Å inngå kompromiss — utenkelig!
JEHOVAS hånd var med Jesu Kristi første etterfølgere. (Apostlenes gjerninger 11: 21) Med Guds hjelp fulgte de en kompromissløs, rettskaffen handlemåte. Det er imidlertid et historisk faktum at de ble møtt med fiendtlighet og til og med intens forfølgelse.
Kristi første trofaste etterfølgere ble kjent for sin ulastelighet. De nektet å gå på akkord med sin tro, selv om et slikt standpunkt kunne koste dem livet. Men hvorfor fikk de en så grusom behandling?
Hatet uten grunn
I likhet med Jesus lot ikke de sanne kristne seg lede av verdens ambisjoner og trosoppfatninger. (1. Johannes 4: 4—6) Dessuten hadde kristendommens vekst «vært så rask og dens framgang så markert at et fryktelig sammenstøt [med den romerske keisermakt] var uunngåelig,» påpeker historikeren Edmond de Pressensé.
Jesus anvendte en gang en profetisk salme på seg selv da han sa: «De hatet meg uten grunn.» (Johannes 15: 25; Salme 69: 5) Før han sa dette til disiplene, hadde han advart dem: «En slave er ikke større enn sin herre. Hvis de har forfulgt meg, vil de også forfølge dere.» (Johannes 15: 20) Det ville ikke være lett å følge i hans fotspor. Jødenes religiøse ledere ville for eksempel behandle Jesu jødiske disipler som frafalne fra jødedommen. Men da det ble krevd at Jesu etterfølgere skulle slutte å snakke om Jesus, nektet de å adlyde, ettersom det ville ha medført at de gikk på akkord med sin tro. — Apostlenes gjerninger 4: 17—20; 5: 27—32.
Kort tid etter pinsedagen i år 33 stod falske vitner fram for det jødiske Sanhedrinet og beskyldte disippelen Stefanus for å «tale bespottelige ord mot Moses og Gud». Selv om disse anklagene var meningsløse, ble han steinet i hjel. Som følge av dette «brøt det ut stor forfølgelse mot menigheten som var i Jerusalem», og «alle bortsett fra apostlene ble spredt omkring i Judeas og Samarias områder». (Apostlenes gjerninger 6: 11, 13; 8: 1) Mange ble satt i fengsel.
Jødene forfulgte Jesu etterfølgere «med et uforsonlig hat,» sier boken Christianity and the Roman Empire. Ja, de romerske myndighetene måtte ofte gripe inn for å beskytte de kristne. Romerske soldater reddet for eksempel apostelen Paulus fra jødene, som hadde tenkt å drepe ham. (Apostlenes gjerninger 21: 26—36) Forholdet mellom de kristne og romerne skulle likevel vise seg å bli langt mer anstrengt.
Roma intensiverer forfølgelsen
Omkring ni år etter Stefanus’ død sørget den romerske herskeren Herodes Agrippa I for å få apostelen Jakob drept for å innsmigre seg hos jødene. (Apostlenes gjerninger 12: 1—3) Da hadde troen på Kristus bredt seg til Roma. (Apostlenes gjerninger 2: 10) I år 64 ble store deler av Roma ødelagt av brann. Nero gav de kristne skylden for katastrofen i et forsøk på å slå ned ryktene om at han selv var ansvarlig for storbrannen. Dette resulterte i en forferdelig forfølgelse av de kristne. Satte Nero fyr på byen for å få et påskudd til å gjenoppbygge den mer storslått enn før og kalle den Neropolis etter seg selv? Eller var det keiserinne Poppaea, som var jødisk proselytt og kjent for å ha motvilje mot kristendommen, som fikk ham til å skylde på de kristne? Historikerne er ikke sikre, men følgene var fryktelige.
Den romerske historieskriveren Tacitus sier: «Når de [kristne] fant sin død, ble de også utsatt for forhånelse, idet de ble kledt i dyreskinn og omkom ved å bli bitt av hunder, eller de ble, når dagen var omme, satt i brann for å lyse i nattemørket», som menneskefakler i keiserens hager. Tacitus, som slett ikke støttet de kristne, legger til: «Følgen av dette var at det ble vakt medlidenhet med de kristne, enda de var skyldige og fortjente den verste straff, da man syntes de gikk til grunne, ikke av hensyn til det felles vel, men som offer for en enkelts grusomhet», nemlig Neros.
Skarpe kontraster
Selv om Nero var tjent med å gi de kristne skylden for ødeleggelsen av Roma, nedla han aldri forbud mot arbeidet deres eller mot kristendommen som en religion i riket. Hvorfor fortsatte da romerne forfølgelsen? Fordi «de små kristne samfunnene plaget den nytelsessyke, hedenske verden med sin fromhet og anstendighet,» sier historikeren Will Durant. Kontrasten mellom kristendommen og blodsutgytelsene under de romerske gladiatorkampene kunne neppe ha vært større. Romerne ønsket ikke å gå glipp av en god mulighet til å bli kvitt de kristne og derved lindre sin egen samvittighet.
Som verdensmakt virket Roma uovervinnelig. Romerne trodde at en av grunnene til deres militære overlegenhet var at de tilbad alle guddommene. De syntes derfor det var vanskelig å forstå de kristnes monoteisme, som utelukket og forkastet alle andre guder og dermed også forkastet keiserdyrkelsen. Det er ikke rart at romerne betraktet kristendommen som en bevegelse som undergravde selve grunnvollene i riket.
Hva det kostet å vitne
Ved slutten av det første århundre ble apostelen Johannes forvist til å øya Patmos «fordi [han] hadde talt om Gud og vitnet om Jesus». (Åpenbaringen 1: 9) Det var trolig den romerske keiser Domitian som var ansvarlig for dette. Men trass i det press som Jesu etterfølgere ble utsatt for, var kristendommen utbredt over hele Romerriket ved århundreskiftet. Hvordan var det mulig? Boken A History of the Early Church sier at kristendommen ble «holdt sammen av sin forkynnelse». Verken Johannes eller andre av de første kristne som ble forfulgt, ville gå på akkord med sin tro, men fortsatte nidkjært å tale om Gud og vitne om Jesus. — Apostlenes gjerninger 20: 20, 21; 2. Timoteus 4: 2.
Forfølgelsen av de kristne tok en ny vending i år 112, to år etter at keiser Trajan hadde utnevnt Plinius den yngre til stattholder i Bitynia (som nå er det nordvestlige Tyrkia). Det tidligere styret der hadde vært dårlig, noe som hadde ført til nærmest kaotiske forhold. Templene var nesten forlatt, og salget av fôr til offerdyrene hadde gått betraktelig ned. Kjøpmennene la skylden på den ukompliserte kristendommen, som verken brukte dyreofre eller tilbad avguder.
Plinius arbeidet hardt for å gjenopprette den hedenske gudsdyrkelsen, og de kristne måtte bøte med livet fordi de nektet å ofre vin og røkelse foran statuer av keiseren. Senere innrømmet de romerske myndighetene at de kristne «var dydige mennesker, men ufattelig fiendtlig innstilt til gamle religiøse tradisjoner,» sier professor Henry Chadwick. Selv om det å være kristen var en forbrytelse som ble straffet med døden, var det utenkelig for Jesu sanne etterfølgere å inngå kompromiss.
Hatet var også et resultat av «ergrelse som oppstod i hedenske familier når et familiemedlem ble omvendt,» sier professor W. M. Ramsay. «Selskapelig samvær ble svært vanskelig når ens nærmeste ikke kunne rette seg etter helt alminnelig skikk og bruk fordi dette innebar å anerkjenne hedenske guddommer,» påpeker dr.theol. J. W. C. Wand. Det er ikke noe rart at mange betraktet de første kristne som menneskehatere eller ateister.
Økning fører til hardere forfølgelse
Polykarpos, som skal ha blitt undervist av apostelen Johannes, ble en respektert eldste i byen Smyrna (nå Izmir). På grunn av sin tro ble han bundet til en pæl og brent i år 155. Den romerske provinsstattholderen, Statius Quadratus, kalte folket sammen. Stadionet var fylt av fiendtligsinnete hedninger som foraktet den 86 år gamle Polykarpos fordi han tok til orde mot deres gudsdyrkelse. Og fanatiske jøder samlet villig veden til bålet, selv om de måtte gjøre dette på en stor sabbat.
Etter dette veltet en bølge av forfølgelse inn over de kristne i hele Romerriket. Og under keiser Marcus Aurelius ble enda flere kristne drept. Hvis de var romerske borgere, døde de for sverdet; hvis ikke, ble de drept av ville dyr i amfiteatrene. Hvilken forbrytelse hadde de begått? De var ganske enkelt blitt kristne, og de nektet å inngå kompromiss eller fornekte sin tro.
Byen Lyon i Frankrike ble grunnlagt som den romerske kolonien Lugdunum, som var et viktig administrasjonssenter og den eneste romerske garnisonen mellom Roma og Rhinen. I år 177 hadde byen et sterkt kristent samfunn som den hedenske befolkningen vendte seg mot i raseri. Det begynte med at de kristne ble nektet adgang til offentlige steder. Pøbelen fikk i stand opptøyer, og forfølgelsen som fulgte, var så kraftig at ingen kristne våget å gå ut. Den romerske stattholderen befalte at de kristne skulle oppsøkes og drepes.
Belønningen
Da Jesu apostler døde og ikke lenger virket som en tilbakeholdende kraft, begynte frafallet å utvikle seg blant dem som kalte seg kristne. (2. Tessaloniker 2: 7) Ved slutten av det fjerde århundre var den frafalne kristendom blitt en statsreligion. Den var da blitt fordervet og var rede til å inngå kompromiss og gjøre seg til ett med verden — noe Jesus og de første disiplene hans aldri gjorde. (Johannes 17: 16) Bibelens kanon, hvor den kristne tro er beskrevet, var imidlertid blitt fullført mye tidligere.
Tusener av de første kristne måtte lide og dø for sin tro. Var dette forgjeves? Absolutt ikke! Det var utenkelig for dem å inngå kompromiss, så de ’viste seg trofast like til døden og fikk livets krone’. (Åpenbaringen 2: 10) Jehovas tjenere opplever forfølgelse også i dag, men den tro og ulastelighet deres trosfeller i det første århundre viste, er en kilde til stor oppmuntring for dem. Det er derfor utenkelig også for de kristne i vår tid å inngå kompromiss.
[Bilder på sidene 8 og 9]
Nero
Modell av keisertidens Roma
Et alter som er viet keiserdyrkelsen
[Rettigheter]
Nero: Gjengitt med tillatelse av The British Museum
Museo della Civiltà Romana, Roma
[Bilde på side 10]
Marcus Aurelius
[Rettigheter]
The Bettmann Archive