«Hva er sannhet?»

DE TO mennene som stod overfor hverandre, kunne knapt ha vært mer ulike. Den ene var en kynisk, ambisiøs og rik politiker som var villig til å gjøre hva som helst for å fremme sin egen karriere. Den andre var en lærer som ikke brydde seg om rikdom og prestisje og var beredt til å ofre sitt eget liv for å frelse andre. Det skulle være unødvendig å si at de to mennene ikke hadde samme syn på tingene. Det var særlig i ett spørsmål de var fullstendig uenige — spørsmålet om sannhet.

Disse mennene var Pontius Pilatus og Jesus Kristus. Jesus stod foran Pilatus som en dømt forbryter. Hvorfor? Jesus forklarte at grunnen til dette — ja, selve grunnen til at han hadde kommet til jorden og påtatt seg sin tjeneste — kunne sammenfattes i én ting: sannhet. Han sa: «Til dette er jeg født, og til dette er jeg kommet til verden: at jeg skulle vitne om sannheten.» — Johannes 18: 37.

Pilatus svarte ved å komme med et bemerkelsesverdig spørsmål: «Hva er sannhet?» (Johannes 18: 38) Ønsket han virkelig å få svar på dette? Sannsynligvis ikke. Jesus var et menneske som kunne besvare ethvert oppriktig spørsmål, men han svarte ikke Pilatus. Og Bibelen forteller at Pilatus gikk ut av audienssalen etter at han hadde stilt spørsmålet. Den romerske stattholderen stilte sannsynligvis spørsmålet i kynisk mistro, akkurat som om han skulle ha sagt: «Sannhet? Hva er det? Det finnes ikke noe slikt!»a

Det samme skeptiske syn på sannhet som Pilatus hadde, er ikke uvanlig i dag. Mange tror at sannhet er et relativt begrep — med andre ord at noe som er sant for én person, kan være usant for en annen, slik at begge kan ha «rett». Denne oppfatningen er så utbredt at det finnes et eget ord for den — relativisme. Er det slik du ser på begrepet sannhet? Hvis det er tilfellet, er det da mulig at du har antatt et slikt syn uten å undersøke saken grundig? Men selv om du ikke har et slikt syn på saken, berører denne filosofien ditt liv. Var du klar over det?

Et angrep på sannheten

Pontius Pilatus var neppe den første som satte spørsmålstegn ved tanken om den absolutte sannhet. Enkelte greske filosofer i gammel tid gjorde det til sitt livsverk å lære fra seg den slags tvil. Fem hundre år før Pilatus’ tid mente Parmenides (som betraktes som den europeiske metafysikks far) at det var umulig å oppnå sann kunnskap. Demokrit, som er blitt hyllet som «den største av fortidens filosofer», sa: «Sannheten ligger i dypet. . . . Egentlig vet vi ingenting.» Sokrates, som kanskje er den mest aktede av dem alle, sa at det eneste han virkelig visste, var at han ikke visste noe.

Angrepet på den tanke at det er mulig å finne sannheten, har fortsatt like til vår tid. Noen filosofer sier for eksempel at vi ikke kan vite at noe som helst er beviselig sant, ettersom vi får kunnskap gjennom sansene våre, som kan bedras. Den franske filosofen og matematikeren René Descartes bestemte seg for å undersøke alt han trodde at han visste med sikkerhet. Han forkastet alt unntatt én sannhet som han anså som ubestridelig: «Cogito ergo sum», det vil si: «Jeg tenker, altså er jeg.»

En relativistisk kultur

Relativisme er ikke noe som bare kjennetegner filosofer, men blir også framholdt av religiøse ledere, dosert på skoler og utbredt av massemediene. For noen år siden sa den episkopale biskopen John S. Spong: «Vi må . . . komme bort fra den tankegang at vi har sannheten, og at andre må nå fram til vårt synspunkt, og innse at ingen av oss er i stand til å nå fram til den absolutte sannhet.» Spongs relativisme preger mange geistlige i vår tid og gjør at de er snare til å forkaste Bibelens moralske læresetninger til fordel for den filosofi at «enhver får gjøre som han selv vil». I et forsøk på å få homoseksuelle til å føle seg mer «hjemme» i den episkopale kirke skrev Spong for eksempel en bok der han hevdet at apostelen Paulus var homoseksuell!

Det ser ut til at skoleverket i mange land fremmer en lignende tankegang. I sin bok Historien om Vestens intellektuelle forfald skrev Allan Bloom: «En professor kan være helt sikker på én ting: Nesten enhver student som begynner på universitetet, mener at sannheten er relativ.» Bloom merket seg at hvis han satte spørsmålstegn ved studentenes oppfatning på dette punktet, ble de forbauset, som om han «tvilte på at to pluss to er fire».

Den samme tankegangen blir framholdt i en rekke andre sammenhenger. Det ser for eksempel ofte ut til at TV- og avisreportere er mer opptatt av å underholde seere og lesere enn av å få fram kjensgjerningene i en sak. Noen nyhetsprogrammer har til og med presentert modifisert eller forfalsket filmmateriale for å få noe til å virke mer dramatisk. Innen underholdningsbransjen retter man dessuten et enda kraftigere angrep mot sannheten. Våre foreldres og besteforeldres verdier og moralnormer blir i vide kretser betraktet som gammeldagse og ofte latterliggjort.

Noen kan selvsagt hevde at mye av denne relativismen er et tegn på fordomsfrihet og derfor har en positiv virkning på det menneskelige samfunn. Er det virkelig slik? Hvilken innvirkning har den på deg? Er du av den oppfatning at sannheten er relativ, eller at det ikke finnes noen sannhet? I så fall vil du kanskje synes at det bare er bortkastet tid å søke etter sannheten. Et slikt syn på tingene vil berøre din framtid.

[Fotnote]