Korea

SETT ovenfra, fra en satellitt flere kilometer over jorden, fortoner Korea seg som en malerisk halvøy i det nordøstlige Asia. Landet ligger rett vest for Japan og grenser i nord til Kina og Sovjetunionen. Over 3000 øyer ligger spredt langs den sørlige og den vestlige kysten. Men 2600 av disse øyene er ikke bebodd. Hvor stort er Korea? Nesten like stort som Storbritannia.

På nærmere hold åpenbarer landskapet i Korea seg som et av de mest fjellendte i verden. Bare omkring 20 prosent av landet egner seg til jordbruk, og det som først og fremst dyrkes, er ris. Slettene strekker seg langs kystene i vest, nordøst og sør. Monsunene feier tvers over dette landet, først den ene veien, så den andre veien, og bringer med seg kalde, tørre vintrer og varme, fuktige somrer.

Koreanerne har ved nærmere øyesyn visse fysiske trekk til felles med andre asiater — et bredt ansikt, glatt, svart hår, olivenbrun hud og mørke øyne. Men de skiller seg ut når det gjelder kultur, språk, klesdrakt og kokekunst, og de hevder at deres historie går over 4000 år tilbake i tiden. Språket deres tilhører den altaiske språkfamilie og blir i dag talt av over 60 millioner mennesker.

ET SPLITTET LAND

På grunn av Koreas strategiske beliggenhet har mektigere nasjoner, for eksempel Kina og Japan, lenge hatt en sterk innflytelse på befolkningen. For å forsvare seg mot dette isolerte det koreanske folk seg, og Korea ble et isolert rike. I 1910 ble Korea gjort til et japansk protektorat. Dette varte inntil slutten av den annen verdenskrig. Da ble halvøya delt i to soner langs den 38. breddegrad. De forente staters militære styrker besatte den sørlige del og de sovjetiske styrkene den nordlige del. Ved en FN-resolusjon ble Republikken Korea (Sør-Korea) dannet i sør i 1948. Det samme året ble Den demokratiske folkerepublikken Korea (Nord-Korea) dannet i nord. Begge regjeringene hevder at de representerer hele Korea.

Den 25. juni 1950, da styrker fra den nordlige delen invaderte den sørlige delen, begynte den tre år lange Koreakrigen. Den resulterte i en mer permanent deling av landet, som nå ble skilt ved en demilitarisert sone som strekker seg fra øst mot vest bare cirka 60 kilometer nord for byen Seoul. Regjeringen i nord utelukker all religion, og dette utgjør en hindring for Jehovas vitners virksomhet der.

INTERESSE I ØSTEN

Selskapet Vakttårnets første president, Charles Taze Russell, besøkte i egenskap av ordstyrer i sjumannsutvalget i Den Internasjonale Bibelstudieforening for første gang Østen i begynnelsen av 1912 «for å se tilstandene blant hedningene», som det stod i Vagt-taarnet for februar 1913. «Som et resultat av denne undersøkelse ble det bestemt at tilstandene i hedningeverdenen berettiget oss til å anvende noen av Selskapets midler til å forkynne Rikets evangelium der,» sies det videre i beretningen. «Som følge derav ble det trykt fri litteratur på seks av de indiske hovedspråk . . . og på koreansk.»

Bror Robert R. Hollister var enig med utvalget og representerte bibelstudieforeningen i Østen, deriblant Korea. Han ordnet med å få oversatt og trykt boken Guds Verdensplan på koreansk. Den ble trykt i Yokohama i Japan. Utgivelsesdatoen var 18. mars 1914, og Den Internasjonale Bibelstudieforening står som utgiver, representert ved R. R. Hollister. Bror og søster Hollister brukte også mye tid til å så sannhetens sæd i Korea.

DEN FØRSTE INNVIEDE KOREANER

Den engelske utgaven av Vakttårnet for 15. august 1914 gjengav et interessant brev som var sendt til bror Russell. Det lød: «Jeg er fremmed for Dem i én forstand; men jeg fikk kunnskap om den nærværende sannhet gjennom Deres skrifter for bare 22 måneder siden. Jeg har en tid vært oppsatt på å skrive til Dem for å fortelle om min spesielle verdsettelse av sannheten, men omstendighetene har ikke gjort det mulig før nå.

Det vil sikkert interessere Dem å høre at jeg er koreaner. Da de første misjonærene kom hit (i 1885), var Korea et isolert rike. Noen koreanere sluttet seg da til kristendommen.

I omkring åtte år fulgte jeg de farlige strømningene i forbindelse med noe som jeg nå forstår var spiritisme — satanisk lære. Nå takker jeg Gud for at han sendte vår elskede bror R. R. Hollister hit med det glade budskap og reddet meg ut av disse strømningene som førte meg til et ukjent sted.

Sansene mine var nesten gått tapt; det tok omkring seks måneder før jeg fikk forstandens øyne og ører åpnet. Siden da har jeg innviet meg til Herren og fortsetter å lovprise ham.» — Undertegnet P. S. Kang.

Hvem var denne P. S. Kang, og hvordan lærte han sannheten å kjenne?

På et stevne som Den Internasjonale Bibelstudieforening holdt i San Francisco i 1915, fortalte bror R. R. Hollister hvordan han traff Kang. «I Korea ledet Herren meg til Kang Pom-shika, som til å begynne med ble ansatt på et rent forretningsmessig grunnlag for å utføre noe oversettelsesarbeid,» sa Hollister. «Det varte ikke lenge før han begynte å bli sterkt interessert i de artiklene han arbeidet med, og etter at han hadde vært noen måneder på kontoret vårt, innviet han seg fullstendig til Herren. Siden da har han vært brukt i stor utstrekning til å oversette, tolke, lede klasser og ta seg av det koreanske avdelingskontor. Jeg ser med glede fram til å presentere ham for dere ved dette stevnet som en representant fra Korea.»

MER HJELP FRA UTLANDET

I 1915 begynte søster Fanny L. Mackenzie, en kolportør (heltidsforkynner) i Storbritannia, å reise til Korea med visse mellomrom. Hun betalte selv sine reiseutgifter. Når hun skulle avlegge vitnesbyrd, gjorde hun bruk av et brevhode fra Den Internasjonale Bibelstudieforening. Hvordan? Ved å trykke et vitnesbyrd om Riket på engelsk på forsiden av brevarket og en oversettelse av dette på baksiden på kinesisk, som ble forstått av de fleste i Østen.

Brevet inneholdt et tilbud om å levere beboeren et prøveeksemplar av boken Guds Verdensplan. Avdelingskontorets opptegnelser viser at hun leverte 281 bøker. I tillegg til det nidkjære arbeid hun utførte, gav hun bror Kang et beløp som svarte til 15 dollar, som han kunne bruke til å dekke personlige utgifter. I 1949, da hun var 91 år gammel, leverte hun disse opptegnelsene til den nåværende koordinator for utvalget ved avdelingskontoret, Don Steele, før han kom til Korea.

DET FØRSTE TRYKKERI

Bror Kang, som hadde ansvaret for arbeidet i Korea, og hans medarbeidere fortsatte å utbre budskapet, men interessen var liten. Ikke desto mindre ble det i 1921 holdt offentlige pilegrimsmøter over hele landet, og brosjyren Millioner av nålevende mennesker skal aldri dø ble utgitt på koreansk og distribuert. Korea var nå ett av Selskapet Vakttårnets 18 avdelingskontorer utenfor De forente stater.

Det å få budskapet trykt på koreansk utenfor landets grenser skapte mange vanskeligheter. I 1922 sendte derfor bror Rutherford bror Kang 2000 dollar for at han skulle opprette et lite trykkeri med inntil sju maskiner. Pressene spydde ut litteratur på koreansk, kinesisk og japansk. Likevel var det ingen større økning i disse årene.

NY LEDELSE

Høsten 1926 opprettet Selskapet et avdelingskontor i Japan og utnevnte Junzo Akashi, en japanskamerikansk bror, som sin representant i Japan, Kina og Korea. I mellomtiden benyttet bror Kang, som hadde hatt ansvaret for arbeidet i Korea, Selskapets trykkeri til eget bruk og trykte verdslige bøker. Kang hadde til og med den frekkhet å selge trykkeriet uten tillatelse. Han ble skiftet ut med bror Park Min-joon i 1927.

Bror Park, som var kolportør og en trofast bror, hadde tilbakelagt lange strekninger til fots mot nord og mot sør på halvøya for å holde offentlige møter og levere litteratur. Han ble spesielt motarbeidet av de protestantiske misjonærene, men det lokale politi, som da var japansk fordi Korea var underlagt japansk herredømme, kom ham ofte til unnsetning.

Ettersom det var behov for mer plass på avdelingskontoret, ble det i 1931 flyttet til bror Parks hjem i 147 Key Dong i Seoul.

Bror Park hadde god kjennskap til engelsk og oversatte bøkene Forligelse, Regering og andre bøker fra engelsk til koreansk. Hans engelske språkkunnskaper satte ham i stand til å korrespondere direkte med Selskapet i New York. Men bror Park var øyensynlig ikke så flink i japansk som Akashi ønsket, så han ble skiftet ut i 1935. Bror Moon Tae-soon, en skolelærer, fikk ansvaret for arbeidet. Bror Moons dyktighet som heltidsarbeider på feltet skulle komme til å bli stilt på prøve i framtiden.

KOLPORTØRVIRKSOMHETEN

Bror Lee Shi-chong innviet sitt liv til Jehova i 1930, da han var 22 år gammel, og gikk inn for kolportørtjenesten. «Jeg var ikke modig nok til å forkynne i byen, så jeg skaffet meg en sykkel og bestemte meg for å forkynne i landdistriktene,» forteller bror Lee. «Jeg stablet bagasje og litteratur på sykkelen, og det første stedet jeg drog til, var fylkeskontoret i Kyǒnggi-provinsen. Jeg nølte med å gå inn, men tenkte på mitt oppdrag som en ambassadør for Guds rike, et uttrykk jeg ofte hadde hørt lederen for avdelingskontoret bruke. Resultatet var at jeg leverte flere bøker til embetsmennene. Det var meget oppmuntrende for meg, og fra da av hadde jeg større selvtillit.»

Bror Lee, som på det nåværende tidspunkt tjener som eldste i en menighet i Seoul, reiste på kryss og tvers i hele landet og var også i det som nå er Nord-Korea. Han var til og med i Mandsjuria. Han bestilte litteratur fra kontoret i Seoul og fikk den sendt til den neste landsby eller by han skulle til. Slik holdt han på i tre år, inntil 1933, da det oppstod vanskeligheter i forbindelse med vitnearbeidet.

Opptegnelser for 1931 viser at Rikets forkynnere var travelt opptatt i tjenesten. De besøkte 30 920 hjem, brukte 11 853 timer i felttjenesten og leverte 2753 bøker, 13 136 brosjyrer og 3940 eksemplarer av bladet Den Gylne Tidsalder. I 1932 ble det for første gang holdt stevne i Korea. Det ble holdt i Seoul fra 11. til 13. juni, og det var 45 til stede. Det samme året ble 50 000 eksemplarer av brosjyren Riket — verdens håp frigitt i Korea for å bli delt ut gratis. Virksomheten i Korea ble således stadig utvidet.

POLITIRAZZIAER

Det militaristiske styret i Japan reagerte skarpt på denne økte virksomheten blant Jehovas folk. Avdelingstilsynsmannen i Japan skrev følgende rapport, som gjaldt både Japan og Korea:

’Den 10. mai 1933 forlot jeg Tokyo for å foreta en reise. I Mukden i Mandsjuria fikk jeg den 15. mai et brev som var sendt med luftpost. I dette brevet fikk jeg vite at hele kontorpersonalet, som bestod av fem brødre, ved avdelingskontoret [i Tokyo] var arrestert og kastet i fengsel, og at arbeidet på avdelingskontoret ble holdt i gang av søstre. Avisene for 16. og 17. mai hadde meldinger på nesten en hel side om arrestasjonene av Jehovas vitner.

Politiet foretok en razzia på Selskapets kontorer i Tokyo og i Seoul. Alle de publikasjonene vi hadde på lager, ble beslaglagt. Det vil sikkert glede dere å høre at de japanske og koreanske brødrene var trofaste og bevarte sin ulastelighet overfor Jehova og hans salvede konge selv under disse harde prøvelsene.’

Den mengden av litteratur som politiet beslagla på Selskapets kontor i Seoul den 17. juni 1933, ble anslått til 50 000 bøker og trykksaker. Alt ble brakt ned til elven Han i Seoul i 18 håndkjerrer og brent offentlig, meldte den koreanske avisen Tong A Ilbo. I artikkelen ble det også sagt at den 15. august 1933 ble om lag 3000 bøker og trykksaker beslaglagt og tilintetgjort i hjemmene til brødre som bodde i nærheten av Pyongyang, som ligger i det nåværende Nord-Korea. Men satte disse politirazziaene en stopper for forkynnelsesarbeidet?

ARBEIDET FORTSETTER

Kolportøren Lee Shi-chong, som ble kalt til Seoul på grunn av arrestasjonene, forteller: «Brødrene fikk snart nytt mot og fortsatte i forkynnelsen. De gjorde bruk av Den Gylne Tidsalder, den eneste publikasjonen som ikke var forbudt, og vi fortsatte naturligvis å holde møter.»

Den Gylne Tidsalder ble brukt i felttjenesten i Korea fra 1933 til 1939 og var registrert som en avis. Prisen var to jeon, som tilsvarte seks—sju øre. Selv om det meste av litteraturen var blitt ødelagt, var det mange av brødrene som fortsatt hadde en del bøker og brosjyrer. Disse byttet brødrene seg imellom og lånte ut, slik at folk som var virkelig interessert, kunne få del i budskapet.

Møtene ble holdt om søndagen hver uke. Den broren som ledet møtet, talte en time, og hvis det var noen nye til stede, gikk han igjennom de grunnleggende læresetningene med dem. Møtelederen gjennomgikk også en artikkel i Vakttårnet, ettersom de andre ikke hadde noe eksemplar de kunne følge med i. Vakttårnet ble trykt som en brosjyre og på japansk. Under den japanske okkupasjonen ble koreanerne tvunget til å bruke det japanske språk og kunne derfor lese, skrive og tale dette språket.

Det var imidlertid bare få kvalifiserte brødre i Seoul som kunne lede disse møtene. Hva var årsaken til det? Det var fordi avdelingstilsynsmannen engasjerte alle han kunne, i kolportørarbeidet og sendte dem til distrikter langt borte. Som følge av det ble erfarne brødre spredt over hele halvøya og var ikke i stand til å komme sammen. Det ble ikke noen forbedringer i måten å lede møtene på før det kom misjonærer fra Selskapet Vakttårnet, men det hørte ennå framtiden til.

EN INNFLYTELSESRIK FAMILIE FLYKTER FRA «BABYLON»

Arbeidet måtte utføres svært forsiktig ettersom all litteratur fra Selskapet Vakttårnet, unntatt Den Gylne Tidsalder, nå var forbudt. Brødrene måtte være påpasselige. De måtte være diskret når de kom eller gikk. Til tross for at det ikke var regelmessige, organiserte møter, var de som tok imot sannheten, modige og besluttsomme.

Familien Ok er et fremragende eksempel. De var alle sammen syvendedagsadventister, hadde god utdannelse, var velstående og vel ansett. Ok Ji-joons far var forstander i menigheten og rektor på en adventistskole. Hans kone, Kim Bong-nyob, var revisor ved den lokale skolen.

Ok Ji-joon forteller: «En dag i 1937 fant jeg tilfeldigvis et tidsskrift, Den Gylne Tidsalder, i søppeldunken. Ettersom jeg var svært religiøs, var jeg interessert i de religiøse artiklene i det og leste dem grundig. Noen dager senere kom det to menn til meg og tilbød meg mer litteratur fra ’Fyrtårnet’. [Det ordet stod for ’Vakttårnet’. Det var blitt feilaktig oversatt og brukt av den japanske avdelingstilsynsmannen, og det ble følgelig også brukt i Korea.] De fikk meg til å lese noe jeg senere lærte var et vitnesbyrdskort. Jeg tok med glede imot alle bøkene de hadde. Da jeg senere leste dem, fant jeg mange punkter som var i strid med den tro jeg hadde som adventist. Jeg skrev til den adressen i Tokyo som var oppgitt i boken, og holdt i noen måneder en diskusjon om læresetninger gående pr. brev. Avdelingskontoret i Tokyo svarte på spørsmålene mine ved å sende med bestemte numre av Vakttårnet, hvor det var streket under med rødt på spesielle steder.

Sariwon adventistkirke i provinsen Hwanghae, som nå ligger i Nord-Korea, laget problemer for meg fordi jeg holdt på med å stille spørsmål om den sannhet jeg nylig hadde oppdaget. Pastoren prøvde å unngå å svare og sa hovmodig at å stille slike spørsmål til en pastor, særlig en som var en nær venn av min far, var respektløst. Men jeg syntes ikke personlige forhold skulle blandes inn i bibelske diskusjoner og forandre det faktum at han skyldte meg et svar. Den yngre broren min erkjente også at dette var sannheten, og slo seg sammen med meg, og det gjorde den eldre broren min også. Vi sluttet da i adventistmenigheten.

Far var imot oss. Da min eldre bror og jeg la ned jordbruksredskapsfabrikken, som gikk så godt, for å få tid til forkynnelsen, ble han rasende og kastet oss ut av huset. Vi gav imidlertid ikke opp, men prøvde å overbevise ham ved hjelp av opplysningene i Vakttårnet.»

Bror Oks eldre bror, Ok Ryei-joon, forteller videre hvordan deres fars øyne ble åpnet for sannheten:

«En dag besøkte pastoren i adventistmenigheten oss og fortalte at politibyråets etterretningsavdeling hadde pålagt adventistene å gå til en japansk shinto-helligdom og tilbe japanske guder, heise det japanske flagget i kirken, hilse flagget og synge nasjonalsangen før hver gudstjeneste. Pastorens egen mening var at adventistene skulle gjøre dette, for ellers ville samfunnet bli forbudt, og adventistene ville bli borte. Pastoren stilte spørsmålet til kirkens hovedkontor, og så besøkte han oss for å fortelle hvilket svar han hadde fått. Hovedkontoret sa at de skulle adlyde politiordren, selv om det ville utgjøre en stor prøve. Far var svært skuffet over denne avgjørelsen.»

Faren deres ville vite hvilket syn Selskapet Vakttårnet hadde på dette spørsmålet. For å finne det ut begynte han å studere Bibelen sammen med sønnene. Det resulterte i at han så at Jehovas vitner hadde rett. Hele familien — faren, moren, fire sønner og to svigerdøtre — sluttet å gå i kirken.

«Senere, i 1938, sendte adventistsamfunnet en amerikansk misjonær hjem til oss, og han fortalte at misjonærene hadde bestemt seg for å forlate Korea på grunn av den japanske regjeringens undertrykkelse,» forteller Ok Ryei-joon videre. «Han sa også at det var meget rosverdig at vår familie forlot menigheten på grunn av problemet med å hilse flagget og å tilbe ved shinto-helligdommene, og han oppmuntret oss til å bevare en sterk tro på Jehova Gud, slik alle Jehovas vitner i Korea gjorde.»

Da avdelingstilsynsmannen fra Japan var på besøk, ble hele denne familien døpt. Det skjedde den 19. november 1937. I dag tjener tre av disse brødrene som eldste. Den yngste broren, Ok Ung-nyun, døde som en trofast tjener i et japansk fengsel i 1939, på grunn av sitt nøytrale standpunkt.

EN BETIMELIG ADVARSEL

Under Junzo Akashis siste besøk i Korea i desember 1938 kom han sammen med 30 brødre i Moon Tae-soons hus i Seoul og advarte dem om at de snart kom til å bli arrestert. Han sa at når det skjedde, måtte de ikke vise mangel på respekt overfor flagget eller keiseren. Men han sa også at de heller ikke måtte inngå kompromiss. Han oppfordret alle til å forkynne så mye som mulig ved hjelp av de tre brosjyrene som var tilgjengelige, Beskyttelse, Advarsel og Se kjensgjerningene i øinene.

Akashi dvelte ved et punkt i den nye brosjyren Se kjensgjerningene i øinene som kom til å ha en ugunstig virkning på de koreanske brødrene. Brosjyren oppmuntret unge par til å vente noen «få år», til Harmageddon var over, med å gifte seg. Han mente at det betydde bare to—tre år, ikke en ubestemt tidsperiode. Dermed trodde de koreanske brødrene at de bare hadde noen få måneder igjen å forkynne, så ville de bli arrestert, og mens de var i fengsel, ville Harmageddon komme.

Noen få uker senere begynte avisene å angripe organisasjonen. De omtalte bror Rutherford som en «vanvittig pasifist». Da Junzo Akashis sønn og en annen japansk bror nektet å utføre militærtjeneste i januar 1939, ble Akashi selv innkalt til den japanske hærs hovedkvarter i Tokyo for å forklare grunnen til det. Arrestasjoner av brødrene fulgte raskt — i Japan den 21. juni, i Taiwan den 22. juni og i Korea den 29. juni. Det var mange vitner som gjentatte ganger satt i fengsel inntil den annen verdenskrig var slutt i 1945.

DE BEVARTE SIN ULASTELIGHET

Søster Chang Soon-ok, en tidligere katolikk som lærte sannheten å kjenne ved å lese Den Gylne Tidsalder, forteller hva som skjedde etter dette siste møtet med Junzo Akashi i Seoul: «De som hørte talen hans, drog ut til sine tildelte distrikter med mange bøker. Jeg drog til Pusan og forkynte. Ved daggry den 29. juni 1939 ble jeg arrestert. Vi var ni søstre som ble satt i samme celle, og vi satt sammen med vanlige forbrytere. Det var varmt og skittent der, og det stinket. Vi satt i fengsel i ett år før vi i det hele tatt ble stilt for retten.

I fengslet tvang de fangene til å tilbe keiseren hver morgen. Fordi vi nektet, satte de håndjern på oss, etter at de hadde vridd den ene hånden vår bak på ryggen og den andre hånden over skulderen. Noen ganger satte de to håndjern på oss, og andre ganger ble to personer lenket sammen, rygg mot rygg. Før hvert måltid måtte de flytte håndjernene, slik at vi fikk hendene foran oss. Til slutt, etter sju måneder, gav de opp og tok av oss lenkene.

Etter at vi hadde sont den straffen vi var idømt, ble fire av oss søstre holdt i forvaring i en sikringsleir i Ch’ungju som uforbederlige. En vakt fortalte søstrene at alle i den leiren skulle henrettes innen få dager. Så var plutselig krigen slutt, og vi ble løslatt den 16. august 1945. Jeg kan ennå ikke tenke på alle disse årene i fengsel uten å komme i affekt.»

Familien Ok var også blant dem som ble arrestert. Lee Jung-sang, som var gift med den eldste broren, Ok Ryei-joon, forteller hva de opplevde:

«Da jeg ennå bare var et åndelig spedbarn — jeg hadde vært døpt i mindre enn to år — tok politiet fra Seoul min mann og hans yngre bror, Ok Ji-joon, med til fengslet. På den tiden var de fleste av de koreanske brødrene og søstrene arrestert, og med tiden ble de satt i Sodaemun fengsel i Seoul. Politiet konfiskerte igjen all litteraturen til Selskapet — de trodde i hvert fall det!

Mens vi ennå hadde friheten, gikk min svigerinne, Kim Bong-nyo, en annen søster som het Kim Kyung-hui, og jeg til Selskapets litteraturlager og tok med oss all den litteraturen vi kunne bære. Vi ønsket å levere så mye litteratur som mulig før vi selv ble arrestert. Vi drog nordover til Pyongyang, og mens vi arbeidet der, ble vi også arrestert. Det var i november 1939, og vi ble arrestert fordi vi forstyrret freden og spredte forbudte bøker. Vi ble satt inn på Tongdaemun politistasjon, og senere ble vi flyttet til Sodaemun fengsel, hvor de andre søstrene var. Det var til sammen 38 brødre og søstre i fengsel på det tidspunktet.»

TROFASTE TIL DØDEN

Søster Park Ock-hi, som nå i en alder av 86 år er spesialpioner, er en annen av disse trofaste som var fengslet, og hun minnes de vanskelige dagene.

«Vi kom hjem til Seoul i februar 1939 etter å ha tilbrakt hele vinteren med å forkynne det gode budskap i provinsen Kyǒngsang, sør i Korea,» forteller hun. «Og mannen min, Choi Sung-kyu, ble med en gang arrestert av politiet fra Tongdaemun politistasjon i Seoul. Politiet anklaget ham for ikke å ville tilbe ved shinto-helligdommen. I løpet av de 20 dagene han sonte, pådrog han seg tyfoidfeber, og de overførte ham til et sykehus. Etter 40 dager på sykehuset ble han utskrevet og var fri, bare for så å bli arrestert sammen med alle de andre brødrene i juni 1939.

Min manns svoger hadde en stilling under den japanske regjering, og han sendte en advokat som ved sin innflytelse skulle få min mann løslatt fra fengslet. Advokaten sa til min mann at den eneste måten han kunne få ham fri på, var at han tilbad ved shinto-helligdommen. Mannen min avviste tilbudet på stedet og sa at advokaten aldri måtte komme og besøke ham igjen. Mannen min skrev til meg og spurte: ’Hvem sendte advokaten? Vær våkne! Les Romerne 8: 35—39.’ Dette brevet var til stor oppmuntring for oss som var utenfor fengslene, og de nye var fast bestemt på å fortsette å prise Jehova.

Senere, i september 1941, ble jeg arrestert. Det var ikke første gang, men det varte bare i 15 dager. Det ble sagt til meg at jeg skulle komme med 500 won (nesten 1700 kroner), så skulle min mann slippes fri fra fengslet. Jeg lånte pengene og gikk til fengslet. Det var en mørk og kald kveld. Jeg fant mannen min liggende på bakken med et hvitt laken over seg. Han var mer død enn levende. De hadde holdt ham fengslet i over to og et halvt år, og nå forlangte de 500 won for å løslate ham mens han var i en slik tilstand! Min mann, som da var 42 år gammel, døde åtte timer senere.

Jeg ble arrestert for fjerde gang i september 1942. Denne gangen kom jeg til Sodaemun fengsel i Seoul sammen med andre fengslede søstre. Der måtte vi utholde ubeskrivelig tortur.»

Den kvinnelige vakten ble sint på disse søstrene fordi de ikke ville tilbe den japanske keiseren. Det gav henne ekstra arbeid. For hvert måltid måtte hun forandre håndjernene og lenkene deres. Men hun la tydeligvis også merke til disse kjære søstrenes trofasthet. Utrolig nok begynte hun å studere Bibelen 20 år senere og ble gjenforent med disse søstrene på et områdestevne. Hun ble døpt i 1970.

Brødrene ble forhørt gang etter gang, ettersom myndighetene prøvde å finne forskjellige punkter de kunne reise tiltale mot dem på. De ble spurt: «Er det sant at alle nasjoner er under Djevelens påvirkning? Gjelder det også vårt store keiserdømme Japan? Er du en amerikansk spion? Når kommer Harmageddon?» Brødrene besvarte det siste spørsmålet ved å si: «Når forkynnelsesarbeidet er fullført.» Så ville myndighetene si: «Dere påskynder faktisk Harmageddons komme ved deres forkynnelse, noe som betyr at dere også påskynder keiserdømmet Japans ødeleggelse. Dere bryter derfor loven om offentlig ro og orden.» Mange brødre ble deretter arrestert og kastet i fengsel for to til fire år.

Fem av de 38 som var fengslet, døde i trofasthet i fengslet. En av dem var Moon Tae-soon, som hadde hatt tilsyn med arbeidet under den japanske avdelingstilsynsmannen.

DESILLUSJONERT ETTER DEN ANNEN VERDENSKRIG

Junzo Akashi hadde ansvaret for arbeidet i Korea fra 1926, da Korea kom under det japanske avdelingskontoret. Etter at brødrene ble løslatt i 1945, så de hen til ham for å få vite hva de nå skulle gjøre. Akashi, som hadde levd et umoralsk liv og gått på akkord med sannheten da han ble utsatt for press, hadde imidlertid forlatt Guds organisasjon.

De koreanske brødrene var urolige. De hadde trodd på hans unøyaktige forklaring av at det var «få år» igjen til Harmageddon. Den lille gruppen av brødre ble splittet. Noen, som var sterke i troen, var sikker på at de skulle fortsette å forkynne; andre mistet sin iver.

I flere år etter 1939 hadde ikke brødrene kontakt med Jehovas organisasjon. De følte seg forlatt. Mange av dem trodde at det de opplevde i Korea, var noe som skjedde med organisasjonen over hele jorden. De hadde ingen opplysninger om at Selskapet Vakttårnet fremdeles var i virksomhet, for ikke å snakke om at deres brødre i andre land hadde bevart sin lojalitet under den annen verdenskrig, eller at det begynte å bli økning. Siden det ikke var noen til å ta ledelsen og det ikke var noen kontakt med organisasjonen, opphørte så å si den sanne tilbedelse i Korea.

«JEHOVAS VITNER HAR VÅKNET TIL LIVE IGJEN»

Hvordan ble døren til sann tilbedelse åpnet igjen? Søster Park Ock-hi forteller om det:

«Etter frigjøringen fra japanerne i 1945 var det allikevel atskillige søstre som hevdet at tiden var inne til å vente på Harmageddon på et ’hemmelig sted’. Vi fortsatte å ha noen møter hjemme hos meg. Det var ikke organiserte møter. Den broren som ledet møtene, talte bare til oss ut fra de eldre publikasjonene vi hadde. Dette utgjorde all vår virksomhet i noen år. En av dem som var til stede, var min nevø, Park Chong-il, en unggutt på 15 år som senere ble medlem av utvalget ved avdelingskontoret i Korea.

Til vår store overraskelse viste så bror Choi Young-won oss en artikkel i den amerikanske hærens avis, Stars and Stripes, en dag i august 1948. Den fortalte at Jehovas vitner var svært aktive i De forente stater og i andre land. Vi var henrykt. Vi oppmuntret alle sammen bror Choi til å skrive til Selskapet i De forente stater. Det gjorde han, og Selskapet svarte med en gang ved å sende oss en del litteratur. Vi fylte jublende feltveskene våre med disse brosjyrene og gikk rett ut i hus-til-hus-arbeidet i Seoul. Vi hadde en vidunderlig tid! En kvinne sa til og med: ’Jehovas vitner har våknet til live igjen.’»

Tolv personer utgjorde den 24. juni 1949 den første menigheten av Jehovas vitner.

«VELKOMMEN VAKTTÅRNET, HÅPETS UTSENDING»

Det var ikke før den første av en lang rekke trofaste misjonærer ankom, i alt 52 til slutt, at det ble opprettet en fast forbindelse med Selskapets hovedkontor.

Da Seoul menighet var blitt registrert av Selskapet, ble det truffet tiltak for å sende utdannede misjonærer fra Vakttårnets bibelskole Gilead til landet. Fra den 11. klassen ved Gilead ble åtte av de uteksaminerte, som opprinnelig skulle sendes til Japan, tildelt Korea som distrikt. Don og Earlene Steelec ble valgt ut til å reise først. Etter mye papirarbeid fikk de innvilget visum til Sør-Korea, og de kom til landet den 9. august 1949.

På grunn av sikkerhetsrutinene på Kimpo flyplass var det bare to av brødrene som kom for å hilse ekteparet Steele velkommen. På et gjerde i nærheten av rullebanen hadde de hengt opp et transparent hvor det stod: «Velkommen Vakttårnet, håpets utsending.» Ingen av disse brødrene kunne snakke engelsk, men deres varme smil og vennlige håndtrykk var alt ekteparet Steele hadde behov for.

Etter at ekteparet Steele hadde tatt inn på et lite hotell, kom ti av brødrene sammen med menighetstjeneren, Choi Young-won, som kunne snakke engelsk. Dette var den første kontakten de hadde med noen som representerte organisasjonen, på ti år. Nå kunne brødrene få svar på de spørsmål de hadde angående det arbeidet som gjenstod. Det ble arrangert et møte den påfølgende kvelden. I sitt første brev til Selskapet, datert den 12. august 1949, skrev bror Steele:

«Til vår store forbauselse kom 40 brødre og interesserte sammen. Vi overbrakte hilsener fra brødrene i USA, snakket om Guds organisasjon, slik den er nå, og svarte på mange av de spørsmål de stilte. Brødrene har i mange henseender en dyp forståelse og er uten tvil oppsatt på å gjøre det som må gjøres. Det er bare to—tre som har uriktige oppfatninger, som er bitre fordi de ’få årene’ til Harmageddon som er nevnt i brosjyren Se kjensgjerningene i øinene, er blitt tøyd så langt.»

Ettersom det nå var 1,5 millioner innbyggere i Seoul, dobbelt så mange som før den annen verdenskrig, var det å finne et hus til misjonærene som å lete etter en nål i en høystakk. Men ved utgangen av august gikk de til anskaffelse av en fin bygning i nærheten av byens sentrum. Det var et velbygd mursteinshus i vestlig stil, som tidligere ble disponert av den japanske regjering, men som nå ble forvaltet av den koreanske regjering. Huset hadde fire soverom, en stor dagligstue, en spisestue og et kjøkken. Nå kunne Selskapet sende de seks andre misjonærene. Denne bygningen tjente ikke bare som misjonærhjem og som møtelokale for den koreanske menigheten, men den tjente også senere som avdelingskontor.

TJENESTEN ORGANISERES

Fordi litteraturbeholdningen var så liten og det bare kom noen få forsyninger med posten, måtte de to misjonærene og de 28 brødrene i de neste månedene nøye seg med å låne ut brosjyrene til de interesserte de traff i hus-til-hus-arbeidet, for så senere å gå tilbake og hente litteraturen og bruke den på nytt.

Den 1. januar 1950 ble fire forkynnere som ønsket å begynne i heltidstjenesten, utnevnt til pionerer. I februar var en fjerdedel av menigheten pionerer, sju i alt, og de resterende forkynnerne hadde et gjennomsnitt på 33 timer i måneden. De var henrykt over gjenbesøksarbeidet og over å kunne lede hjemmebibelstudier, grener av tjenesten de ikke tidligere kjente til.

I løpet av den første måneden hadde misjonærene startet 16 bibelstudier. De som det ble ledet studier med, kom til misjonærhjemmet i stedet for å ha studiet i sine enkle hjem. Problemet var ikke å starte studier, men å finne dem som var oppriktig interessert i budskapet om Riket og ikke bare ville lære engelsk eller omgås utlendinger.

Fordi misjonærene var oppsatt på å ha litteratur på koreansk til bruk i felttjenesten, gav Selskapet beskjed om at boken «Gud er sanndru» skulle oversettes og utgis så fort som mulig. Bror Choi var den eneste som kunne oversette. Han var imidlertid så opptatt i sitt verdslige arbeid at han knapt nok hadde tid til å oversette Vakttårnet for det ukentlige studium. For å lette hans byrder spurte misjonærene to som de studerte med, en engelsk professor og en bankfunksjonær, om de ville hjelpe ham med arbeidet. Oversettelsen ble overraskende bra, tatt i betraktning deres begrensede kunnskap om sannheten og organisasjonen.

ORGANISERT MØTEVIRKSOMHET STIMULERER BRØDRENE

Det var først etter at misjonærene kom, at det ble startet et organisert studium av Vakttårnet. Etter at bror Choi hadde oversatt studieartikkelen, mangfoldiggjorde bror Park Chong-il hele artikkelen for hånd på ni kopipapirark ved hjelp av blåpapir. Ettersom det var 47 til stede på det første Vakttårnstudiet den 14. august 1949, måtte mange se sammen for å kunne ta del i møtet. Deretter holdt de for første gang tjenestemøte i Korea.

Bror Shin Wan, som nå begynte å gå på møtene igjen, drev et lite stensileringsverksted, som gjorde god nytte for seg i arbeidet for Riket. Etter at studieartikkelen i Vakttårnet var blitt oversatt, ble den skrevet på en voksstensil og reprodusert ved håndrullemetoden, slik at alle møtedeltagerne kunne ha sitt eget eksemplar. Nå var det slutt på håndlagde kopier.

FLERE MISJONÆRER KOMMER

Alle i menigheten ventet spent på at de andre misjonærene skulle komme. Den 12. mars 1950 ble Winfield (Scott) og Alice Counts, Grace og Gladys Gregory, Norrine Miller (nå Thompson) og Florence Manso (nå Janczyn) ønsket velkommen til sitt nye distrikt med et koreansk festmåltid, og de fikk føle den varme gjestfriheten som er vanlig her.

De nye misjonærene hadde ikke fått noen opplæring i språket, men i mai 1950 hadde de åtte misjonærene 20 bibelstudier i gjennomsnitt. De holdt taler til menigheten som ble tolket, men tolkene, som ikke var så flinke i engelsk, var ofte upresise. Da for eksempel en av misjonærene oppmuntret brødrene til å delta i tjenesten, brukte tolken ordet «militærtjeneste».

Etter at den teokratiske tjenesteskolen for første gang var blitt organisert, begynte de å holde offentlige møter. Det var om våren 1950. Det var nå så mange som kom på møtene, 162 på det meste, at de planla å holde en serie foredrag i Chae Dong folkeskoles aula. Det første foredraget, «Jordens skjebne», ble holdt under fredelige forhold den 25. juni 1950 — den skjebnesvangre dagen da Koreakrigen brøt ut.

Bror Steele skrev senere: «Da jeg hadde holdt et offentlig foredrag i en skoles aula i Seoul den 25. juni, underrettet politiet oss om at Sør-Korea var blitt angrepet, og at det var innført portforbud. Det hadde imidlertid vært en økende interesse for teokratiet, slik at det var hele 336 til stede på dette siste offentlige foredraget. Det sørkoreanske forsvar brøt sammen den følgende natt, og Seoul ble beleiret.»

KOREAKRIGEN

Innen juli 1949 hadde både de amerikanske og de sovjetiske okkupasjonstropper trukket seg ut av Korea, men begge parter lot noen rådgivere bli igjen. Halvøya skulle nå bli rammet av en av de mest ødeleggende kriger i moderne tid. Da krigen brøt ut i juni 1950, hadde den sørkoreanske hær mindre enn 100 000 mann, som bare hadde lettere våpen. De nordkoreanske styrker hadde imidlertid rundt 135 000 mann, innbefattet en panserdivisjon. Dermed hadde de fordelen av å ha mer trening og bedre utstyr, mens Sør-Korea ikke var forberedt på å slå invasjonen tilbake.

Den 28. juni falt hovedstaden Seoul for de nordkoreanske styrker, som var for sterke for den sørkoreanske hær. Krigen bølget fram og tilbake over den 38. breddegrad inntil en våpenhvileavtale ble undertegnet den 27. juli 1953.

MISJONÆRENE BLIR EVAKUERT

Andre dagen etter at krigen brøt ut, kunngjorde en amerikansk radiostasjon (American Forces Korea Network) at alle amerikanske statsborgere var beordret til å forlate landet. Misjonærene kom nå i et dilemma. Skulle de bli i landet og arbeide sammen med de trofaste koreanske brødrene, eller skulle de reise? De åtte misjonærene kom sammen, bad om Jehovas ledelse og diskuterte den spente situasjonen. Dersom de ble værende i landet, ville de helt sikkert bli pågrepet og satt i fengsel. Alle var enige om at de burde reise. Den videre utvikling viste at de tok en riktig beslutning.

I en rapport som misjonærene senere skrev, stod det: ’Vi hadde bare 30 minutter på oss til å rekke den siste transporten ut av byen. Vi overlot innbo og personlige eiendeler til menighetstjeneren. Byen ble i øyeblikket bombet, og bussene våre ble beskutt på vei til Kimpo flyplass. Vi ble fløyet til Japan, og for øyeblikket arbeider vi alle i Kobe.’

Bror Lee Shi-chong, menighetstjeneren i Seoul, skrev også om de få utlendingene som ble tilbake i landet, at de alle måtte gå en «dødsmarsj».

De åtte misjonærenes tjeneste i Korea fikk således en brå slutt. Ekteparet Steele hadde bare vært der i litt over ti måneder, og de seks andre hadde bare vært der i litt over tre måneder. Men i løpet av den tiden de var der, hadde de blitt inderlig glad i de nidkjære koreanske brødrene. Den koreanske delen av organisasjonen ville igjen være uten noen direkte kontakt med Selskapet. De koreanske vitnene måtte nå selv fortsette i forkynnelsen og bevare sin kristne nøytralitet under disse nye forholdene.

TROFASTE TRASS I MOTGANG

Fordi 43 prosent av alle industrianlegg og 33 prosent av alle hjemmene var ødelagt, levde store deler av den koreanske befolkning, også brødrene, nå som flyktninger. Hus lå i ruiner, og personlige eiendeler var borte. For å overleve måtte man alltid være på vakt. Flere av brødrene ble drept under bombing fra fly fra begge hærene. Noen få, deriblant de som søkte tilflukt i Selskapets bygning, ble kaldblodig skutt ned og drept av soldater. De som overlevde, sluttet imidlertid aldri å utføre det oppdrag de hadde fått, nemlig å forkynne om Riket som verdens håp. De sluttet aldri å så sannhetens sæd.

I løpet av de første dagene under krigen ble de fleste av Seouls innbyggere innesperret i selve byen. Brødrene visste at de ville bli tvunget inn i den frivillige hær hvis de ikke flyktet sørover. Bror Park Chong-il og Ok Ung-suk gjemte seg i byen inntil den 5. juli, da de kom seg unna over elven Han i et forsøk på å komme til et «trygt» område sør for Seoul. Langs veien passerte de rester av døde kropper, ubrukelige stridsvogner og ødelagte bygninger, men jo nærmere de kom fronten, desto vanskeligere ble det å holde seg skjult for nordkoreanske soldater.

Som en følge av at den amerikanske generalen MacArthur gikk i land i Inchon den 15. september 1950, ble byen Seoul befridd fra det nordkoreanske herredømme inntil pendelen igjen svingte den andre veien. Bror Park vendte tilbake til Seoul den 1. oktober 1950 og bestemte seg for å gå fra hus til hus for å se hvordan folk reagerte. De var både spente og redde.

Roh Pyung-il møtte også problemer like før krigen brøt ut, selv om han ennå ikke var døpt. Han var svigersønn av søster Kim Chu-ok, som hadde bevart sin lojalitet mens hun satt i fengsel under den japanske okkupasjonen. Da Nord-Korea okkuperte Seoul for første gang, flyktet han opp i fjellene for ikke å bli tvunget inn i hæren. Soldatene oppdaget likevel røyken fra bålet han laget mat på, og han ble deretter pågrepet. De tok ham med til utkanten av byen, hvor han ble ført sammen med andre unge menn som var blitt arrestert. De ble forhørt, én etter én. De som ikke kunne tilfredsstille forhørslederne, ble tatt til side og skutt. Roh regnet med å bli skutt uansett hva han sa, og var derfor fast bestemt på først å avlegge et vitnesbyrd.

Han ble spurt om hvorfor han prøvde å unngå den frivillige hær. «Jeg kan bare tjene Guds rike,» svarte han. «I Harmageddon vil Gud ødelegge begge parter i denne politiske striden, og jeg ønsker ikke å tilhøre noen av partene. Jeg kan ikke bryte Guds lov til fordel for menneskelagde lover som strider mot hans. Jeg er ikke redd for å dø, for jeg tror på en oppstandelse.»

Han som forhørte ham, sa at han var den første som snakket sant, men han måtte likevel tre til side. Soldatene løftet geværene, siktet og skjøt, men de bommet med vilje. Roh besvimte, men kom snart til seg selv, glad over å være i live. Det første han sa, var: «Sannheten har virkelig stor makt!»

FLYKTNINGER PÅ NYTT

Etter to og en halv måned under sørkoreansk herredømme beordret den sørkoreanske regjering den 24. desember 1950 alle innbyggerne i Seoul, bortsett fra de som var i vernepliktsalderen, til igjen å forlate byen.

Den 4. januar 1951, bare 11 dager senere, okkuperte nordkoreanske og kinesiske soldater byen på nytt. Brødrene hadde i forveien rasket sammen de eiendelene de kunne bære eller ta med i kjerrer, og begynte nå på nytt et liv som flyktninger. De tok også med seg flere kartonger med brosjyren Alle folkenes glede, som de fant i misjonærhjemmet. De brukte disse brosjyrene til å så sannhetens sæd i denne andre perioden de var flyktninger.

De unge brødrene kunne selvfølgelig ikke flykte fra byen. Selv om deres nøytrale, kristne standpunkt medførte problemer, viste det seg ofte at det reddet deres liv, slik bror Park Chong-il snart erfarte. Etter at den nordkoreanske hær igjen inntok byen, bodde han og Cho Young-ha, som var lærer ved et gymnas og en metodist som var interessert i sannheten, i fred og ro i huset til en søster i tre og en halv måned.

Bror Park og hans medarbeider hadde holdt seg skjult bare noen dager da det nordkoreanske hemmelige politi kom og banket på døren deres. Politiet mistenkte dem for å være enten spioner eller soldater fra den sørkoreanske hær. En etterforsker fra politiet undersøkte hendene deres for å se om de hadde brukt våpen.

«Som kristne kan vi ikke delta i krig, og vi kunne ikke flykte ut av byen, ettersom vi ville blitt tatt til fange av den andre parten,» fortalte de etterforskeren. Politiet beordret dem til ikke å forlate huset og truet med å komme tilbake neste dag. Så snart de var gått, fjernet bror Park og Cho Young-ha hurtig alle navn, adresser og bilder av vitner de hadde, og de bestemte seg for å forkynne for politiet dagen etter, selv om de visste at de kunne bli satt i fengsel.

Neste morgen kom politiet tilbake med en annen etterforsker. Bror Park forkynte i en og en halv time, som om han holdt et offentlig foredrag. De lyttet uten å avbryte og virket interessert i budskapet. Etter å ha stilt noen få spørsmål forsvant de brått. To dager senere kom en av dem tilbake med en tredje etterforsker, og bror Park og vennen hans fikk igjen anledning til å forkynne. Det kom aldri noen flere politimenn. De var likevel forsiktige og gikk ikke ut av huset. Cho var blitt svært styrket i sin tro og kom straks i sannheten.

Krigen svingte nå den andre veien, og innen den 31. mars 1951 hadde FN-styrkene igjen nådd den 38. breddegrad. Seoul var nok en gang underlagt FN. Park Chong-il kunne nå forlate huset. Han begynte å gå gjennom byen for å se til misjonærhjemmet, men ble stoppet av FN-styrkene. Sørkoreanske soldater, som var sammen med FN-styrkene, syntes han virket mistenkelig. Og det var ikke så rart. Etter å ha holdt seg innendørs i over tre måneder var han blek og hadde langt hår. Siden bror Park snakket litt engelsk, fortalte han de amerikanske soldatene at han var et av Jehovas vitner og hadde vært sammen med amerikanske misjonærer fra Vakttårnet og skulle sjekke misjonærenes eiendom. Soldatene trodde ham og lot ham gå.

ARBEIDET HAR FREMGANG BLANT FLYKTNINGENE

Brødrene, som nå var flyktninger, bosatte seg stort sett i fem større byer — Taejon, Taegu, Pusan, Chonju og Kunsan. Befolkningen i disse byene økte til den ble flere ganger så stor som normalt, ettersom folk søkte ly overalt — i halvtaksskur, ved fjellskrenter eller i huler.

Søster Kim Chi-duk, som nå er 87 år og fremdeles pioner, var blant de første vitnene som kom til Taegu. To av sønnene hennes var blitt drept under krigen. Nå begynte hun straks å forkynne sammen med to av de andre barna sine. Hun leverte omgående all den litteraturen hun hadde med seg, og så brukte hun den andre uken til å foreta gjenbesøk.

Bror Lee In-won, en annen flyktning i Taegu, holdt møter sammen med søster Kim, og det var mange til stede. Stensilerte kapitler av bøkene «Gud er sanndru» og «Dette betyr evig liv» ble brukt på møtene og i felttjenesten. Den første menigheten som ble organisert blant flyktningene, var menigheten i byen Taegu.

Bror Ok Ryei-joon og hans kone, Lee Jung-sang, som var flyktninger fra Nord-Korea, bosatte seg i Chonju. Søster Lee forteller oss hva som hendte videre:

«Jeg startet et bibelstudium med fire kvinnelige diakoner fra den presbyterianske kirke. De ville ikke bruke Selskapets publikasjoner, bare Bibelen. Presteskapet der betraktet oss som foraktelige flyktninger og forsøkte å hindre oss i å forkynne, og de sendte til og med en pøbelflokk etter meg. Disse fire kvinnene hjalp meg å slippe unna pøbelflokken. Til tross for at presteskapet motarbeidet meg, fortsatte kvinnene sitt bibelstudium. Resultatet av det ble at 20 personer med tiden forlot kirken og kom i sannheten.»

MISJONÆRER VENDER TILBAKE

Hele den tiden krigen varte, var det umulig å komme inn i Korea. Men etter mye om og men fikk Don Steele lov til å vende tilbake alene, og han kom til Pusan den 11. november 1951. MacArthurs hovedkvarter begrenset da innvandringen til én person for hver misjon, og ingen kvinner fikk lov til å komme inn i landet. Det skulle gå ennå et år før Dons kone, Earlene, kunne komme etter.

Den 17. november 1951 fikk bror Steele tillatelse av De forente staters hær til å besøke Seoul. Han forteller oss hva han og andre så:

«Den ettermiddagen gikk vi gjennom Seoul sentrum til misjonærhjemmet. Det var bare yttermurene som stod igjen av nesten alle de store bygningene. Det var like stille i byen som på landet, og det var bare militær trafikk der. I det fjerne kunne jeg se misjonærhjemmet. Bygningene omkring det var fullstendig rasert, men misjonærhjemmet stod fremdeles. Men en granat hadde truffet det ene hjørnet og laget et hull på en drøy halvmeter i murveggen. Alle vinduene var blåst ut, takpussen var falt ned, de fleste av dørene var blitt revet ut, og de elektriske ledningene var blitt fjernet.»

Den samme kvelden kom 35 vitner sammen for å høre bror Steeles tjenestetale. De fleste av dem var søstre. Det ble ordnet med frammøter til felttjeneste de neste dagene. Før uken for hans besøk var omme, rapporterte 24 forkynnere tid i felttjenesten. De trofaste søstrene som ble i Seoul under hele krigen, høstet nå fruktene av sitt harde arbeid.

De nye forkynnerne ønsket å bli døpt — men hvor? De eneste mulighetene var offentlige bad, som nå bare ble brukt av FN-soldatene. Det ble truffet tiltak for å døpe de nye i de offentlige badene før FN-personellet kom om dagen. Søndag den 29. desember 1951, før klokken åtte om morgenen, ble 27 nye døpt, deriblant søsteren til den tidligere dronningen av Korea.

Pusan var den midlertidige hovedstaden i landet, og det var også fra denne byen det var mest praktisk å tjene brødrene i hele landet. En ny stensilmaskin ble bestilt og mottatt gjennom det amerikanske militære postkontoret. Det var også overraskende at brødrene fikk en av de første skrivemaskinene med koreanske typer. Det var et nytt stort skritt framover for vitnene i Korea.

I desember 1951 og januar 1952 besøkte bror Steele alle de stedene hvor grupper eller menigheter var blitt opprettet. Tenk at før krigen var det bare 61 forkynnere i den ene menigheten i Seoul. Men ved slutten av tjenesteåret 1952 var det et høydepunkt på 192 forkynnere i fem menigheter, trass i krigstilstanden og det at så mange av brødrene var flyktninger.

I denne tiden hjalp Selskapet dem også ved å sende klær. Det ble sendt to tonn med klær og sko fra De forente stater.

ENDELIG VAKTTÅRNET I TRYKT FORM!

I september 1952 opplevde vitnene noe stort. Bladet Vakttårnet ble registrert hos myndighetene, og det ble gitt tillatelse til å utgi det. Til å begynne med var stensilene håndskrevne, men fra og med februar 1953 ble de skrevet på maskin. Det ble bare stensilert 700 eksemplarer av hver av de første utgavene, som var på 16 sider.

Vakttårnet for 1. januar 1954 var det første av bladene som ble trykt. Til å begynne med ble bladet trykt i et opplag av 2000 eksemplarer. Januarnummeret i 1955 hadde 20 sider, og opplaget hadde økt til 5000 eksemplarer. Bladet kom ut én gang i måneden og ble trykt av et firma i Seoul. Men i 1961 begynte det å komme ut to ganger i måneden, og fra og med januar 1967 hadde bladet 24 sider.

For å bli et juridisk anerkjent religionssamfunn i landet måtte vitnene danne et selskap. Derfor ble The Watch Tower Songso Chaekja Hyuphoi of Korea dannet, og det ble registrert i undervisningsdepartementet den 30. oktober 1952, med seks direktører og ni medlemmer. Myndighetene bestemte så at denne registreringen skulle overføres til kultur- og informasjonsdepartementet, og der har det vært registrert fra 25. februar 1969 og fram til i dag. Nå som de hadde et lovlig registrert selskap, var det mulig for dem å kjøpe den eiendommen som misjonærene hadde brukt før krigen.

EGET AVDELINGSKONTOR

«Det har gått så bra i Korea at det nesten er for godt til å være sant,» het det i et brev fra Selskapet til brødrene i Korea, datert 18. oktober 1952. Den 27. juli 1953 ble en usikker våpenhvileavtale undertegnet, og en demilitarisert sone ble avmerket mellom Nord- og Sør-Korea. Fram til i dag har det ikke vært noen forbindelse mellom Nord- og Sør-Korea eller mellom familiemedlemmer som er blitt skilt fra hverandre på grunn av den demilitariserte sonen.

Ved slutten av den neste måneden var Don og Earlene Steele kommet tilbake til Pusan etter å ha overvært stevnet i New York. De gledet seg over å se at det ved slutten av tjenesteåret 1953 var 417 forkynnere i sju menigheter i Korea. Derfor bestemte Selskapet at fra og med 1. september 1953 skulle brødrene i Korea ikke lenger være underlagt avdelingskontoret i De forente stater, men at det skulle opprettes et avdelingskontor i Korea. Don Steele skulle være avdelingstjener. I dag er han koordinator for avdelingskontorets utvalg.

Det samme huset som misjonærene brukte før krigen, ble nå avdelingskontor i Korea. Bare de mest nødvendige reparasjoner på bygningen ble utført. Man måtte fremdeles bære inn vann, og det var lite elektrisk strøm som kunne brukes. Misjonærene valgte andre etasje, og den lokale menigheten benyttet første etasje til møtene sine.

HJELP FRA UVENTET HOLD

Opp gjennom årene har noen av de tusener av militærpersoner fra De forente stater som har tjenestegjort i Korea, ikke bare vist interesse for sannheten, men også gjort fremskritt åndelig sett. Etter at de har vendt tilbake til De forente stater og har foretatt de nødvendige forandringer i sitt liv, er de blitt aktive vitner.

Oversersjant Norbert Matz i Amerikas forente staters hær var et godt eksempel på dette. Han ønsket å komme i et rett forhold til Gud. Mens han var stasjonert i De forente stater, begynte han derfor å studere Bibelen sammen med vitnene. Han gjorde så store fremskritt at da hæren forflyttet ham til Korea, kunne han faktisk lede bibelstudier med koreanere. Han var også til hjelp for brødrene med den teokratiske tjenesteskolen. Hvordan? Håndboken for den teokratiske tjenesteskolen fantes ikke på koreansk, så ved hjelp av en tolk hjalp han dem til å forstå stoffet. Han hjalp også til med å arrangere en gruppedåp den 30. juni 1953. Og han brukte militære transportmidler for å kjøre brødre og søstre til dåpsstedet, hvor 52 ble døpt. Han viste seg å være til stor hjelp i den tiden da misjonærene ikke kunne være i Seoul. I dag, som bror Matz, tjener han som eldste i en menighet i De forente stater.

Norbert Matz studerte Bibelen med Chun Young-soon, en ung koreansk militærlege. Han ble døpt i 1953, og kort tid etter begynte han i heltidstjenesten. Etter å ha gjennomgått Gilead-skolen ble han reisende tilsynsmann, og han ble også tilsynsmann for Betel-hjemmet. Nå er han medlem av utvalget ved avdelingskontoret. Det samme året, i 1953, ble Park Chong-il for annen gang stilt overfor spørsmålet om militærtjeneste. Han bevarte sin kristne nøytralitet, og han var igjen et godt eksempel for disse brødrene, så vel som for andre.

DET FØRSTE STORE STEVNET

Fordi det ble slutt på den militære unntakstilstanden i 1953, var det mulig å ha et områdestevne i Korea fra 6. til 8. august i 1954. Det ble holdt på Chae Dong skole. Brødre fra hele landet kom sammen for første gang. Det var ventet at det ville komme omkring 700 mennesker, men den første dagen var det 1043 til stede, og ved det offentlige foredraget om søndagen var det 1245 til stede. Mange, som husket den mørke tiden under den annen verdenskrig og den forferdelige Koreakrigen, hadde øynene fylt med gledestårer. De hadde aldri trodd at de ville få oppleve den dagen da så mange mennesker skulle stå samlet på Jehovas side.

Noe spesielt ved dette stevnet var at det for første gang var massedåp. En søster var gift med en mann som var ansatt i brannvesenet. Han ordnet med å fylle vann i svømmebassenget på skolen, etter at brødrene hadde fjernet det skrapet som lå igjen der etter krigen. Det var en gledelig overraskelse at 284 brødre og søstre ble døpt den dagen. Det var 23 prosent av alle som var til stede. Det var helt klart at brødrene nå hadde et stort arbeid foran seg med å hjelpe alle disse nye til å gjøre fremskritt i åndelig henseende.

GILEAD SENDER MER HJELP

I mars 1955 kom den andre bølgen av misjonærer til Korea — Milton og Liz Hamilton, Keith og Evelyn Kennedy, Karl Emerson, Norris Peters, Elaine Scheidt (nå Ness) og Druzilla (Dru) Craig (nå Youngberg). En stor gruppe av brødre møtte dem på Yoido flyplass. Den gangen lå flyplassen på en øy av sand i elven Han, en øy som i dag er en by i byen. Ingen av de nye misjonærene kjente språket, men smil, gledestårer og gester fortalte alt. Nå ville avdelingskontoret igjen bli fylt av arbeidere, ettersom det var et kombinert avdelingskontor og misjonærhjem.

En måned etter at misjonærene kom, ble Koreas første kretsstevne holdt. Det var i april 1955. Hvilken ny og spennende opplevelse dette var for vennene! Til og med misjonærene tok del i programmet ved hjelp av tolker.

PUSANS MISJONÆRHJEM

Om høsten 1955 ble et misjonærhjem innviet i havnebyen Pusan, som ligger omkring 320 kilometer i luftlinje sør for Seoul. Pusan hadde da omkring 1,1 million innbyggere og bare én menighet med vitner. Ekteparet Hamilton, Evalyn Myung Hae Park (nå Emerson) og en koreansk søster flyttet inn i hjemmet.

På grunn av alle flyktningene var leilighetene i byen dyre, men de fant en liten leilighet. Det var i andre etasje og bestod av to rom som ble brukt som soverom, og et lite rom som ble brukt som spisestue. Entreen ble brukt som kjøkken. Det var ikke noe innlagt vann der, og det var lite elektrisk kraft, så det var tungvint å lage mat, gjøre rent og vaske klær. For at man skulle kunne drikke vannet, måtte det først kokes eller klores.

«Brødrene hadde ikke mye den gangen, men de var varmhjertete og vennlige og var nidkjære i felttjenesten,» sier bror Hamilton.

I alt 17 misjonærer har tjent i byen Pusan, og i dag er det 51 menigheter der blant en befolkning på 3,5 millioner. Brødrene der har alltid betraktet det som et privilegium å ha hatt et misjonærhjem i sin by.

ET BESØK SOM BLE EN MILEPÆL

Det første offisielle besøket fra hovedkontoret siden bror Hollisters dager var en viktig begivenhet. Bror Nathan H. Knorr, som da var president for Selskapet Vakttårnet, satte foten på koreansk jord den 27. april 1956 på Yoido flyplass, hvor 500 av de 1500 forkynnerne tok imot ham. I følge med bror Knorr var Don Adams fra kontoret i Brooklyn og Lloyd Barry (nå medlem av det styrende råd), som ble lært opp til å være sonetjener i Orienten.

Bror Knorrs seks dager lange besøk ble en milepæl i Koreas teokratiske historie. Den første talen han holdt for de 1330 som kom sammen til landsstevnet, forsikret dem om at de virkelig var en del av Jehovas verdensomfattende organisasjon. Ved dette stevnet ble 303 døpt i det kalde vannet i elven Han. Da det offentlige foredraget «Hele menneskeheten skal forenes under sin Skaper» ble holdt på Seoul stadion, var 3473 kommet for å høre det, noe som antydet hva framtiden ville bringe.

Bror Knorr så at det viktige arbeidet i Korea nå var å hjelpe de nye til å gå framover i åndelig henseende. Han gav misjonærene og brødrene ved avdelingskontoret hovedansvaret for det. Han var også klar over at noen ble døpt for tidlig, uten å ha tilstrekkelig med bibelkunnskap. Det hadde ført til at noen var lik den sæd som falt ved veien. Derfor gav han brødrene ved avdelingskontoret instrukser om bare å arrangere dåp ved kretsstevnene eller ved større stevner. Dette hjalp. De interesserte studerte nå lenger og kom sammen med Jehovas folk i lengre tid før de ble døpt, noe som forberedte dem på å oppfylle sine forpliktelser som Jehovas vitner.

ET HJELPEMIDDEL I BIBELSTUDIEARBEIDET

Da boken «Gud er sanndru» ble frigitt på koreansk i 1956, fikk bibelstudiearbeidet et nytt oppsving. Utdanning er en av de viktigere ting i livet for koreanere. Det faktum at bare åtte prosent av befolkningen er analfabeter, viser dette. Avdelingskontoret har aldri behøvd å tilrettelegge undervisning i lesning og skrivning. Dette er selvfølgelig en fordel når en skal undervise folk ut fra Bibelen, og det gjør det lettere for forkynnerne.

Det er også en interessant blanding av religiøse mennesker i landet. Det er bare omkring 20 prosent av Koreas 42 millioner innbyggere som er buddhister. Det er også 20 prosent som bekjenner seg til kristendommen, mens resten av befolkningen ikke tilhører noen spesiell trosretning. Men sjamanisme er fortsatt utbredt i hele landet, og konfusianismen er bestemmende for de holdninger og verdinormer folk flest har. Forkynnerne har vært våkne for å tilby bibelstudier til alle dem som er religiøst forvirret. Resultatene har vært bemerkelsesverdige!

I 1956 ble 12 forkynnere utnevnt til å tjene som spesialpionerer i tillegg til de 11 misjonærene som allerede var opptatt i tjenesten. Helt til denne dag har spesialpionerene, som nå teller omkring 400, fortsatt å bære god frukt. Tidligere var det størst økning blant befolkningen i byene. Men nå som vi har moderne kommunikasjonsmidler, oppnås det gode resultater i de små landsbyene og i de mindre byene som spesialpionerer blir sendt til.

EN MÅLBEVISST FAMILIE

Bror Park Young-shin, en kretstilsynsmann, forteller om hvordan hans familie tok imot sannheten på grunn av boken «Gud er sanndru», og de anstrengelsene som spesialpionerer gjorde seg. Det begynte i byen Sunch’on i provinsen Cholla i Sør-Korea.

Han forteller: «Den gangen var det tre spesialpionerer i byen, og da mor var hos noen naboer, tok hun imot bladet Vakttårnet fra en av dem. Den eldre søsteren min og jeg sa til henne at hun ikke skulle ta imot slike blad, ettersom vitnene var uvitende kjettere. Men mor sa at de virket hyggelige og brukte Bibelen. Da besøkte to kvinnelige vitner oss. Jeg spurte om hva som var forskjellen mellom dem og protestantene. Jeg syntes de gav en fornuftig forklaring, og jeg tok imot boken ’Gud er sanndru’ og gikk med på å studere Bibelen sammen med dem, ikke i den hensikt å bli en av dem, men for å øke min bibelkunnskap.

Det tok ikke lang tid før jeg forstod at det jeg hadde lært, var falsk lære. Det plaget min samvittighet, og jeg bestemte meg til slutt for å melde meg ut av kirken. Da jeg sa fra til presten, sa han: ’Hvorfor Jehovas vitner? Hvis du måtte skifte religion, kunne du ha gått over til metodistkirken eller en annen kirke. Du har valgt feil religion.’

I oktober 1957 ble mor, den eldre søsteren min og jeg døpt. Senere ble også far og andre av mine søsken døpt — i alt sju søsken. Mor, som er 73 år, er alminnelig pioner, mens den eldre søsteren min har vært spesialpioner siden 1967 og har hjulpet cirka 60 personer til å innvie seg og bli døpt. De to eldre brødrene mine er reisende tilsynsmenn.»

HAN UNDERHOLDT PÅ MUNNSPILL

I januar 1957 ble det arrangert et nytt landsstevne i forbindelse med at bror Frederick W. Franz kom på besøk for første gang. Bror Franz, som nå er Selskapets president, har senere vært i landet flere ganger. Da han kom ut av flyet, ble han tatt imot av brødre som straks kjørte ham direkte til stevnehallen, hvor han sa til stevnedeltagerne at han var lei for at det hadde tatt ham 63 år å komme dit. Deretter gledet han dem ved å spille noen av Rikets sanger på munnspill.

Bror Franz ble noen dager i landet etter stevnet, og hvor han stod og gikk, fulgte brødrene ham og stilte bibelske spørsmål som de følte at de måtte ha svar på. Én av disse dagene ble det servert middag kl. 13.00. Da alle hadde nytt den velsmakende koreanske maten, begynte brødrene å komme med sine bibelske spørsmål som bror Franz måtte besvare i tur og orden uten stans fram til kl. 18.00. Bror Franz holdt det utrettelig gående hele tiden, men tolken hans måtte få avløsning.

DET INTERNASJONALE STEVNET MED TEMAET «GUDS VILJE» I 1958

To nye misjonærer, Bradley Ness og Bill Phillips, kom nå til landet og kunne føre tilsyn med eiendommen i Seoul, slik at alle de øvrige 11 misjonærene fikk reise til det internasjonale stevnet i New York. Også 14 andre representanter fra Korea var til stede på dette stevnet. To brødre og to søstre ble tatt ut til å gjennomgå Gilead etter stevnet, nemlig Park Chong-il, som hadde begynt ved avdelingskontoret i 1956 som den første faste oversetter, og dessuten Kim Jang-soo, Kim Kyung-hi og Lee Hae-young.

I Korea ble stevnet med temaet «Guds vilje» holdt i oktober. Stevnestedet var et stadion som ikke var overbygd, og 2800 delegerte trosset det kalde høstværet og var til stede på søndagens møte. Hele 153 ble døpt.

FLERE KRETSTILSYNSMENN

Det har stadig vært behov for flere kvalifiserte reisende tilsynsmenn, og avdelingskontoret har delvis søkt å dekke dette behovet ved å utnevne brødre som har fått opplæring ved Gilead, til å tjene som krets- og områdetilsynsmenn. Blant disse brødrene er Norris Peters og Karl Emerson, som kom til Korea i 1955. Til å begynne med måtte de benytte seg av tolker når de besøkte menighetene, inntil de selv lærte språket flytende. Bror Chae Soo-wan, som nå har ansvaret for tjenesteavdelingen og er med i utvalget ved avdelingskontoret, var offiser i den koreanske hær da han begynte å studere. Han ble utnevnt til å være kretstilsynsmann i 1957 og gjennomgikk Gilead i 1962.

Ved slutten av tjenesteåret 1958 var det et høydepunkt på 2724 forkynnere i de 54 menighetene og de mange isolerte gruppene som utgjorde de fem kretsene i landet. På grunn av denne økningen var det nødvendig å finne enda flere kvalifiserte brødre som kunne være reisende representanter for Selskapet. Ok Ryei-joon og hans kone fikk i oppdrag å utføre en slik tjeneste, og det samme gjorde Milton og Liz Hamilton, det første misjonærekteparet som begynte i denne tjenesten i Korea.

For ekteparet Hamilton betydde dette at de måtte lære seg å leve som landets folk og ikke slik de var vant til i misjonærhjemmet. Mye var nytt for dem fordi de var utlendinger. De måtte venne seg til å sitte på gulvet og spise og ligge på gulvet og sove, og til og med under møtene i Rikets sal måtte de sitte på gulvet. På den tiden var det få som hadde innlagt vann, og vannklosetter var et ukjent begrep der de reiste. Men det hørte med til misjonærtjenesten å innrette seg etter forholdene. Bror Hamilton er nå med i utvalget ved avdelingskontoret og har ansvaret for trykkeriet.

Bror Park Ii-kyun begynte i heltidstjenesten i 1956 og fulgte med en av misjonærene i kretstjenesten som tolk. Senere gjennomgikk han Gilead, og deretter fikk han i oppdrag å arbeide ved avdelingskontoret, hvor han nå er med i utvalget.

Da Jerry og Barbara Tylich kom til Korea i 1966, fikk de først i oppdrag å samarbeide med en menighet i Seoul, og deretter ble de sendt ut i kretstjenesten. I 1967 begynte også Jim Tylich, Merlin Stoin og Durand og Rachel Norbom i kretstjenesten. Ekteparet Norbom tilhører nå Betel-familien i Kongdo. Rachel forteller litt om hva slags spørsmål folk kunne stille henne når de besøkte menighetene:

«Så sent som i begynnelsen av 1970-årene vakte det nyhetens interesse når en kvinne fra et vestlig land kom på besøk i landdistriktene, og man ble vant til at folk stilte mange svært personlige spørsmål. ’Hvor gammel er du?’ ’Er du gift?’ ’Hvor mange barn har du?’ og så: ’Hvorfor har du ingen?’ Et sted vi var, begynte det å gå rykter om at et amerikansk ektepar var kommet for å hente barn som skulle adopteres i De forente stater, og flere kvinner kom for å tilby oss barna sine fordi de trodde at de derved kunne sikre dem en bedre tilværelse.»

Blant dem som nå er reisende representanter for Selskapet i de 43 kretsene i Korea, er Joseph Breitfuss (fra Østerrike), Perry og Geline Jumuad (fra Filippinene) og John og Susan Wentworth (fra De forente stater), som alle har vært misjonærer i mange år — fra 14 og opp til 17 år.

FARLIGE SITUASJONER UNDER OPPTØYER

Et fly med bror Milton Henschel om bord ankom Kimpo internasjonale lufthavn den 13. april 1960. Hans besøk ved avdelingskontoret som sonetilsynsmann falt sammen med et firedagers stevne hvor det var 2385 til stede under åpningstalen.

Mens dette stevnet ble holdt, et stevne som for øvrig dreide seg om å søke fred, kjempet koreanske myndigheter for å tøyle de blodige opptøyene som var satt i gang av tusenvis av studenter. Det brøt også ut tumulter like i nærheten av stevnelokalet. Men stadig flere kom likevel til stevnet, og Samil Dang-hallen var fylt til trengsel under det offentlige foredraget, som ble hørt av over 4000.

Mandag kveld, dagen etter at stevnet var slutt, forrettet bror Henschel ved en vielse av et misjonærektepar, Bradley Ness og Elaine Scheidt. Da selskapet skulle gå fra vielseslokalet til den restauranten hvor de skulle spise, kom de opp i en farlig situasjon. Bror Henschel og flere misjonærer kom inn i en trang gate. Plutselig befant de seg midt mellom tusener av opprørske studenter som kom stormende nedover gaten fra den ene kanten, og flere lastebiler med bevæpnede politifolk som kom fra den andre kanten. Bror Henschel og de som var sammen med ham, styrtet over gaten og kom seg inn i restauranten like før de to gruppene braste sammen. Det var nokså dramatisk, men da de først var kommet inn i restauranten, var alt rolig.

Ytterligere fem som hadde gjennomgått Gilead, fikk i oppdrag å arbeide i Korea, men de koreanske myndighetene ville ikke innvilge visumsøknadene deres fordi noen motstandere hadde påstått at Jehovas vitner er revolusjonære. Don Steele fikk i den forbindelse en samtale med den amerikanske ambassadøren Walter McConaughy den 6. april 1960.

Ambassadøren sa til bror Steele at det var fullstendig meningsløst å beskylde Jehovas vitner for å være revolusjonære. Han hadde tjenstgjort i et østeuropeisk land og visste hvordan Jehovas vitner var blitt forfulgt i Øst-Tyskland. Men han understreket også at Korea som et uavhengig land har suveren rett til å bestemme hvem som skal få visum. Han skulle likevel forsøke å få i stand en samtale mellom bror Steele og utenriksministeren. Det ble så avtalt at denne samtalen skulle finne sted tirsdag den 19. april 1960. Bror Henschel, som er med i Selskapet Vakttårnets styre i De forente stater, befant seg fremdeles i Korea og kunne derfor være med til utenriksministeren.

Forholdene i landet forverret seg. Myndighetene klarte ikke å kvele opptøyene. Tirsdagen kom. Brødrene skulle treffe utenriksministeren i byens sentrum. Nettopp der fant de verste tumultene sted, men brødrene ville ikke bryte avtalen, og de trosset derfor faren og tok seg fram til utenriksdepartementet.

De fant bygningen stengt og lukket med jernskodder for vinduene og oppstablede sandsekker omkring. De som holdt til i bygningen, hadde barrikadert seg mot studentene. Det var tydelig at det ikke kunne bli noe av den avtalte samtalen, og brødrene Henschel og Steele løp hjem igjen gjennom bakgatene så fort de kunne, og måtte flere ganger svinge utenom drepte som lå langs veien.

Noen dager senere fikk avdelingskontoret beskjed fra utenriksdepartementet om at «årsaken» til visumnektelsen «var blitt fjernet», og visumsøknadene ville bli innvilget. I juni samme år ankom Russell og Dottie MacPhee, Delauris Webb (nå Peters), Audrey Wendell (nå Holmes) og Lois Dyke (nå Renter) for å begynne sin misjonærtjeneste. Det ble opprettet et nytt misjonærhjem i Kwangju.

MIDLERTIDIGE RESTRIKSJONER

Syngman Rhees regjering falt våren 1960. Noen måneder senere overtok en lovlig valgt regjering, men den ble styrtet ved et militærkupp i mai 1961. Atter en gang ble det innført en byrdefull unntakstilstand i hele landet. Blant annet ble store religiøse møter forbudt inntil myndighetene fikk situasjonen under kontroll. Men antall til stede ved menighetsmøtene gikk ikke ned under disse forholdene.

Da restriksjonene ble opphevet, måtte alle religiøse organisasjoner registreres på nytt hos de nye makthaverne. Dette var en innviklet prosess som krevde mye papirarbeid. Men omsider ble Watch Tower Songso Chaekja Hyuphoi of Korea igjen registrert i undervisningsdepartementet. Det skjedde den 25. november 1961.

STEVNENE MED TEMAET «DET EVIGE GODE BUDSKAP»

Det vakte stor glede da det ble bekjentgjort at et av de internasjonale stevnene med temaet «Det evige gode budskap» i 1963 skulle holdes i Korea. Korea var da et land i utvikling. I dag kommer minst en million turister til Korea hvert år, men på den tiden var de 400 stevnedeltagerne fra 19 forskjellige land en av de største turistgruppene som noen gang hadde besøkt landet. Alle Jehovas vitner i Korea var derfor interessert i de utenlandske brødrenes ankomst.

Det første flyet landet om morgenen den 24. august 1963 med 94 utenlandske stevnedeltagere om bord, deriblant bror og søster Knorr. Protokollsjefen ved utenriksdepartementet var til stede for å ta imot bror Knorr og hans kone, og de ble så kjørt av gårde med privatbil. De andre stevnedeltagerne fulgte etter i en egen busskolonne som politiet var så elskverdig å eskortere. Den kom derfor til å kjøre forbi privatbilen, som ble liggende langt etter.

Hele 612 ble døpt, det største antall inntil da. Alle som var til stede, gledet seg da det ble opplyst at den koreanske utgaven av Våkn opp! nå skulle komme ut med to numre i måneden, for bladet hadde bare hatt ett nummer i måneden siden det begynte å komme ut den 8. september 1959. Det var i alt 8975 som hørte det offentlige foredraget, og 3000 av dem var ikke Jehovas vitner, men andre interesserte. Samme år var det en økning på 12 prosent i antall forkynnere, og det var 9893 til stede ved minnehøytiden.

DEN FØRSTE UTVIDELSEN VED AVDELINGSKONTORET

Behovet for utvidelser ved avdelingskontoret vokste i takt med den store økningen i antall forkynnere. Før Koreakrigen hadde det jo bare vært en håndfull forkynnere i landet, men nå, ved begynnelsen av tjenesteåret 1964, ikke fullt 15 år senere, var tallet vokst til over 5000. I august 1964 begynte arbeidet med å reise et treetasjes tilbygg til avdelingskontoret. Derved ville det samlede gulvarealet bli tre ganger større enn før.

Betel-familien flyttet inn den 1. mai 1965. Den nye Rikets sal representerte noe nytt i Korea. Den var nemlig utstyrt med stoler!

UINNBUNDNE BØKER TIL BRUK I FELTTJENESTEN

Den 19. juli 1966 var en ny merkedag. Fra da av skulle all Selskapets litteratur på koreansk trykkes i Korea. Det ville ikke lenger være nødvendig at det amerikanske avdelingskontoret sendte innbundne bøker som gaver.

Bøkene ble trykt i én farge på avispapir og heftet fordi innbundne bøker ville bli så dyre at det ble umulig for vanlige folk å skaffe seg dem. Det som betydde noe, var jo budskapet, og det ville være det samme. Dessuten var heftede bøker det vanligste i Korea på den tiden. Hvilken bok var så den første? «Det er umulig for Gud å lyve».

Boken Den sannhet som fører til evig liv ble frigitt på koreansk i januar 1969, og de første 50 000 eksemplarene ble revet bort på noen måneder, slik at det ble nødvendig å trykke et nytt opplag med det samme. Brødrene gjorde nå god bruk av dette billige hjelpemidlet til bibelstudium. Antall bibelstudier skjøt i været. Nesten alle som kom i sannheten på den tiden, tilegnet seg Bibelens grunnleggende lære ved hjelp av denne boken. Hittil er det trykt og levert over 2,2 millioner eksemplarer av denne boken bare i Korea! Forkynnertallet vokste fra litt over 8000 i slutten av 1968 til over 30 000 i 1982, da boken Du kan få leve evig på en paradisisk jord ble frigitt.

Det 22. høydepunkt på rad i antall forkynnere, ialt 10 610, ble nådd like før det internasjonale stevnet med temaet «Fred på jorden» ble holdt i Chang Chong idrettshall i Seoul i oktober 1969. Bror Franz frigav boken Er Bibelen virkelig Guds Ord? til en forsamling på 14 529. For første gang ble en bok frigitt samtidig på koreansk og engelsk.

ET SAMVITTIGHETSSPØRSMÅL

Sør-Korea har en av verdens største væpnede styrker. Det er alminnelig verneplikt, og verken prester eller de som er militærnektere av samvittighetsgrunner, blir fritatt.

Den 22. februar 1971 fikk avdelingskontoret et rekommandert brev fra myndighetene. I brevet ble vitnene anklaget for å lære andre at de ikke skal synge patriotiske sanger eller stemme ved politiske valg, og bevisst oppmuntre andre til å unndra seg militærtjeneste. I sin imøtegåelse av disse anklagene forklarte avdelingskontoret hvorfor Jehovas vitner ikke kan betraktes som anarkister, og det bibelske grunnlag de har for å underordne seg de foresatte øvrigheter. Selskapet sa at vitnene ikke satte seg opp mot de tiltak som regjeringen treffer, valg og utskrivning til militærtjeneste innbefattet.

Situasjonen forverret seg. Etter at bror Knorr hadde fått kjennskap til den videre utvikling, foreslo han at brødrene oppsøkte den amerikanske ambassade. Den 24. mars 1971 fikk så bror Steele og bror Hamilton en times samtale med Francis T. Underhill, ambassaderåd ved den amerikanske ambassade. Etter en livlig drøftelse av Jehovas vitners arbeid og deres standpunkt i disse spørsmålene sa Underhill at han ville sende en rapport om saken til utenriksdepartementet i Washington. Det skjedde imidlertid ikke noe mer med denne saken på dette tidspunkt.

Opp gjennom årene har derfor utallige brødre — unge og gamle — modig måttet ta stilling til disse spørsmålene. Noen har ikke kunnet fullføre sin skolegang eller har ikke kunnet få seg noe arbeid. Andre, som har bevart sin ulastelighet like til døden, venter på å få en oppstandelse.

DET STØRSTE STEVNET

Tiden var nå kommet for det tredje internasjonale stevnet. Det skulle holdes i Seoul sommeren 1973. Stevnet med temaet «Guds seier» ble det største stevnet som noen gang var blitt holdt i Korea — over 29 000 var til stede, og 2002 ble døpt.

Bror Park Ii-kyun, som var stevnetilsynsmann for dette stevnet, forteller følgende: «På grunn av indre uro i landet var myndighetene bekymret. Som et resultat av dette beordret politiet ut 130 sivilkledde politimenn, og to og to av dem ble stasjonert i hver avdeling i stevneadministrasjonen i tillegg til dem som var rundt om på stadionet. Politiet bemerket at vi oppførte oss bedre enn mennesker som hadde universitetsutdannelse.

Når det begynner å regne under et sportsarrangement eller et annet utendørsarrangement, oppstår det full forvirring fordi alle hysterisk styrter mot utgangene. En av stevnedagene begynte det å regne kraftig under programmet, og politiet skyndte seg å åpne alle utgangene. Men til deres store overraskelse var det ingen som forlot plassene sine; de slo opp paraplyene og satt rolig og lyttet til programmet.

Dessuten fortalte bestyreren for stadionet meg at stadionet aldri hadde vært så rent, så hvis han kunne leie ut til Jehovas vitner en gang i måneden, ville det alltid være rent.»

GRUNN TIL BEKYMRING

Våren 1975 så det ut til at alt gikk fint. Betel-familien kunne flytte inn i sine rommelige, nye lokaler, og bror Lloyd Barry kom på besøk fra Japan for å holde innvielsestalen. Tjenesteåret 1975 ble avsluttet med en enestående felttjenesterapport. Rapporten viste også at 8120 ble døpt det året. I løpet av en periode på tre år var det blitt døpt 19 600. Over halvparten av de koreanske vitnene hadde vært i sannheten i mindre enn tre år.

Men i de første månedene i tjenesteåret 1976 var det en betydelig nedgang i antall forkynnere og hjemmebibelstudier. Denne nedadgående tendens fortsatte i over tre år, og den endte med 26 prosent nedgang i antall forkynnere, idet forkynnerantallet gikk ned fra 32 693 i august 1975 til 24 285 i november 1978. Antall til stede ved minnehøytiden gikk også ned — fra over 68 000 i 1975 til 49 545 i 1978. Brødrene ved avdelingskontoret var fullstendig overrasket. Ville denne tendensen bli snudd?

Selvfølgelig ville den det! Verken de eller Selskapet ville bare sitte og se på at dette skjedde. Selskapets brev av 4. april 1977 sa det på denne måten:

«Vi håper brødrene underviser på rette måte. Noen har åpenbart lagt for stor vekt på årstallet 1975, og derfor er det ikke blitt lagt et godt grunnlag. Grunnlaget bør selvfølgelig være troen på Kristus Jesus og gjenløsningsofferet, og en bør fullt ut forstå hva innvielsen innebærer.»

Dette var virkelig en åpenhjertig uttalelse! Noen av dem som underviste ut fra Bibelen, la for stor vekt på et spesielt årstall. Mange som nettopp hadde latt seg døpe, hadde tatt imot sannheten på et følelsesmessig grunnlag. Til og med mange eldste baserte sitt håp på 1975. I tillegg til dette gjorde materialismen seg sterkt gjeldende som følge av den hurtige økonomiske vekst som fant sted i Korea, og nasjonalismen tiltok. Alt dette resulterte i at brødrene ble likegyldige.

DET GÅR SAKTE, MEN SIKKERT FRAMOVER IGJEN

Over 24 000 forkynnere var så grunnfestet i sannheten at de ikke lot seg rokke på grunn av et årstall. Det skulle likevel gå åtte lange år før det kom et nytt høydepunkt i antall forkynnere. Det skjedde først i august 1983.

Nå var det ikke lenger noen som kom i sannheten på et følelsesmessig grunnlag. De som ble døpt, innviet seg i full forståelse av hva det innebar. Mange som var blitt uvirksomme, begynte å komme tilbake igjen. De forstod at det egentlig ikke var noe annet sted de kunne gå til. Mange lærte av bitter erfaring at sannheten finnes bare ett sted.

DEN FØRSTE STEVNEHALLEN I ØSTEN

Midt i 1970-årene begynte det å bli vanskelig å finne passende lokaler til kretsstevner og spesielle møter. Brødrene besluttet å løse dette problemet ved å bygge en stevnehall med sine egne hender. Arkitektonisk var den enkel, men alle hadde det bekvemt under stevnene. Jehovas vitners første stevnehall i Østen ble så innviet i april 1976 i Pusan i Korea. Nå finnes det sju stevnehaller i Korea, og de kan benyttes av omkring 75 prosent av alle forkynnerne i landet.

EN FORANDRING I UTGIVELSEN AV BLADENE

På grunn av nye bestemmelser fra myndighetene måtte avdelingskontoret foreta visse forandringer i forbindelse med utgivelsen av Vakttårnet og Våkn opp! En organisasjon som utgav to blad, fikk bare fortsette med å utgi ett. Det førte til at Våkn opp! sammen med 67 andre tidsskrifter ble stanset av myndighetene. Avdelingskontoret i Korea gjorde sitt beste for å få omgjort denne beslutningen, men til ingen nytte.

To måneder senere kom det helt uventet en meddelelse fra myndighetene om at de ville tillate et supplement til Vakttårnet. Den hellige ånd var i virksomhet! Supplementet skulle dateres likt med Vakttårnet, den 1. og 15. i måneden. Denne ordningen fortsetter fremdeles.

DET BLIR LAGT HINDRINGER I VEIEN FOR MISJONÆRENE

Det er ikke lenger behov for misjonærer fra utlandet i forkynnelsesarbeidet i Korea, for denne oppgaven kan de koreanske pionerene ta seg av på en tilfredsstillende måte. Men det er fremdeles behov for misjonærer til å undervise og bygge opp brødrene i åndelig henseende. Derfor ville Selskapet sende ytterligere fem misjonærer til Korea høsten 1977. Til stor overraskelse for avdelingskontoret kunne de ikke få visum. De 17 misjonærene som allerede tjente i landet, kunne få lov til å bli, men ingen nye misjonærer fra Selskapet Vakttårnet ville få slippe inn i landet. Dessuten bestemte myndighetene at de misjonærene som allerede var i Korea, ikke ville få tillatelse til å komme tilbake hvis de reiste ut av landet.

Men misjonærene er svært takknemlige for at de koreanske myndigheter i slutten av 1987 gav dem anledning til å få innreisetillatelse på den vanlige måten.

ET KJEMPEPROSJEKT

Sommeren 1979 gav det styrende råd avdelingskontoret lov til å se seg om etter et nytt sted å drive sin virksomhet. Etter å ha lett i et år fant man et jord- og skogbruksareal på 36 mål omkring 68 kilometer sør for Seoul, i Kyonggi Do, Ansung Kun, Kongdo Myun. Her ville avdelingskontoret bli liggende i et strøk uten luftforurensning.

Den utvidelsen som nå skulle foretas, var enorm i forhold til dem som tidligere hadde funnet sted. Avdelingskontoret skulle nå begynne å trykke bladene selv og dessuten planlegge med tanke på å trykke bøker. Gleden var stor da de ferdige bygningene ble innviet den 8. mai 1982. Bror Franz og bror Barry fra hovedkontoret var til stede og holdt spesielle taler.

Med hjelp fra brødrene i De forente stater og Japan og med velvillig assistanse av et koreansk trykkeri fikk avdelingskontoret nå sitt eget trykkeri. I løpet av meget kort tid økte opplaget på hvert nummer av bladene til nesten 200 000, og det betydde at maskinene gikk for fullt hele dagen.

Tre år etter at avdelingskontoret ble flyttet til Kongdo, ble et nytt tilbygg innviet av bror Albert Schroeder fra det styrende råd. Denne begivenheten fant sted i mai 1985, da bror Schroeder var på besøk som sonetilsynsmann. Med det nye tilbygget ble gulvarealet fordoblet til nærmere 9000 kvadratmeter. Forkynnertallet økte fra 30 000 i 1982 til over 39 600 i 1985 — en sterk vekst!

Fordi Seoul både er hovedstad og handelssentrum i Sør-Korea, fant man det nødvendig at Selskapets offisielle kontoradresse fortsatt skulle være registrert der. En fin ny bygning som rommer dette kontoret og dessuten en Rikets sal og tilstrekkelig lagerplass for litteratur, ble bygd i Seoul og innviet den 20. desember 1986. Fire medlemmer av Betel-familien bor og arbeider her.

EN HURTIGGÅENDE ROTASJONSPRESSE DURER OG GÅR

For nesten 600 år siden var koreanerne foregangsmenn på boktrykkerkunstens område ved at de oppfant de første løse metalltyper. I våre dager benytter koreanske Jehovas vitner de mest avanserte trykkemetoder for å fremme Rikets interesser. De benytter datamaskiner til fremstilling av fotosats og en ny Mitsubishi offsetrotasjonspresse til selve trykkingen. Denne pressen produserer hvert minutt 500 eksemplarer av et 32-siders blad i flerfargetrykk. Derved har de ingen problemer med å fremstille nok blad og annen litteratur. Planen om å gå til anskaffelse av en slik stor presse begynte å ta form sommeren 1983 da bror Lloyd Barry besøkte landet som sonetilsynsmann og fikk se kapasitetsproblemene i trykkeriet.

På den tiden var trykkeriet fullt utnyttet. Det fantes ikke plass til en 130 tonn tung og 26 meter lang presse. Det betydde at det ville bli nødvendig å oppføre en ny bygning, den andre utvidelsen i Kongdo på bare fire år. Inntil da hadde de koreanske bladene kommet ut tre måneder etter de engelske, men utsiktene til å utgi begge utgavene samtidig gjorde at det var umaken verdt å påta seg det store arbeidet.

Det var forbundet med mange problemer å importere en slik presse. Før det kunne bli gitt importlisens, måtte det etter reglene foreligge en godkjennelse fra myndighetene. Og en slik godkjennelse var det nærmest umulig å oppnå. Men sommeren 1985 ble denne bestemmelsen opphevet, og brødrene ved avdelingskontoret skaffet seg øyeblikkelig importlisens. Før det var gått seks uker etter at denne lisensen var innvilget, ble loven forandret igjen, slik at det på nytt krevdes forhåndsgodkjennelse. Den hellige ånd hadde sørget for en utvei, og brødrene hadde vært raske til å utnytte den. Resultatet er at offsetpressen nå durer og går og bidrar til at forkynnerne stadig kan få de trykte hjelpemidlene de trenger i forkynnelsesarbeidet.

FRAMTIDSUTSIKTENE

Koreanerne selv har også et annet navn på landet sitt, nemlig Chosun, «morgenstillhetens land». For en del år siden lurte de koreanske brødrene på hvordan de skulle kunne nå ut til alle mennesker i landet med Rikets budskap, og hvor mange av disse menneskene Jehova ville skille ut som sine «sauer». — Matt. 25: 32.

I dag er bare sju prosent av landet «ledig distrikt», og stort sett blir dette tatt hånd om av forkynnere i løpet av sommermånedene. Mange av distriktene i byene blir gjennomarbeidet oftere enn én gang i måneden. Godt og vel en fjerdepart av de over 48 000 forkynnerne er alminnelige pionerer, og dessuten er det hver måned mange hjelpepionerer, så folk i Korea vet godt hvem Jehovas vitner er. Ja, Jehova samler inn sine «sauer» også fra Korea.

En av bibelskribentene har sagt: «Så din sæd om morgenen, og la ikke hånden hvile mot kveld. Du vet jo ikke hva som vil lykkes, enten det ene eller det andre, eller om begge deler er like gode.» Sæden er blitt sådd, og høsten er god. Framtiden er lys. Slike resultater som disse i Korea kunne bare bli oppnådd ved hjelp av Jehovas ånd. — Fork. 11: 6.

[Fotnoter]

[Ramme/bilder på side 193]

Den 23. mai 1987 ble et treetasjes tilbygg til avdelingskontoret i Kongdo innviet av Milton G. Henschel fra det styrende råd. I den nye trykkeribygningen finnes en ny 130 tonns offsetrotasjonspresse som trykker i fire farger Bror Henschel talte til 2060 som var til stede på området. Dette er avdelingskontorets andre større tilbygg siden 1982

[Bilde]

Den første boligbygningen som ble innviet i 1982

[Bilde]

Kontorbygningen, trykkeriet (den kremfargede midtre seksjonen) Og (til høyre) den boligbygningen som ble innviet i 1985

[Bilde]

Den nye bygningen (til høyre) som ble innviet i 1987

[Bilde]

Det koreanske avdelingskontorets bygningskompleks

[Kart/bilder på side 136]

(Se den trykte publikasjonen)

KOREA

KINA

SSSR

Gulehavet

Pyongyang

Sariwon

DEMILITARISERT SONE

SEOUL

Inchon

Han

Ansung-Kongdo

Pyungtaek

Taejon

Kunsan

Taegu

Chonju

Pusan

Kwangju

Cheju

Japanhavet

JAPAN

[Bilde på side 143]

Lee Shi-chong, en kolportør som syklet gjennom landdistriktene i begynnelsen av 1930-årene for å utbre budskapet om Guds rike

[Bilde på side 146]

Ok Ung-doo, Ok Ryei-joon og Ok Ji-joon (fra venstre til høyre) møtte harde prøver under den annen verdenskrig

[Bilde på side 153]

Choi Sung-kyu led voldsomt til han døde i 1941 på grunn av sin overbevisning, men hans tro var til stor oppmuntring for hans brødre

[Bilde på side 157]

Misjonærer og Betel-familien foran det utvidede avdelingskontoret i Seoul. Tilbygget til høyre ble innviet i 1975

[Bilde på side 159]

Earlene og Don Steele, Vakttårnets første misjonærer i Korea, som kom i august 1949

[Bilder på side 175]

Brødre og søstre tar imot Nathan H. Knorr, daværende president for Selskapet Vakttårnet, etter at flyet hans har landet på Yoido flyplass i Korea den 27. april 1956. I følge med ham var Don Adams og Lloyd Barry

[Bilde på side 178]

Ved et stevne i Seoul i 1957 ble Frederick W. Franz, som nå er Selskapet Vakttårnets president, godt mottatt av stevnedeltagerne. Han takket for vennligheten med et potpurri av Rikets sanger på munnspill

[Bilder på side 180]

Durand og Rachel Norbom og Liz og Milton Hamilton (fra venstre mot høyre), to misjonærektepar som henholdsvis har vært i Korea i over 20 og 33 år

[Bilde på side 181]

Misjonærer som er reisende representanter for Selskapet. Fra venstre: Susan og John Wentworth, Geline Jumuad, Josef Breitfuss og Perry Jumuad

[Bilder på side 183]

Kim (PhiIlips) Kyung-hi, Evalyn Park (Emerson) og Liz og Milton Hamilton opprettet et misjonærhjem i Pusan i 1955

Keith og Evelyn Kennedy, Karl Emerson, Druzilla Craig (Youngberg), Elaine Scheidt (Ness), Norris Peters og Earlene og Don SteeIe utenfor det skadede avdelingskontoret i Seoul i 1957

[Bilde på side 191]

Disse brødrene i avdelingskontorets utvalg har gjennomsnittlig vært 37 år i heltidstjenesten. Foran, fra venstre: Chae Soo-wan, Don Steele (koordinator for utvalget ved avdelingskontoret) og Chun Young-soon. Bak: Park Ii-kyun, Milton Hamilton og Park Chong-il

[Bilde på side 194]

Personale fra avdelingskontorene i Japan og Korea samarbeidet og fikk opplæring etter at den 26 meter lange pressen for flerfargetrykk var blitt installert i 1986