Hvorfor tillater Gud at menneskene lider?

DA MENNESKENES historie begynte, var det ingen sorg eller smerte. Det fantes ingen lidelser. Menneskeheten fikk en fullkommen start. «Gud så på alt det han hadde gjort, og se, det var overmåte godt.» — 1. Mosebok 1: 31.

Men noen vil innvende at «fortellingen om Adam og Eva i Edens hage bare er en allegori». Mange av kristenhetens prester hevder dessverre det. Det er imidlertid ingen ringere enn Jesus Kristus selv som bekrefter at det som hendte i Eden, er historiske kjensgjerninger. (Matteus 19: 4—6) Den eneste måten vi kan gå fram på for å finne ut hvorfor Gud har tillatt at menneskene lider, er faktisk å undersøke hva som hendte i begynnelsen av menneskehetens historie.

Det første menneske, Adam, fikk den tilfredsstillende oppgaven å ta seg av Edens hage. Gud gav ham også i oppgave å utvide dette paradiset til en gledens hage som skulle omfatte hele jorden. (1. Mosebok 1: 28; 2: 15) Gud gav Adam en ektefelle for å hjelpe ham med å utføre denne krevende oppgaven, og han sa at de skulle være fruktbare, bli mange og legge jorden under seg. Men det var også noe annet som var nødvendig for at Guds hensikt med jorden og menneskene skulle bli gjennomført. Menneskene var skapt i Guds bilde og hadde en fri vilje, men det var nødvendig at menneskenes vilje aldri kom i konflikt med Guds vilje. I så fall ville det bli uorden i universet, og da ville ikke Guds hensikt, som gikk ut på at en fredelig menneskelig familie skulle fylle jorden, bli gjennomført.

Menneskene var ikke skapt slik at de automatisk underordnet seg under Guds styre. Det ville tvert imot være en kjærlig måte å la sin frie vilje komme til uttrykk på. Vi leser for eksempel om at Jesus Kristus stod overfor en alvorlig prøve, og da bad han: «Far, hvis du vil, så ta dette beger fra meg. Likevel, la ikke min vilje skje, men din.» — Lukas 22: 42.

På samme måte var det opp til Adam og Eva å bevise hvorvidt de ønsket å underordne seg under Guds styre. Av denne grunn stilte Jehova dem på en enkel prøve. Et av trærne i hagen ble kalt «treet som gir kunnskap om godt og ondt». Det symboliserte Guds rett til å bestemme normene for rett oppførsel. Gud forbød dem klart og tydelig å spise av frukten fra dette spesielle treet. Hvis Adam og Eva var ulydige, ville det føre til at de døde. — 1. Mosebok 2: 9, 16, 17.

Menneskenes lidelser begynner

En dag stilte en av Guds åndesønner spørsmål ved den måten Gud utøvde sitt herredømme på. Han snakket gjennom en slange og spurte Eva: «Har Gud virkelig sagt at dere ikke skal spise av noe tre i hagen?» (1. Mosebok 3: 1) Dermed ble det sådd tvil i Evas sinn om hvorvidt Guds måte å styre på var den riktige.a Eva gav et riktig svar på Satans spørsmål, for det hadde hun lært av sin mann. Denne åndeskapningen motsa imidlertid Gud og løy om de følgene det ville få å være ulydig. Han sa: «Dere kommer slett ikke til å dø! Men Gud vet at den dagen dere spiser av frukten, vil deres øyne bli åpnet; dere vil bli som Gud og kjenne godt og ondt.» — 1. Mosebok 3: 4, 5.

Dessverre ble Eva bedratt til å tro at ulydighet ville føre til et bedre liv, ikke til menneskelige lidelser. Jo mer hun så på frukten, jo mer ønskverdig virket den, og til slutt spiste hun av den. Senere overtalte hun dessuten Adam til også å spise av den. Tragisk nok valgte Adam å søke sin kones gunst i stedet for Guds gunst. — 1. Mosebok 3: 6; 1. Timoteus 2: 13, 14.

Denne åndeskapningen gjorde seg altså til en motstander av Gud ved å iverksette et opprør. Derfor ble han kalt Satan, en betegnelse som er avledet av det hebraiske ordet for «motstander». Han hadde også løyet om Gud og gjort seg selv til en bakvasker. Derfor blir han også kalt Djevelen, en betegnelse som er avledet av et gresk ord som betyr «bakvasker». — Åpenbaringen 12: 9.

Nå begynte menneskenes lidelser. Tre av Guds skapninger hadde misbrukt den gaven den frie vilje er, og valgt å følge en selvisk livsstil i opposisjon til sin Skaper. Det spørsmålet som nå oppstod, var: Hvordan skulle Gud behandle dette opprøret på en rettferdig måte som ville berolige resten av hans fornuftutstyrte skapninger, deriblant trofaste engler i himmelen og framtidige etterkommere av Adam og Eva?

Guds forstandige reaksjon

Noen vil kanskje hevde at det ville ha vært best om Gud straks hadde tilintetgjort Satan, Adam og Eva. Men det ville ikke ha avgjort de stridsspørsmålene som var blitt reist i og med opprøret. Satan hadde utfordret Guds måte å utøve sitt herredømme på og påstått at menneskene ville ha det bedre hvis de levde uavhengig av Guds styre. Det at han hadde lykkes i å få de to første menneskene til å gjøre opprør mot Guds herredømme, reiste også andre spørsmål. Betydde det at Adam og Eva hadde syndet, at det var noe galt med den måten Gud hadde skapt menneskene på? Ville Gud ha noen mennesker på jorden som ville forbli trofaste mot ham? Og hva med Jehovas himmelske sønner, som hadde vært vitne til Satans opprør? Ville de støtte Jehovas rettmessige overherredømme? Det var naturligvis nødvendig at det gikk tilstrekkelig tid til at disse stridsspørsmålene kunne bli besvart. Det er derfor Gud har latt Satan eksistere like fram til vår tid.

Adam og Eva ble imidlertid dømt til døden av Gud allerede den dagen de var ulydige. Dødsprosessen begynte med en gang. Etterkommerne deres ble unnfanget etter at Adam og Eva hadde syndet, så de arvet synd og død fra sine ufullkomne foreldre. — Romerne 5: 14.

Satan begynte med å få de to første menneskene over på sin side i stridsspørsmålet. Han har brukt den tiden han har fått tildelt, til å prøve å få alle Adams etterkommere i sin makt. Han har også lykkes i å få mange engler til å slutte seg til ham i hans opprør. Men de fleste av Guds engler har lojalt forsvart Jehovas rettmessige styre. — 1. Mosebok 6: 1, 2; Judas 6; Åpenbaringen 12: 3, 9.

Valget har stått mellom Guds styre og Satans styre. Det kom tydelig til uttrykk på Jobs tid. Den trofaste Job viste ved sin oppførsel at han foretrakk Guds rettferdige styre framfor Satans uavhengighet, og dermed gjorde han felles sak med gudfryktige menn før ham som Abel, Enok, Noah, Abraham, Isak, Jakob og Josef. En samtale som fant sted i himmelen i Guds trofaste englers påhør, dreide seg om Job. Gud forsvarte sitt rettmessige styre og sa til Satan: «La du merke til min tjener Job? Det fins ikke hans make på jorden. Han er en hederlig og rettskaffen mann, som frykter Gud og holder seg borte fra det som er ondt.» — Job 1: 6—8.

Satan nektet å innse at han tok feil, og hevdet at Job tjente Gud utelukkende av selviske grunner. Gud hadde jo velsignet Job rikelig i materiell henseende. Satan påstod: «Rekk bare hånden ut og rør ved det som hører ham til, så skal du sannelig se at han spotter deg like opp i ansiktet.» (Job 1: 11) Satan gikk til og med enda lengre og drog ulasteligheten til alle Guds skapninger i tvil. Han sa: «En mann gir jo gjerne alt han eier for sitt liv.» (Job 2: 4) Dette krenkende angrepet var ikke bare rettet mot Job, men mot alle Guds trofaste tilbedere i himmelen og på jorden. Satan hevdet at de ville kaste vrak på sitt forhold til Jehova hvis livet stod på spill.

Jehova Gud hadde full tillit til Jobs ulastelighet. Han viste det ved å tillate at Satan lot Job lide. Job forsvarte ikke bare sitt eget navn ved å forbli trofast, men han forsvarte også rettmessigheten av Guds overherredømme, og dette var det viktigste. Det ble bevist at Djevelen er en løgner. — Job 2: 10; 42: 7.

Det beste eksemplet på trofasthet under prøvelser er Jesus Kristus. Gud overførte denne åndesønnens liv fra himmelen til en jomfrus morsliv. Derfor arvet ikke Jesus synd og ufullkommenhet. Han vokste i stedet opp som et fullkomment menneske. Han tilsvarte fullstendig det første menneske, Adam, slik han var før han mistet sin fullkommenhet. Satan gjorde Jesus til sin spesielle skyteskive og førte mange fristelser og prøvelser over ham, noe som kulminerte i Jesu vanærende død. Men Satan klarte ikke å bryte Jesu ulastelighet. Jesus forsvarte sin Fars rettmessige overherredømme på en fullkommen måte. Han viste også at det fullkomne mennesket Adam ikke hadde noen unnskyldning for å slutte seg til Satan i hans opprør. Adam kunne ha forblitt trofast under den mye lettere prøven han ble stilt på.

Hva annet er blitt bevist?

Omkring 6000 år med lidelser har gått siden Adam og Evas opprør. I løpet av denne tiden har Gud latt menneskene eksperimentere med mange forskjellige styreformer. Alle de fryktelige lidelsene det har ført til, viser at menneskene ikke er i stand til å styre seg selv. Det hersker faktisk anarki mange steder på jorden i dag. Uavhengigheten av Gud, som Satan har gjort seg til talsmann for, har fått katastrofale følger.

Jehova har ikke måttet bevise noe som helst overfor seg selv. Han vet at hans styre er rettferdig og til beste for alle skapninger. Han har imidlertid villet frambringe tilfredsstillende svar på alle de spørsmål Satans opprør reiste, så derfor har han gitt sine fornuftutstyrte skapninger mulighet til å vise at de foretrekker hans rettferdige styre.

Lønnen for å elske Gud og å være trofast mot ham mer enn oppveier den midlertidige lidelse man måtte bli utsatt for fra Djevelens side. Det som hendte Job, illustrerer det. Jehova Gud helbredet Job for den sykdommen Djevelen hadde påført ham. Dessuten «velsignet [Jehova] Job enda mer enn før». Da Job hadde levd i 140 år etter alle sine prøvelser, døde han «gammel og mett av dager». — Job 42: 10—17.

Den kristne bibelskribenten Jakob henleder oppmerksomheten på dette og sier: «Dere har hørt om Jobs utholdenhet og har sett hvordan Jehova lot det ende, at Jehova er full av inderlig hengivenhet og er barmhjertig.» — Jakob 5: 11; se fotnoten i NW, referanseutgaven.

Tiden er nå ute for Satan og hans verden. Snart vil Gud fjerne alle de lidelsene som Satans opprør har brakt over menneskeheten. De døde skal få en oppstandelse. (Johannes 11: 25) Da vil trofaste mennesker i likhet med Job få muligheten til å oppnå evig liv på en paradisisk jord. Disse framtidige velsignelsene som Gud skal øse ut over sine tjenere, vil for all evighet opphøye ham som en rettmessig Overherre som virkelig er «full av inderlig hengivenhet og er barmhjertig».

[Fotnote]

[Ramme/bilder på side 8]

GRUSOMME GUDER OPPFUNNET AV MENNESKER

OLDTIDENS guder ble ofte framstilt som blodtørstige og vellystige. For å blidgjøre dem gikk foreldre så langt at de brente sine barn levende i ilden. (5. Mosebok 12: 31) Som den motsatte ytterlighet hevdet hedenske filosofer at Gud ikke har slike følelser som vrede eller medlidenhet.

De demoninspirerte oppfatningene til disse filosofene påvirket jødene, som gav seg ut for å være Guds folk. Den jødiske filosofen Filon, som levde på Jesu tid, hevdet at Gud «ikke er tilbøyelig til noen som helst følelse».

Ikke engang den strenge jødiske sekten fariseerne slapp unna påvirkningen fra gresk filosofi. De antok Platons lære om at mennesket består av en udødelig sjel som er fanget i et menneskelig legeme. Ifølge historieskriveren Josefus i det første århundre trodde fariseerne dessuten at de ondes sjeler «lider evig straff». Men Bibelen støtter ikke en slik oppfatning. — 1. Mosebok 2: 7, EN; 3: 19; Forkynneren 9: 5; Esekiel 18: 4, NW.

Hva med Jesu tilhengere? Lot de seg påvirke av hedensk filosofi? Apostelen Paulus, som var klar over denne faren, advarte sine medkristne: «Pass på: Det vil kanskje være noen som vil føre dere bort som sitt bytte ved den filosofi og det tomme bedrag som er i samsvar med menneskers tradisjon, i samsvar med verdens elementære ting og ikke i samsvar med Kristus.» — Kolosserne 2: 8; se også 1. Timoteus 6: 20.

En rekke tilsynsmenn i det andre og tredje århundre som gav seg ut for å være kristne, ignorerte dessverre denne advarselen og framholdt at Gud ikke har følelser. The Encyclopedia of Religion sier: «I det store og hele ble Guds egenskaper oppfattet slik de ble erklært å være ifølge den jødiske og filosofiske tenkning på den tiden . . . Tanken om at Gud Fader kunne ha slike følelser som medlidenhet . . . er stort sett blitt betraktet som uakseptabel, i hvert fall fram til slutten av det 20. århundre.»

Kristenheten antok således den falske lære om en grusom gud, en gud som straffer syndere ved å la dem lide evig pine i en bevisst tilstand. Jehova Gud sier på den annen side klart og tydelig i sitt Ord, Bibelen, at «den lønn synden betaler, er døden», ikke evig pine. — Romerne 6: 23.

[Rettigheter]

Over: Akropolismuseet, Hellas

Gjengitt med tillatelse av The British Museum

[Bilde på side 7]

Guds hensikt, som går ut på at han skal gjøre jorden til et paradis i likhet med Edens hage, vil bli gjennomført!