Hold deg nær til teokratiet
«Jehova er vår Dommer, Jehova er vår Lovgiver, Jehova er vår Konge.» — JESAJA 33: 22.
1. Hvorfor er spørsmålet om hvem som skal regjere, av betydning for alle?
SPØRSMÅLET om hvem som skal regjere, har stor betydning for alle. Gode herskere fører med seg fred og velstand. Bibelen sier: «Ved rett får en konge et land til å bestå.» (Ordspråkene 29: 4) Dårlige herskere fører derimot til urettferdighet, forderv og undertrykkelse. «Når den onde hersker, sukker folket.» (Ordspråkene 29: 2) Opp gjennom historien har menneskene forsøkt mange styreformer — og folk har dessverre ofte ’sukket’ på grunn av herskernes undertrykkelse. (Forkynneren 8: 9) Kommer i det hele tatt noen styreform til å klare å bringe sine undersåtter varig tilfredshet?
2. Hvorfor er «teokrati» en god betegnelse på styreformen i det gamle Israel?
2 Historikeren Josefus nevnte en helt spesiell styreform da han skrev: «Noen folk har betrodd den øverste politiske makt til monarkier, andre til oligarkier, atter andre til massene. Vår lovgiver [Moses] var imidlertid ikke tilhenger av noen av disse styreformer, men gav sin statsforfatning en form som kan betegnes som et ’teokrati’ — hvis det er tillatt å bruke et usedvanlig uttrykk — hvor all suverenitet og myndighet ble lagt i Guds hender.» (Against Apion, II, 164, 165) Teokrati betyr ifølge Aschehoug og Gyldendals Store Norske leksikon «gudsstyre». Ordet forekommer ikke i Bibelen, men det er en passende betegnelse på styreformen i det gamle Israel. Selv om israelittene kom til å få en synlig konge, var Jehova deres virkelige hersker. Den israelittiske profeten Jesaja sa: «Jehova er vår Dommer, Jehova er vår Lovgiver, Jehova er vår Konge.» — Jesaja 33: 22.
Hva er et sant teokrati?
3, 4. a) Hva er et sant teokrati? b) Hvilke velsignelser skal et teokratisk styre snart bringe hele menneskeheten?
3 Helt siden Josefus laget ordet «teokrati», er mange samfunnssystemer blitt kalt teokratier. Noen av dem har vært preget av intoleranse, fanatisme og grufull undertrykkelse. Var disse systemene sanne teokratier? Ikke i den forstand Josefus brukte dette ordet. Problemet er at ordet «teokrati» har fått en utvidet betydning. Ifølge Norsk Riksmålsordbok betegner det en «statsform hvor styret utøves av prestene (geistligheten) som fortolkere av Guds (gudenes) vilje». Et sant teokrati er imidlertid ikke et prestestyre. Det er et gudsstyre, et styre som utøves av universets Skaper, Jehova Gud.
4 Om ikke lenge kommer hele jorden til å bli underlagt et teokratisk styre, og det vil være en stor velsignelse. «Gud selv skal være hos dem [menneskene]. Og han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer; heller ikke sorg eller skrik eller smerte skal være mer. De ting som var før, er forsvunnet.» (Åpenbaringen 21: 3, 4) Slike lykkelige forhold kan ikke noe prestelig styre ved ufullkomne mennesker få i stand. Det kan bare Guds styre. De sanne kristne forsøker derfor ikke å innføre et teokrati ved hjelp av politiske tiltak. De venter tålmodig på at Gud skal opprette et verdensomfattende teokrati når hans tid er inne til det, og på sin egen måte. — Daniel 2: 44.
5. Hvor gjør det sanne teokratiet seg gjeldende i vår tid, og hvilke spørsmål oppstår i denne forbindelse?
5 Men i mellomtiden er et sant teokrati i virksomhet. Hvor? Jo, blant dem som frivillig underordner seg under Guds styre og samarbeider om å gjøre hans vilje. Slike trofaste mennesker er blitt samlet som en verdensomfattende åndelig «nasjon» som bor i sitt eget åndelige «land». Disse er de gjenværende av «Guds Israel» og deres over fem og en halv million kristne medarbeidere. (Jesaja 66: 8; Galaterne 6: 16) De er underlagt Jesus Kristus, den himmelske konge som er innsatt på tronen av Jehova Gud, «evighetens Konge». (1. Timoteus 1: 17; Åpenbaringen 11: 15) På hvilken måte er denne organisasjonen teokratisk? Hvordan ser dens medlemmer på verdslige regjeringers myndighet? Og hvordan blir teokratiske prinsipper opprettholdt av de menneskene som utøver myndighet innenfor sitt åndelige samfunn?
En teokratisk organisasjon
6. Hvordan kan en synlig, menneskelig organisasjon bli styrt av Gud?
6 Hvordan kan en menneskelig organisasjon bli styrt av Jehova, som bor i de usynlige himler? (Salme 103: 19) Det kan skje ved at de som er knyttet til den, følger den inspirerte veiledning: «Sett din lit til Jehova av hele ditt hjerte, og støtt deg ikke til din egen forstand.» (Ordspråkene 2: 6; 3: 5) De lar seg styre av Gud ved at de holder «Kristi lov» og følger inspirerte bibelske prinsipper i sitt daglige liv. (Galaterne 6: 2; 1. Korinter 9: 21; 2. Timoteus 3: 16; se Matteus 5: 22, 28, 39; 6: 24, 33; 7: 12, 21.) For å kunne gjøre det må de studere Bibelen. (Salme 1: 1—3) I likhet med berøerne i fortiden, som hadde et ’edelt sinn’, følger de ikke mennesker, men etterprøver hele tiden det de lærer, ved hjelp av Bibelen. (Apostlenes gjerninger 17: 10, 11; Salme 119: 33—36) De ber i likhet med salmisten: «Lær meg godhet, fornuft og kunnskap, for på dine bud har jeg vist tro.» — Salme 119: 66.
7. Hvordan er myndighetsstrukturen innenfor den teokratiske ordning?
7 I enhver organisasjon må det være noen som utøver myndighet eller sørger for ledelse. Jehovas vitner er ikke noe unntak, og de følger den myndighetsstruktur som apostelen Paulus redegjør for: «Enhver manns hode er Kristus; og en kvinnes hode er mannen; og Kristi hode er Gud.» (1. Korinter 11: 3) I overensstemmelse med dette er det bare kvalifiserte menn som tjener som eldste i menighetene. Og selv om Jesus — «enhver manns hode» — er i himmelen, finnes det fremdeles noen av hans salvede brødre «som er igjen» her på jorden, og som har det håp at de skal få herske med ham i himlene. (Åpenbaringen 12: 17; 20: 6) Disse utgjør den kollektive «tro og kloke slave». De kristne viser at de underordner seg under Jesus, og dermed under Jesu hode, Jehova, ved å akseptere denne ’slavens’ ledelse. (Matteus 24: 45—47; 25: 40) På denne måten virker teokratiet på en velordnet måte. «Gud er ikke en uordens Gud, men en freds Gud.» — 1. Korinter 14: 33.
8. Hvordan støtter kristne eldste den teokratiske ordning?
8 Kristne eldste støtter den teokratiske ordning ved at de erkjenner at de står til ansvar overfor Jehova når det gjelder hvordan de utøver sin begrensede myndighet. (Hebreerne 13: 17) Og når de treffer avgjørelser, stoler de på Guds visdom, ikke på sin egen. I denne henseende følger de Jesu eksempel. Han var det klokeste menneske som noen gang har levd. (Matteus 12: 42) Likevel sa han til jødene: «Sønnen kan ikke gjøre noe som helst på eget initiativ, men bare det han ser Faderen gjøre.» (Johannes 5: 19) De eldste har også samme innstilling som kong David. Han utøvde stor myndighet i et teokrati. Likevel ønsket han å følge Jehovas vei, ikke sin egen. Han bad: «Lær meg, Jehova, din vei, og før meg på rettskaffenhetens sti.» — Salme 27: 11.
9. Hvilket likevektig syn har innviede kristne når det gjelder forskjellige former for håp og forskjellige teokratiske tjenesteprivilegier?
9 Noen har stilt seg tvilende til om det er rettferdig at det bare er kvalifiserte menn som utøver myndighet i menigheten, og at noen har et himmelsk håp, mens andre har et jordisk håp. (Salme 37: 29; Filipperne 3: 20) Men innviede kristne innser at disse ordningene er trukket opp i Guds Ord. De er teokratiske. De som reiser tvil om dem, er vanligvis folk som ikke anerkjenner Bibelens prinsipper. Kristne mennesker vet dessuten at menn og kvinner er like i Jehovas øyne når det gjelder spørsmålet om frelse. (Galaterne 3: 28) For de sanne kristne er det å tilbe universets Overherre det høyest mulige privilegium, og de trer med glede inn i en hvilken som helst rolle Jehova tildeler dem. (Salme 31: 23; 84: 10; 1. Korinter 12: 12, 13, 18) Dessuten er det virkelig noe stort å kunne håpe på å oppnå evig liv, enten det kommer til å være i himmelen eller på en paradisisk jord.
10. a) Hvilken fin innstilling viste Jonatan at han hadde? b) Hvordan viser de kristne i vår tid en lignende innstilling som den Jonatan hadde?
10 Jehovas vitner ligner derved Jonatan, kong Sauls gudfryktige sønn. Jonatan kunne sannsynligvis ha blitt en utmerket konge. Men på grunn av Sauls troløshet valgte Jehova å gjøre David til Israels andre konge. Ble Jonatan bitter på grunn av dette? Nei, han ble en god venn av David og beskyttet ham til og med mot Saul. (1. Samuelsbok 18: 1; 20: 1—42) De som har et jordisk håp, er likeledes ikke misunnelige på dem som har et himmelsk håp. Og de sanne kristne er ikke misunnelige på dem som har teokratisk myndighet i menigheten. De viser dem tvert imot i kjærlighet «langt mer enn vanlig omtanke» i anerkjennelse av deres harde arbeid til beste for sine åndelige brødre og søstre. — 1. Tessaloniker 5: 12, 13.
Det teokratiske syn på verdslige myndigheter
11. Hvordan ser de kristne, som er underlagt det teokratiske styre, på verdslige myndigheter?
11 Når nå Jehovas vitner er underlagt dette teokrati, eller gudsstyre, hvordan ser de da på nasjonenes herskere? Jesus sa at hans etterfølgere ikke skulle være «en del av verden». (Johannes 17: 16) Men kristne mennesker er klar over hva de skylder «keiseren», de verdslige myndigheter. Jesus sa at de skulle ’betale tilbake til keiseren de ting som keiserens er, men til Gud de ting som Guds er’. (Matteus 22: 21) Ifølge Bibelen er menneskelige myndigheter «satt i sine relative stillinger av Gud». Jehova, Opphavet til all myndighet, tillater at de forskjellige regjeringer eksisterer, og han venter av dem at de gjør godt mot dem de har myndighet over. Når de gjør det, er de «Guds tjener». De kristne er underlagt myndighetene i det landet de bor i, ’på grunn av sin samvittighet’. (Romerne 13: 1—7) Men hvis staten skulle forlange noe som er i strid med Guds lov, vil selvfølgelig de kristne ’adlyde Gud som sin hersker mer enn mennesker’. — Apostlenes gjerninger 5: 29.
12. Hvem etterligner de kristne når de blir forfulgt av myndighetene?
12 Hvordan forholder de sanne kristne seg når de blir forfulgt av myndighetene? Da følger de de første kristnes eksempel. De første kristne holdt ut når de ble utsatt for stor forfølgelse. (Apostlenes gjerninger 8: 1; 13: 50) Disse trosprøvene kom ikke uventet, for Jesus hadde advart om at de ville komme. (Matteus 5: 10—12; Markus 4: 17) Men de første kristne gjengjeldte ikke ondt med ondt, og de ble heller ikke svake i troen under presset. De fulgte tvert imot Jesu eksempel: «Når han ble skjelt ut, begynte han ikke å skjelle igjen. Når han led, begynte han ikke å true, men fortsatte å overgi seg til ham som dømmer rettferdig.» (1. Peter 2: 21—23) Ja, de kristne prinsipper seiret over Satans provokasjoner. — Romerne 12: 21.
13. Hvordan har Jehovas vitner reagert på forfølgelse og bakvaskelseskampanjer som har vært rettet mot dem?
13 Det samme er tilfellet i dag. I dette århundre har despotiske herskere utsatt Jehovas vitner for mye vondt — akkurat som Jesus forutsa. (Matteus 24: 9, 13) I noen land er det folk som sprer løgner om Jehovas vitner og gir feilaktige framstillinger av dem. Dette gjør de for å presse myndighetene til å ta affære overfor disse oppriktige kristne. Men til tross for dette anbefaler vitnene seg ved sin gode oppførsel som Guds tjenere. (2. Korinter 6: 4, 8) Når det er mulig, legger de sin sak fram for offentlige tjenestemenn og for domstolene i det landet det gjelder, for å vise at de ikke er skyldige i å gjøre noe galt. De benytter alle tilgjengelige midler for offentlig å forsvare det gode budskap. (Filipperne 1: 7) Men når de har gjort det de kan innenfor lovens rammer, overlater de saken til Jehova. (Salme 5: 8—12; Ordspråkene 20: 22) Om nødvendig er de, i likhet med de første kristne, ikke redd for å lide for rettferdighets skyld. — 1. Peter 3: 14—17; 4: 12—14, 16.
La oss opphøye Gud, ikke oss selv
14, 15. a) Hva er viktigst for dem som støtter den teokratiske ordning? b) Ved hvilken anledning viste Salomo en eksemplarisk ydmykhet i sin stilling som leder?
14 Da Jesus lærte sine etterfølgere å be, var helligelsen av Jehovas navn det første han nevnte. (Matteus 6: 9) I samsvar med dette er de som lever under teokratiet, opptatt av Guds herlighet og av å gi ham ære. De søker ikke sin egen ære. (Salme 29: 1, 2) Ifølge Bibelen var dette en snublestein for enkelte i det første århundre som ikke ville følge Jesus fordi «de elsket æren fra mennesker». (Johannes 12: 42, 43) Det krever ydmykhet å sette Jehova foran sin egen selvgodhet.
15 Salomo gav uttrykk for en fin holdning i så henseende. Sammenlign det han sa ved innvielsen av det praktfulle templet han hadde bygd, med det Nebukadnesar sa om sine byggverk. Nebukadnesar skrøt i sitt overmot: «Er ikke dette det store Babylon som jeg selv har bygd til kongelig hus ved min makts styrke og til min majestets verdighet?» (Daniel 4: 30) Salomo derimot tonet ned betydningen av sine egne bedrifter og sa beskjedent: «Kommer Gud virkelig til å bo hos menneskene på jorden? Se, himmelen, ja himlenes himmel, kan ikke romme deg; hvor mye mindre da dette hus som jeg har bygd!» (2. Krønikebok 6: 14, 15, 18; Salme 127: 1) Salomo opphøyde ikke seg selv. Han visste at han bare var en som representerte Jehova, og skrev: «Kommer formastelighet, så kommer vanære, men visdommen er hos de beskjedne.» — Ordspråkene 11: 2.
16. Hvordan har de eldste vist seg å være en virkelig velsignelse ved at de ikke forherliger seg selv?
16 Også kristne eldste opphøyer Jehova, ikke seg selv. De følger Peters veiledning: «Når noen tjener, så la ham tjene som avhengig av den styrke Gud gir; slik at Gud i alle ting kan bli herliggjort ved Jesus Kristus.» (1. Peter 4: 11) Apostelen Paulus omtalte «en stilling som tilsynsmann» som «en god gjerning», ikke som en fremtredende og fornem posisjon. (1. Timoteus 3: 1) De eldste er utnevnt til å tjene, ikke til å herske. De er lærere og hyrder for Guds hjord. (Apostlenes gjerninger 20: 28; Jakob 3: 1) Ydmyke og selvoppofrende eldste er en sann velsignelse for en menighet. (1. Peter 5: 2, 3) «Fortsett å sette pris på den slags menn», og takk Jehova for at han har skaffet til veie så mange kvalifiserte eldste som støtter teokratiet nå i de «siste dager». — Filipperne 2: 29; 2. Timoteus 3: 1.
’Bli etterlignere av Gud’
17. Hvordan forsøker de som er underlagt teokratiet, å etterligne Gud?
17 Apostelen Paulus oppfordrer oss til å bli «etterlignere av Gud, som elskede barn». (Efeserne 5: 1) De som er underlagt teokratiet, forsøker å etterligne Gud i den grad det er mulig for ufullkomne mennesker å gjøre det. Bibelen sier for eksempel om Jehova: «Klippen — fullkomment er hans verk, for alle hans veier er rettvishet. En trofasthetens Gud, hos hvem det ikke er urett; rettferdig og rettskaffen er han.» (5. Mosebok 32: 3, 4) For å etterligne Gud i denne henseende forsøker de kristne å være trofaste og øve rett og rettferdighet på en likevektig måte. (Mika 6: 8; 1. Tessaloniker 3: 6; 1. Johannes 3: 7) De unngår mye som er blitt akseptabelt i verden, for eksempel umoral, begjærlighet og griskhet. (Efeserne 5: 5) Fordi Jehovas tjenere følger Guds normer, og ikke menneskers normer, er hans organisasjon teokratisk, ren og sunn.
18. Hva er Guds fremste egenskap, og hvordan gjenspeiler de kristne denne egenskapen?
18 Jehova Guds fremste egenskap er kjærlighet. «Gud er kjærlighet,» sier apostelen Johannes. (1. Johannes 4: 8) Siden teokrati vil si Guds styre, vil det også si et kjærlighetens styre. Jesus sa: «Av dette skal alle vite at dere er mine disipler, om dere har innbyrdes kjærlighet.» (Johannes 13: 35) Den teokratiske organisasjon har vist enestående kjærlighet nå i de vanskelige siste dager. Under etniske stridigheter i Afrika som har ført til folkemord, har Jehovas vitner vist kjærlighet overfor alle, uansett hvilke etniske grupper de har tilhørt. Under krigen i det tidligere Jugoslavia har Jehovas vitner i alle områder hjulpet hverandre, mens andre religiøse grupper har deltatt i den såkalte etniske rensingen. På det personlige plan forsøker Jehovas vitner å følge Paulus’ veiledning: «La all ondsinnet bitterhet og harme og vrede og skriking og spottende tale bli tatt bort fra dere, sammen med all ondskap. Men bli gode mot hverandre, inderlig medfølende, så dere villig tilgir hverandre, slik som også Gud ved Kristus villig har tilgitt dere.» — Efeserne 4: 31, 32.
19. Hvilke velsignelser nyter de som underordner seg under teokratiet, og hvilke velsignelser har de i vente?
19 De som underordner seg under teokratiet, nyter store velsignelser. De har fred med Gud og med sine medkristne. (Hebreerne 12: 14; Jakob 3: 17) Deres liv har mening. (Forkynneren 12: 13) De har åndelig trygghet og et sikkert framtidshåp. (Salme 59: 9) Ja, de erfarer en forsmak på hvordan det vil være når alle mennesker er underlagt et teokratisk styre. Om den tiden sier Bibelen: «De skal ikke volde noen skade og ikke ødelegge noe på hele mitt hellige fjell; for jorden skal i sannhet være fylt med kunnskapen om Jehova, som vannmassene dekker havets bunn.» (Jesaja 11: 9) For en strålende tid det vil bli! Måtte vi alle sørge for at vi kan få være i dette framtidige paradiset, ved at vi nå holder oss nær til teokratiet.
Kan du forklare dette?
◻ Hva er det virkelige teokrati, og hvor finnes det i vår tid?
◻ Hvordan kan mennesker underordne seg under det teokratiske styre?
◻ Hvordan prøver alle som er underlagt teokratiet, å opphøye Gud, ikke seg selv?
◻ Hvilke av Guds egenskaper forsøker de som støtter teokratiet, å etterligne?
[Bilde på side 17]
Salomo opphøyde Gud, ikke seg selv