Jehova beskytter sitt folk i Ungarn
UNGARN, som ligger midt i Europa, har ofte fått merke historiens stormer. Folket har lidd mye, selv om de er hengitt til jomfru Maria, og selv om deres første konge, Stefan, tvang dem til å bli navnkristne i år 1001.
I århundrenes løp ble Ungarn svekket som følge av en rekke indre konflikter, noe som gjorde det mulig for andre nasjoner å undertvinge seg landet gjentatte ganger. Befolkningen i hele landsbyer ble utryddet under disse konfliktene for senere å bli erstattet av folk fra andre land. Befolkningen ble derfor en blanding av mange folkeslag. Omkring to tredjedeler av befolkningen forble katolikker til tross for at reformasjonen senere spredte seg til enkelte deler av landet.
En beskjeden begynnelse
Det var i 1908 at sannhetens sæd ble sådd i Ungarn for første gang. Dette ble gjort av en kvinne som hadde lært sannheten å kjenne gjennom bibelstudentene, som Jehovas vitner da var kjent som. Mange ble interessert i det gode budskap som følge av hennes forkynnelse. Kort tid etter kom to menn tilbake til Ungarn fra De forente stater, og de begynte å spre det gode budskap på heltid som kolportører. Sannheten spredte seg sakte, men sikkert, og det ble satt opp en trykkpresse i Kolozsvár (Cluj-Napoca).
Den første pålitelige rapporten kom inn i 1922, da 67 bibelstudenter fra ti byer overvar høytiden til minne om Kristi død. Det forkynnelsesarbeidet de utførte, fikk en øyeblikkelig virkning; det førte til motstand, for presteskapet påvirket myndighetene og pressen til å legge hindringer i veien for forkynnelsesarbeidet.
Angrepene intensiveres
I 1928 sendte den katolske presten Zoltán Nyisztor ut et flygeblad med tittelen «Millennistiske bibelstudenter». Der påstod han følgende om bibelstudentene: «De er verre enn de røde bolsjevikene som angriper med våpen, for de villeder de uskyldige ved å skjule seg bak Bibelen. Ungarns kongelige statspoliti holder et våkent øye med deres virksomhet.»
På denne tiden reiste en nidkjær bror som het Josef Kiss, rundt og besøkte menighetene. Gendarmeriet fulgte etter ham i all hemmelighet. I 1931 var han hjemme hos en bror da politiet overrasket ham og bad ham om å bli med dem øyeblikkelig. Da bror Kiss begynte å pakke eiendelene sine, slo en av gendarmene ham med geværkolben og sa: «Skynd deg, ellers stikker vi deg ned!» Bror Kiss smilte og sa: «I så fall kommer jeg hjem tidligere» — han tenkte på sitt himmelske håp som en salvet kristen.
Soldatene fulgte bror Kiss til toget. Menigheten i Debrecen ventet ham den 20. juni 1931, men han dukket aldri opp. Brødrene kom til at hans fiender måtte ha gjort det av med ham, og at han var ’kommet hjem’ til sin himmelske belønning. Selv om det ble satt en stopper for hans arbeid, greide aldri myndighetene å slokke sannhetens lys.
Brødrene la ofte oppfinnsomhet for dagen for å få avlagt et vitnesbyrd. I midten av 1930-årene døde en bror i Tiszakarád. Man kunne ikke holde begravelse uten myndighetenes tillatelse. Brødrene hadde bare lov til å be i ett minutt og synge i ett minutt. Det kom gendarmer til begravelsen utstyrt med geværer med bajonetter; de skulle håndheve dette påbudet. Mange innbyggere fra byen kom, for de var nysgjerrige etter å se hvordan begravelsen skulle foregå.
En bror stod ved kisten og bad i en halv time, og det på en slik måte at de som var til stede, sa at de aldri hadde hørt noe lignende. «Om så seks prester hadde forrettet ved begravelsen,» sa de, «ville det ikke ha vært så rørende.» En bror som hadde god sangstemme, begynte så å lede sangen, men en gendarm beordret ham til å tie stille. Politimennene innrømmet senere at de hadde følt seg ille til mote, men at de ikke hadde fått seg til å avbryte bønnen.
Mens angrepene fortsatte, skrev Lajos Szabó, som var prest i den reformerte kirke, følgende i sin brosjyre «Antikrist ved elven Tisza», som kom ut i 1935: «Det var en genistrek å mate folket med bolsjevisme under religionens banner . . . Marx var forkledd som Kristus . . . Antikrist var stått fram i sin røde drakt som Jehovas vitner.»
De årene da arbeidet var forbudt
I 1939 ble Jehovas vitners arbeid fullstendig forbudt. Det ble stemplet som en virksomhet som var «mot religionen og mot samfunnet». Både adventister, baptister, evangeliske grupper og presbyterianere gav ut traktater mot Jehovas vitner. Men Jehova sviktet ikke sine tjenere, og deres brødre i andre land sørget for dem. Guds folk i Ungarn hadde også mange trosstyrkende opplevelser.
Da for eksempel en bror hadde en ryggsekk full av blad utgitt av Selskapet Vakttårnet med seg fra Tsjekkoslovakia, spurte tolleren: «Hva har du i ryggsekken?» Broren svarte ærlig: «Vakttårn.» Tolleren gjorde da tegn til at broren var gal, og så lot han ham passere. Dermed kom den åndelige føden trygt fram til Ungarn.
Trakasseringen opphørte imidlertid ikke. Flere og flere brødre ble arrestert og holdt i fangenskap i kortere eller lengre perioder. Så fikk en spesiell gruppe etterforskere i oppdrag å gå til aksjon mot Jehovas vitner. I 1942 ble menn, kvinner og barn samlet sammen og plassert i staller og tomme jødiske skoler. Etter to måneder med tortur ble de stilt for retten og dømt. En del av dem ble dømt til livsvarig fengsel; andre fikk mellom 2 og 15 år i tukthus. Tre brødre — Dénes Faluvégi, András Bartha og János Konrád — ble dømt til døden ved hengning, men dommen ble senere omgjort til livsvarig fengsel. Senere ble 160 brødre sendt til dødsleiren ved byen Bor. Da de hadde krysset grensen, ble det sagt til dem at de aldri ville komme tilbake i live. Av de 6000 jødene som ble sendt til denne leiren, var det bare 83 som overlevde, mens alle Jehovas vitner, med unntak av fire, vendte tilbake.
Jehovas vitner hadde likevel sine martyrer. Mot slutten av den annen verdenskrig henrettet nazistene en rekke brødre. Bertalan Szabó, János Zsondor og Antal Hónis ble skutt og drept, og Lajos Deli ble hengt. — Matteus 24: 9.
En midlertidig forandring til det bedre
Etter den annen verdenskrig skjedde det igjen forandringer. En koalisjonsregjering kom til makten, og den lovte å følge menneskerettighetene. De brødrene som kom tilbake fra konsentrasjonsleirene, begynte straks å forkynne og opprette menigheter. De så det slik at Jehova hadde gitt dem frihet for at de skulle ære hans store navn, ikke for at de skulle samle seg materielle eiendeler. Ved utgangen av 1945 var det 590 aktive Rikets forkynnere i landet. I 1947 ble det kjøpt en villa som skulle brukes som avdelingskontor for Selskapet Vakttårnet, og det ble for første gang holdt et landsstevne. Det var 1200 til stede på dette stevnet, som ble holdt i en idrettshall. Og de ungarske statsbaner gav til og med 50 prosent rabatt til dem som skulle til stevnet.
Friheten varte imidlertid ikke lenge. Kommunistpartiet fikk snart stor makt, og det ble regjeringsskifte. Økningen blant Jehovas folk fanget den nye regjeringens oppmerksomhet, for de hadde vokst i antall fra 1253 forkynnere i 1947 til 2307 i 1950. Det året begynte representanter for myndighetene å legge hindringer i veien for forkynnelsesarbeidet. De sa at man måtte ha tillatelse til å forkynne, men nektet å utstede slike tillatelser, og de som søkte, ble banket opp av nasjonalgardister. I avisartikler ble Jehovas vitner hele tiden stemplet som ’agenter for imperialistene’. Det er interessant å merke seg at før kommunistene kom til makten, ble Jehovas vitner sendt til konsentrasjonsleirer som ’de jødiske kommunistenes lakeier’.
Terroren begynner
Den 13. november 1950 ble avdelingstilsynsmannen og oversetteren (to av dem som tidligere var blitt dømt til døden) arrestert sammen med kretstilsynsmannen i den første kretsen. De ble brakt til det beryktede underjordiske fengselet i Andrássygaten 60 i Budapest for å «mykes opp». Rettssaken mot dem ble holdt den 2. februar året etter. Avdelingstilsynsmannen ble dømt til ti års internering, oversetteren til ni år og kretstilsynsmannen til åtte år. Alle tre fikk beslaglagt det de eide. Under denne rettssaken var det også fire tilsynsmenn fra noen menigheter som fikk mellom fem og seks års fengsel. De stod anklaget for å ha forsøkt å styrte regjeringen.
Brødrene ble sendt til et fluktsikkert fengsel hvor det var brev- og besøksforbud. Familiene deres fikk nesten ikke høre noe nytt om dem. Vaktene hadde ikke engang lov til å nevne navnet deres. De hadde en trebrikke med et nummer hengende rundt halsen som identifikasjonsmerke. Og på veggen var det til og med et skilt hvor det stod: «Du skal ikke bare vokte fangene; du skal hate dem.»
Jehovas vitner gikk under jorden, men forkynnelsesarbeidet opphørte ikke. Andre forkynnere overtok i de fengslede brødrenes sted. Innen 1953 var over 500 av brødrene blitt idømt fengselsstraff, men det gode budskap kunne ikke bindes med lenker. Det var bare noen få som trodde på vaktenes fristende løfter og inngikk kompromiss.
Lyse utsikter
Om høsten i 1956 begynte folket å gjøre opprør mot regjeringen. Den sovjetiske hæren slo ned revolusjonen, og kommunistpartiet tok makten igjen.
Alle de fengslede brødrene var blitt løslatt, men nå ble enkelte kjente brødre sendt tilbake til fengselet for å fortsette å sone. De som var nye i sannheten, ble ikke dømt. I 1964 begynte det endelig å løsne. Myndighetene gjorde ikke lenger noe forsøk på å avbryte begravelser og bryllupsfester. Det ble holdt kretsstevner i skogen. Det hendte at disse stevnene ble avbrutt, men ingen flere brødre ble satt i fengsel.
I 1979 fikk noen brødre som hadde tilsynsoppgaver, tillatelse til å overvære stevnet i Wien. Dette året lovte også myndighetene å gi Jehovas vitner juridisk anerkjennelse, men det gikk ti år til før dette ble gjennomført. I 1986 ble det første områdestevnet holdt i Ungdomsparken i Kamaraskogen, noe myndighetene kjente til. Det ble til og med satt opp et skilt som viste at dette var Jehovas vitners områdestevne med temaet «Guds fred». Året etter ble områdestevnet med temaet «Stol på Jehova» holdt, og i 1988 kunne brødrene glede seg over områdestevnet med temaet «Guds rettferdighet».
Endelig fri!
Den 27. juni 1989 var en stor dag, for det var da brødrene fikk et dokument som viste at Jehovas vitners religiøse organisasjon i Ungarn var offisielt anerkjent. I juli 1989 var det 9477 til stede da områdestevnet med temaet «Gudhengivenhet» ble holdt i Budapests statlige idrettshall. Den samme hallen ble brukt til områdestevnet med temaet «Det rene språk» i 1990, og det ble også holdt stevner i tre andre storbyer i Ungarn.
Nå som forbudet var fullstendig opphevet, gikk det an å arrangere det første internasjonale stevnet. Til tross for det dårlige været ble dette stevnet holdt på Népstadion i Budapest, hvor 40 601 møtte fram for å glede seg over den varme broderkjærligheten. Medlemmer av det styrende råd var til stede og styrket brødrenes tro med de talene de holdt, og det ble frigitt nye bøker og brosjyrer med illustrasjoner i fire farger på dette stevnet.
Hva skjer i dag?
De ungarske utgavene av Vakttårnet og Våkn opp! kommer nå ut samtidig som de engelske og med samme tiltalende utseende. I 1992 begynte årboken å komme ut på ungarsk. Antall forkynnere av det gode budskap gjorde et hopp fra 6352 i 1971 til 13 136 i januar 1993.
I dag kan Jehovas vitner i Ungarn glede seg over å ha religionsfrihet, og de forkynner uhindret fra hus til hus. Det er 205 menigheter i landet, og det var 27 844 til stede på minnehøytiden den 17. april 1992. Fram til det er bygd tilstrekkelig mange Rikets saler, vil menighetene fortsette å komme sammen på skoler, i kultursentre, i brakker som står tomme, og til og med i kontorer som kommunistpartiet har etterlatt seg. Innen utgangen av 1992 hadde ti menigheter innviet sine egne Rikets saler, og andre saler er under bygging.
Under alle forandringene og revolusjonene har brødrene trofast holdt fast ved sitt standpunkt for Jehova og hans Sønn, Jesus Kristus, og de har fortsatt å forkynne. Historiens stormer har ikke ødelagt dem, for Jehova har beskyttet sitt folk i Ungarn. — Ordspråkene 18: 10.
[Kart på side 9]
(Se den trykte publikasjonen)
Wien
ØSTERRIKE
Budapest
Debrecen
UNGARN
ROMANIA
[Bilde på side 10]
Jehovas folk samlet til stevne i Budapest