De velsignelser det bringer å være vedholdende

HUN var en gresk kvinne som bodde i Fønikia i år 32. Hun hadde en datter som var meget syk, og søkte desperat etter et botemiddel. Nå hadde hun hørt om en fremmed som besøkte det området hvor hun bodde — en som skulle ha makt til å helbrede syke mennesker — og hun var fast besluttet på å oppsøke ham og be ham om hjelp.

Da hun traff ham, knelte hun og bønnfalt ham: «Ha barmhjertighet med meg, Herre, Davids Sønn. Min datter er sterkt demonbesatt.» På den måten bønnfalt den greske kvinnen Jesus om å helbrede datteren hennes.

Kan du forestille deg hvor modig og ydmyk hun må ha vært for å kunne gjøre dette? Jesus var en kjent person med en viss makt og et visst ry, og han hadde tidligere gjort det klart at han ikke ønsket at noen skulle få vite hvor han var. Han hadde tatt apostlene med seg til Fønikia for å få hardt tiltrengt hvile, ikke for å virke blant ikke-troende hedninger. Dessuten var Jesus jøde og hun hedning, og hun kjente utvilsomt til jødenes motvilje mot å omgås folk av nasjonene, som de foraktet. Ikke desto mindre var hun fast besluttet på å finne noe som kunne gjøre barnet hennes friskt.

Jesus og apostlene prøvde å få kvinnen fra å søke hjelp på det tidspunktet. Til å begynne med sa ikke Jesus et ord til henne. Og fordi hun ropte igjen og igjen, sa apostlene irritert til Jesus: «Send henne bort; for hun fortsetter å rope etter oss.»

Men hun tok ikke nei for et svar. Hun kastet seg ned foran Jesu føtter og sa: «Herre, hjelp meg!»

Jesus pekte så på at han i første rekke hadde et ansvar overfor Israels sønner, samtidig som han prøvde hennes tro og besluttsomhet. Han sa medfølende til henne: «Det er ikke riktig å ta barnas [israelittenes] brød og kaste det til små hunder [hedningene].»

I stedet for å ta anstøt av at den folkegruppen hun tilhørte, ble omtalt på en negativ måte, fortsatte hun ydmykt å be om det hun var kommet for å be om. Hun svarte: «Det er sant, Herre; men de små hundene spiser jo av smulene som faller fra deres herrers bord.»

Jesus lønnet den greske kvinnen for hennes vedholdenhet ved å rose henne for hennes tro og etterkomme hennes anmodning. Tenk hvor glad hun må ha blitt da hun kom hjem og fant datteren helt frisk! — Matteus 15: 21—28; Markus 7: 24—30.

I likhet med denne kvinnen i det første århundre må også vi være vedholdende i våre bestrebelser for å behage Jehova og vinne hans gunst. Bibelen forsikrer oss om at vår vedholdenhet «med hensyn til å gjøre det som er godt», vil bli rikt velsignet, slik den greske kvinnens vedholdenhet ble. — Galaterne 6: 9.

Hva er vedholdenhet? Hvorfor trenger vi det? Hva kan føre til at vi mister denne egenskapen, at vi gir opp? Hvilke velsignelser kan vi vente å få hvis vi er vedholdende i tjenesten for vår Skaper og Far, Jehova?

Å være vedholdende vil si å være utholdende, å holde urokkelig fast ved en hensikt, en tilstand eller et oppdrag, trass i hindringer, advarsler eller tilbakeslag, og å fortsette å eksistere, å vedvare.

Bibelen formaner gjentatte ganger Jehovas tjenere til å være vedholdende hva det å gjøre hans vilje angår. Den sier for eksempel: «Fortsett da å søke først riket», «hold fast ved det som er godt», «vær vedholdende i bønnen» og ’ikke gå trett’ med hensyn til å gjøre det som er godt. — Matteus 6: 33; 1. Tessaloniker 5: 21; Romerne 12: 12; Galaterne 6: 9.

Vedholdenhet er en egenskap vi alle må ha og oppøve i det daglige liv for å klare oss. Uten den kan vi ikke oppnå noe av virkelig, varig verdi. Tenk på et barn som prøver å reise seg for å ta sine første, vaklende skritt. Det er ikke akkurat vanlig at et barn lærer å stå oppreist og å gå fritt omkring på én dag. Da vi var barn, prøvde og feilet vi mange ganger før vi til slutt klarte å stabbe bortover. Hva ville ha skjedd hvis vi bestemte oss for å slutte å prøve etter at vi hadde falt etter første forsøk? Kanskje vi fremdeles hadde krabbet omkring på alle fire! Vedholdenhet er helt nødvendig for at vi skal kunne nå viktige mål og dermed bli dyktigere og få mer selvrespekt. Et populært engelsk ordtak kan oversettes slik: «Vinnere gir seg aldri, og de som gir seg, vinner aldri.»

De som har holdt ut lenge i pionertjenesten, er klar over at det ikke er spesielle evner eller et spesielt talent som er avgjørende for om man skal lykkes eller ikke. Det som kreves, er vilje til å stå på, at man er fast bestemt på å gjøre Jehovas vilje fullt ut, og at man har pågangsmot når man møter hindringer eller blir nedtrykt. Man må hele tiden ha klart for seg målet, at man til evig tid skal få del i velsignelser fra Gud.

Ja, alle som ønsker å oppnå Jehovas gunst, og som ønsker å vinne i løpet for livet, trenger vedholdenhet, standhaftighet og utholdenhet. Uten disse egenskapene kan det godt være at vi mister Jehovas gunst og lønnen, det virkelige liv. — Salme 18: 21; Matteus 24: 13; 1. Timoteus 6: 18, 19.

Det er ofte vanskeligere for en kristen å være vedholdende i sin åndelige virksomhet enn med hensyn til andre forpliktelser. En mann fortsetter kanskje å arbeide hardt i sitt verdslige arbeid for å dekke familiens materielle behov, mens han er «for sliten» til å lede et regelmessig bibelstudium med sin kone og sine barn. Hva er det som gjør det så vanskelig for mange å være vedholdende når det gjelder kristne gjerninger?

Én faktor er motløshet på grunn av egne feil og svakheter. Hvis vi dveler ved våre feil, kan vi bli fortvilt og gi opp, fordi vi føler at Jehova aldri vil kunne tilgi oss alle de synder vi har begått.

En annen faktor er den umoralske, fordervede og hatske atmosfæren i verden. (1. Johannes 2: 15, 16) En av de «gode vaner» som en slik verdslig påvirkning kan ødelegge eller undergrave, er nettopp kristen vedholdenhet. — 1. Korinter 15: 33.

Vår vedholdenhet i forkynnelsesarbeidet kan bli svekket på grunn av folks motstand mot vår hellige tjeneste eller deres likegyldighet til den. Vi kan bli frustrert og trekke den slutning at folk i vårt distrikt rett og slett ikke vil vite av sannheten. Det kan føre til at vi spør «Hva er vitsen?» og gir avkall på det dyrebare privilegiet det er å være en Ordets tjener.

Vi kan også bli påvirket av verdens nytelsessyke ånd. Hvorfor skal vi streve og ofre så mye, når alle andre ser ut til å ha det gøy eller til å ta livet med ro? — Jevnfør Matteus 16: 23, 24.

For å være vedholdende hva det å gjøre Jehovas vilje angår, må vi ta på den kristne personlighet og leve i samsvar med ånden, ikke kjødet. (Romerne 8: 4—8; Kolosserne 3: 10, 12, 14) Når vi har Jehovas syn på tingene, vil vi kunne fortsette vår livsviktige, åndelige virksomhet. — 1. Korinter 16: 13.

Gode eksempler

Jehova har sørget for at vi har mange gode eksempler, tjenere for ham som har forblitt lojale og trofaste til tross for mange alvorlige prøvelser. Når vi ser nærmere på disse eksemplene, vil vi lettere kunne se hvordan vi selv kan utvikle og vise kristen vedholdenhet, og hvorfor denne egenskapen er så verdifull.

Vårt største eksempel er Jesus, som led så mye for å herliggjøre Jehovas navn. Bibelen oppfordrer oss til omhyggelig å studere de gjerninger han gjorde som et uttrykk for sin vedholdende hengivenhet: «Derfor, da vi har så stor en sky av vitner omkring oss, så la også oss avlegge alt som tynger, og den synd som lett vikler seg om oss, og la oss med utholdenhet løpe det løp som er lagt foran oss, mens vi ufravendt ser på vår tros Hovedformidler og Fullender, Jesus. På grunn av den glede som var holdt fram for ham, utholdt han en torturpæl, idet han foraktet skammen, og han har satt seg på høyre side av Guds trone. Ja, gi nøye akt på ham som har utholdt en slik motsigelse fra syndere, i strid med deres egne interesser, for at dere ikke skal bli trette og gi opp i deres sjeler.» — Hebreerne 12: 1—3.

Løpet for livet er et langdistanseløp, ikke et sprintløp. Det er derfor vi trenger en kristuslignende vedholdenhet. I det meste av løpet er ikke mållinjen innenfor synsvidde. Vi må se målet klart for oss ved hjelp av vårt indre øye, slik at vi mentalt kan strekke oss fram mot det under hele det krevende løpet. Jesus gjorde det, for han så for seg «den glede som var holdt fram for ham».

Hva omfatter så den glede som de kristne i vår tid kan erfare? Det gir glede å vite at noen få skal oppnå udødelig liv i himmelen, mens mange skal få evig liv på jorden. I tillegg er det tilfredsstillende å vite at man har gledet Jehova Guds hjerte og vært med på å hellige hans navn. — Ordspråkene 27: 11; Johannes 17: 4.

Denne gleden innbefatter også et nært, dyrebart forhold til Jehova. (Salme 40: 9; Johannes 4: 34) Et slikt forhold er forfriskende og livsoppholdende; det gir en den styrke man trenger for å løpe med utholdenhet og ikke gi opp. Dessuten velsigner Jehova dette forholdet ved å gi sine tjenere sin hellige ånd, slik at gleden og den gledebringende virksomheten øker. — Romerne 12: 11; Galaterne 5: 22.

Det vil være til gagn for oss å se nærmere på det eksempel Job var ved den vedholdende tro han viste. Han var ufullkommen og hadde bare begrenset kunnskap om sin situasjon. Til sine tider ble han derfor fortvilt eller altfor opptatt av å rettferdiggjøre seg selv. Men hele tiden viste han at han var fast bestemt på å bevare sin ulastelighet overfor Jehova og aldri svikte ham. (Job 1: 20—22; 2: 9, 10; 27: 2—6) Jehova lønnet Job for hans vedholdende hengivenhet. Han velsignet ham åndelig og materielt og gav ham håp om evig liv. (Job 42: 10—17; Jakob 5: 10, 11) I likhet med Job opplever vi kanskje lidelser og store tap, men også vi kan være sikre på at Jehova vil velsigne oss når vi trofast holder ut. — Hebreerne 6: 10—12.

I nyere tid har Jehovas vitner som folk betraktet vist kristen vedholdenhet og fortsatt å gjøre Jehovas vilje. Deres vedvarende forkynnelse fra hus til hus og andre former for offentlig forkynnelse har ført til at de og det budskapet de forkynner, er blitt godt kjent verden over. Mediene har mange ganger omtalt deres iver og besluttsomhet når det gjelder å forkynne det gode budskap til tross for motstand og prøvelser. Et eksempel på det er følgende poeng i en tegneseriestripe: «Ingen unnslipper Jehovas vitner!» — Matteus 5: 16.

Jehova har velsignet de vedholdende anstrengelsene hans vitner har gjort seg, ved å gi dem stadig bedre resultater i forkynnelsesarbeidet. Tenk på det som noen rådsnare vitner i Italia i 1960-årene opplevde. På den tiden var det bare 10 000 vitner i landet, og de hadde over 53 millioner innbyggere å forkynne for. I en by med 6000 innbyggere var det ingen Jehovas vitner. De brødrene som kom for å forkynne i byen, møtte en fiendtlig reaksjon.

Hver gang brødrene kom dit for å forkynne, var det mange kvinner og menn som samlet sammen unggutter og oppfordret dem til å følge etter forkynnerne og plystre etter dem og lage mye støy. Når dette hadde pågått noen minutter, måtte brødrene bare dra til en annen by. Men de ønsket å få avlagt et vitnesbyrd for alle i hele byen minst én gang, så de bestemte seg for å begynne å forkynne bare når det regnet kraftig, i håp om at de ikke ville bli plaget av ungdommene da. De oppdaget at folk i byen ikke var villige til å bli våte bare for å forstyrre forkynnerne. På den måten ble det avlagt et godt vitnesbyrd. Man fant interesserte. Det ble startet nye bibelstudier. Som følge av det ble det opprettet en blomstrende menighet i den lille byen, og man begynte også å forkynne der når det var godvær. Jehova har fortsatt å velsigne den vedholdenhet hans forkynnere har vist både der og i resten av Italia. Nå er det over 200 000 Jehovas vitner der i landet.

Det bringer store velsignelser å være vedholdende med hensyn til å gjøre det som er rett. Ved Guds ånds kraft har Jehovas vitner greid å utrette noe som savner sidestykke i menneskenes historie: De har forkynt det gode budskap om Riket for millioner av mennesker, både ved folks dører og på andre måter. (Sakarja 4: 6) De har gledet seg over å se bibelske profetier bli oppfylt i og med Jehovas jordiske organisasjons forbløffende vekst og livskraft. (Jesaja 54: 2; 60: 22) De har god samvittighet overfor Gud, og de gleder seg i håpet om evig liv. Framfor alt gleder de seg over å stå i et nært forhold til Skaperen, Jehova Gud. — Salme 11: 7.

[Bilder på side 25]

Jesus lønnet den ydmyke greske kvinnen for hennes vedholdenhet

[Bilde på side 26]

Den glede som er holdt fram for de kristne i vår tid, innbefatter utsikter til liv i paradiset