Hjelp til våre søsken i troen i Bosnia
JEHOVAS VITNER deltar ikke i politiske konflikter. (Johannes 17: 16) I samsvar med Paulus’ veiledning om at vi skal gjøre godt mot alle, «og mest mot dem som er våre søsken i troen», kommer de imidlertid villig sine medkristne til hjelp i krigsherjede områder. (Galaterne 6: 10, NO) Da vinteren 1993—1994 nærmet seg, våget Jehovas vitner fra Østerrike og Kroatia livet for å hjelpe sine søsken i troen i Bosnia. Her følger deres rapport.
Fra mars til oktober 1993 var det ikke mulig å sende nødhjelpsforsyninger til Bosnia. I begynnelsen av oktober gav imidlertid myndighetene signaler om at det kunne være mulig å transportere inn forsyninger. Det ville ikke desto mindre bli en meget farlig operasjon, i og med at det pågikk harde kamper ved nesten alle fronter i Bosnia.
Tirsdag den 26. oktober 1993 forlot likevel lastebilene Wien med 16 tonn mat og brensel til våre medkristne i Bosnia. Vi hadde på oss stevnemerker som identifikasjon.
Ved grensen mellom Kroatia og Bosnia fikk vi eskorte til en militærleir, hvor lastebilene våre ble grundig ransaket. Vår anmodning om å få kjøre gjennom serbisk territorium ble avslått. Det var kun mulig å få tillatelse til å dra gjennom det sentrale Bosnia — rett gjennom kampsonen!
Dømt til å mislykkes?
Mens militæreskortene ledet oss fra kontrollpost til kontrollpost, hørte vi stadig øredøvende eksplosjoner fra stridsvogner og artilleri. Om natten kjørte vi gjennom skogen, eskortert av to stridsvogner og en jeep. Lastebilene sneglet seg av sted gjennom frontlinjene. Alt gikk bra helt til om morgenen, da det ble skutt over hodet på oss og vi måtte søke tilflukt bak en ås. Etter en stund opphørte skytingen, og vi kjørte videre.
Da vi kom fram til en leir, spurte befalhavende hvem vi var, og hva vi ville. «Oppdraget deres er dømt til å mislykkes,» sa han da vi hadde forklart hvilke planer vi hadde. «Dere har ikke en sjanse til å komme dere trygt ut av leiren, ikke engang noen meter. Det er så stor hungersnød i landet at folk kommer til å angripe dere og stjele lasten.» Han oppfordret oss inntrengende til å snu og reise hjem igjen.
Var forsøket «dømt til å mislykkes»? Var det fåfengt å tro at vi kunne reise gjennom områder som var rammet av krig og hungersnød, med hjelpeforsyningene og livet i behold? Vi måtte treffe en viktig avgjørelse. Vi hadde allerede hørt skyting og øredøvende bombeeksplosjoner. Vi overnattet sammen med soldatene og kunne se at de var klare til kamp; de hadde på seg skuddsikre vester og var tungt bevæpnet. Selv kokken hadde en maskinpistol på ryggen. Og her gikk vi i skjorte og slips, med et stevnemerke på brystet! Var det tilrådelig å fortsette?
Vi kommer til Travnik
Det virket som om vårt eneste håp var å forhandle med den tredje parten i krigen. Neste morgen spurte vi en ung kvinne om hun visste hvor vi kunne finne leiren deres. «Det er ikke langt dit,» sa hun. «Når dere kommer gjennom skogen, vil dere finne en bygning som har vært et sykehus.» Vi var ivrige etter å komme oss av gårde. Soldatene var forbauset over at vi torde forlate leiren ubevæpnet.
Det tidligere sykehuset lå i ruiner, men det var en offiser der. Han gikk med på å hjelpe oss og rådet oss til å snakke med hans overordnede først. Han tok oss med i sin medtatte bil og kjørte med stor fart langs frontlinjen. Vi stoppet ved en bygning hvor befalhavende tok imot oss i et mørkt rom.
«I går kveld hadde vi lyst til å åpne ild mot dere,» sa han. «Hva vil dere?»
«Vi er Jehovas vitner, og vi vil levere hjelpeforsyninger til våre brødre.»
Han ble overrasket og imponert; det var nemlig flere uker siden sist en kolonne av lastebiler med hjelpeforsyninger hadde våget seg inn i Bosnia. Etter at vi var blitt grundig ransaket, fikk vi en skriftlig tillatelse til å fortsette. Kvelden i forveien hadde vi trodd at det var umulig å fortsette, og nå kunne vi kjøre videre uten eskorte!
Vi kjørte gjennom flere skogsområder, vi passerte den ene kontrollposten etter den andre, og av og til kjørte vi langs frontlinjen. Til tross for farene kom vi trygt fram til Travnik. En soldat som hørte om at vi hadde kommet, løp til et hus hvor våre brødre og søstre var samlet. «Vennene deres er her med lastebiler!» ropte han. Du kan tenke deg hvor glade de ble. Vi bar mat inn i huset og snakket litt med dem, men så måtte vi videre. Det hadde allerede begynt å bli mørkt, og vi hadde en farlig kjøretur på tre mil foran oss.
Videre til Zenica
En bil eskorterte oss i stor fart gjennom skogen. Noen mente at vi aldri ville komme fram til Zenica, men det gjorde vi. Det virket som om en dyster stemning hadde senket seg over byen. Det var ingen lys der, og det var ingen biler på veiene. Zenica var beleiret på alle kanter, noe som hadde ført til mye sult og fortvilelse.
Mens vi kjørte langs veien, så vi noe fantastisk — to kristne søstre som var ute og forkynte! På møtet dagen i forveien var det blitt bestemt at brødrene måtte gå ut i skogen og lete etter mat, ettersom det nesten ikke var mer mat igjen. Vi kom akkurat i tide! Vi lesset av en av bilene klokken fire om morgenen, da det ikke var noen ute på gaten.
Neste dag tok vi kontakt med en general. Han ble nokså overrasket over at vi hadde klart å komme oss helt til Zenica. Nå forhørte vi oss om hvordan vi kunne komme til vårt neste bestemmelsessted, Sarajevo.
«Ingen har våget seg dit med lastebil på flere måneder,» sa generalen. Til slutt gav han oss tillatelse til å kjøre over fjellene. «Men jeg bare sier det, det er tøft,» advarte han oss. «Jeg er ikke så sikker på at lastebilene deres er i god nok stand til å klare det.»
Generalen overdrev ikke. Da vi var bare fire mil fra Sarajevo, måtte vi gjøre en omvei på 14 mil gjennom skogen! Vi kommer aldri til å glemme turen fra Zenica via Sarajevo til Jablanica, som tok to og et halvt døgn, mye av tiden med en hastighet på bare fem kilometer i timen. «Veien» var en sti som var helt nedslitt av panserbiler. Vi kjørte over steiner og hull som var så store at de kunne ta motet fra en. Ofte måtte vi kjøre med lyset av, og to ganger gled lastebilene nesten ned noen lumske skråninger. En panserbil som fulgte kolonnen, slo på lyset bare et lite øyeblikk og ble beskutt med én gang. Noen ganger måtte vi reparere en skadet bro eller lappe et dekk.
Da vi kom til utkanten av Sarajevo, bad vi om å få snakke med befalhavende general. Mens vi ventet, fikk vi se en lastebil på gaten med ti lik og en sekk med hoder; noen soldater forhandlet om overgivelsen av likene. Det var virkelig et ekkelt syn som fikk oss til å lengte etter den dagen da det blir slutt på all krig. — Jesaja 2: 4.
Klokken ti om formiddagen fikk en av oss endelig møte generalen og hans høyeste offiserer i et mørkt rom; den eneste belysningen var et stearinlys.
«Hvem er dere?» spurte generalen.
«Vi er Jehovas vitner. Vi ønsker å frakte mat til våre medkristne i Sarajevo.»
«Vet dere at det er mange Jehovas vitner i Sarajevo?»
«Ja, det er derfor vi er her.»
Så nevnte generalen navnet til et av Jehovas vitner. «Kjenner du ham?»
«Ja, han er en venn av oss.»
«Han er en venn av meg også,» sa generalen. «Vi gikk på skolen sammen. Nå som han er et av Jehovas vitner, liker jeg ham enda bedre enn før. Han har gjort mye for dere. Kan du ikke fortelle oss mer om Jehovas vitner?»
En timelang drøftelse fulgte, og etterpå leverte vi over ti blad og brosjyrer. Etter at det var blitt holdt et nytt møte, gikk generalen med på å treffe spesielle arrangementer for å få levert hjelpeforsyningene til brødrene i Sarajevo.
Dette var ikke noe lite prosjekt. Omkring 30 personer, deriblant noen som ikke var Jehovas vitner, bar pakker som veide nesten 30 kilo hver. De arbeidet fra klokken åtte om morgenen til klokken fem om ettermiddagen i to dager — til sammen 18 timer. En eldste fortalte at naboene hans ble så overveldet over hjelpearbeidet at de knelte sammen med brødrene og takket Jehova! Naboene fikk selvfølgelig også noe mat.
Tenk deg hvor glad våre brødre ble for å få omkring 11 tonn med hjelpeforsyninger! Situasjonen var desperat. I dette området kostet én kilo mel mellom 2000 og 4400 kroner. En sekk med ved kostet omkring 1750 kroner, og en liter diesel kostet 130 kroner.
Det var som om vi nå ble velsignet for hver eneste fare vi var blitt utsatt for på veien. Vi frydet oss over å tenke på gleden blant brødrene da de fikk denne hjelpesendingen. Det var en opplevelse som verken de eller vi noen gang kommer til å glemme. Men nå måtte vi begynne å tenke på hjemturen, som også ville bli en utfordring.
Hjemturen
«Hvordan kommer vi oss tilbake?» spurte vi generalen.
«Samme vei som dere kom hit,» svarte han.
Vi var utkjørt, hadde lite drivstoff igjen og manglet reservehjul. Det begynte å regne, og vi kunne ikke kjøre i gjørmen. Vi spurte generalen om vi kunne reise sørover.
«Det pågår harde kamper der,» sa han. «Ikke engang en mus ville komme seg trygt igjennom.» Etter en stund ombestemte han seg imidlertid. «Prøv,» sa han. «Det lyktes dere jo tross alt å komme hit.»
Vi måtte la én lastebil bli igjen og fordele drivstoffet fra den på de andre tre lastebilene. Vi drog ved midnatt og kjørte inn i skogen igjen.
Hjemturen gikk heller ikke uten problemer. Vi kom over en militærlastebil som lå på siden, og som delvis sperret veien over en bro som vi måtte passere. Vi så at hvis vi fikk fjernet bare det ene hjulet, ville det være nok plass til å kjøre forbi.
Vi bad en væpnet soldat om tillatelse. «Kan vi ta av hjulet og sette det på igjen når vi har kjørt over broen?»
«Hvis dere rører det hjulet, får jeg god bruk for geværet mitt,» svarte soldaten og siktet på oss.
Vi tenkte det var best å lage litt kaffe og tilby soldaten en kopp. I flere timer fortalte vi ham om de internasjonale stevnene i 1991, blant annet i Zagreb. Etter det myknet han opp og lot oss få ta av hjulet.
I Jablanica snakket en av oss med en befalhavende om den ruten vi ønsket å følge. Han trodde ikke sine egne ører. «Vil dere kjøre gjennom Neretvadalen?»
Han ble forståelig nok engstelig. To forskjellige hærer kontrollerte hver sin side av Neretvadalen, og de skjøt på hverandre hele tiden. Halvannen mil av veien var veldig farlig. «Slik er det,» sa generalen. «Og likevel vil dere kjøre igjennom?»
Etter å ha tenkt over saken sa generalen at vi kunne dra, men ikke uten eskorte av noen tjenestemenn. De var imidlertid ikke særlig villige til å dra med oss. Til slutt spurte vi om de ikke bare kunne ta kontakt med soldatene på den andre siden og fortelle at vi var på vei. Vi kunne dra uten eskorte om morgenen dagen etter.
Med store bokstaver skrev vi på lastebilene at de inneholdt humanitær hjelp. Etter å ha bedt en bønn kjørte vi inn i dalen. Vi var enige om at hvis det ble avfyrt skudd, skulle vi ikke sette opp farten og skape mistanke.
Vi kjørte over broen til den andre siden av elven og fortsatte gjennom den neste dalen, forbi dyreskrotter og ødelagte biler og stridsvogner. Plutselig så vi landminer på veien. Det var umulig å komme videre. Vi brukte hornet på lastebilene helt til to soldater stakk hodet fram bak en stein. «Hvem er dere? Hva vil dere?» spurte de.
Da vi hadde fortalt hvem vi var, spurte vi om de kunne rydde veien, og det gikk de med på. Endelig kom vi ut i den andre enden av dalen.
Soldatene der var overrasket over å se oss. De kom sakte fram fra skjulestedene sine og mot lastebilene mens de siktet på oss med geværene sine. Vi viste dem den skriftlige tillatelsen og nummerskiltene, som vi av sikkerhetshensyn hadde tatt av mens vi kjørte gjennom krigssonen.
«Det var ingen som ventet dere,» sa en soldat. «Hvordan kom dere igjennom?»
Til tross for vår anmodning var det ingen ved disse forpostene som hadde fått beskjed om at vi var på vei. Offiseren fortsatte: «Vi hadde fingeren på avtrekkeren og var på nippet til å begynne å skyte.»
Vi spurte hvorfor de ikke hadde gjort det.
«Jeg har ingen anelse,» svarte soldaten. «Jeg tror at det var deres skjebne. Men da vi så på dere gjennom feltkikkertene, så vi ordene ’humanitær hjelp’, og så visste vi ikke hva vi skulle gjøre med dere. Så dere greide det.» Senere bad vi en inderlig bønn til Jehova og takket ham for hans beskyttelse.
Selv om våre brødre og søstre i Bosnia lever under vanskelige forhold, har de en ånd som er inspirerende. De deler det de har av materielle ting, og dessuten styrker de hverandres tro og oppmuntrer hverandre ved det de sier. I Zenica er det 40 aktive vitner, deriblant to spesialpionerer, 11 hjelpepionerer og 14 som nylig er døpt. De 65 forkynnerne og fire hjelpepionerene som fortsatt befinner seg i Sarajevo, leder 134 bibelstudier. Forkynnerne bruker gjennomsnittlig 20 timer i måneden på å snakke med andre om det gode budskap om Guds rike.
Ja, Jehovas vitner utgjør virkelig en verdensomfattende familie av troende. De er villig til å risikere livet for å gjøre godt mot sine søsken i troen — selv for dem som de aldri har truffet. Hvorfor? Fordi de har kjærlighet til dem. Jesus Kristus sa: «Av dette skal alle vite at dere er mine disipler, om dere har innbyrdes kjærlighet.» (Johannes 13: 35) Slik har det virkelig vært blant våre søsken i troen i Bosnia.
[Kart/bilder på side 24]
(Se den trykte publikasjonen)
Adriaterhavet
ØSTERRIKE
SLOVENIA
UNGARN
KROATIA
BOSNIA
Travnik
Zenica
Sarajevo
SERBIA
[Bilder]
Hjelpeforsyninger til Bosnia-Hercegovina
[Bilde på side 26]
Så vidt forbi en veltet lastebil