bror Condell, dit, for at han skulle slutte seg til henne i kolportørarbeidet eller heltidsforkynnelsen. Straks bror Condell kom tilbake til Jamaica og meldte fra om den interesse han hadde funnet, ble det bestemt at en annen kolportør, Frank Hudson, skulle sendes til Costa Rica. Han ankom i 1906 og vakte stor interesse for budskapet blant den svarte, engelsktalende befolkningen. The Watch Tower for 1. januar 1907 viste at det i 1906 ble levert mye bibelsk litteratur i Costa Rica.
BUDSKAPET BLIR FORKYNT
I 1914 hadde sannheten nådd alle kystområdene langs Atlanterhavet. Samme år dannet Henry Adamson den første ecclesiaen eller menigheten i Guácimo, en liten by omkring 80 kilometer fra Puerto Limón, som er handelssentret i dette fremgangsrike jordbruksområdet. På den tiden hadde budskapet også nådd fram til hovedstaden, San José, som ligger over 160 kilometer fra Puerto Limón. Det bodde i det minste to engelsktalende brødre i San José, men siden innbyggerne snakket spansk og litteraturen bare fantes på engelsk, var det i mange år liten fremgang å spore. Det ble holdt møter i private hjem, men offentligheten ble ikke innbudt til dem.
Men i andre deler av landet økte virksomheten i en slik grad at det ble nødvendig å utnevne en bror til pilegrim (kretstilsynsmann). Han skulle besøke alle brødrene i Costa Rica, også i San José. Det var Victor Samuels som ble satt til denne oppgaven.
STEVNER PÅ ET TIDLIG TIDSPUNKT
I 1914 ble det holdt et stevne i byen Puerto Limón, og 11 ble døpt. William og Claudia Goodin og Henry og Matilde Steele ble sammen med familien Wilson og familien Williams alle døpt på denne tiden. I dag er deres barn, barnebarn og oldebarn opptatt i forkynnelsesarbeidet i Costa Rica, noe vi vil komme nærmere inn på senere.
Selskapet Vakttårnet skaffet ikke til veie disposisjoner til de foredragene som ble holdt ved disse stevnene. Talerne valgte selv emner og laget sine egne disposisjoner, og noen av dem talte til og med uten notater. Brødrene gav rikelig med penger og mat til bespisningen, og måltidene ble servert gratis hjemme hos en av brødrene. Måltidet bestod av en sterkt krydret kyllingrett sammen med ris og erter kokt i kokosmelk, og stekte, modne bananer stod alltid på menyen.
Mot slutten av hvert stevne var det vanlig at brødrene holdt det som ble kalt kjærlighetsmåltider. Ved slike anledninger ble det sunget religiøse sanger og sendt rundt kjeks til alle som var til stede. Sangene ble sunget firstemt med melodiøse og fyldige stemmer.
SPESIELLE TREKK
Brødrene feiret den årlige høytiden til minne om Kristi død på en merkelig måte, iført hvite klær. Barna fikk vanligvis ikke være med, fordi de forstyrret og gjorde det vanskelig å bevare alvoret ved høytiden. Alle forsynte seg av brødet og vinen, og deretter drog de hver til sitt uten å si et eneste ord til hverandre.
Spesielle dåpsarrangementer ble truffet like før minnehøytiden. Brødrene og søstrene ble oppfordret til å ta på seg hvite dresser og kjoler for anledningen. For å unngå nysgjerrige tilskuere stod de opp før daggry og drog ned til stranden for å utføre dåpsseremonien før naboene merket noe. Mens dåpskandidatene ble døpt i sjøen, stod de andre i bakgrunnen og sang.
De offentlige foredragene ble holdt utendørs. Alle vitnene samlet seg på et avtalt sted, og taleren holdt sitt bibelske foredrag mens tilhørerne stod eller satt rundt ham i en halvsirkel. Det kom også noen fra offentligheten, og når sangen begynte, stemte de i.
Et av de navnene som ble brukt om brødrene, var De gamles kirke, fordi lite eller ingenting ble gjort for å hjelpe barna åndelig sett, og fordi de aller fleste som tilhørte organisasjonen, var langt oppe i årene. Senere opprettet brødrene en egen søndagsskole for barn, og etter hvert forstod de at foreldrene var ansvarlig for opplæringen av barna. Matilde Steele var imidlertid allerede klar over dette ansvaret. Hun fødte sitt sjuende barn, Josephine, i 1918, og bare 40 dager etter fødselen tok hun henne med til et stevne i Cahuita, en badeby sør for Puerto Limón. Dette var risikabelt siden de måtte reise hele dagen med tog, båt og muldyr i det varme og fuktige været. Men lille Josephine fikk ingen men av den anstrengende reisen. Da hun var 17 år gammel, ble hun døpt, og hun tjener fremdeles Jehova trofast sammen med sin familie.
DET OPPSTÅR SPLID
Mens organisasjonen fremdeles var i sin barndom, begynte Satan å spre misunnelse, stolthet, sjalusi og selvisk ærgjerrighet blant brødrene. Striden kom tydelig til uttrykk ved at enkelte kjempet om å få fremtredende stillinger i menigheten. De eldste ble valgt til slike stillinger på demokratisk måte ved håndsopprekning, og det ble derfor regelmessig holdt valg. Ærgjerrige brødre som mente de hadde bedre forståelse av sannheten enn dem som flertallet valgte til de forskjellige stillingene, forsøkte å undergrave menighetens tillit til de ansvarlige brødrene. Hvordan gjorde de det? Ved å stille spørsmål og motspørsmål under møtene. Brødrene tok parti, og resultatet ble at menigheten delte seg i to grupper, som kom sammen på forskjellige steder i Puerto Limón.
DÅRLIG PÅVIRKNING
Denne lille, men splittede gruppen av kristne skulle møte flere vanskeligheter da Selskapet Vakttårnets første president, Charles T. Russell, døde i 1916. Ved hovedkontoret i Brooklyn i New York dannet selviske brødre en djevelsk sammensvergelse i den hensikt å frata Selskapets neste president, Joseph F. Rutherford, og andre utnevnte brødre tilsynet med organisasjonen. Men Jehova tillot ikke at hans organisasjon falt i hendene på slike troløse personer.
En av hovedmennene bak opprøret var Paul Johnson, som mente at Adam og Eva også ville få nyte godt av Jesu gjenløsningsoffer, stikk i strid med Selskapets forklaring. Han skrev brev og sendte sine egne skrifter til brødrene i Costa Rica og bad dem om ikke å støtte bror Rutherford. Enkelte satte Johnsons lære foran Bibelens lære og forlot organisasjonen.
DET FØRSTE BESØKET FRA HOVEDKONTORET
I 1917 fikk Costa Rica for første gang besøk av en representant for Selskapet Vakttårnets hovedkontor i Brooklyn da Walter Bundy og hans kone besøkte landet. Men hvorfor brukte Selskapet mange penger på å sende en representant den lange veien til Costa Rica? I 1918 hadde antall bibelstudenter i landet økt til 73, og det var bare tre land i hele verden hvor det var flere vitner enn i Costa Rica. Det var De britiske øyer, De forente stater og Australia. På denne tiden bodde det under en halv million mennesker i Costa Rica.
NOEN BLE FØRT PÅ VILLSPOR
Satan anstrengte seg ytterligere for å knuse sannheten ved å avlede brødrenes oppmerksomhet fra det som var mest betydningsfullt, nemlig å opphøye Jehovas navn. En ny organisasjon som var kjent som Universal Negro Improvement Association (UNIA), stod fram blant den svarte befolkningen i kystområdet langs Atlanterhavet.
Hva var hensikten med denne organisasjonen? Den skulle kjempe for å bedre forholdene for de svarte. Et av de tiltak den satte i verk, ble kalt Tilbake til Afrika-bevegelsen, og den svarte befolkningen betraktet den på omtrent samme måte som jødene betraktet sionistbevegelsen.
Brødrene ikke bare interesserte seg for denne organisasjonen, men de gikk så langt som til å anvende enkelte skriftsteder fra Bibelen feilaktig for å støtte organisasjonen. Hva ble resultatet? Noen av brødrene lot sin oppmerksomhet bli ledet bort fra det arbeid som bestod i å forkynne det gode budskap om Riket som løsningen på menneskenes problemer. Også pilegrimen Victor Samuels lot seg villede. Han ble utnevnt til prest for UNIA og talte på deres møter istedenfor på menighetens møter. Dette hadde uten tvil en skadelig virkning på brødrene.
Omkring 1924 drog Victor Samuels til Afrika for å hjelpe den afrikanske befolkningen. I et brev som han skrev fra Lagos i Nigeria til en av brødrene i Costa Rica, fortalte han at han hadde levert 2500 eksemplarer av boken Guds Harpe. Så selv om hans motiv for å reise til Afrika ikke utelukkende var teokratisk, bidrog reisen til at Rikets budskap ble gjort kjent i Nigeria.
VEIEN TIL ENHET
Etter at Victor Samuels drog fra Costa Rica, utnevnte Selskapet Henry Adamson fra den opprinnelige menigheten i Guácimo til pilegrim i 1924 og lot ham få ansvaret for arbeidet. Noen brødre i Puerto Limón likte ikke den måten bror Adamson behandlet forskjellige saker på, så de gjorde opprør. Omkring to år senere sendte Selskapet en annen representant fra Brooklyn, George Young. Hans oppgave bestod i å forene brødrene i Puerto Limón og få forkynnelsesarbeidet i gang igjen. Først holdt han et bibelsk lysbildeforedrag i Arrasty teater i Puerto Limón i lyset fra en lykt. Etterpå besøkte han brødrene i San José for å få arbeidet i gang blant de spansktalende i hovedstaden.
Bror Youngs bestrebelser for å forene de to gruppene i Puerto Limón lyktes ikke, så han drog tilbake til De forente stater. Bror Adamson ble overført fra Costa Rica til Panama i begynnelsen av 1927. Etter at de hadde reist, utnevnte ikke Selskapet en annen pilegrim til å føre tilsyn med arbeidet før ti år senere, i 1937. Men de lokale brødrene fortsatte ufortrødent. De forkynte på de fire—fem stedene hvor gruppene kom sammen, og de sendte felttjenesterapportene direkte til Selskapet i Brooklyn.
I 1931 ble de bønnene om enhet som de trofaste bad, besvart da Selskapet sendte brev til alle menighetene og oppfordret dem som var enig med Selskapet, til å anta et nytt navn — Jehovas vitner. Da resolusjonen ble vedtatt, ringte dødsklokken for den opprørske, navnløse gruppen. Den døde ut, og dermed var det slutt på splittelsene i menigheten i Puerto Limón. Den teokratiske utnevnelsen av tjenere i 1938 forente brødrene enda mer.
ARBEIDET TAR SEG OPP IGJEN
Før bror Adamson drog til Panama, organiserte han en gruppe i Río Hondo, en liten landsby i den atlantiske sone. En av dem som ble døpt den 17. november 1926, var Albert Ezra Pile. Han hørte om sannheten for første gang den dagen han kom fra Barbados i 1918 i en alder av 29 år, men lite ante han den gang at han skulle spille en viktig rolle i Jehovas vitners historie i årene som skulle komme. Da han skulle legge seg for natten, spurte han verten sin om han kunne få noe å lese på, og han fikk det første bindet av Studier i Skriften. Den natten tente gnisten fra Bibelens sannhet hans kjærlighet til Jehova. Han ble snart pioner, og i en alder av 99 år kommer han nå sammen med Siquirres menighet. Men hvilken innflytelse hadde han på forkynnelsesarbeidet?
I 1927 flyttet bror Pile til den lille byen Siquirres, hvor han traff Frank Hudson, den kolportøren som hadde kommet til dette landet i 1906 for å sette i gang arbeidet. Men bror Hudsons iver i tjenesten hadde nå kjølnet fordi han var blitt motløs. Bror Pile og bror Hudson bestemte seg så for å slå seg sammen og sette fart i arbeidet igjen på en mer organisert måte.
Da det kom krigsskyer på Europas himmel i 1937, fryktet bror Pile at krigstrusselen skulle stanse forsyningen av litteratur fra hovedkontoret til Costa Rica. Så han skrev til Brooklyn og tilbød seg å ta hånd om Selskapets litteraturlager hjemme hos seg selv. Selskapet samtykte i det, og litteraturen ble overført fra Puerto Limón til Siquirres. Bror Pile ble lagertjener og sendte litteraturen til alle de delene av landet hvor det bodde vitner.
ET NYTT FELT
Hittil har vi bare drøftet det som skjedde langs atlanterhavskysten blant den engelsktalende befolkning. Men det var ennå ikke blitt gjort noen særlige bestrebelser for å nå de spansktalende med budskapet om Riket i denne delen av landet.
Det var i Siquirres at man begynte å arbeide blant de mange spansktalende i den atlantiske sone. Det skjedde da Florencio Pérez, en nicaraguaner, fikk høre om sannheten på en uvanlig måte. Året var 1932. Det som vakte Florencios appetitt på sannheten, var en statue som tilhørte Frank Hudson. Bror Hudson hadde laget en solid modell av den billedstøtten Nebukadnesar så i en drøm, hvor hodet var av gull, brystet av sølv og leggene av jern. Han pleide å sette denne modellen på verandaen til huset sitt, og når noen forbipasserende stanset, forklarte han hva den betydde. Noen ganger satte han opp en tavle på torget for å forklare bibelske profetier for dem som samlet seg rundt ham.
Frank Hudson kunne lite spansk, og Florencio kunne svært lite engelsk. Til tross for denne språkbarrieren ble Florencio interessert i Hudsons forklaring av Bibelen, og han lærte seg selv å lese og skrive.
Da Florencio leste brosjyren Hjem og lykke, ble han overbevist om at dette var sannheten, og skrev til Selskapet i Brooklyn. Han skrev at han ville samarbeide med Jehovas vitner. Selskapet svarte ved å sende et oppmuntrende brev og en spansk bibel. Fra da av begynte han å vie all sin tid til utbredelsen av budskapet om Riket og brukte bibelsk litteratur han fikk av bror Hudson. I 1938 ble Florencio døpt på et stevne i Siquirres.
DEN FØRSTE SPANSKE PIONEREN
Et år før Florencio Pérez ble døpt (men etter at han hadde innviet seg), søkte han Selskapet om å få begynne i pionertjenesten. Han ble utnevnt den 1. juni 1937 og ble dermed den første spansktalende pioneren som ble utnevnt i Costa Rica. Det første oppdraget han fikk, gikk ut på å forkynne for den spansktalende befolkningen i den atlantiske sone. Han fikk også i oppdrag å samarbeide med den lille spansktalende menigheten i San José.
Bror Pérez brukte et vell av metoder for å utbre budskapet om Riket. Av og til bandt han brosjyrer til noen grener på trær som stod langs stier, så folk som gikk forbi, kunne finne dem. Han pleide også å gå til flyplassen i San José og levere litteratur til passasjerer som skulle reise utenlands, og få dem til å love at de skulle gi litteraturen videre til noen andre. Når han gikk til fots i tett jungel, sov han der han tilfeldigvis var når natten falt på, noen ganger under åpen himmel og prisgitt moskitoene. Ofte brøt han nattens stillhet ved å klimpre på gitaren sin, som han alltid hadde med seg. Han vandret omkring og la for dagen en evangelists ånd også etter at han kom til Nicaragua, hvor han fortsatte som pioner i mange år.
SAN JOSÉ MENIGHET
Hvordan var den spansktalende menigheten i San José blitt opprettet? Siden den første verdenskrig var de engelsktalende møtene blitt holdt hjemme hos bror Williams, som lærte sannheten å kjenne i 1912 og senere ble presiderende tilsynsmann. Han hadde tidligere vært lekpredikant i en evangelisk kirke, hvor hans kone spilte orgel. Ettersom det var få engelsktalende som bodde i hovedstaden den gangen, var ikke økningen så stor.
Men da man fikk litteratur på spansk, gikk forkynnelsesarbeidet lettere. I 1931 hadde en gruppe på 10—12 spansktalende begynt å komme sammen i private hjem. Felipe Salmerón var en av dem. Han forkynte også i havnebyen Puntarenas ved stillehavskysten. Endelig, etter over 30 år, hadde sannheten nådd fra kyst til kyst.
I slutten av 1941 ble bror Pile sendt fra Siquirres til San José for å erstatte bror Williams som tilsynsmann. Menigheten kom nå sammen hjemme hos Flavio Romero, og Selskapet korresponderte med dem gjennom pioneren Florencio Pérez.
MISJONÆRER FRA GILEAD STYRKER BRØDRENE
Da bror Pile skrev sin rapport til Selskapet om tilstanden til menigheten i San José, anbefalte han at det ble sendt en bror som var stabil i teokratiske spørsmål, til Costa Rica for å føre tilsyn med arbeidet. Brødrene behøvde ikke å vente lenge, for den 23. desember 1943 kom Theodore Siebenlist og hans kone, Hermena. De hadde gjennomgått den første klassen ved Gilead-skolen. Costa Rica var et av de fire første landene i verden som fikk misjonærer fra Gilead-skolen.
Bror Siebenlist hadde en solid bakgrunn i organisasjonen. Hans far var blitt døpt i 1913, to dager etter at Theodore ble født. I hjemmet til foreldrene hans ble det holdt møter, og han var med på å levere traktater sammen med foreldrene. Han ble døpt på stevnet i Washington, D.C., i 1935. På et stevne i 1937 traff han Hermena Deines, og året etter giftet de seg.
Virkningene av den annen verdenskrig, som fortsatt raste i Europa, var merkbare i Costa Rica. Så da bror og søster Siebenlist kom til San José, kunne de se tegn på spartanske forhold overalt. De lette en måned før de fant et passende sted å bo, en leilighet i andre etasje med et rom ved siden av som kunne brukes som Rikets sal. Den hadde en fin beliggenhet, for den lå et halvt kvartal fra hovedgaten og ble dermed en kjent adresse. Rommet ble brukt som Rikets sal helt til 1956, da det ble bygd et avdelingskontor med en tilstøtende Rikets sal.
DET BLIR OPPRETTET ET AVDELINGSKONTOR
Omkring tre måneder etter at misjonærene kom, fikk Costa Rica besøk av Nathan H. Knorr, Selskapet Vakttårnets tredje president, og hans assistent, Milton Henschel. Det var første gangen en av Selskapets presidenter hadde besøkt Costa Rica. Litteraturlageret var allerede blitt flyttet fra Siquirres til San José i januar 1944, og nå i mars opprettet bror Knorr et avdelingskontor. Dette var et vendepunkt når det gjaldt tilsynet med forkynnelsesarbeidet. Under sitt besøk gav bror Knorr noen i oppdrag å lete etter et større misjonærhjem, for de skulle få mer hjelp. De fant et hjem i den nordvestlige delen av San José.
De to neste årene kom det flere misjonærer fra Gilead-skolen. Det var Charles og Lora Lea Palmer, Woodrow («Woody») Blackburn, Donald H. Burt, William Eugene Call og Franklin og Emily Hardin. De var virkelig til god hjelp. Donald Burt ble bare en kort tid, for han ble sendt videre til Honduras og senere til Peru, hvor han nå tjener som koordinator for utvalget ved avdelingskontoret.
ENHET I SAN JOSÉ
I tillegg til gruppen i Puerto Limón, som tidligere hadde vært splittet, fantes det en gruppe i San José. Hvordan gikk det med gruppen i San José? Bror Siebenlist oppmuntret til enhet. Hans motto var: «Gjør det riktig, eller gjør det ikke i det hele tatt.»
Årsrapporten for 1944 vitnet tydelig om fremgang. Bror Siebenlist skrev til Selskapet: «De spanske brødrene i Costa Rica, som nå teller rundt 75, var splittet da vi kom hit i desember, og helt fram til forrige måned holdt de til i to Rikets saler i San José. Så snart vi hadde kommet, ble de to gruppene oppfordret til å slå seg sammen og komme regelmessig sammen i én sal. På det første møtet begge gruppene var til stede, var de cirka 30 i alt. Den lokale organisasjon arbeider nå av Guds nåde ganske harmonisk, og gruppen har vokst til rundt 60.»
I april året etter nådde de et nytt høydepunkt i antall forkynnere — 223! Det var en stor økning, tatt i betraktning at det bare var omkring 120 forkynnere som utgjorde de fire engelsktalende menighetene og de to spansktalende menighetene da bror og søster Siebenlist kom, mindre enn to år tidligere.
TJENER FOR BRØDRENE
Det første året bror Siebenlist var i Costa Rica, var han tjener for brødrene (kretstilsynsmann). Han besøkte de seks menighetene og de isolerte interesserte, selv om avstandene var store og det var vanskelig å reise. Da det kom flere misjonærer, kunne menighetene besøkes oftere.
En av misjonærene, bror Blackburn, fortalte etter en tre uker lang reise til de sju engelsktalende menighetene, som han besøkte som tjener for brødrene: «Den nidkjærhet for og kjærlighet til teokratiet som disse brødrene viser, er beundringsverdig. Brødrene er fattige økonomisk sett, men de er svært gavmilde når de tar imot Selskapets tjenere i sitt hjem og gir dem det beste de har. De er saktmodige og ønsker veiledning. De klager ikke, selv om de må gå flere kilometer gjennom gjørme i den stekende heten for å foreta gjenbesøk og lede bibelstudier.»
Bror Blackburn er fortsatt opptatt i heltidstjenesten — nesten 40 år etter at han sendte inn den rapporten. Han har tjent i Nicaragua, Honduras og Mexico sammen med sin familie.
Det var ikke bare menighetene, men også den lokale befolkning som satte pris på at tjeneren for brødrene kom på besøk. Franklin Hardin (bedre kjent som «Doc» fordi han var kiropraktor) og hans kone, Emily, besøkte Puerto Limón i 1946. Lokalavisen skrev: «Den distingverte tilreisende var ledsaget av sin meget tiltalende kone. Det er to som vi aldri har sett før, men i den korte stunden vi var sammen med dem, gjorde de et sjarmerende og uforglemmelig inntrykk på oss, og essensen av det de sa, beriket og gledet oss som om vi hadde kjent dem i mange år. Vi lyttet med stor interesse til de mange skriftstedene han siterte for å bevise sitt budskap.»
DEN FØRSTE INNFØDTE KRETSTILSYNSMANNEN
Rapporten om kretstilsynsmennenes arbeid den første tiden ville ikke være fullstendig hvis Arnold Williams fra Puerto Limón ikke ble nevnt. Han var representant for United Fruit Company, men så snart han kunne, ordnet han det slik at han kunne bli alminnelig pioner. Han foregikk dermed med et godt eksempel for de unge når det gjaldt å sette Rikets interesser på førsteplassen. På grunn av sin iver og besluttsomhet ble han opplært som kretstilsynsmann i San José, og i 1948 begynte han i kretstjenesten. Han giftet seg med Mildred Gumbs (nå Ortega), og de fortsatte sammen i kretstjenesten til 1959. Siden han kunne både engelsk og spansk, tolket han bror Knorr da Knorr var på besøk for første gang. Det var et stort tap for alle da han døde i ung alder. Han etterlot seg mange «anbefalingsbrev». — 2. Kor. 3: 1.
PIONERER UTBRER DET GODE BUDSKAP
I tillegg til misjonærene og kretstilsynsmennene spilte pionerene en betydningsfull rolle når det gjaldt å utbre det gode budskap i nye områder. I begynnelsen av 1944 var det to pionerer, men i august samme år hadde antallet steget til ni.
Det var 13 forkynnere som kom sammen i Grecia, hvor søstrene Evelyn Ferguson (nå Taylor) og Mildred Gumbs hadde fått i oppdrag å arbeide som de to første spesialpionerer i landet. Året etter, i 1945, ble også Eugenia Dillon utnevnt til spesialpioner.
Berta Solera, en eldre enke som var pioner i San José, hadde lyst til å dra tilbake til Guanacaste, den provinsen hun kom fra, men hadde ingen penger. Hun solgte derfor det eneste hun hadde å livnære seg med, en liten symaskin, for å få penger til billetten. Sammen med Anita Taylor foretok hun en rundreise i Guanacaste i 1947 for å forkynne og fant noen både i Liberia og i Filadelfia som var så interessert i åndelige ting at de åpnet sitt hjem for pionerene. I 1949 fikk Berta, ledsaget av sin datter, i oppdrag å arbeide i Liberia som spesialpioner. Her sluttet to av Swaby-jentene seg til henne. Hvem er disse Swaby-jentene?
PIONERSØSTRE
Claudia Goodin, en høy kvinne av jamaicansk opprinnelse med lys hudfarge, hadde to døtre, Joy og Fe. På det tidspunkt bodde Claudia hos sin kjødelige søster Arelminta Swaby i Puerto Limón. Arelminta hadde fire døtre, Dorell, Calvie, Lila og Casel. Dorell var den første av Swaby-jentene som drog ut som pioner. Sammen med Corina Osorio (nå Novoa) fikk hun i oppdrag å arbeide i Point Quepos, som lå på vestkysten. Dorells tre søstre ble senere også pionerer.
Claudia Goodins to døtre, Fe og Joy, begynte som spesialpionerer i 1948 i Alajuela, hvor det var blitt opprettet en menighet. Dora Argentina Vargas (nå Call) ble også pioner der. I 1950 gjennomgikk Dorell Swaby og Fe og Joy Goodin Gilead-skolen og fikk i oppdrag å arbeide i Panama. Lila Swaby og Evelyn Ferguson drog til Gilead våren 1953, og Argentina gikk i den neste klassen på Gilead. Helt siden 1940-årene har disse iherdige søstrene sådd store mengder av Rikets sæd.
HESTEN OG BARBEREN
Omkring 1944, da avdelingskontoret var blitt opprettet i San José, fikk en katolikk i San Carlos brosjyren Harmageddon i posten. Han gav den til Naftalí Salazar, som tilhørte den evangeliske kirke. Naftalí ble så forbløffet over det han leste i brosjyren, at han viste den til presten i den kirken han tilhørte. Presten ble rasende og advarte ham mot den «russellittiske gift».
Naftalí ønsket imidlertid å treffe noen fra Selskapet Vakttårnet, som hadde utgitt brosjyren. Han hadde hørt om en italiensk barber som også fikk litteratur. Barberen bodde i Grecia, som lå omkring ti mil borte. Naftalí bestemte seg for å besøke barberen. Han tenkte at han kunne komme seg til Grecia ved å melde seg som kvegdriver på en tur som tok tre dager, og på tilbakeveien kunne han så stoppe i Grecia.
Da Naftalí kom til Grecia, fikk han et hint som førte ham til hjemmet til et eldre ektepar som ikke kunne snakke spansk. Han tok fram sin dyrebare brosjyre og viste dem den. De kunne bare si bibel, bibel og pekte bortover veien mot toppen av en bakke. Skuffet satte han seg på hesten igjen og red i den retningen de pekte. På toppen av bakken tok Naftalí av fra hovedveien og fulgte en smal sti og stoppet ved en grind. Han åpnet grinden, og hesten snudde seg rundt så han kunne stenge den etter dem. De befant seg nå på en eller annens gårdsbruk. Naftalí og hans hest travet tvers over åkeren til en annen grind. Ved grinden lå det en liten hytte, og utenfor satt en mann og hans kone og to små barn.
«Hva vil du?» spurte mannen.
«Ja, unnskyld meg, men hesten min har brakt meg hit. Jeg leter etter en italiensk barber.»
«Det er meg, og hvem er du?»
«Jeg er Naftalí Salazar fra San Carlos.»
Barberen hadde øyensynlig allerede hørt om denne mannen. Han løftet hendene og sa: «Jehova være lovet. Han har sendt deg hit.» For en lykkelig dag det var for Naftalí!
EKTESKAP OG LOTTERISPILL
Etter hvert som Rikets arbeid grep om seg, ble det nødvendig å foreta en opprensking i moralsk henseende. Da bror Knorr kom på sitt andre besøk, i 1946, var han ledsaget av bror F. W. Franz. Deres besøk skulle vise seg å bli til stor hjelp. Brødrene ble gjort oppmerksom på betydningen av å inngå et lovformelig ekteskap. Leonard Hurst, som på det tidspunkt ikke var gift med den kvinnen han levde sammen med, husker hva bror Knorr sa. «Alle de av dere som er her i kveld, og som lever sammen med en kvinne som dere ikke er lovformelig gift med, vil jeg gjerne gi et råd. Gå til den katolske kirke og meld dere inn i den, for der kan dere praktisere slike ting. Men dette er Guds organisasjon, og dere kan ikke praktisere slike ting her.»
Leonard tenkte at bror Knorr snakket direkte til ham, så mindre enn en måned senere hadde han skilt seg fra sin tidligere kone og giftet seg med den kvinnen han hadde levd sammen med.
Det å kjøpe lodd var også noe som måtte tas opp. Evelyn Ferguson valgte alltid ut et bestemt lykkenummer og bad til og med om at dette nummeret måtte komme ut med gevinst. Hvorfor? Så hun kunne begynne som pioner. Da hun ble klar over at en slik fremgangsmåte ikke var i samsvar med Bibelen, bestemte hun seg for å slutte å kjøpe lodd.
Den mannen som Evelyn pleide å kjøpe lodd av, kom som vanlig og insisterte på at hun skulle kjøpe et lodd med sitt lykkenummer. Evelyn holdt imidlertid fast ved sin beslutning og var ikke det minste skuffet da hennes nummer kom ut med gevinst akkurat den dagen. Kort tid etter dette ble hun pioner — uten ’lykkegudens’ hjelp. — Jes. 65: 11, NW.
’AV JORD TIL JORD’
Jehovas vitner sluttet også å følge tvilsomme, tradisjonelle religiøse skikker. Da for eksempel et vitne skulle begraves, avsluttet den broren som forrettet ved begravelsen, med en kort bønn ved graven. Fordi han ikke fulgte den costaricanske religiøse skikken som går ut på å ramse opp ordene «fra aske til aske og fra støv til støv», og ikke kastet den vanlige håndfull jord på kisten, ble noen religiøse mennesker som var til stede, rasende og gjorde det selv.
En tid senere døde en eldre søster. Ved graven, like før kisten skulle senkes, åpnet den broren som holdt begravelsestalen, sin bibel og leste ordene: «Av jord er du, og til jord skal du bli.» (1. Mos. 3: 19) Broren snudde seg så mot tilhørerne, deriblant de samme religiøse menneskene som var til stede sist, og sa uten å gjøre noen pause: «Det sies ikke noe her om støv og aske. Senk kisten, brødre.» Motstanderne ble målløse og kastet ikke den tradisjonelle håndfull jord på kisten.
Hva ble resultatene av kretstilsynsmennenes besøk, tilstrømningen av misjonærer og det at Bibelens prinsipper ble fulgt? Det ble enhet og vekst. Allerede før 1950 var det over 1000 forkynnere. Hver måned ble det ledet over 850 bibelstudier, og det var blitt opprettet 32 menigheter.
STEVNE I LANDDISTRIKTET
Inntil 1950 var de fleste stevner blitt holdt i Puerto Limón og San José. Men nå var det blitt vakt tilstrekkelig interesse for at det skulle holdes et stevne på et mindre sted som het Argentina de Tilarán.
Det var ikke lett for bror og søster Siebenlist å komme til Argentina de Tilarán. De reiste først med fly og deretter med en gammel buss som kjørte langs en humpete vei. Ved en kløft hvor veien endte, ventet brødrene på dem med hester. Resten av turen ble tilbakelagt på hesteryggen. Rundt stevnestedet lå det bare spredte gårdsbruk. Men brødrene var svært begeistret. Dette var deres første stevne. Noen hadde gått langs fjellstier i nesten ni timer. Under opptellingen om søndagen viste det seg at det var nesten 300 til stede. Noen stod under programmet, mens andre satt på improviserte benker som var laget av bord som var lagt oppå rissekker.
En nylig utnevnt skoletilsynsmann for den teokratiske tjenesteskolen ledet skolen under stevnet. Før han begynte, gav kretstilsynsmannen ham detaljerte instrukser om hvordan han skulle veilede elevtalerne. Kretstilsynsmannen sa blant annet at han skulle gi hver elev veiledning og nevne to gode punkter og to svake punkter. Kretstilsynsmannen var sikker på at broren hadde forstått ham, og at programmet på skolen ville gå greit. Til kretstilsynsmannens forskrekkelse reiste skoletilsynsmannen seg opp etter at den første eleven var ferdig med sin tale, og sa nervøst, men oppriktig: «Bror, du hadde to gode punkter og to dårlige punkter. Forsøk å gjøre det bedre neste gang.» Uten å komme med et eneste veiledende ord introduserte han deretter den neste elevtaler.
FRA Å VÆRE VANLIGE FISKERE TIL Å BLI MENNESKEFISKERE
I 1940 reiste Josephine Steele til Moín, som ligger litt nord for Puerto Limón. Da hun skulle begynne å forkynne, satte hun opp grammofonen sin på jernbanestasjonen i Moín. Hun sveivet opp grammofonen, satte forsiktig stiften ned i den første rillen på platen, fikk grammofonen i gang og spilte et foredrag av dommer Rutherford. «Religionen er en snare og et bedrag», lød det med sterk røst fra grammofonen. En stor gruppe menn samlet seg. Én i gruppen, Vincente Sanguinetty, sendte bud etter kameraten sin, fiskeren Silbert Spence. Silbert kom bort til tilhørerskaren med opprullede bukseben, satte hendene i siden, så på sin venn Vincente og sa: «Hvem er det som snakker?»
«Det er dommeren, hører du vel!» svarte Vincente og siktet til Joseph F. Rutherford, Selskapet Vakttårnets andre president.
Vincente hadde allerede lest noen av bror Rutherfords bøker, og de to mennene holdt Josephine travelt opptatt hele dagen med sine bibelske spørsmål. Vincente fortalte søster Steele at da han en dag hadde vært på sjøen under en forferdelig storm, hadde han bedt til Herren om hjelp og lovt å tjene ham hvis han overlevde. Han ønsket fortsatt å oppfylle sitt løfte til Gud, men det var to ting som forstyrret ham — kvinner og narkotika. Det ble opprettet et bibelstudium med disse to mennene, og en tid senere, den 21. september 1940, ble begge døpt sammen med Silberts kone, Valmina.
«Gleden min økte da jeg forstod at Jesu ord til Peter og Andreas ble oppfylt på meg,» sa Silbert. «Nå var også jeg en menneskefisker.» En spesiell representant for Selskapet Vakttårnet, Joshua Steelman, spurte Silbert: «Når har du tenkt å bli pioner; når Harmageddon står for døren?» Silbert forstod at han levde i en kritisk tid. Han og Valmina begynte som pionerer i november 1948.
Til tross for at det var vanskelig for Silbert å snakke spansk, fikk han i oppdrag å tjene som spansk kretstilsynsmann. Til å begynne med holdt han alle foredragene sine på engelsk, og en annen tolket dem til spansk. En spansktalende bror kom en dag til Silbert og sa: «Du skal ikke bekymre deg for spansken din, bror Silbert. Vi forstår at du har problemer, men samtidig lærer vi sannheten lettere av deg.» Språk er ingen hindring hva det å vise kjærlighet angår.
Silberts kone arbeidet trofast sammen med ham i kretstjenesten inntil hun døde i 1974. Han tjente trofast som medlem av utvalget ved avdelingskontoret inntil sin død i mai 1985.
DEN FØRSTE STEVNEHALLEN
Økningen i antallet av Jehovas vitner begynte å forurolige de religiøse lederne i landet. De la press på forskjellige organisasjoner, noe som gjorde det mer og mer vanskelig å få leie lokaler i Puerto Limón når det skulle holdes kretsstevner. Vitnene på stedet bestemte seg derfor for å bygge en Rikets sal som også kunne brukes som stevnehall. På en tomt bare tre kvartaler fra byens markedsplass ble det oppført en bygning i to etasjer. Rikets sal lå i andre etasje, og i første etasje ble det innredet en leilighet til kretstilsynsmannen foruten et kjøkken og en spisesal som kunne brukes under stevnene. Torsdag den 19. august 1954 ble den innviet. I 1972 ble den bygd om og blir på det nåværende tidspunkt brukt av tre menigheter og når det holdes mindre stevner for engelsktalende.
EN RIKETS SAL BLIR BRENT NED
På den motsatte kysten, mot Stillehavet, hadde brødrene ikke den samme gleden av sin Rikets sal. En menighet som bestod av omkring 45 forkynnere, holdt møter på et lite sted på landet, Manzanillo de Ario. Motstanden mot dem økte, og truslene om vold ble iverksatt på en uhyggelig måte.
En kveld, omkring midnatt, stod Rikets sal plutselig i lys lue. Den brant ned så hurtig at det ikke var mulig å redde noe. Det var et stort tap av både materielle og åndelige verdier for mennesker som var fattige fra før. Lammet denne usle brannstiftelsen Rikets arbeid? Nei! Uvirksomme forkynnere ble levende igjen åndelig sett; nye begynte å komme sammen med vitnene. De holdt møter i hjemmet til en bror og fortsatte forberedelsene til feiringen av minnehøytiden.
Hadde denne hendelsen noen innvirkning på antall til stede ved minnehøytiden? Ja, en positiv innvirkning. Det var en økning på nesten 300 prosent i forhold til tidligere år. Motstandere kan ikke ødelegge sann tro, et faktum som Kristus Jesus og apostlene beviste på en enestående måte. Det samme blir gjort i dette århundre av tusenvis av Jehovas vitner som blir utsatt for prøvelser og derved får anledning til å bevise kvaliteten av sin tro. — 1. Pet. 1: 6, 7.
ET PØBELANGREP BLIR STOPPET
Prestene stod bak mye av motstanden. For å kunne varsle sine tilhengere når Jehovas vitner var i nærheten, installerte for eksempel prestene høyttaleranlegg i klokketårnene i kirkene. De trykte plakater hvor det stod: «Vi er katolikker. Vi tar ikke imot protestantisk propaganda.» Deretter solgte prestene plakatene til sognebarna sine, som så satte dem opp i vinduene i husene sine. Vitnene tok selvfølgelig ikke hensyn til disse plakatene.
Eugenia Dillon erfarte at ikke alle lot seg påvirke av prestene. En dag da hun var ute i felttjenesten, samlet en pøbelflokk seg og fulgte etter henne mens de ropte: «Her hersker englenes jomfru. Lenge leve den suverene pave. Vi er katolikker og tar ikke imot protestantisk propaganda.» Hun bad fort til Jehova om hjelp, og på den neste døren hun kom til, spurte en mann som fikk øye på pøbelflokken: «Følger disse menneskene etter deg? Kom inn, så skal jeg forsvare deg mot denne gjengen med bråkmakere.»
Da søster Dillon var kommet inn og trodde at bønnen hennes var besvart, stormet mannen inn i et annet rom, tok revolveren sin, ladet den og løp ut av huset og bort til porten. Han veivet med revolveren og ropte til pøbelflokken: «Denne piken tilhører ikke min religion, men jeg forsvarer henne og beordrer denne pøbelflokken til å forsvinne hvis dere ikke vil miste livet.»
Pøbelflokken spredte seg øyeblikkelig, og mannen gikk inn igjen med et smil om munnen. Han sa at han egentlig ikke hadde tenkt å drepe dem, men at et pistolløp var det eneste språk en gjeng med demoninspirerte bråkmakere forstod.
Ved en annen anledning tok bror Pile med seg grammofonen sin og en stor gruppe av forkynnere for å arbeide i Juan Viñas, vest for Siquirres. Presten på stedet begynte å ringe med kirkeklokkene for å samle folkene sine. Han gav noen av tilhengerne sine i oppdrag å gå fra dør til dør og gi folk beskjed om ikke å høre på vitnene når de kom.
Presten gned seg nok i hendene og trodde han hadde fremgang, inntil Jefe Político, en slags borgermester og politimester, kalte brødrene og noen politimenn inn på kontoret sitt. Så bad han bror Pile om å spille grammofonforedraget. Da politimennene hadde hørt på foredraget, tok de imot litteratur. Politimesteren kunne ikke se noe galt i forkynnelsesarbeidet, og han sa at brødrene kunne fortsette.
Da John Craddock holdt et offentlig foredrag fra en musikkpaviljong i en park i San Ramón, vant vitnene en seier. Noen få av lokalbefolkningen, pionerene fra San Ramón og cirka seks brødre som hadde vært med bror Craddock fra San José, var tilhørere. (John og hans kone, Emma Marie, som hadde gjennomgått den 10. klassen ved Gilead, sluttet seg til misjonærfamilien i 1949. Nå, bare et og et halvt år senere, skulle de få merke noe av motstanden.) En prest og en gruppe barn gikk opp på paviljongen bak bror Craddock og begynte å avbryte ham. Samtidig kom en gruppe voksne mennesker, som planlagt, stormende fra enden av torget mens de ropte: «Drep ham, drep ham!»
Pøbelflokken ville antagelig bare skremme bror Craddock, ettersom de løp rett forbi uten å røre ham. Da John ikke kunne fullføre foredraget, gikk han og Marie og de andre fra San José til bussholdeplassen. Der kom borgermesteren bort til dem og sa at han var lei for at foredraget var blitt avbrutt. Borgermesteren bad om at John måtte komme tilbake og holde et nytt foredrag, og han lovte at han da ville sørge for politibeskyttelse.
Og slik gikk det. Tre uker senere kom denne gruppen av forkynnere tilbake til San Ramón, og de bekjentgjorde også foredraget over hele byen ved hjelp av løpesedler. Da tiden var inne til å holde foredraget, stilte politimenn seg opp på torget. Denne gangen ble det ingen forstyrrelser.
BORGERKRIG
Valgene i 1948 endte med en revolusjon. Dette gjorde det vanskelig å gå på feltet. Eugenia Dillon ble stoppet av soldater da hun arbeidet sammen med sin pionerpartner i et landdistrikt. «Stans, hvem er dere?» sa soldatene skarpt, mens de siktet på dem med geværene. «Hvilket politisk parti tilhører dere?»
«Vi er Jehovas vitner,» svarte søstrene. «Vi forkynner om Guds rike med Kristus Jesus som konge, den eneste regjering som kan bringe menneskeheten virkelig fred.»
Mens soldatene ransaket veskene deres, forkynte pionerene for dem. Søstrene fikk gå videre, og de forkynte for folk i nabolaget, som led de frykteligste kvaler på grunn av krigen.
Under borgerkrigen forlot mange av de falske hyrdene, presteskapet, sine hjorder og flyktet for å redde livet. Dette gav vitnene en mulighet til å forkynne for sauelignende mennesker som var forlatt. Nå forstod befolkningen at deres hyrder, prestene, ikke hadde gitt dem mat, men flådd dem. Da de falske hyrdene kom tilbake, oppdaget de til sin forskrekkelse at mange i hjorden deres studerte sammen med Jehovas vitner.
MULDYRSPORVOGNER
I Costa Rica har forkynnerne gjort bruk av mange forskjellige framkomstmidler i forkynnelsesarbeidet. De har benyttet tog. Men ikke alle tog blir trukket av et lokomotiv. Muldyrsporvognen er et unikt kjøretøy som går på en smalsporet skinnegang, og den trekkes av et muldyr. Den kan gi deg mer spenning enn en berg- og dalbane.
Vognen består av en plattform med hjul. Plattformen har sitteplass til 20 personer. Når muldyrsporvognen er i fart, kan man bare bremse ved hjelp av en trestang som er stukket ned gjennom et hull i gulvet. Den brukes som en vektstang og presses mot hjulet. Men i en unnabakke kan det være farlig for muldyret hvis føreren ikke hindrer den rullende plattformen i å kjøre på dyret. Passasjerene blir også tilgriset med søle som muldyret kaster opp med hovene, men det er det minste av problemene. Hvis vognen sporer av, kan passasjerene ramle av og brekke armer og ben.
For å komme over elver bruker de små båter med påhengsmotorer eller kanoer laget av uthulte trestammer og padleårer av tre. Da søster Solera skulle til Guanacaste for å forkynne, tok hun for eksempel tog til Puntarenas, krysset Nicoya-bukta med båt og kjørte så med oksekjerre i 15 timer. Ingen liten prestasjon av en dame i 60-årene!
FORANDRINGER VED AVDELINGSKONTORET
Theodore Siebenlist tjente som avdelingstilsynsmann fra avdelingskontoret ble opprettet i mars 1944, til juni 1952, da han og hans kone sluttet fordi deres datter, Janet, skulle bli født.
William Call, som hadde gjennomgått den tredje klassen ved Gilead, og som var blitt sendt fra Costa Rica til Nicaragua i 1946 for å ta seg av avdelingskontoret der, kom tilbake til Costa Rica som avdelingstilsynsmann. Det var han inntil 1954, da han giftet seg med Dora Argentina Vargas, som var uteksaminert fra Gilead, og som opprinnelig kom fra Guatemala. Deres sønn, Robert, tjener nå ved Brooklyn Betel. William Aubrey Bivens fra Guatemala var den neste som fikk i oppgave å være avdelingstilsynsmann. Han og hans kone, Bertha, hadde vært i landet siden de ble uteksaminert fra Gilead, hvor de hadde gjennomgått den femte klassen. De ble senere overflyttet til Brasil, hvor han tjente som avdelingstilsynsmann til han døde i 1969.
Ettersom bror Bivens var blitt overflyttet til Brasil, fungerte Charles Sheldon som avdelingstilsynsmann inntil mars 1964, da George Jenkins og hans kone kom til landet. Ekteparet Jenkins måtte forlate Costa Rica i 1966 av helsemessige grunner. Lorence A. Shepp, som ble neste avdelingstilsynsmann, var fremdeles i Nicaragua. Hvordan kom han til Costa Rica?
Lorence hadde vært i heltidstjenesten siden 1958, og han hadde vært i kretstjenesten i Canada og Alaska. Da kretstilsynsmenn ble innbudt til et spesielt Kurs i Rikets tjeneste ved hovedkontoret i Brooklyn, spurte bror Knorr om det var noen som var villige til å ta imot et oppdrag som misjonær i et fremmed land, uten først å gjennomgå Gilead-skolen. Bror Shepp tok imot innbydelsen. Han fikk i 1961 i oppdrag å reise til Nicaragua, hvor han giftet seg med Juana Olimpia Guinart, som kom fra Cuba, og som hadde gjennomgått den 22. klassen ved Gilead. Dette var hennes tredje oppdrag. Hun hadde tidligere tjent som misjonær i Honduras og Mexico.
Etter at bror Shepp senere hadde gjennomgått et ti måneders kurs ved Gilead-skolen, gjorde han og Olimpia seg klare til sitt nye oppdrag i El Salvador. De bestemte seg for først å ta en ferie i Costa Rica, og de ble straks begeistret for dette landet. De visste ikke at det allerede var sendt et brev som gav dem i oppdrag å tjene i Costa Rica.
Ekteparet Shepp kom til landet i september 1966, og ved det internasjonale stevnet i desember samme år kunngjorde bror Knorr at bror Shepp var utnevnt til avdelingstilsynsmann. Nå er han koordinator for utvalget ved avdelingskontoret.
ANSPORET TIL Å UTVIDE
I desember 1954 besøkte bror Knorr Costa Rica igjen, og han kunngjorde at det skulle bygges et nytt avdelingskontor med en tilhørende Rikets sal. Brødrene ble svært begeistret. Det ble planlagt å kjøpe en tomt i San José sentrum. Da brødrene skulle begynne å bygge i begynnelsen av januar, rykket væpnede styrker inn fra nord. Selv om byer og landsbyer ble beskutt med maskingeværer fra fly, fortsatte brødrene å forkynne fra dør til dør for å trøste folk med budskapet om Guds rike. Tjenesterapporten for januar viste at de hadde passert fjorårets høydepunkt. Men høydepunktet i april viste seg å være enda bedre. Da var det en økning på 30 prosent, og 2078 forkynnere rapporterte.
Hva med det nye avdelingskontoret? Ble det forsinket? Avdelingskontoret ble fullført den 25. januar 1956, bare to dager før bror Knorr og hans kone, Audrey, kom på et overraskende besøk. Bygningen ble innviet den 27. januar 1956.
FLAGGHILSEN SKAPER PROBLEMER
I september 1959 kom spørsmålet om flagghilsen i fokus i skolene i Puerto Limón. Tretten elever, som alle var Jehovas vitner, nektet å delta i slike seremonier, ettersom det ville krenke deres kristne samvittighet. Selv om vitnene ikke hadde handlet respektløst eller hatt en klanderverdig oppførsel, ble de anklaget for å gjøre opprør og være ulydige og ble utvist fra skolen.
Den lokale domstolen nektet barna å bli gjenopptatt så lenge de ikke ville hilse flagget. Saken ble appellert til Costa Ricas høyesterett. Der ble det påpekt at grunnloven i Costa Rica garanterer religionsfrihet og retten til å få undervisning i offentlige skoler. Høyesterett støttet likevel avgjørelsen som ble truffet ved den lavere domstolen, og de sa at loven om religionsfrihet ikke var blitt brutt.
Ved begynnelsen av neste termin ble de fleste av elevene gjenopptatt på skolen, men de ble utvist igjen da de ikke ville ta del i flagghilsningsseremoniene. Det ble nå sendt en skriftlig anmodning til undervisningsministeriet, men 5. juli 1960 ble denne anmodningen avslått.
Saken om flagghilsen fikk stor publisitet både i presse og radio. Problemet finnes i skolen den dag i dag, men mange lærere legger merke til de unge vitnenes utmerkede oppførsel og foretrekker å se en annen vei framfor å lage et nummer av det faste standpunkt vitnene tar i samsvar med sin samvittighet. Lærerne innser at det å utvise disse elevene ofte ville bety at de mistet de beste i klassen.
Ved en skole på landet var det bare seks av de 50 elevene som ikke var Jehovas vitner. Så hvis disse vitnene ble utvist, måtte skolen stenges, og lærerne ville være uten jobb.
Mange lærere mente at de som ble utvist fra skolen, ikke ville ha noen fremgang i livet, siden de ikke fikk noen utdannelse. Milton Hylton, barnebarn av Francela Williams, beviste at de tok feil. Selv om han ble utvist fra skolen, ble han velsignet. Han sier: «Først kunne jeg bevise min ulastelighet overfor Jehova og så nyte gleden av å være opptatt i heltidstjenesten i over 13 år.» Da det ble nødvendig for bror Hylton å ha en heldagsjobb, fikk han en kontorjobb, og senere fikk han stillingen som regnskapsfører i det samme firmaet. Han forsømte ikke sin teokratiske tjeneste.
VULKANENE IRAZÚ OG ARENAL VÅKNER
Den 13. mars 1963 våknet en av Costa Ricas mange vulkaner fra sin 20 år lange dvale til en toårsperiode med vulkansk aktivitet. Vulkanen, som ligger cirka 32 kilometer fra hovedstaden, spydde ut aske som nådde helt opp i de fremherskende vindene, som brakte asken med seg fra kratret og lot den falle ned over San José, hvor omtrent en fjerdedel av innbyggerne i Costa Rica bor. Byen Cartago, som ligger ved foten av vulkanen, var relativt uberørt av det som hendte, ettersom vinden førte asken høyt over byen. Men Cartago ble snart rammet av en annen slags katastrofe.
Natten til 9. desember 1963 regnet det kraftig, og da den asken som lå på sidene av vulkanen ble gjennombløt, ble det utløst et skred. Asken raste nedover fjellsiden og ut i elvene som var blokkert av aske, slik at de gikk over sine bredder. En elv flommet gjennom Cartago og tok med seg hus og dem som sov i dem, samt husdyr og ville dyr. Mange mennesker mistet livet i denne flommen, trass i at politibiler med høyttaleranlegg hadde patruljert gatene i forveien og advart mot katastrofen som nærmet seg. De som ble rammet, tok ikke advarselen alvorlig. Det kan også være at de ikke ville gi slipp på sine materielle eiendeler. De betalte med sitt liv fordi de ikke ville høre.
Innbyggerne i Cartago hadde inntatt en lignende holdning til advarselen om Harmageddon-krigen, som nærmer seg. De følte seg uten tvil trygge, for den berømte basilikaen hvor bildet av Costa Ricas kvinnelige «skytshelgen» befinner seg, ligger i byen. Men etter katastrofen og etter at Jehovas vitner hadde forkynt i over 30 år i denne byen, ble det endelig opprettet en menighet. Det skjedde i slutten av 1964.
Da Irazú sluttet å spy ut død og fordervelse, våknet en annen vulkan, Arenal, som hadde vært uvirksom i cirka 600 år. Da Arenal, som ligger i den nordlige delen av Costa Rica, hadde utbrudd, var det fem menigheter i det berørte området. Mange av brødrene som bodde der, hadde ikke noe annet valg enn å flykte. Ingen av dem mistet livet, men de mistet alle sine materielle eiendeler. Brødre fra alle kanter av Costa Rica var raske til å hjelpe med mat, klær og penger.
FARTEN SETTES NED I 1960-ÅRENE
I årene 1964 og 1965 var det ingen økning. Årsrapporten skyldte på de økonomiske forholdene. Mange forkynnere måtte forlate Costa Rica for å skaffe seg verdslig arbeid et annet sted. Det ble også nevnt en annen grunn i årsrapporten: «Det var dessverre mange som måtte utstøtes fordi de levde et urent liv, men alle er innstilt på å bevare organisasjonens renhet, slik at vi kan utøve en ren tilbedelse.»
Arbeidet fortsatte i tre år til uten at det var noen økning. Denne perioden åpnet muligheten for å lære opp åndelige menn, som det ville være behov for under den hurtige veksten som skulle komme. En slik mann var Andrés Garita. Han var i krets- og områdetjenesten i 20 år. Hvordan holdt han ut så lenge? «Foreldrene mine begynte å studere i 1946, og vi gikk alltid trofast på møtene,» sa han. «Jeg ble døpt i 1953, da jeg var 14 år gammel. Møtene og felttjenesten gjorde at jeg ble nær knyttet til kretstilsynsmennene, som alltid viste meg spesiell oppmerksomhet og oppmuntret meg til å begynne i heltidstjenesten.» Våren 1979 ble han utnevnt som medlem av utvalget ved avdelingskontoret. Han tjente trofast i utvalget og i krets- og områdetjenesten sammen med sin kone, Mayra, og deres seks år gamle datter, Andrea, til han plutselig ble syk og døde i en alder av 48 år, den 7. juli 1987. Han var høyt elsket og kjent av nesten alle vitnene i Costa Rica, noe som ble bekreftet ved at over 4000 var til stede i begravelsen hans.
FLERE MISJONÆRER SETTER FART I ARBEIDET
Flere unge «gaver i form av mennesker» ankom i 1960-årene. (Ef. 4: 8, NW) Gilead-skolen har bidratt mye til brødrenes åndelige vekst og modenhet i Costa Rica. Alvaro Muñoz og Milton Hylton fra Costa Rica ble innbudt til å gjennomgå Gilead og ble så sendt tilbake til hjemlandet. Den tjenesten de utførte da de reiste i kretstjenesten, ble høyt verdsatt, og de er fortsatt en kilde til oppmuntring i de menighetene de nå tjener i som eldste.
Douglas Little og Frederick Hiltbrand fra USA gjennomgikk Gilead-skolens 45. klasse. De ble sendt til Costa Rica i 1968. De tjente begge som kretstilsynsmenn. I 1972 giftet Douglas Little seg med Saray Campos, som allerede hadde tjent som pioner i sju år. Misjonærfamilien vokste, ettersom det kom to brødre til. Det var John Griffin og Lothar Mihank.
I 1976 giftet Frederick Hiltbrand seg med Mirtha Chapa, en misjonærsøster som gjennomgikk Gilead-skolens 55. klasse. For tiden er Frederick medlem av utvalget ved avdelingskontoret.
JORDSKJELV I MANAGUA
Opp gjennom årene har det vært et nært samarbeid mellom brødrene i Costa Rica og Nicaragua, ikke bare fordi de bor i to naboland, men også fordi deres teokratiske vekst har vært nøye forbundet. Brødrene i Nicaragua trengte hjelp da et stort jordskjelv rammet hovedstaden, Managua, i desember 1972.
I Costa Rica ble det umiddelbart truffet tiltak for å skaffe brødrene i Managua det de hadde behov for. Selv om det ikke var blitt opprettet radiokontakt med Managua, ble det sendt en bil med nesten ett tonn matvarer. Alt dette ble samlet inn på bare 60 minutter etter at brødrene først var blitt underrettet om innsamlingen til hjelpeaksjonen. Det nicaraguanske konsulatet skaffet visa til de brødrene som kjørte, da de hørte at det var hjelp fra Jehovas vitner. Alle byråkratiets dører ble åpnet på vid vegg, slik at forsyningene kunne fraktes direkte til brødrene.
ENHET I FAMILIEN BRINGER GODE RESULTATER
Trino Rojas og hans to brødre fra Guápiles var byens skrekk. Da Mark Taylor, en spesialpioner, begynte å besøke deres foreldre, var Trino lite begeistret. Ved en anledning var han frekk nok til å smelle med ridepisken sin etter Mark. Men Mark fortsatte med sine besøk, og litt etter litt fanget Trino opp noen sannhetskorn. Senere, etter at Trino hadde giftet seg med Carmen, gav en kvinne i nabolaget dem en katolsk bok med fortellinger fra Bibelen. Trino la merke til at disse bibelske fortellingene stemte med det Mark hadde sagt. Da han fortalte dette til den katolske kvinnen, ble hun fornærmet og tok boken tilbake. På den måten skjerpet hun hans åndelige appetitt. Trino og Carmen begynte derfor å studere med Jehovas vitner og ble døpt i 1950.
De hadde 11 barn. En av dem, David, sier om det eksempel hans far og mor satte for familien: «Det var deres utholdenhet i sannheten som imponerte oss. Vi gikk aldri glipp av et møte, selv om vi var 11 barn i familien og det var vanskelige tider. Pappa kjøpte en farm i Roxana, og vi flyttet dit, slik at vi kunne hjelpe en gruppe med interesserte som bodde der.»
David har vært pioner i mer enn ti år. «Det var den støtte vår far gav oss, som gjorde det mulig å være pioner,» sier han. Noé, en av Davids yngre brødre, sier: «David ble mitt eksempel. Da jeg var 13 år, rapporterte jeg som regel 100 timer i tjenesten. Jeg drømte om at jeg en gang skulle så korn i en åker, selge kornet og gi pengene til pappa, og så ville jeg begynne som pioner.» Og det gjorde han.
Selv om foreldrene deres, Trino og Carmen, ikke lever lenger, er barna fortsatt trofaste i sannheten.
MISJONÆRÅNDEN SMITTER
Costa Rica har en gruppe dyktige heltidstjenere som er barn av tidligere misjonærer. Robert Conroy, som kom til Costa Rica sammen med sin partner, John Alexander, i 1959, giftet seg senere og fortsatte i kretstjenesten. Så ble hans kone, Dina, gravid. David forteller: «Min kone og jeg bad til Jehova om hjelp til å oppdra barna våre, for vi forstod at dette også var en velsignelse fra Jehova.» Mens foreldrene nå tar del i kretstjenesten igjen, etter en pause på 20 år, arbeider for tiden de to barna deres, Judy og Rodney, på Betel i Costa Rica.
Donald Fry, som gjennomgikk den 22. klassen ved Gilead, opplevde å se sin sønn, David, gå i hans fotspor 50 klasser senere. David gjennomgikk den 72. klassen ved denne skolen, og tjener som misjonær i det samme landet som hans far, nemlig Costa Rica. Hvorfor bestemte David seg for å bli misjonær slik som sin far? «Det at jeg tidligere hadde vært sammen med lykkelige misjonærer i Costa Rica, og det at jeg fikk teokratisk opplæring av mine foreldre, gav meg et ønske om å bli slik som dem,» sier han.
Uansett om det har vært mulig å fortsette å bo i et fremmed land eller ikke, har denne smittende ånd påvirket familiene til mange tidligere misjonærer. Ekteparene Call, Sheldon og Blackburn har alle oppdratt barna sine i den samme sunne ånd.
MISJONÆRER I COSTA RICA BLIR SENDT TIL ANDRE STEDER
For lang tid siden ble noen misjonærer i Costa Rica sendt for å tjene i andre land. I nyere tid, i 1979, ble John Alexander, som kom til Costa Rica fra Gilead i 1959, og hans kone, Corina, sendt for å tjene i Panama. Senere, om våren 1982, ble Lothar Mihank og hans kone, Carmen, spurt om de også ville tjene i Panama.
Svekket dette forkynnelsesarbeidet i Costa Rica? «Selv om vi riktignok savner det gode arbeidet disse trofaste brødrene har utført,» sier bror Shepp, som er koordinator for utvalget ved avdelingskontoret, «ble det tomrommet de etterlot seg, snart fylt av modne costaricanske brødre. Tenk for eksempel på områdetjenesten. For få år siden var vi avhengig av misjonærer når vi skulle sende ut områdetilsynsmenn fra avdelingskontoret, men nå gjør costaricanske brødre et godt arbeid og fyller tomrommet etter dem. Dette er også tilfellet med kretstilsynsmennene. Nå er det store flertall av dem som innehar disse ansvarsfulle oppgavene, costaricanske brødre. Jehova sørger alltid for at arbeidet ikke er avhengig av enkeltpersoner.»
FRA TOGFØRER TIL KRETSTILSYNSMANN
Guillermo Badilla hadde vært togfører på ruten mellom San José og Puntarenas i over 20 år. Da han som 50-åring ble pensjonert, startet han umiddelbart opp i heltidstjenesten. En av de fem menighetene han var med på å opprette, var menigheten i Cartago. Da han kom dit, var det bare én forkynner der, og han «var som et isfjell,» sier bror Badilla. Men etter ti måneder ble det opprettet en menighet som bestod av ni forkynnere. Ved sin tjeneste har han hjulpet over 90 personer fram til dåpen. Og da han var 70 år, ble han utnevnt til kretstilsynsmann.
LOJALITETEN SATT PÅ PRØVE I SPØRSMÅLET OM BLOD
Jehovas vitner nekter å ta imot blodoverføring av bibelske grunner, selv om det medfører fare for livet. (Apg. 15: 29) Men de er villig til å motta alternativ medisinsk behandling. Noen leger samarbeider med vitnene når det gjelder dette viktige medisinske spørsmålet, mens andre motarbeider dem.
Wilson Rojas ble for eksempel slått bevisstløs på grunn av en eksplosjon som var så kraftig at den blåste ham gjennom en vegg og kastet ham omkring åtte meter av gårde. Arbeidskameraten hans ble drept momentant. Wilson kom ikke til bevissthet igjen før åtte dager senere, bare for å oppdage at han hadde mistet synet på det ene øyet, hørselen på det ene øret og førligheten i en arm og et ben. Wilson nektet standhaftig å ta imot blodoverføring. Hans kone, Clarissa, støttet ham i hans avgjørelse. Legen, som ikke satte pris på dette, sa: «La ham dø. Han har fem dager igjen å leve, ikke mer.»
Selv om bror Rojas undertegnet et medisinsk dokument som fritok sykehuset for alt ansvar i forbindelse med behandling uten blod, innstilte sykehuset all behandling bortsett fra å skifte bandasjer. I løpet av de neste to ukene begynte imidlertid tilstanden hans nærmest mirakuløst å bedre seg langsomt. Da inntraff en annen uventet komplikasjon. Det var fare for at en blodpropp i det venstre benet skulle bli revet løs. En spesialist begynte å interessere seg for hans tilfelle og klarte å løse opp blodproppen ved hjelp av medikamenter. Like etterpå, da spesialisten besøkte Wilson ved sengen, spurte han om hvorfor han hadde nektet blodoverføring. Etter at Wilson hadde forklart seg, sa spesialisten: «Grunnen til at blodproppen ikke ble revet løs, med den følge at du hadde mistet livet, var det lave blodvolumet og det at blodet var så tynt. Hvis du hadde tatt imot blodoverføring, hadde du sannsynligvis vært en død mann nå. Gratulerer!»
’MANN SØKES’
En annen måte å nå sauelignende menneskers sinn og hjerte på er å ha en kristen oppførsel. I en bedrift hvor en kristen eldste arbeider, protesterte de ansatte mot arbeidsforholdene og forlangte høyere lønn. Under et møte mellom ledelsen og disse arbeiderne ringte en direktør for et annet selskap. Da han hørte om de ansattes misnøye, skrøt han og sa: «Vi har ikke slike problemer med våre arbeidere, for flesteparten av dem er Jehovas vitner.»
Det varte ikke lenge før denne annonsen dukket opp i landets mest leste avis: «MANN SOM KAN ARBEIDE I VÅRT SELSKAP, SØKES. MÅ VÆRE ET AV JEHOVAS VITNER, INNVIET OG DØPT, FORTRINNSVIS EN ELDSTE ELLER EN MENIGHETSTJENER.» Det var tydeligvis ikke nødvendig med andre kvalifikasjoner.
STØRRE ANSTRENGELSER BLIR GJORT FOR Å NÅ UT TIL ALLE
I løpet av 1970-årene ble det gjort anstrengelser med tanke på å nå ut til alle de små byene med det gode budskap. Det var grunnen til at bror og søster Siebenlist kom tilbake fra USA i 1972 og bosatte seg i byen Tres Ríos, ti kilometer fra San José.
I denne byen hadde en gutt i tenårene gått i spissen for en liten sekt som kalte seg Jehovas tilbedere. Sekten brukte Selskapet Vakttårnets litteratur. På grunn av splittelsen i denne gruppen brøt familien Gutiérrez forbindelsen med gruppen, kontaktet avdelingskontoret og bad om å få et bibelstudium. Douglas Little ble bedt om å hjelpe dem. Han forteller hva som skjedde:
«Det ble umiddelbart startet et studium med Miguel og Inéz Gutiérrez og de tre små guttene deres. Foreldrene hadde en bra forståelse av sannheten, siden de hadde lest Selskapets publikasjoner flittig i flere måneder. Ettersom de hadde vært blant gruppens ’12 apostler’ og hadde tatt ledelsen i ’felttjenesten’, hadde de fått forståelse av at det bare er ett folk som har Jehovas velsignelse, en sannhet som de andre medlemmene ikke satte pris på til å begynne med.
En tid etter at familien Gutiérrez hadde skilt lag med sekten, ble avdelingskontoret kontaktet av de andre medlemmene. De ønsket også et bibelstudium, og jeg fikk i oppdrag å hjelpe dem. Det ble truffet en avtale om at jeg skulle besøke hele gruppen og vise dem hvordan vi leder et bibelstudium. Til min store overraskelse fant jeg 15 personer som satt i en halvsirkel. De hadde streket under svarene i boken Den sannhet som fører til evig liv og satt klar med vår oversettelse av Bibelen. Alle de 15 voksne som var til stede den kvelden, og mange av deres slektninger og venner, har innviet sitt liv til Jehova og tjener nå i hans jordiske organisasjon.» I dag er det to menigheter i Tres Ríos.
’FORENT I TILBEDELSEN’
Forfølgelsen i Cuba har forent brødrene i Costa Rica og deres åndelige brødre fra Cuba. Etter at immigrasjonen fra Cuba til USA ble stoppet i 1980, har Costa Rica blitt et midlertidig stoppested for cubanere på vei til andre land. Cubanere kom til Costa Rica frivillig, på grunn av press fra myndighetene eller fordi de ville slippe å sone en fengselsstraff hvis de forlot Cuba.
Over 100 cubanske Jehovas vitner har kommet til Costa Rica. En av dem, Ubaldo Fernández, en cubansk bror som tjener som eldste i menigheten i Santo Domingo, sa på vegne av de cubanske brødrene: «Alle brødrene som har kommet hit, er takknemlige mot Jehova for at de har sluppet fri, og er svært takknemlig for den store gjestfrihet og kristne kjærlighet brødrene i Costa Rica har vist dem på alle måter. Vi fortsetter derfor som et forent folk å tilbe den ene sanne Gud, Jehova.»
UVENTEDE MISJONÆRER
Det blir alltid satt pris på hjelp, og som Jesus sa: «Høsten er stor, men arbeiderne få. Be derfor høstens herre sende ut arbeidere for å høste inn grøden.» — Matt. 9: 37, 38.
Hjelp kom i form av misjonærer fra Gilead-skolens avdeling i Mexico. Juan og Rebecca Reyes og Arnoldo Chaves gjennomgikk den første klassen og ble sendt til Nicaragua. Oppholdet i Nicaragua var kortvarig, for de fikk ikke tillatelse til å bli boende der, og de fikk beskjed om å reise til Costa Rica og prøve å søke om oppholdstillatelse derfra, noe de ikke har fått. De er blitt værende i Costa Rica og er opptatt i kretstjenesten.
Lørdag den 20. mars 1982 var den dagen 19 misjonærer ble utvist fra Nicaragua. De ble de neste uventede gjestene. Ni av dem ble kjørt over grensen til Costa Rica. De ti andre ble sendt med fly til Panama. Kevin og Ruby Block krysset grensen til Costa Rica ved middagstid. Klokken seks den samme kvelden satt de sju andre med alle de eiendelene de hadde fått plass til i en koffert, under stjernene ved en øde landevei inne på costaricansk område. Snart dukket det opp noen brødre med biler, og de kjørte dem til byen Liberia, der Jorge Meléndez’ familie hadde laget et varmt måltid og gjort i stand sengeplasser til dem. Dagen etter ble de kjørt til avdelingskontoret i San José. (Om tirsdagen kom også de ti misjonærene som var sendt til Panama, hit til Costa Rica.)
VITNESBYRD GJENNOM NYHETSREPORTASJER
Lørdag kveld kom utvisningen av misjonærene i fokus i nyhetsmediene. Mer enn 41 aviser og radio- og TV-stasjoner over hele verden ringte til avdelingskontoret for å få intervjuer med misjonærene. Onsdag morgen bad Rodrigo Fournier, en kjent nyhetskommentator i Costa Rica, om å få intervjue de utviste misjonærene tidlig på formiddagen. Reiner og Jeanne Thompson og Ian Hunter ble intervjuet i et 40 minutter langt TV-program, som ble sendt over hele landet. Programmet rettet spesielt søkelyset mot vår nøytrale holdning til alle regjeringer på jorden, vår interesse for Guds rike og vår undervisning som fremmer enheten i familien. Programmet ble et samtaleemne over hele landet og åpnet mange muligheter til å avlegge vitnesbyrd.
Det ble truffet tiltak for at denne godt sammensveiste misjonærgruppen skulle kunne bli på Betel-hjemmet. Innen få uker fikk de fleste misjonærene nye oppdrag fra Brooklyn, og de ble sendt til Belize, Ecuador, El Salvador, Guatemala og Honduras. Men bror og søster Thompson og bror Edward Errichetti skulle bli i Costa Rica. Bror Thompson ble utnevnt som medlem av utvalget ved avdelingskontoret.
Bill og Mavis Rogers ble ikke utvist sammen med de andre 19 misjonærene, så de fortsatte å være i Nicaragua i fem måneder til. Etter at de hadde hatt «husarrest» i et hotell i to uker, ble de i august sendt til Costa Rica. De ble også intervjuet på TV. Da de ble spurt om hva de gjorde i Nicaragua, siden de ble utvist, sa Bill til TV-seerne: «Vi forkynte bare det gode budskap om Guds rike.» Senere, i det samme programmet, ble erkebiskopen i Costa Rica intervjuet. Han ble spurt om hva han mente kristne skulle holde på med i dag. Han måtte innrømme: «Forkynne evangeliet om Riket.» Bror og søster Rogers fikk senere i oppdrag å arbeide i El Salvador.
BETEL-FAMILIEN VOKSER
I 1977 bestod Betel-familien av fire medlemmer. På grunn av tilstrømningen av forkynnere var det imidlertid seks som arbeidet på Betel i 1982. De skulle dekke behovet til menighetene i Costa Rica og et annet område som avdelingskontoret førte tilsyn med. I 1980 passerte det gjennomsnittlige antall forkynnere 5000, og i 1981 ble det nådd et høydepunkt på 6183 forkynnere. I 1981 var det 118 menigheter fordelt på seks kretser som rapporterte, og i 1982 økte det til 138 menigheter og sju kretser.
En av de månedlige oppgavene avdelingskontoret har, er å sørge for at hver forkynner får Vår tjeneste for Riket. Selv om Vår tjeneste for Riket blir trykt i Brooklyn i New York, begynte Costa Rica i 1965 å redigere dette månedsskriftet selv, for å gjøre det mulig å ta med opplysninger av mer lokal interesse. I januar 1982 tok Costa Rica et annet skritt framover. Da begynte de å trykke Vår tjeneste for Riket på sin egen offsetpresse. Sommeren 1983 kjøpte de noe IBM-utstyr som skulle gjøre en mer allsidig bruk av den lille pressen mulig. I 1984 var det behov for over ti arbeidere på Betel som kunne betjene menighetene.
HVORFOR EN SLIK FORANDRING?
I mange år var det en selvgod, tilfreds holdning blant befolkningen. Mange religiøse mennesker var stolte, og de ville ikke drøfte Bibelen. Men etter hvert som forholdene i verden forverret seg i samsvar med Bibelens profetier og berørte flere menneskers liv, begynte mange å lure på hva dette betydde. Økonomiske kriser, terrorhandlinger og flyktninger — alt dette gjorde at brødrene møtte større interesse i hus-til-hus-arbeidet. Det førte igjen til flere bibelstudier. Hva har så årene fra 1982 til 1987 brakt? De har gitt grunn til stor glede. Høydepunktet i antall forkynnere økte fra 6611 til 10 374.
En annen grunn til økningen er at antall pionerer er blitt mer enn fordoblet. Det er nå 792 pionerer. Siden 1984 har også antall hjemmebibelstudier oversteget antall forkynnere.
ET NYTT AVDELINGSKONTOR
I januar 1984 begynte man forberedelsene med tanke på å bygge et nytt avdelingskontor. I 1955 ble det bygd et avdelingskontor i sentrum av San José. Det ble bygd om i 1977. Men etter bare få år så det ut til at bygningen, som rommet avdelingskontoret, var sprengt. Fire skrivebord hadde lagt beslag på biblioteket, og iblant brukte kontoristene sine egne rom på grunn av plassmangel. Korridorene tjente som lager, og pakkedisken i litteraturavdelingen ble også brukt som ekstraseng. Konferanserommet var gjort om til trykkeri. Var det på tide å utvide?
I over et år lette medlemmene av utvalget ved avdelingskontoret etter en passende tomt. Med bror John Craddocks hjelp fant de til slutt et ideelt sted. Han hadde bekjente i forretningsverdenen. Det var et 65 mål stort, fruktbart område i landlige omgivelser, like ved den panamerikanske motorveien mellom Juan Santamaría flyplass og San José. Eiendommen ligger mellom tre større byer, og den er stor nok til at utvidelser kan finne sted i framtiden. Omgivelsene er fredelige, og hver dag kan man iaktta usedvanlig vakre regnbuer og skiftende skyer som driver over vulkanene.
Eiendommen ble kjøpt i mai 1984. Det ble planlagt at bygningen skulle ha over 4200 kvadratmeter gulvflate, mens det gamle avdelingskontoret bare hadde 550 kvadratmeter gulvflate. Medlemmer av Betel-familien, alle kretstilsynsmennene i landet, mange spesialpionerer, alminnelige pionerer og menighetsforkynnere hjalp til. I tillegg til disse var det mange fagarbeidere fra De forente stater, Canada, Nederland, Vest-Tyskland, Finland, Guatemala og Panama. Det kom i alt over 300 utenlandske arbeidere, og deres opphold varierte fra noen dager til flere år.
Da byggearbeidet var fullført, hadde nesten 5000 fra de fleste menighetene tatt del i selve byggearbeidet. Andre hadde en andel ved å be oppriktige bønner, gi oppmuntring og gi bidrag. Alle anstrengte seg slik fordi Jehovas folk stoler på hans løfte om å ’gi vekst’. — 1. Kor. 3: 7.
INNVIELSESDAGEN
Innvielsen fant sted den 4. januar 1987. Hele landet ble invitert. Bror Swingle og bror Underwood fra Betel i Brooklyn holdt åndelig oppmuntrende taler, og så talte Milton Henschel, som også kom fra Betel i Brooklyn, om hensikten med denne begivenheten: å innvie bygningen til Jehova for å fremme hans interesser. Da solen gikk ned i vest, takket alle de 13 311 som var til stede, Jehova for hans ånds hjelp og ledelse i de to årene byggearbeidet hadde pågått.
Til og med i byggeperioden var det tydelig at økningen fortsatte. Det ble nådd 24 nye høydepunkter etter at byggearbeidet begynte. Med nye høydepunkter på 10 374 forkynnere og 13 425 hjemmebibelstudier er det klart at det nye avdelingskontoret snart vil bli fullt utnyttet. Det nye avdelingskontoret vil dekke behovene til de framtidige vitnene for Jehova, som var blant de 30 534 som var til stede ved minnehøytiden i 1987.
HVA SKJEDDE MED JENTENE FRA 40-ÅRENE?
Husker du pionerjentene fra 1940-årene? Hvor er de nå? Gikk disse søstrene trett? På ingen måte! De er fortsatt aktive alle sammen. Seks av søstrene gjennomgikk Gilead, og fire er fortsatt misjonærer. Fem er spesialpionerer, og tre er alminnelige pionerer. Dette er blitt mulig fordi barna er blitt store, eller fordi de har forandret sin timeplan.
Hvorfor har de vært så travelt opptatt i forkynnelsen av Riket? Lila Swaby svarer: «Det at vi arbeidet sammen med de eldre salvede søstrene da vi var unge, bygde oss opp. Vi er ikke lenger unge, men deres eksempel er fremdeles en inspirasjon for oss.»
VIRKELIG EN RIK KYST!
Det passet godt å kalle landet for den rike kyst, slik Christofer Columbus gjorde, men det er av grunner som han ikke kunne ta i betraktning. Nå, over 80 år etter at sannheten nådde disse kystene, har Costa Ricas skatter vist seg å være de mennesker som har Jehova som sin Gud. Disse rikdommene er blitt lutret og renset under besøk av bror Knorr og andre spesielle representanter fra Selskapets hovedkontor. Misjonærene har gått i spissen for forkynnelsesarbeidet og virket stabiliserende på menighetene, og det har ført til større rikdom — flere som lovpriser Jehova. Costa Rica er virkelig en kyst med åndelige rikdommer!
[Kart/bilder på side 199]
(Se den trykte publikasjonen)
COSTA RICA
NICARAGUA
Det karibiske havet
SAN CARLOS DISTRIKTET
Liberia
Guápiles
Grecia
Guácimo
Puntarenas
Alajuela
Siguirres
Puerto Limón
SAN JOSÉ
Cartago
Cahuita
Point Quepos
San Isidro
Golfito
STILLEHAVET
PANAMA
[Bilder på side 202]
Nidkjære forkynnere som ble døpt rundt 1914: (øverst, fra venstre) Claudia Goodin, Lea Wilson; (nederst) Ina Williams
[Bilde på side 204]
Henry Steele og hans kone, Matilde, som ble døpt rundt 1914, her sammen med sin familie. Mange av barna, barnebarna og oldebarna deres er aktive Jehovas vitner idag
[Bilde på side 209]
Albert Ezra Pile, som ble døpt i 1926, var med på å sette fart i arbeidet
[Bilde på side 213]
De første misjonærene som kom. Forreste rekke, fra venstre: Charles Palmer, Lora Lea Palmer, Hermena Siebenlist og Theodore Siebenlist, som var avdelingstilsynsmann fra 1944 til 1952. Bakerste rekke, fra venstre: William Eugene Call, Donald Burt og «Woody» Blackburn
[Bilder på side 217]
«Doc» og Emily Hardin var i kretstjenesten og reiste mye med tog
Arnold Williams, den første innfødte kretstilsynsmannen, sluttet i en lovenede jobb for å forkynne det gode budskap
[Bilde på side 218]
Evelyn Ferguson (nå Taylor), spesialpioner siden 1944, med sin grammofon
[Bilder på side 225]
Slibert Spence begynte i pionertjenesten sammen med sin kone, Valmina, i 1948. Han var medlem av utvalget ved avdelingskontoret inntil han døde i mai 1985
[Bilde på side 233]
Lorence Shepp, koordinator for utvalget ved avdelingskontoret siden 1966, og hans kone, Olimpia
[Bilde på side 239]
Frederick Hiltbrand, sammen med sin kone, Mirtha, hjalp til med å få i gang trykkevirksomheten
[Bilde på side 250]
Oversiktsbilde av det nye avdelingskontoret. Trykkeri, litteraturekspedisjon og kontorer til venstre, boligfløyen til høyre
[Bilde på side 252]
Pionerjenter fra 40-årene som fremdeles har pionerånd. Fra venstre: Jenny Taylor, Evelyn Taylor, Mireya Ortega, Jenny Dillon, Corina Novoa og Lila Swaby