Hvordan ser Gud på kristenhetens tilbedelse?

«IKKE enhver som sier til meg: ’Herre, Herre’, skal komme inn i himlenes rike, men den som gjør min himmelske Fars vilje,» sa Jesus Kristus. «Mange skal si til meg på den dag: ’Herre, Herre, har vi ikke . . . gjort mange kraftige gjerninger i ditt navn?’ Og likevel vil jeg da åpent erklære overfor dem: Jeg har aldri kjent dere! Gå bort fra meg, dere som øver lovløshet.» — Matteus 7: 21—23.

Gjennom sitt hellige Ord, Bibelen, har Gud tydelig forklart hva hans vilje går ut på. Gjør kristenhetens kirkesamfunn Guds vilje? Eller er de slike «som øver lovløshet»?

Blodsutgytelser

Kvelden før Jesu død holdt Peter på å sette i gang en væpnet konflikt med de soldatene som var sendt ut for å arrestere hans Mester. (Johannes 18: 3, 10) Men Jesus roet gemyttene og sa til Peter: «Alle som griper til sverd, skal omkomme ved sverd.» (Matteus 26: 52) Denne klare advarselen blir gjentatt i Åpenbaringen 13: 10. Har kristenhetens kirkesamfunn tatt advarselen alvorlig? Eller har de en del av ansvaret for de krigene som pågår forskjellige steder i verden?

Under den annen verdenskrig ble hundretusener av serbere og kroater myrdet i religionens navn. Oppslagsverket The New Encyclopædia Britannica forteller: «I Kroatia satte det lokale fascistregimet i gang med ’etnisk renselse’. Det fulgte en politikk som var enda mer ytterliggående enn nazistenes framgangsmåter. . . . Det ble erklært at en tredjedel av den serbiske befolkningen skulle deporteres, en tredjedel skulle tvinges til å konvertere til den romersk-katolske tro, og en tredjedel skulle likvideres. . . . Det at deler av det katolske presteskapet deltok i gjennomføringen av dette, var til alvorlig skade for forholdet mellom kirke og stat etter krigen.» Talløse skarer ble tvunget til å konvertere til katolisismen eller dø; tusener av andre fikk ikke engang et valg. Hele landsbyer — menn, kvinner og barn — ble tvunget inn i sine ortodokse kirker og ble drept. Hva med den kommunistiske motstandsbevegelsen? Fikk den også religiøs støtte?

«Noen av prestene deltok i krigen på de revolusjonære styrkenes side,» sier boken History of Yugoslavia. «Hos partisanstyrkene fantes det til og med prester fra både den serbisk-ortodokse og den romersk-katolske kirke,» forteller boken Yugoslavia and the New Communism. Religiøse forskjeller fortsetter å puste til krigens ild på Balkan.

Og hva med Rwanda? Generalsekretæren i det katolske instituttet for internasjonale forbindelser, Ian Linden, kom med følgende innrømmelse i bladet The Month: «Undersøkelser som er foretatt av menneskerettighetsorganisasjonen African Rights i London, har brakt for dagen et par eksempler på at lokale katolske, anglikanske og baptistiske kirkeledere er innblandet ved at de enten har stilt seg likegyldig til militstroppenes myrderier eller har deltatt i dem. . . . Det er overhodet ingen tvil om at et betydelig antall framstående kristne i sognene var innblandet i myrderiene.» Sørgelig nok fortsetter kamper mellom såkalte kristne å hjemsøke det sentrale Afrika.

Utukt og ekteskapsbrudd

Ifølge Guds Ord finnes det bare én ærbar ramme rundt kjønnslig omgang, og det er ekteskapet. Bibelen sier: «La ekteskapet holdes i ære blant alle og ektesengen være ubesmittet, for Gud skal dømme utuktige og ekteskapsbrytere.» (Hebreerne 13: 4) Støtter kirkelederne denne gudgitte normen?

I 1989 sendte den anglikanske kirke i Australia ut et offisielt dokument om seksualitet som tok til orde for at sex før ekteskapet ikke er galt hvis partene har gitt hverandre et bindende løfte om troskap. Senere har lederen for den anglikanske kirke i Skottland sagt: «Kirken bør ikke fordømme utenomekteskapelige forbindelser som syndige og gale. Kirken må erkjenne at utroskap er genetisk betinget.»

I Sør-Afrika har en rekke prester kommet med fordelaktige uttalelser om homoseksuelle handlinger. I 1990 siterte for eksempel det sørafrikanske bladet You en framstående anglikansk prest som sa: «Skriften er ikke bindende for evig. . . . Jeg tror det vil bli forandringer i kirkens holdning og linje overfor de homoseksuelle.» — Se til sammenligning Romerne 1: 26, 27.

Ifølge oppslagsverket 1994 Britannica Book of the Year er seksualitet blitt et dominerende stridsspørsmål i amerikanske kirkesamfunn. Dette gjelder spesielt slike saker som «ordinering av erklærte homoseksuelle og lesbiske, religiøs forståelse av de homoseksuelles rettigheter, velsignelse av ’homoseksuelle ekteskap’ og legitimering eller fordømmelse av livsstiler som har tilknytning til homoseksualitet». De fleste av de større kirkesamfunnene godtar at prester agiterer for økt seksuell frihet. Ifølge 1995 Britannica Book of the Year har 55 biskoper i den episkopale kirke undertegnet en erklæring «som stadfester at det er akseptabelt å vie homoseksuelle til prester, og at en homoseksuell livsstil kan godtas».

Noen prester uttaler seg fordelaktig om homoseksualitet med den begrunnelse at Jesus aldri argumenterte mot en slik livsstil. Men er det riktig? Jesus Kristus slo fast at Guds Ord er sannhet. (Johannes 17: 17) Det betyr at han støttet Guds syn på homoseksuelle handlinger, slik det kommer til uttrykk i 3. Mosebok 18: 22: «Du skal ikke ligge med en mann slik som en ligger med en kvinne. Det er en styggedom.» Dessuten nevnte Jesus utukt og ekteskapsbrudd blant de «onde ting [som] kommer innenfra og gjør et menneske urent». (Markus 7: 21—23) Det greske ordet for utukt har en mer omfattende betydning enn ordet for ekteskapsbrudd. Det betegner alle former for seksuell omgang utenfor et lovformelig ekteskap, deriblant homoseksuelle handlinger. (Judas 7) Jesus Kristus sa også til sine etterfølgere at de ikke skulle godta en som gav seg ut for å være en kristen lærer, og som bagatelliserte utukt. — Åpenbaringen 1: 1; 2: 14, 20.

Hvilken virkning har det på kirkesamfunnenes medlemmer, særlig de unge, at deres religiøse ledere agiterer for at det er riktig å vie homoseksuelle og lesbiske til prester? Er ikke det en spore til å eksperimentere med sex utenfor ekteskapet? I kontrast til denne holdningen oppfordrer Guds Ord de kristne til å ’flykte fra utukt’. (1. Korinter 6: 18) Hvis en kristen begår en slik synd, får han kjærlig hjelp med tanke på at han skal gjenvinne Guds gunst. (Jakob 5: 16, 19, 20) Hva om hjelpen blir avvist? Bibelen sier at hvis slike personer ikke angrer, ’skal de ikke arve Guds rike’. — 1. Korinter 6: 9, 10.

’Å forby folk å gifte seg’

Bibelen framholder at på grunn av «den utbredte utukt» er det «bedre å gifte seg enn å være opptent av lidenskap». (1. Korinter 7: 2, 9) Trass i dette kloke rådet pålegges mange prester å leve i sølibat, det vil si forbli ugift. Nino Lo Bello sier i boken The Vatican Papers: «Sølibatløftet blir ikke brutt hvis en prest, munk eller nonne har seksuell omgang med noen. . . . Man kan få tilgivelse for seksuell omgang ved å komme med en oppriktig bekjennelse under skriftemålet, mens en prests ekteskap rett og slett ikke ville bli anerkjent av kirken.» Har denne læren frambrakt god eller dårlig frukt? — Matteus 7: 15—19.

Det er uten tvil mange prester som lever et moralsk rent liv, men et stort antall gjør ikke det. Ifølge 1992 Britannica Book of the Year «utbetalte den romersk-katolske kirke etter sigende 300 millioner dollar for å inngå forlik i saker der prester hadde gjort seg skyldig i seksuelt misbruk». I 1994-utgaven av det samme oppslagsverket ble det sagt: «Det at en rekke prester har dødd av AIDS, er en bekreftelse på at det finnes homoseksuelle prester, og på at et uforholdsmessig stort antall . . . homoseksuelle er blitt trukket til prestegjerningen.» Det er ikke så rart at det å ’forby folk å gifte seg’ ifølge Bibelen hører med til «demoners lærdommer». (1. Timoteus 4: 1—3) Peter de Rosa skriver i boken Vicars of Christ: «Etter noen historikeres mening har [regelen om sølibat for prester] trolig bidratt mer til å ødelegge moralen i den vestlige verden enn noen annen institusjon, deriblant prostitusjon. . . . [Den] har som oftest vært en skamplett på kristendommen. . . . Påtvunget sølibat har alltid ført til hykleri blant presteskapet. . . . En prest kan falle tusen ganger, men ifølge kirkeloven kan han ikke gifte seg en eneste gang.»

I betraktning av hvordan Gud så på Ba’al-dyrkelsen er det ikke vanskelig å tenke seg hvordan han må se på kristenhetens splittede kirkesamfunn. Den siste boken i Bibelen omtaler alle former for falsk tilbedelse som «Babylon den store, mor til skjøgene og til de avskyelige ting på jorden». Den tilføyer: «I henne ble det funnet blod av profeter og av hellige og av alle dem som er blitt drept på jorden.» — Åpenbaringen 17: 5; 18: 24.

Gud kommer derfor med følgende oppfordring til alle som ønsker å være blant hans sanne tilbedere: «Gå ut fra henne, mitt folk, hvis dere ikke vil ha del med henne i hennes synder, og hvis dere ikke vil få del i hennes plager. . . . Hennes plager [skal] komme på én dag, død og sorg og hungersnød, og hun skal bli fullstendig brent opp med ild, for Jehova Gud, som har dømt henne, er sterk.» — Åpenbaringen 18: 4, 8.

Dette reiser følgende spørsmål: Hvor skal man vende seg etter å ha gått ut av falsk religion? Hvilken form for tilbedelse er antagelig for Gud?

[Ramme på side 5]

Avgudsdyrkelse

Ba’al-dyrkelsen innbefattet bruken av avgudsbilder. Israelittene prøvde å blande tilbedelsen av Jehova med tilbedelsen av Ba’al. De brakte til og med avgudsbilder inn i Jehovas tempel. Guds syn på avgudsdyrkelse kom tydelig til uttrykk da han førte ødeleggelse over Jerusalem og byens tempel.

Mange av kristenhetens kirker er fulle av avgudsbilder i form av kors, ikoner eller mariabilder. Mange kirkegjengere lærer dessuten at de skal bøye seg, knele eller gjøre korsets tegn foran disse bildene. I kontrast til det får de sanne kristne befaling om å ’flykte fra avgudsdyrkelse’. (1. Korinter 10: 14) De prøver ikke å tilbe Gud ved hjelp av materielle gjenstander. — Johannes 4: 24.

[Rettigheter]

Musée du Louvre, Paris

[Ramme på side 7]

’Kirkelederen skal være uten feil’

DETTE utsagnet er hentet fra Titus 1: 7 ifølge Today’s English Version. Norsk katolsk oversettelse av Det nye testamente (1938) sier: «En biskop skal . . . være ulastelig.» Ordet «biskop» kommer fra et gresk ord som betyr «tilsynsmann». Menn som er utnevnt til å ta ledelsen i den sanne kristne menighet, må følgelig leve opp til grunnleggende bibelske normer. Hvis de ikke gjør det, må de fjernes fra sin tilsynsgjerning, siden de ikke lenger er «eksempler for hjorden». (1. Peter 5: 2, 3) Hvor alvorlig tar kristenhetens kirkesamfunn dette kravet?

I boken I Care About Your Marriage refererer dr. Everett Worthington til en undersøkelse som ble foretatt blant 100 prester i staten Virginia i USA. Over 40 prosent innrømmet å ha gjort et eller annet som tente lidenskapene, sammen med en annen enn sin ektefelle. Mange av dem hadde begått ekteskapsbrudd.

«I løpet av det siste tiåret er kirken gjentatte ganger blitt rystet av avsløringer av umoralsk oppførsel blant noen av sine mest respekterte ledere,» bemerket bladet Christianity Today. Artikkelen «Hvorfor prester som har begått ekteskapsbrudd, ikke bør gjeninnsettes» reiste innvendinger mot den vanlige praksis i kristenheten som går ut på at man raskt gjeninnsetter kirkeledere i deres tidligere stillinger etter at de har «erkjent å ha begått seksuell synd».