En helseundersøkelse for deg?

Selskapet Vakttårnet verken anbefaler eller velger diagnostiseringsmetode og behandlingsmåte for noen. Men dersom visse metoder er tvilsomme i lys av Bibelens prinsipper, kan det være på sin plass å sette søkelyset på dem. Så kan hver enkelt vurdere hva som er inne i bildet, og selv treffe en avgjørelse.

Kjære brødre! Jeg vil gjerne høre deres mening. En [bestemt terapeut] ser ut til å oppnå gode resultater, men hun bruker en metode som gjør meg betenkt. . . . Først foretar hun en undersøkelse for å finne ut hva som feiler pasienten. For så å avgjøre hva slags medisin eller hvor mye medisin som trengs, plasserer hun et medisinglass mot huden ved en kjertel eller et organ. Pasienten strekker armen ut, og hun prøver å presse den ned. Typen eller mengden av medisin avgjøres av den kraften hun må bruke for å presse armen ned. Teorien er at elektroner strømmer fra medisinen i glasset gjennom metallokket og til en kroppsdel, som så blir styrket. Er dette som å gå med ønskekvist?

DETTE brevet fra Oregon i USA gjelder en metode som enkelte bruker for å bestemme ernæringsbehov, vurdere følelsesmessige spørsmål, analysere minner og få svar på spørsmål i hverdagen. Uansett hvor vanlig denne metoden er, kan en spørre om brevskriverens betenkeligheter er berettiget.

God helse — for enhver pris?

Helt fra gammel tid av har folk prøvd å forstå hvorfor de blir syke, og hvordan de kan bli helbredet. Israelittene hadde en fordel fordi de visste at de var syndere, og de hadde lover fra Gud som hjalp dem til å unngå å pådra seg og spre mange sykdommer. (3. Mosebok 5: 2; 11: 39, 40; 13: 1—4; 15: 4—12; 5. Mosebok 23: 12—14) Likevel søkte Guds folk også hjelp hos datidens kvalifiserte leger. — Jesaja 1: 6; 38: 21; Markus 2: 17; 5: 25, 26; Lukas 10: 34; Kolosserne 4: 14.

For en kontrast til folkene i det gamle Babylon og Egypt! Deres «leger» hadde nok enkelte legemidler som var laget av ingredienser fra naturen, men mange av «behandlingsmåtene» deres ville i dag ha blitt betegnet som kvakksalveri. En egyptisk hieroglyfisk tekst forteller om en lege som behandlet blindhet med en motbydelig blanding av griseøyne, antimon, rød oker og honning. Denne blandingen ble så helt i pasientens øre! I en gammel anbefaling hevdes det at dette var en «høyst utmerket» behandling. Det at den var merkelig og mystisk, kan til og med ha gjort den mer attraktiv.

Babylonerne og egypterne påkalte ofte okkulte makter.a En person som tjente som både prest og lege, kunne be pasienten blåse inn i neseborene på en sau. Tanken var at kraft eller energi kunne strømme fra pasienten og inn i en annen skapning og frambringe en virkning der. Så ble sauen slaktet, og da kunne leveren angivelig fortelle noe om pasientens sykdom eller om hans framtid. — Jesaja 47: 1, 9—13; Esekiel 21: 21.

I det gamle Israel ville naturligvis ingen gudfryktig lege ta i bruk spiritistiske metoder. Gud hadde i sin visdom gitt befalingen: «Hos deg må det ikke finnes noen . . . som tar varsler, ingen tegntyder, spåmann eller trollmann. . . . For alle som gjør slikt, har [Jehova] avsky for.» (5. Mosebok 18: 10—12; 3. Mosebok 19: 26; 20: 27) Det samme gjelder Guds kristne tjenere i dag. Det er på sin plass å være forsiktig.

I de senere år har mange vendt seg til «alternative» diagnostiseringsmetoder og behandlingsmåter. Dette er i bunn og grunn noe den enkelte må avgjøre selv. (Matteus 7: 1; jevnfør Romerne 14: 3, 4.) Men det ville naturligvis være trist om en kristen ble så opptatt av omstridte helsespørsmål at det overskygget tjenesten, som er den eneste sikre måten å redde liv på. (1. Timoteus 4: 16) Bibelen sier ikke at menneskene i den nye verden skal bli helbredet for sine sykdommer og oppnå fullkommen helse ved hjelp av medisinsk behandling, urter, dietter eller holistiske kurer. Nei, en fullstendig helbredelse kan bare oppnås ved at de får tilgivelse for sine synder, og det skjer på grunnlag av Jesu gjenløsningsoffer. — Jesaja 33: 24; Åpenbaringen 22: 1, 2.

Hvilke krefter er inne i bildet?

Hvilke faktorer bør en kristen ta i betraktning når han skal treffe et valg med hensyn til den muskeltesten som er nevnt i brevet i innledningen?

Noen metoder for testing av muskelstyrke og muskelreaksjoner er en del av tradisjonell medisin, og det er få som vil betvile gyldigheten av dem. Poliomyelitt kan for eksempel svekke muskler, og behandlingen av dette kan være knyttet til det som kalles kinesiologi — «læren om muskler og muskelbevegelser». Denne kinesiologien blir også anvendt under rehabilitering av slagpasienter. De fleste vil forstå slike behandlingsmåter.

Men hva med den muskeltestingen som er beskrevet i brevet i begynnelsen av denne artikkelen? Den formen for «kinesiologi» er blitt brukt i et forsøk på å finne ut hvorvidt visse matvarer, urter eller vitaminer kan gagne eller skade en person. Dette foregår ofte ved at vedkommende strekker ut armen, hvorpå terapeuten presser den ned for å prøve muskelstyrken. Deretter legger testpersonen et næringsmiddel eller et annet stoff i munnen, på magen eller i hånden. Så blir armmusklene testet igjen. Det hevdes at armen da vil være sterkere hvis han trenger stoffet, og svakere hvis det er skadelig for ham.b

Noen av dem som har prøvd dette, tror at det virker, og at virkningen skyldes krefter i kroppen. De tenker som så at det er mye den moderne vitenskap ikke kan forklare, men som likevel finner sted og kan observeres. De hevder derfor at det kan være energibaner eller vekselvirkninger mellom krefter og stoffer som legene ennå ikke har oppdaget og anerkjent.

På den annen side sier boken Applied Kinesiology: «Noen ganger lærer [bøkene] at kjemiske stoffer, for eksempel næringsstoffer, kan vurderes ved at en holder stoffet i hånden og tester muskelen. Det finnes ingen beviser som tilsier at denne formen for testing skulle ha noen pålitelighet. . . . En filosofisk oppfatning kan være så sterk at behandlerens forutfattede meninger hindrer ham i å skaffe seg nøyaktige opplysninger gjennom testingen.» «En terapeut som har erfaring med manuell muskeltesting, kan lett få testpersonens muskel til å virke svak eller sterk slik han selv finner det for godt, ved bare å forandre . . . testen ørlite.»

Vær på vakt!

Noen muskeltester går imidlertid enda lenger. Tenk på den metoden som går ut på å bli testet ved en stedfortreder. Den kan bli brukt på eldre mennesker eller på små barn som er for svake til å bli testet selv. Terapeuten tester da stedfortrederens arm mens stedfortrederen rører ved pasienten. Denne metoden er til og med blitt brukt på kjæledyr; stedfortrederens arm testes mens han lar en hånd hvile på collien, schæferen eller et annet kjæledyr som er sykt.

Det er ikke opp til oss å dømme slike handlinger, men en kan spørre: «Er det krefter i kroppen som frambringer disse virkningene?» Vitenskapen har bevist at det finnes kosmiske stråler, mikrobølger og forskjellige typer elektromagnetisk stråling. Men har alle skapninger — selv spedbarn og kjæledyr — krefter i seg som kan strømme ut og forårsake en målbar virkning på en annen person? Babylonerne trodde at krefter kunne strømme ut og øve virkning på en sau. Du kan spørre deg selv: «Tror jeg at noe lignende kan skje med mennesker eller dyr i vår tid? Eller kan virkningene ha en annen forklaring?»

Noen helbredere hevder at de kan måle en persons «krefter» ved hjelp av metallspiraler og pendler. Disse skal angivelig bevege seg når helbrederens «energifelt» vekselvirker med pasientens. En tidligere forsker som nå gir behandling og skriver om dette emnet, stiller noen ganger diagnose ved hjelp av en pendel. Hun hevder også at hun kan se «et menneskes energifelt», en farget aura som sies å omgi den enkelte. Hun forteller at hun bruker et «indre syn» for å se inn i en persons legeme og se kreftsvulster, blodlegemer eller mikrober og betrakte fortiden.c

Som tidligere nevnt er det enkelte som tester styrken i en arm for å vurdere følelsesmessige spørsmål. En bok som har fått stor utbredelse, sier: «Hvis du samtidig ønsker å foreta en liten følelsesmessig test, kan du spørre høyt: ’Har du noen problemer?’ og teste armen igjen. Enkelte ganger, hvis næringsstoffet ikke er bra for testpersonen, vil armen da bli svakere.» Noen bruker en slik test «for å finne den alder hvor fysiske, emosjonelle eller åndelige traumer» oppstod. Den er også blitt anvendt i forbindelse med «ja/nei-avgjørelser» i dagligdagse spørsmål.

Mange av dem som driver med en slik muskeltesting (kinesiologi), vil sikkert si at deres metoder er annerledes enn de som her er beskrevet, at det ikke har noe med spiritisme å gjøre, eller at de ikke foretar tester i følelsesmessige spørsmål. Men er det de gjør, likevel basert på den oppfatning at det finnes krefter i hvert enkelt menneske som bare kan måles eller ses av visse personer som hevder at de har spesielle evner?

De kristne tar ikke lett på slike spørsmål. Gud sa til nasjonen Israel: «Nymåne og sabbat, lysing til stevner — jeg tåler ikke ondskap [bruken av mystisk kraft, NW] og høytid sammen.» (Jesaja 1: 13) Etter at nasjonen var blitt frafallen, sies det at folket «tok varsler og drev med spådomskunster». (2. Kongebok 17: 17; 2. Krønikebok 33: 1—6) Gjennom bestemte riter prøvde de tydeligvis å skaffe seg spesiell viten, og det førte til at de talte «det som er mystisk». — Sakarja 10: 2, NW.

Noen muskeltester kan være uskyldige og vil ikke skade verken pasienten eller terapeuten. Men det er tydelig at andre tester kan være knyttet til mystiske og overnaturlige fenomener, for eksempel indre syn, mystiske auraer og bruk av pendel. De kristne må ikke benytte seg av mystiske krefter. De skal ikke engang eksperimentere med slikt, for de er ikke nysgjerrige med hensyn til «Satans dybder». (Åpenbaringen 2: 24) Det er tvert imot god grunn til å være forsiktig med alt som kan synes å være knyttet til spiritisme, som Guds Ord fordømmer. — Galaterne 5: 19—21.

Det en terapeut gjør, er hans ansvar, og vi mener ikke å granske og dømme den enkeltes påstander eller metoder. Og selv om du kanskje mener at noen av disse metodene virkelig har med mystiske krefter å gjøre, er det klart at mange av dem som har prøvd dem, har gjort det i all uskyldighet, uten å ane at de kunne være knyttet til spiritisme. Det har kanskje bare gjenspeilt deres inderlige ønske om å få god helse. Men noen av dem som har benyttet seg av slike metoder, har senere kommet til at en mulig gagnlig fysisk virkning ikke er den åndelige risikoen verd.

Igjen er det den enkelte som må bestemme hva han skal gjøre i slike personlige saker. Men de kristne bør huske Guds veiledning: «En troskyldig mann tror alt som blir sagt, den kloke gir akt på sine skritt.» (Ordspråkene 14: 15) Det gjelder også når en står overfor påstander om hvor virkningsfulle visse behandlingsformer er.

Satan Djevelen er oppsatt på å lede Guds tjeneres oppmerksomhet bort fra den sanne tilbedelse. Han vil fryde seg hvis han kan gjøre det ved å få dem til å bli oppslukt av andre interesser. Og han ville fryde seg enda mer hvis de lot seg fascinere av fenomener som er mystiske — eller ser ut til å være det — og som kan lede dem inn i spiritisme. — 1. Peter 5: 8.

Selv om ikke de kristne er underlagt Moseloven, har ikke Jehova Gud forandret syn på okkulte handlinger. Som tidligere nevnt sa Gud til israelittene at det hos dem ikke måtte finnes noen «som tar varsler, ingen tegntyder [som praktiserer magi, NW], spåmann eller trollmann. Ingen må drive med besvergelser, . . . alle som gjør slikt, har [Jehova] avsky for . . . Helhjertet skal du være i forholdet til [Jehova] din Gud». — 5. Mosebok 18: 10—13.

De kristne i dag gjør derfor klokt i å ha på «hele rustningen fra Gud, . . .  for vi har en kamp . . . mot de onde åndemaktene i de himmelske regioner». — Efeserne 6: 11, 12.

[Fotnoter]