Konstantin den store — en forkjemper for kristendommen?

Den romerske keiser Konstantin er blant de få menn som historien har hedret med tilnavnet «den store». Kristenheten har også føyd til betegnelsene «helgen», «den trettende apostel», «apostlenes hellige likemann» og ’den som var utvalgt ved Guds forsyn til å få i stand det største omslaget i hele verden’. På den annen side er det noen som karakteriserer Konstantin som «blodbesudlet, stigmatisert på grunn av utallige uhyrligheter og full av bedrag, . . . en avskyelig tyrann, skyldig i grufulle forbrytelser».

MANGE som kaller seg kristne, er blitt opplært til å tro at Konstantin den store var en av kristendommens fremste velgjørere. De gir ham æren for å ha utfridd de kristne av de lidelsene som fulgte med romernes forfølgelse av dem, og for å ha gitt dem religionsfrihet. Det er også en utbredt antagelse at han var en trofast Jesu Kristi etterfølger med et sterkt ønske om å fremme de kristnes sak. Den ortodokse kirke og den koptiske kirke har kanonisert både ham og hans mor, Helena. De blir feiret den 3. juni eller, ifølge kirkekalenderen, den 21. mai.

Hvem var egentlig Konstantin den store? Hvilken rolle spilte han for utviklingen av den postapostoliske kristendom? Det er svært opplysende å la historien og historikerne besvare disse spørsmålene.

Den historiske Konstantin

Konstantin, sønn av Konstantius (Constantius Chlorus), ble født i Naissus i Serbia omkring år 275 e.v.t. Da hans far ble keiser over Romerrikets vestlige provinser i 293, kjempet Konstantin ved Donau under kommando av keiser Galerius. Konstantin reiste tilbake til sin døende far i Britannia i 306. Like etter at faren døde, utropte hæren Konstantin til Augustus, keiser.

På det tidspunkt var det også fem andre som påberopte seg å ha verdighet som Augustus. Perioden mellom 306 og 324, da Konstantin ble enehersker, var en tid med stadige borgerkriger. Gjennom to avgjørende seirer oppnådde Konstantin å sikre seg en plass i Romerrikets historie og stillingen som rikets enehersker.

I 312 slo Konstantin sin motstander Maxentius i slaget ved Pons Milvius utenfor Roma. Kristne apologeter har hevdet at det under denne kampen viste seg et flammende kors på himmelen under solen, et kors med den latinske innskriften In hoc signo vinces, «I dette tegn skal du seire». Det hevdes også at Konstantin i en drøm fikk befaling om å male de to første bokstavene i Kristi navn på gresk på skjoldene til soldatene sine. Men denne legenden er beheftet med mange anakronismer. I A History of Christianity heter det: «Det er motstridende opplysninger om nøyaktig tid og sted for dette synet og om detaljene i forbindelse med det.» Et hedensk senat tok imot Konstantin i Roma og utropte ham til høyeste Augustus og pontifex maximus, det vil si, øversteprest for rikets hedenske religion.

I 313 inngikk Konstantin et partnerskap med keiser Licinius, som hersket over de østlige provinsene. De utstedte i fellesskap Milano-ediktet, som sikret alle religiøse grupper religionsfrihet og like rettigheter. Mange historikere mener likevel at betydningen av dette dokumentet er overdrevet. De sier at det bare var et vanlig offentlig brev og ikke et viktig keiserlig dokument som innvarslet en ny holdning til kristendommen.

Før det hadde gått ti år, hadde Konstantin beseiret sin siste gjenværende rival, Licinius, og ble den ubestridte hersker i den romerske verden. I 325, da han ennå ikke var døpt, førte han forsetet ved den «kristne» kirkes første store økumeniske konsil, som fordømte arianismen og trakk opp en redegjørelse for troens hovedpunkter, den såkalte nikenske trosbekjennelse.

Konstantin ble syk og døde i år 337. Like før han døde, ble han døpt. Etter hans død sørget senatet for å gi ham en plass blant de romerske guder.

Religionens strategiske betydning for Konstantin

En bok om det greske folks historie sier følgende om den holdning til religion som stort sett gjorde seg gjeldende blant romerske keisere i det tredje og det fjerde århundre: «Selv når de som befant seg på den keiserlige trone, ikke var særlig sterkt opptatt av religion, men innrettet seg etter tidsånden, fant de det nødvendig å gi religionen en viktig status innenfor rammen av sine politiske planer for å gi sine handlinger en viss religiøs betydning.» — Istoria tou Ellinikou Ethnous.

Konstantin var så avgjort en mann av sin tid. I begynnelsen av sin karriere trengte han en form for «guddommelig» støtte, og den kunne han ikke få av de romerske guder, som hadde mistet mye av sin glans. Verdensriket med dets religion og andre institusjoner var for nedadgående, og det var behov for noe nytt og stimulerende for å bringe dets styrke tilbake. Det greske leksikonet Hidria sier: «Konstantin var spesielt interessert i kristendommen fordi den var til støtte for ham både i hans seier og i reorganiseringen av hans rike. De kristne kirkesamfunn som fantes overalt, ble hans politiske støtte. . . . Han omgav seg med tidens store prelater . . . og han forlangte at de skulle bevare sin enhet.»

Konstantin forstod at den «kristne» religion — enda så frafallen og fordervet den var på det tidspunktet — med god virkning kunne benyttes som en gjenopplivende og forenende kraft og være til nytte for ham i hans store planer om å oppnå keisermakt. Han aksepterte de grunnleggende trekk ved den frafalne kristendom for å vinne støtte til å fremme sine egne politiske mål og besluttet seg for å forene folket i én «katolsk», eller universell, religion. Hedenske skikker og høytider fikk «kristne» navn. Og «kristne» prester fikk samme status, lønn og innflytelse som hedenske prester.

Siden Konstantin søkte religiøs enhet av politiske grunner, var han snar til å bringe alle dissidenter til taushet, ikke på grunnlag av hva som var den sanne lære, men på grunnlag av hva flertallet fant å kunne godta. De dyptgripende læremessige forskjellene innenfor den sterkt splittede «kristne» kirke gav ham anledning til å gripe inn som en ’guddommelig utnevnt’ brobygger. Gjennom sin kjennskap til donatistene i Nord-Afrika og Arius’ tilhengere i den østlige delen av riket ble han snart klar over at overtalelse ikke var nok til å få i stand en solid og forent religion.a Det var i et forsøk på å løse striden med arianerne at han sammenkalte til historiens første kirkemøte. — Se rammen «Konstantin og kirkemøtet i Nikaia».

Historikeren Paul Johnson sier følgende om Konstantin: «En av hans viktigste grunner til å tolerere kristendommen, kan ha vært at det gav ham selv og staten anledning til å føre kontroll med kirkens bestemmelser om hva som er rett lære, og tiltakene overfor dem som avviker fra den rette lære.»

Ble han noen gang kristen?

«Konstantin sluttet aldri med å tilbe solen, og han beholdt solen på sine mynter,» bemerker Johnson. I et katolsk oppslagsverk heter det: «Konstantin viste samme velvilje overfor begge religioner. Som pontifex maximus våket han over den hedenske tilbedelse og beskyttet dens rettigheter.» (Catholic Encyclopedia) Det greske leksikonet Hidria opplyser: «Konstantin ble aldri selv kristen . . . Evsebios fra Cæsarea, som skrev hans biografi, sier at han ble kristen i de siste øyeblikkene av sitt liv. Dette virker ikke overbevisende, ettersom han dagen før hadde frambåret et offer til Zevs fordi han også hadde tittelen pontifex maximus.»

Helt fram til sin dødsdag i 337 hadde Konstantin den hedenske tittelen pontifex maximus, det høyeste religiøse overhode. Med hensyn til hans dåp kan det være på sin plass å spørre: Viste han oppriktig anger og ble omvendt før han ble døpt, slik Bibelen krever? (Apostlenes gjerninger 2:38, 40, 41) Foregikk dåpen ved en fullstendig neddukking i vann som et symbol på Konstantins innvielse til Jehova Gud? — Jevnfør Apostlenes gjerninger 8: 36—39.

En helgen?

Oppslagsverket Encyclopœdia Britannica sier: «Konstantin hadde krav på å bli kalt ’den store’ snarere i kraft av det han gjorde, enn i kraft av det han var. Når vi skal dømme etter karakteren, står han i sannhet nederst av alle dem som har fått dette tilnavnet i gammel og i nyere tid.» Og boken A History of Christianity sier: «Hans voldsomme temperament og hans grusomhet under vredesutbruddene ble tidlig kjent. . . . Han hadde ingen respekt for menneskeliv . . . Hans privatliv ble uhyrlig etter hvert som han ble eldre.»

Konstantin led tydeligvis av alvorlige personlighetsforstyrrelser. En historiker hevder: «Hans temperament var ofte den utløsende årsaken til hans forbrytelser.» (Se rammen «Myrderier innenfor familien».) Konstantin var ingen «kristen personlighet,» hevder historikeren H. Fisher i sin bok History of Europe. Kjensgjerningene tyder ikke på at han var en sann kristen som hadde ikledd seg «den nye personlighet», og som var preget av Guds hellige ånds frukt — kjærlighet, glede, fred, langmodighet, vennlighet, godhet, tro, mildhet og selvkontroll. — Kolosserne 3: 9, 10; Galaterne 5: 22, 23.

Følgene av hans bestrebelser

Som hedendommens pontifex maximus — og dermed det romerske verdensrikes religiøse overhode — forsøkte Konstantin å vinne biskopene i den frafalne kirken over på sin side. Han tilbød dem maktposisjoner, fremtredende stillinger og rikdom som embetsmenn i den romerske statsreligion. Et katolsk oppslagsverk innrømmer: «Noen biskoper som lot seg blende av hoffets prakt, gikk til og med så langt at de hyllet keiseren som en Guds engel, som et hellig vesen, og profeterte at han i likhet med Guds Sønn skulle herske i himmelen.» — Catholic Encyclopedia.

Da den frafalne kristendommen ble godtatt av det politiske styret, ble den i stadig høyere grad en del av denne verden, av det verdslige system, og den drev bort fra Jesu Kristi lære. (Johannes 15: 19; 17: 14, 16; Åpenbaringen 17: 1, 2) Resultatet ble en sammenblanding av «kristendom» og falske lærdommer og skikker — læren om treenigheten, sjelens udødelighet, et brennende helvete, skjærsilden, bønn for de døde og bruk av rosenkranser, ikoner, statuer og lignende. — Jevnfør 2. Korinter 6: 14—18.

Fra Konstantin arvet kirken også tendensen til å være autoritær. Teologene Henderson og Buck sier: «Evangeliet ble berøvet sin enkelhet. Høytidelige skikker og seremonier ble innført. Kristendommens lærere mottok verdslige æresbevisninger og fikk lønn, og Kristi rike ble i høy grad et rike av denne verden.»

Hvor finnes den sanne kristendom?

Historiske kjensgjerninger avdekker sannheten om Konstantins «storhet». Kristenheten er ikke grunnlagt av Jesus Kristus, den sanne kristne menighets hode, men er delvis et resultat av en hedensk keisers politiske ambisjoner og kløktige manøvrer. Historikeren Paul Johnson stiller med god grunn følgende spørsmål: «Var det slik at verdensriket overgav seg til kristendommen, eller var det slik at kristendommen solgte seg til verdensriket?»

Alle som virkelig ønsker å holde seg til den rene kristendom, kan få hjelp til å finne fram til og slutte seg til den sanne kristne menighet i vår tid. Jehovas vitner over hele verden er mer enn villige til å hjelpe oppriktige mennesker til å bli klar over hva sann kristendom går ut på, og til å tilbe Gud på den måten som er antagelig for ham. — Johannes 4: 23, 24.

[Fotnote]

[Ramme på side 28]

Konstantin og kirkemøtet i Nikaia

Hvilken rolle spilte den udøpte keiser Konstantin under kirkemøtet i Nikaia? Encyclopœdia Britannica sier: «Konstantin var selv ordstyrer og ledet aktivt drøftelsene . . . Av frykt for keiseren undertegnet biskopene, med bare to unntak, trosbekjennelsen, og mange av dem gjorde det meget mot sitt ønske.»

Etter to måneder med hissig religiøs debatt grep denne hedenske politikeren inn og traff en beslutning til fordel for dem som sa at Jesus var Gud. Men hvorfor? «Konstantin hadde egentlig ikke noen som helst forståelse av de spørsmål som ble stilt innen gresk teologi,» heter det i en bok om den kristne læres historie. (A Short History of Christian Doctrine) Det han forstod, var at splittelse på det religiøse område var en trussel mot hans rike, og han ønsket å styrke sitt rike.

Angående det endelige dokument som ble trukket opp i Nikaia under overoppsyn av Konstantin, sier den tidligere nevnte boken om det greske folks historie (Istoria tou Ellinikou Ethnous): «Det vitner om [Konstantins] likegyldighet i lærespørsmål, . . . hans hardnakkete pågåenhet i forsøket på å gjenopprette kirkens enhet for enhver pris, og endelig hans overbevisning om at han som ’biskop for dem som stod utenfor kirken’, hadde det avgjørende ord i ethvert religiøst spørsmål.» Finnes det noen mulighet for at Guds ånd kan ha stått bak de avgjørelsene som ble truffet ved dette kirkemøtet? — Jevnfør Apostlenes gjerninger 15: 28, 29.

[Ramme på side 29]

Myrderier innenfor familien

Under denne overskriften kommer den greske historieboken Istoria tou Ellinikou Ethnous med en beskrivelse av det den kaller «avskyelige forbrytelser som Konstantin begikk innenfor familien». Like etter at han hadde grunnlagt sitt dynasti, glemte han kunsten å glede seg over uventede bedrifter, og han ble på vakt mot de farene som omgav ham. Fordi han var mistenksom og kanskje også ble oppegget av folk som søkte å innynde seg hos ham, fikk han først en mistanke om at nevøen til Licinianus — sønnen til en medkeiser han allerede hadde henrettet — var en potensiell rival. Etter at han var myrdet, ble Konstantins egen førstefødte sønn, Crispus, henrettet etter tilskyndelse av sin stemor, Fausta, fordi han lot til å stå i veien for at hennes eget avkom skulle få total makt.

Denne handlingen fra Faustas side ble til slutt årsaken til hennes egen dramatiske død. Det later til at Augusta Helena, som hadde innflytelse over sin sønn Konstantin til det siste, medvirket til dette mordet. De ulogiske følelsene som ofte behersket Konstantin, var også en medvirkende årsak til at en rekke av hans venner og medarbeidere ble henrettet. I en bok om middelalderens historie heter det: «Det at han lot sin sønn og sin hustru henrette — for ikke å si myrde — viser at han var uberørt av en hvilken som helst innflytelse kristendommen måtte øve.» — History of the Middle Ages.

[Bilde på side 30]

Denne triumfbuen i Roma ble reist til ære for Konstantin

[Bilderettigheter på side 26]

Musée du Louvre, Paris