Glade i en gledeløs verden

«I ALL sin gru har dette århundret vært Satans århundre,» slik begynte en lederartikkel i avisen The New York Times for 26. januar 1995. «Aldri før har folk vært så dyktige til og hatt slik appetitt på å drepe millioner av andre mennesker av rasemessige, religiøse eller klassemessige grunner.»

Denne lederartikkelen ble skrevet i forbindelse med 50-årsdagen for frigjøringen av uskyldige ofre som hadde sittet fengslet i nazistenes dødsleirer. Men slike brutale drap blir i dag fremdeles begått i deler av Afrika og Øst-Europa.

Massemord, etnisk utrenskning og stammefeider, uansett hva man kaller det, fører til stor sorg. Likevel reiser det seg glade røster midt i all elendigheten. La oss ta Tyskland i 1930-årene som et eksempel.

Hitler og hans nazistiske parti hadde innen april 1935 innført forbud mot at Jehovas vitner hadde stillinger i det offentlige. Vitnene ble også arrestert, fengslet og sendt til konsentrasjonsleirer fordi de bevarte sin kristne nøytralitet. (Johannes 17: 16) I slutten av august 1936 ble det foretatt massearrestasjoner av Jehovas vitner. Tusener av dem ble sendt til konsentrasjonsleirer, hvor de fleste ble værende til 1945, hvis de overlevde. Men hvordan reagerte vitnene på den umenneskelige behandlingen de fikk i leirene? Det er kanskje overraskende, men de var i stand til å bevare gleden til tross for de gledeløse omgivelsene.

«En klippe i gjørmen»

Den britiske historikeren Christine King intervjuet en katolsk kvinne som var i leirene. «Hun brukte et uttrykk som jeg aldri har glemt,» sa dr. King. «Hun snakket svært detaljert om hvor redselsfullt det var, og om de avskyelige forholdene hun hadde levd under. Og hun sa at hun kjente Jehovas vitner, og at vitnene var som en klippe i gjørmen, som fast grunn i alt slammet. Hun sa at de var de eneste som ikke spyttet når vaktene gikk forbi. De var de eneste som ikke reagerte med hat, men mestret situasjonen ved å vise kjærlighet og fordi de hadde et håp og en følelse av at det var en mening med det.»

Hva satte Jehovas vitner i stand til å være som «en klippe i gjørmen»? Det var deres urokkelige tro på Jehova og hans Sønn, Jesus Kristus. Hitler klarte ikke å kvele deres kristne kjærlighet og glede.

Hør hva to som overlevde, husker 50 år etter at de bestod denne trosprøven. En kvinne sier: «Jeg er jublende glad for at jeg hadde dette unike privilegium å kunne vise min kjærlighet til Jehova og min takknemlighet mot ham under de mest grusomme forhold. Ingen tvang meg til å gjøre dette. Tvert imot var det våre fiender som forsøkte å tvinge oss ved hjelp av trusler, for å få oss til å adlyde Hitler mer enn Gud. Men det lyktes dem ikke. Det er ikke bare nå jeg er lykkelig, men fordi jeg hadde god samvittighet, var jeg også lykkelig da jeg satt bak fengselsmurene.» — Maria Hombach, 94 år.

Et annet vitne forteller: «Jeg ser tilbake på dagene i fangenskap med takknemlighet og glede. De årene jeg tilbrakte i Hitlers fengsler og konsentrasjonsleirer, var vanskelige og fulle av prøvelser. Men jeg vil ikke ha vært dem foruten, for de lærte meg å stole helt og fullt på Jehova.» — Johannes Neubacher, 91 år.

«Å stole helt og fullt på Jehova» — det var nøkkelen til den gleden Jehovas vitner erfarte. De er derfor glade selv om de er omgitt av en gledeløs verden. Deres glede var åpenbar under områdestevnene «Glade lovprisere», som er blitt holdt de siste månedene. La oss kort gjennomgå disse glederike sammenkomstene.

[Bilde på side 4]

Maria Hombach