Religion — et tabuemne?
«DET er to emner jeg aldri diskuterer, og det er religion og politikk.» Dette er en reaksjon Jehovas vitner ofte møter når de snakker med andre om Bibelen. Og det er forståelig at noen ser det slik.
Når folk diskuterer politikk, kan sinnene komme i kok, og det ender ofte med regelrett krangel. Mange gjennomskuer de tomme løftene og innser at politikerne ofte bare er ute etter makt, berømmelse og penger. Beklagelig nok hender det at politiske uoverensstemmelser fører til voldsbruk.
Men du tenker kanskje: «Er det ikke på samme måte med religion? Er det ikke religiøs nidkjærhet som har utløst mange av vår tids konflikter?» I Nord-Irland har katolikker og protestanter lenge ligget i strid med hverandre. På Balkan kjemper medlemmer av den ortodokse kirke, katolikker og andre om landområder. Hva fører dette til? Grusomheter og fiendskap.
Mange prøver å holde sin og sin families tro skjult på grunn av risikoen for å bli drept. I Afrika har flere hundre års religiøst fiendskap mellom folk i kristenheten og tilhengere av andre utenlandske eller etniske religioner tilskyndt foreldre til å gi barna to navn, for at det skulle utgjøre en viss beskyttelse. Dette er en skikk som fortsatt holdes i hevd. En gutt kan altså utgi seg enten for å være et medlem av kirken eller for å tilhøre en annen religion ved bare å bruke det ene av navnene. Når en persons trosoppfatninger kan koste ham livet, er det ikke så rart at han nøler med å snakke åpent med andre om sin religion.
For andre er religion et tabuemne selv om de ikke er truet på livet. De frykter at det å snakke om sin tro med noen som har en annen religion, vil føre til en meningsløs krangel. Andre igjen er av den oppfatning at alle religioner er av det gode. Så lenge en person selv er fornøyd med det han tror på, er det bortkastet å snakke med andre om meningsforskjellene, sier de.
Også de som driver seriøs forskning på religionens natur, er uenige seg imellom. I en artikkel om studiet og klassifiseringen av religionene erkjenner leksikonet The New Encyclopædia Britannica: «Det har sjelden . . . vært enstemmighet blant forskerne om [religionens] natur . . . Emnet har derfor opp gjennom hele sin historie inneholdt elementer av strid.»
En ordbok definerer religion som «uttrykksformen for menneskets tro på og ærefrykt for en overmenneskelig makt som blir anerkjent som den som har skapt og styrer universet». Da burde religion spille en viktig rolle i ens liv. Religion har jo vært en universell faktor i utformingen av menneskenes historie. «Det har ikke eksistert noe samfunn som ikke har søkt å tilføre livet orden og mening ved hjelp av en eller annen form for religion,» sier Oxford Illustrated Encyclopedia of Peoples and Cultures. Når noe så grunnleggende som «orden» i livet og en «mening» med livet er inne i bildet, må da emnet religion være verdig noe annet enn krangel eller debatt. Det fortjener å bli drøftet. Det er noe vi bør ta opp til grundig overveielse. Men sammen med hvem? Og hva godt kan det komme ut av det?