Menneskefiske på Fiji

FIJI — navnet vekker forestillinger om et sydhavsparadis. Blågrønt hav, korallrev, vaiende kokospalmer, grønnkledde fjell, tropisk fisk, eksotiske frukter og blomster. Alt dette kan du finne rikelig av på denne øygruppen, som består av 300 øyer i det sørlige Stillehavet omkring 1800 kilometer nord for New Zealand. Du vil sikkert være enig i at Fiji kan by på alt man forbinder med et tropisk paradis.

Men det er ikke bare på grunn av sin naturskjønnhet Fiji er fascinerende. Akkurat som det er et stort mangfold i sjøen omkring korallrevene, er det også et stort mangfold på land. Det etniske mangfold på Fiji er kanskje større enn på noen andre øyer i Stillehavet. De to største gruppene blant de nesten 750 000 innbyggerne er de egentlige fijianere, som er av melanesisk opprinnelse, og folk av indisk avstamning som er født på Fiji, etterkommere av arbeidere som ble brakt inn fra India da landet var en britisk koloni. Men det finnes også banabaere, europeere, kinesere, kiribatiere, rotumaer, tuvalere og andre.

I dette flerkulturelle samfunnet er Jehovas vitner travelt opptatt med sitt «fiske». (Markus 1: 17) Det er en utfordring å forkynne det gode budskap om Guds rike i et så mangeartet samfunn. For det første finnes det språklige og kulturelle barrierer som må overvinnes. Selv om engelsk er landets lingua franca (fellesspråk), er det ofte nødvendig å benytte fiji, hindi, rotumansk eller andre språk.

Når man skal snakke med folk fra ulike religiøse miljøer, er det også nødvendig å gripe saken an på forskjellige måter. De fleste egentlige fijianere og andre øyboere tilhører forskjellige kristne kirkesamfunn. Den indiske del av befolkningen består av hinduer, muslimer og sikher, og av dem er det flest hinduer. Det finnes en rekke kirker i byene og landsbyene, men som en kontrast til dem er det mange hindutempler og muslimske moskeer på de to største øyene.

Mange av de lokale Jehovas vitner har vokst opp som trespråklige og behersker de tre hovedspråkene, engelsk, fiji og hindi. Denne språkkyndigheten er en stor fordel når man skal «fiske» mennesker. Noen ganger blir folk overrasket over å høre at en fijianer snakker flytende hindi, og at en inder snakker flytende fiji. Når de kulturelle, de religiøse og de språklige forskjellene er så store, er det nødvendig å være fleksibel når man vil ’dele det gode budskap med andre’. — 1. Korinter 9: 23.

«Fiske» i en fijiansk landsby

De fijianerne som tilhører den opprinnelige befolkningen, er vennlige og gjestfrie mennesker. Det er vanskelig å forestille seg at stammekrigene raste for bare litt over hundre år siden. Ja, da de første europeerne kom, ble Fiji kalt Kannibaløyene. Men etter at en stor høvding kom til makten og ble omvendt, ble det etter hvert slutt på stridigheter og kannibalisme. Stammeforskjellene lever bare videre i de mange dialektene som finnes i de forskjellige provinsene. Men den dialekten som kalles bauan, blir forstått av mange.

Hovedstaden heter Suva, og det finnes også mange andre byer på Fiji. De fleste fijianere bor i landsbysamfunn som står under ledelse av en turaga ni koro, eller høvding. Når man kommer inn i en landsby for å «fiske», er det vanlig at man først henvender seg til denne mannen for å be om tillatelse til å besøke de forskjellige burer, eller hjem. Bare en sjelden gang nekter høvdingen å gi en slik tillatelse, og det skyldes vanligvis at en eller annen prest i landsbyen er motstander av Jehovas vitner. Hvordan er det å henvende seg til en fijiansk familie?

Når vi kommer inn i en bure, setter vi oss på gulvet med bena i kors. Her er det ikke nødvendig å planlegge innledningen med omhu for å fange interessen, slik som i vestlige land. Enhver som kommer for å snakke om Gud, er velkommen. Når beboeren blir oppfordret til å hente sin egen bibel, reiser han seg straks, sier «tulou» (unnskyld), henter et eksemplar av Bibelen på fiji fra en hylle og leser ivrig forskjellige skriftsteder som forkynneren nevner. Men den gjestfrie og høflige fijianske holdningen er en utfordring på en annen måte. Det krever både kløkt og taktfullhet å trekke beboerne inn i samtalen og få dem til å følge med i et resonnement eller å hjelpe dem til å forstå behovet for å sammenligne sin egen tro med Bibelens lære.

Fijianere er vanligvis mer interessert i å drøfte lærespørsmål enn i å snakke om sosiale forhold. Mange av de over 1400 aktive Jehovas vitner på Fiji ble interessert i Bibelens sannhet som en følge av en samtale om slike spørsmål som: Hva er helvete? Hvem kommer til himmelen? Kommer jorden til å bli ødelagt? Men det krever tilpasningsdyktighet og utholdenhet å bygge videre på den interessen som blir funnet. Når forkynneren kommer tilbake til avtalt tid, hender det ofte at beboeren har gått til teitei (plantasjen) eller et annet sted. Det skyldes ikke at han ikke satte pris på besøket, men at folk her har et helt annerledes begrep om tid. For lokale Jehovas vitner er dette naturligvis ikke unormalt. Det er ingen gatenavn eller husnummer man kan skrive opp, så det er nødvendig å ha god hukommelse når man skal foreta gjenbesøk.

«Fiske» på polynesisk vis

La oss nå se hvordan det er å gå ut og «fiske» sammen med en reisende tilsynsmann, en kretstilsynsmann, når han besøker den lille menigheten på Rotuma. Rotuma er en gruppe vulkanske øyer som ligger 500 kilometer nord for Fiji. For å komme dit reiser vi med et 19-seters fly. Den viktigste øya er bare 50 kvadratkilometer stor, og folketallet er på omkring 3000. Langs kysten går en grusvei som knytter sammen omkring 20 landsbyer. Rotuma administreres fra Fiji, men har en annen kultur og et annet språk. Folket her er av polynesisk opprinnelse og ser derfor annerledes ut enn de melanesiske fijianerne. Når det gjelder religionstilhørighet, er de fleste enten katolikker eller metodister.

Idet flyet går inn for landing, kan vi se den frodige, grønne vegetasjonen på øya. Overalt er det kokospalmer med fjærlignende blad. En stor menneskemengde har møtt fram for å ta imot flyet, som kommer hit én gang i uken. Blant de frammøtte er også en gruppe Jehovas vitner. Vi blir ønsket hjertelig velkommen, og flere store, grønne kokosnøtter som det er laget hull i, blir rakt fram til oss så vi kan slokke tørsten.

Etter en kort tur kommer vi til losjiet vårt. Et måltid som er tilberedt på en ovn som består av et hull i bakken med glovarme steiner over, er gjort i stand til oss. Stekt svinekjøtt, kylling, fisk, kreps og den lokale rotveksten taro blir disket opp foran oss. For et festmåltid, og for noen paradisiske omgivelser vi befinner oss i her under de unge kokospalmene!

Dagen etter besøker vi folk i landsbyene, som kalles ho’aga på rotumansk. Idet vi nærmer oss det første hjemmet, kommer en liten skrikende grisunge pilende forbi oss. Den har stukket av fra bingen. Mannen i huset har sett oss komme og åpner døren for oss med et smil. Han hilser oss med sitt «noya!» på rotumansk og ber oss sitte ned. Et fat med modne bananer blir satt foran oss, og vi blir også budt saft fra grønne kokosnøtter. Gjestfriheten er stor på Rotuma.

Det finnes ingen agnostikere eller evolusjonister her. Alle tror på Bibelen. De blir lett interessert i et slikt emne som Guds hensikt med jorden. Beboeren blir overrasket over å få vite at jorden ikke skal bli ødelagt, men at den skal være bebodd av rettferdige mennesker som skal leve på den for bestandig. (Salme 37: 29; Matteus 5: 5) Han følger nøye med når vi leser skriftsteder som bekrefter denne tanken, og han tar gjerne imot den bibelske litteraturen vi tilbyr. Idet vi reiser oss for å gå, takker han for besøket og gir oss en plastpose full av modne bananer som vi kan spise på veien. En som forkynner på disse kanter, kan fort komme til å legge på seg!

Tilpasning til indiske distrikter

Også i mange andre øyriker i det sørlige Stillehavet er flere raser representert, men Fiji skiller seg ut i denne henseende. I tillegg til folk fra melanesiske, mikronesiske og polynesiske kulturer finnes det her også en befolkningsgruppe som er overflyttet fra Asia. Mellom 1879 og 1916 ble det hentet kontraktarbeidere fra India til sukkerplantasjene. Denne ordningen ble kalt girmit (overenskomst) og førte til at tusenvis av indere kom til Fiji. Etterkommerne etter disse arbeiderne utgjør en stor del av landets befolkning. De har beholdt sin egen kultur og religion og sitt eget språk.

På vestsiden (lesiden) av Fijis største øy ligger byen Lautoka. Den er sentrum for Fijis sukkerindustri, og her bor en stor del av landets indiske befolkningsgruppe. De som tilhører Jehovas vitners tre menigheter i denne byen, må være svært fleksible når de skal «fiske» mennesker. Når de går fra hus til hus, må de være forberedt på å kunne forandre emne alt etter hvilken rase og religion beboerne tilhører. Følg med og se hvordan en gruppe lokale Jehovas vitner går fram når de besøker de hjemmene som ligger spredt omkring mellom sukkerrørmarkene like utenfor Lautoka.

Idet vi nærmer oss det første huset, ser vi flere lange bambusstenger med røde tøystykker i toppen. De er plassert i det fremste hjørnet i husklyngen. Dette viser at familien er hinduer. De fleste hinduiske hjem er dekorert med bilder av deres guder. Mange foretrekker en spesiell gud, for eksempel Krishna, og mange har et eget lite husalter.a

De fleste hinduer tror at alle religioner er gode, og at de bare er forskjellige måter å tilbe på. En beboer kan derfor lytte høflig, ta imot litteratur, tilby forfriskninger og føle at han har gjort sin plikt. For å kunne stille passende spørsmål i den hensikt å trekke beboerne med i mer meningsfylte samtaler er det ofte nyttig å kjenne noen av de beretningene som hører med til deres tro. Når vi vet at noen av deres beretninger dreier seg om at deres guder foretar handlinger som mange mennesker ville sette spørsmålstegn ved, kan vi spørre: «Ville du godta en slik oppførsel hos din kone (mann)?» Svaret er vanligvis: «Nei, absolutt ikke!» Så kan man rette et nytt spørsmål til vedkommende: «Burde da en gud handle på denne måten?» Slike samtaler kan ofte føre til at man får anledning til å peke på Bibelens verdi.

Troen på reinkarnasjon, et annet trekk ved hinduismen, er et givende samtaleemne. En velutdannet hinduisk kvinne som nettopp hadde mistet sin far, ble spurt: «Ville du like å få se din far igjen slik han var før?» Hun svarte: «Ja, det ville være fantastisk.» Ut fra det svaret hun kom med, og den samtalen som deretter utspant seg, var det tydelig at hun ikke var tilfreds med troen på at hennes far nå levde i en annen skikkelse, og at hun aldri skulle få kjenne ham igjen. Men Bibelens enestående lære om oppstandelsen rørte ved hennes hjerte.

Noen hinduer sitter inne med spørsmål og søker tilfredsstillende svar. Da et av Jehovas vitner oppsøkte et hinduisk hjem, spurte mannen i huset: «Hvilket navn har din gud?» Forkynneren leste for ham fra Salme 83: 19, hvor mange bibeloversettelser bruker navnet Jehova, og forklarte at Romerne 10: 13 sier at vi må påkalle dette navnet for å bli frelst. Dette gjorde inntrykk på mannen, og han ville gjerne vite mer. Ja, han hadde en voldsom kunnskapstørst. Han fortalte at hans far, som hadde vært inderlig hengitt til deres familiegud, ble syk og døde like etter at han hadde tilbedt foran bildet av den. Det samme hadde skjedd med hans bror. Så sa han: «Det bildet bringer oss død, ikke liv. Det må derfor være noe galt ved å tilbe det. Kanskje denne Guden, Jehova, kan hjelpe oss til å finne veien til livet.» Dermed ble det opprettet et bibelstudium med ham, hans kone og hans to barn. De gjorde raske framskritt og ble snart døpt. De har forlatt sine avguder og vandrer nå på den vei som er staket ut av Jehova, livets Gud.

Senere kommer vi til et hus hvor det bor en muslimsk familie. Den samme gjestfriheten gjør seg gjeldende her, og snart sitter vi med en kald drikk i hånden. Vi ser ingen religiøse bilder på veggene, bortsett fra et lite innrammet vers i arabisk skrift. Vi nevner at det er noe Bibelen og Koranen har felles, nemlig fortellingen om patriarken Abraham, med Guds løfte til Abraham om at alle nasjoner skulle bli velsignet gjennom hans ætt. Dette løftet skal bli oppfylt gjennom Jesus Kristus, Hans Sønn. Noen muslimer vil protestere mot den tanken at Gud har en sønn. Vi forklarer da at liksom det første mennesket, Adam, blir kalt Guds sønn fordi han ble skapt av Gud, er også Jesus Guds Sønn. Gud trenger ikke en bokstavelig hustru for å frambringe sønner. Fordi muslimene ikke tror på treenighetslæren, benytter vi dette felles utgangspunktet til å forklare at Jehova Gud er den høyeste.

Etter hvert blir det middagstid, og de som hører til vår gruppe, kommer tilbake til veien fra sukkerrørmarkene for å vente på bussen tilbake til byen. Selv om alle er litt slitne, er de også begeistret over formiddagens «fiske». De anstrengelsene de har gjort seg for å tilpasse seg forskjellige situasjoner, har gitt gode resultater.

I sjøen og ved revene omkring Fiji vrimler det av mange slags fisk. En fijiansk gonedau (fisker) må være dyktig i sitt yrke for å oppnå gode resultater. Slik er det også med det «fiske» som Jesus Kristus påla sine disipler å drive. Kristne «menneskefiskere» må være dyktige og tilpasse sine innledninger og sin argumentasjon etter befolkningens varierende oppfatninger. (Matteus 4: 19) Dette er særdeles nødvendig på Fiji. Og resultatene viser seg ved Jehovas vitners årlige stevner, hvor fijianere, indere, rotumaner og folk med en blandet etnisk bakgrunn tilber Jehova Gud i enhet. Ja, hans velsignelse hviler over arbeidet med å «fiske» i Fijis vann.

[Fotnote]

[Kart på side 23]

(Se den trykte publikasjonen)

Viti Levu

Vanua Levu

Suva

Lautoka

Nandi

0 100 km

18°

180°

[Bilde på sidene 24]

En bure, et fijiansk hjem

[Bilde på sidene 24]

Et hinduisk tempel på Fiji

[Bilder på sidene 25]

Vellykket «menneskefiske» på Fiji

[Bilderettigheter på side 24]

Fiji Visitors Bureau