Forkynnelse i et land med store kontraster

KENGURUER, koalaer, vombater og nebbdyr, Ayers Rock og Det store barriererevet — dette er navn som folk ofte forbinder med Australia. Men hvor merkelig det enn kan høres, har de fleste australiere sannsynligvis aldri besøkt Ayers Rock eller Det store barriererevet og aldri sett en koala, en vombat eller et nebbdyr utenfor en zoologisk hage. Det kommer av at 85 prosent av landets 17,3 millioner innbyggere er byfolk som bor i fem storbyer langs kysten.

Når en forlater kyststripen og reiser omkring 200 kilometer innover i landet, kommer en fram til der hvor kontinentets berømte «outback», villmark, begynner. Terrenget veksler fra tette regnskoger og frodig jordbruksland til varmt, tørt og åpent landskap, hvor bare busker og hardføre gressorter kan overleve. Det er imidlertid liv der ute i villmarken. Store sauefarmer og kvegfarmer dekker hundrevis av kvadratkilometer. Lenger inne i landet ligger de brennende hete ørkenene, hvor et menneskeliv lett kan gå tapt hvis det ikke treffes nødvendige forholdsregler.

Det gode budskap har framgang

Det er i slike omgivelser det gode budskap om Guds rike blir forkynt i Australia. Hvert år reagerer tusener positivt på Jehovas løfte om en rettferdig, ny verden. I forrige tjenesteår nådde antall Rikets forkynnere et høydepunkt på over 57 000, som nesten er en fordobling av antallet for ti år siden. Selv om de fleste forkynnerne bor i byer langs kysten i likhet med resten av befolkningen, har det gode budskap også framgang i innlandet.

For å få et innblikk i hvordan det er å forkynne i dette vidstrakte landet med så store kontraster, kan vi bli med en av våre fem områdetilsynsmenn og hans kone når de besøker noen av menighetene i Australias «outback». Det området de reiser i, dekker hele delstaten Western Australia, halve Queensland og hele Northern Territory, et område på 4,7 millioner kvadratkilometer, det vil si nesten like stort som Europa med unntak av det som tidligere var Sovjetunionen.

Turen vår starter i Perth, hovedstaden i Western Australia. I denne moderne storbyen med 1,2 millioner innbyggere er det nå 49 menigheter av Jehovas vitner. I tillegg til de engelske menighetene er det greske, italienske, portugisiske og spanske menigheter, og det er også mindre grupper på andre språk. Der er det også en menighet som består utelukkende av aboriginske brødre og søstre, som konsentrerer seg om å forkynne for urinnvånerne på dette kontinentet. Mange av disse ydmyke menneskene reagerer nå positivt på budskapet om Riket. Men hvordan går det langt borte fra de store byene?

Fra Perth kjører vi de 1800 kilometerne nordover til Port Hedland, hvor det skal holdes et kretsstevne. Flesteparten av de 289 stevnedeltagerne har reist mellom 200 og 700 kilometer for å overvære stevnet. De kommer fra isolerte steder hvor nærmeste menighet kan ligge hele 250 kilometer borte, en strekning som må tilbakelegges på grusveier dekket med skarpe steiner, som ofte får mange bildekk til å punktere. Tre menigheter i dette området har nylig bygd sine egne Rikets saler etter hurtigbyggemetoden.

Hurtigbygde Rikets saler på isolerte steder

Å bygge en Rikets sal i disse områdene er svært så forskjellig fra å bygge en i en større by. De fleste bygningsmaterialene må fraktes fra Perth, som ligger hundrevis av kilometer lenger sør. Mange hundre brødre og søstre reiser gjerne den lange veien i den avsatte week-enden for å komme og bygge en Rikets sal i 40—45 grader celsius. En slik tilstrømning til de små, isolerte tettstedene er et enestående vitnesbyrd i seg selv. Da en Rikets sal ble bygd i Tom Price, en liten gruveby hvor det utvinnes jernmalm, stod følgende på første side i lokalavisen: «Hjertelig velkommen alle håndverkere og deres hjelpearbeidere som frivillig hjelper til med den tredagers ’hurtigbyggingen’ av Jehovas vitners Rikets sal i Tom Price.»

Det virket som om nesten hver eneste innbygger i byen var ivrig etter å samarbeide. Det koster vanligvis 11 000 australske dollar å frakte 50 tonn materialer dit, men en sjenerøs lastebileier sa at han ville gjøre det hvis brødrene bare betalte drivstoffet. Lokale malingsleverandører gav 100 liter maling. Entreprenører bidrog med gravemaskiner, og gruveselskapet stilte en kran til rådighet helt gratis. Å skaffe losji til 300 tilreisende utgjorde et problem, men innbyggerne i byen var svært samarbeidsvillige. Noen ringte og tilbød losji. En mann ringte for å si at han kom til å være borte den helgen, men at han ville la bakdøren stå åpen. Han sa: «Huset står til deres disposisjon gjennom hele prosjektet.»

Det oppstod en pussig situasjon da noen brødre fikk en adresse hvor de skulle hente en tilhenger som tilhørte kretsen. De ble lettere forvirret da de kom til porten og fikk se et skilt hvor det stod: «Religiøse uønsket.» Men der stod tilhengeren. Så de fortalte kona i huset at de skulle hente tilhengeren, som for øvrig var full av skrot. Mens de holdt på med å rydde tilhengeren, ble de plutselig klar over at det ikke var kretsens tilhenger! Da eieren av tilhengeren kom hjem, fortalte hans kone at Jehovas vitner hadde tatt tilhengeren hans. Brødrene reiste straks tilbake med den nå tomme tilhengeren og forklarte misforståelsen. De fikk en fin samtale, og disse tidligere motstanderne hadde mange spørsmål om oss og vårt arbeid. Nå var de ivrige etter å komme og se den nye Rikets sal.

Det krever utholdenhet å forkynne det gode budskap i dette området. Det skyldes for det første de store avstandene. En pionersøster og hennes mann kjører regelmessig over 350 kilometer fram og tilbake mellom Port Hedland og Marble Bar på støvete grusveier for å foreta gjenbesøk og lede bibelstudier. Marble Bar er blant de varmeste stedene i Australia, med temperaturer som ofte overstiger 50 grader celsius fra oktober til mars.

På nordspissen

Darwin, som ligger 2500 kilometer lenger nord, er den neste byen det skal holdes et kretsstevne i. Områdetilsynsmannen og hans kone bruker den lange kjøreturen til å foreta personlig studium. Først leser og drøfter de dagsteksten. Deretter lytter de til bibellesing på kassett. Og ettersom de bytter på å kjøre, bytter de også på å lese artikler fra Vakttårnet og Våkn opp!

Et veiskilt gjør dem oppmerksom på at de bør se opp for «vogntog». Disse vogntogene består av kraftige lastebiler som drar tre—fire tilhengere og kan ha en samlet lengde på opp til 55 meter. Så det trengs god plass for å kjøre forbi. Vogntogene pleier å frakte storfe og varer til de isolerte byene.

Det er alltid varmt i været, og landskapet er konstant tørt. Det regnfattige landskapet kunne kanskje bli tatt for å være en vidstrakt kirkegård, for bakken dekkes av maurtuer som står på rad og rekke. Disse maurtuene varierer i farge, alt etter hvilken jord maurene brukte, og de kan være alt fra én til to og en halv meter høye. Senere, når reisefellene våre krysser Victoriaelven, fanger mange hjemmelagde skilt oppmerksomheten deres. «Fare! Svømming ikke tillatt. Det er menneskeetende krokodiller i elven!» står det på et av dem. Så de bestemte seg klokelig for å bade og avkjøle seg et annet sted.

Til slutt kommer de fram til nordspissen av Australia, som på folkemunne er kjent som «Top End». I Darwin, hovedstaden i Northern Territory, er det to store menigheter av Jehovas vitner. At Darwin er en flerkulturell by, kan man lett se på kretsstevnet. La oss hilse på 30 år gamle Charles, som opprinnelig kommer fra den krigsherjede østlige delen av øya Timor i Indonesia. Hans kinesiske foreldre lærte ham opp til å dyrke sine forfedre. Han var også blitt sterkt engasjert i judo og karate. Det var ikke så lett å slutte med alt dette, for det var sterkt knyttet til spiritisme. Men med Jesu løfte om at «sannheten skal frigjøre dere», i tankene klarte han å løsrive seg fra denne livsstilen. (Johannes 8: 32) «I dag,» sier han, «har jeg en ren samvittighet overfor Jehova, og jeg tjener for tiden som menighetstjener. Jeg har som mål å gå på tjenesteopplæringsskolen.»

Den neste vi skal hilse på, er Beverly, som kommer fra Papua New Guinea. «Til å begynne med var jeg usikker når jeg skulle forkynne for hvite,» innrømmer Beverly, «for engelsk var ikke akkurat morsmålet mitt, og jeg hadde vanskelig for å forstå visse uttrykk, spesielt når de ble uttalt med australsk aksent. Men jeg husket at Bibelen formaner oss til å stole på Jehova og å smake og se at han er god, så jeg begynte i heltidstjenesten som pioner i januar 1991. Den første jeg ledet et bibelstudium med, er nå pioner. To av døtrene hennes har også tatt imot sannheten, og en av dem er pioner sammen med sin mann.»

La oss før vi forlater Darwin, ta en rask tur 250 kilometer østover, til Kakadu nasjonalpark, som er godt kjent for sitt yrende fugleliv. Her treffer vi Debbie, den eneste isolerte forkynner av det gode budskap i hele området. Vi spør henne hvordan hun klarer å holde seg åndelig sterk i et slikt isolert strøk. «Det er først og fremst ved hjelp av bønn,» svarer hun. «Og jeg finner styrke i slike skriftsteder som Jesaja 41: 10, hvor det står: ’Vær ikke redd, for jeg er med deg. Se deg ikke rådvill omkring, for jeg er din Gud! Jeg gjør deg sterk og hjelper deg, ja, holder deg oppe med min frelserhånd.’»

I Jilkmingan, 450 kilometer sør for Darwin, møter vi en liten gruppe aboriginer. I mange år ble dette aboriginske lokalsamfunnet betraktet som et samfunn av Jehovas vitner, for det var så mange av dem som regelmessig kom på stevnene, selv om ingen av dem var døpt. Samfunnet var kjent for sin renslighet. Heldigvis har noen nå tatt et fast standpunkt for sannheten og er blitt døpt. De er noen av de første aboriginene i innlandet som har gjort det. Disse ydmyke menneskene må virkelig ha mot og tillit til Jehovas hellige ånd for å kunne løsrive seg fra de århundregamle tradisjonene og fra den spiritisme som utøves av stammenes medlemmer.

Til Alice Springs og så ut av villmarken

Det er nå på tide at vi forlater nordspissen og begir oss sørover den 1600 kilometer lange veien til Alice Springs, som ligger i Australias «rødlige senter», i nærheten av den berømte Ayers Rock. Her skal det holdes et stevne i Rikets sal, som er utstyrt med klimaanlegg og komfortable stoler. Det kommer 130 mennesker eller enda flere til stevnet fra de to menighetene i området. Igjen ser vi det glederike synet av polynesiere, europeere og aboriginer komme sammen i kristent fellesskap.

Omsider forlater vi Alice Springs og legger i vei på siste etappe av turen vår sammen med områdetilsynsmannen og hans kone. Turen tar oss omkring 2000 kilometer videre over kontinentet, mot nordøst. Etter hvert som turen skrider fram, tar vi farvel med Australias «outback» og når fram til den tette tropiske regnskogen i Queensland. Her, ved nordkysten av Queensland — hvor Det store barriererevet ligger — er det en rekke menigheter med mange Jehovas vitner i forhold til innbyggertallet.

Vi er imidlertid ikke ferdig med reisen før vi har vært på enda et kretsstevne. Vi går om bord i et fly i Cairns — en tropisk by i Queensland som er like kjent som Det store barriererevet — og forlater det australske fastlandet. Flyturen går over nordspissen av Kapp York-halvøya og tvers over Torresstredet til Thursday Island. Der er det en liten menighet på bare 23 forkynnere, så det var virkelig en glede å se hele 63 komme sammen på vårt siste kretsstevne på denne reisen.

Vi håper at du har hatt glede av å få et lite innblikk i det forkynnelsesarbeidet som blir utført i dette landet med så store kontraster. Kanskje du en dag får muligheten til å besøke oss i dette fengslende landet og selv treffe de brødre og søstre som trofast utfører sin tjeneste i sitt spesielle distrikt.

[Kart/bilde på side 23]

(Se den trykte publikasjonen)

Port Hedland

Canberra

Tom Price

Marble Bar

Newman

Darwin

Katherine

Alice Springs

Ayers Rock

Thursday Island

Cairns

Adelaide

Melbourne

Hobart

Sydney

Brisbane

Perth

[Bilde på side 24]

Perth, hovedstaden i Western Australia

[Bilde på side 25]

Forkynnelse på gaten gir gode resultater